Arno Peters og det "rettferdige" verdenskartet

Arno Peters verdensatlas (2002-utgaven)
Bilde: Amazon.com

De fleste av oss lærer tidlig at verden ikke er rettferdig. Mange prøver å gjøre noe med det, dessverre uten at det endrer så mye på det store bildet. Historikeren og kartografen Arno Peters (1916-2002) gikk lenger enn de fleste, og prøvde å endre selve verdenskartet, men fikk erfare sannheten i filosofen Alfred Korzybskis ord: "kartet er ikke det samme som terrenget".

Kart er nemlig avbildninger av terreng. Jorda er som kjent omtrent kuleformet. De fleste bilder er todimensjonale. Derfor er det umulig å lage kart som viser terrenget nøyaktig, hvis man da ikke gjør kartet kuleformet, og lager en globus. På kart med stor skala (som altså viser et lite område), er ikke problemet så stort for daglige og praktiske formål, men prøv å brette ut et appelsinskall, så forstår du problemet med å lage et nøyaktig verdenskart. Siden antikken har kartografer forsøkt å utvikle kartprojeksjoner som løser dette problemet på en best mulig måte. De fleste projeksjonene forsøker å balansere hensyn mellom å gjengi form, flate og vinkler på en mest mulig korrekt måte.

Mercators kart fra 1569. Bilde: Wikipedia

Projeksjonen som kanskje tydeligst har formet vår måte å se verden på ble utviklet av Gerardus Mercator (1512-94). Mercator fant ut at hvis han holdt avstanden mellom meridianene (de loddrette linjene på kartet, som viser avstand på øst-vest aksen) konstant, men gradvis økte avstanden mellom breddegradene ettersom kartet gikk mot polpunktet, fikk han et kart som gjorde det mulig for sjøfolk å trekke opp kursen fra alle punkter på kartet til alle andre, som en rett linje. Dette gjorde det mulig å navigere sikkert i farvann hvor en ikke var kjent og hvor en ikke hadde land i sikte, og var en avgjørende del av teknologien som gjorde det mulig for europeiske sjøfolk å legge verdenshavene under seg på 1600-1800-tallet, og for den del for fly å krysse verdenshavene før satellittnavigasjon ble tilgjengelig. Problemet med Mercators projeksjon er at avstander blir dramatisk fortegnet: Ved polene løper meridianene på den virkelige jordkloden sammen i ett punkt. På Mercators kart er øst-vest aksen like lang ved polene som ved ekvator. Det betyr at jo lenger nord og sør en kommer på kartet, desto mer overdrevne blir avstandene. På denne måten ser Grønland like stort ut som Afrika, mens kontinentet ved ekvator i virkeligheten har et areal som er nesten 15 ganger større enn øya i det høye nord. Mercatorprojeksjonen, sammen med varianter og moderniseringer av den, er fortsatt blant de mest populære av de mange tusen som finnes, fordi den fortsatt er nyttig for sjøfolk og flygere som trenger en backup hvis satellitteknologien svikter, og fordi den gjør det mulig å zoome fra verdensnivå til lokalnivå på elektroniske kart uten at steder forskyver seg i forhold til hverandre.

Denne posten skulle ikke handle om Mercator, men om hans kritiker Arno Peters. Peters var utdannet historiker. Han var overbevist sosialist, og hadde blitt berømt og beryktet for sin Synkronoptiske Verdenshistorie (1952), der han framstilte verdenshistorien som en 16 meter lang tidslinje, hvor alle deler av verden fikk like mye plass. Verket, som han lagde sammen med sin første kone Anneliese, var på den ene siden en reaksjon mot vekten på europeisk og vestlig historie som hadde preget historieskrivningen før andre verdenskrig. Dette fikk Peters mye ros for. På den andre siden forsøkte han å skrive et historieverk som kunne brukes både i Øst- og Vest-Tyskland, og han lot sine egne politiske tolkninger av historiske begivenheter framstå som fakta. Resultatet var at et i utgangspunktet flott og innovativt historieverk ble en skandale (finansieringen kom delvis fra amerikanske okkupasjonsmyndigheter, som ikke var veldig lykkelige over den politiske vinklingen). Verket kom aldri forbi sensuren i Øst-Tyskland og ble og lite brukt i Vest-Tyskland.

For Peters (og andre kritikere) var det ikke bare et problem at historiebøkene viet uforholdsmessig mye plass til Europa. Han mente også at tradisjonelle verdenskart, med mercatorprojeksjonen som fremste eksempel, også framstilte verden på en måte som favoriserte det rike og mektige nord. Våre kart viser så godt som alltid nord øverst. Det er en tradisjon vi overtok fra greske geografer via Ptolemaios Geografi, som ble gjenoppdaget på 1400-tallet. Men selv om det er tradisjon, så må det ikke nødvendigvis være slik. Arabiske kart i middelalderen viste for eksempel sør øverst, og mange kristne kart plasserte Edens hage og Det hellige land på toppen. Jeg har selv lekt meg med å snu på kart i Globalhistorisk Atlas, og syns det kan være en grei måte å fri seg fra vante måter å se verden på. Men rent bortsett fra at det er vanskelig og unødvendig å endre en flere hundre år gammel velfungerende tradisjon, så finnes det gode praktiske grunner til plassere nord øverst. Det er der de største landmassene er, så det er fornuftig å gi dem den mest iøynefallende plassen. Videre er Greenwich, like ved London, plassert i midten, langs nullmeridianen. En meridian er en tenkt linje fra pol til pol, som blir brukt som utgangspunkt for å beregne posisjon langs øst-vest aksen. I dag er Greenwich-meridianen enerådende, men det reflekterer Storbritannias maktstilling på 1700- og 1800 tallet. Opprinnelig konkurrerte den blant annet med meridianer blant annet i Madrid, Paris, Roma og Oslo(!). Fra et kartografisk synspunkt ville det ikke vært noe i veien for å plassere meridianen i Øst-Asia, og man kunne like godt delt verdenskartet i Atlanterhavet som i Stillehavet.

Verdenskart basert på satellittbilder fra Nasa og
Gall-Peters projeksjonen. Bilde: Wikipedia

Dette er imidlertid sidespor, for det var verken retningen eller meridianen Peters ville forandre, men framstillingen av jordas overflate. I 1973 lanserte han sin egen kartprojeksjon (høyre), som i følge ham selv framstilte alle flater likt, slik at ulike deler av verden framstod med riktig størrelsesforhold. På denne måten mente han at verden ble mer rettferdig framstilt, og folk og land i sør fikk sin rettferdige plass og oppmerksomhet. Til å begynne med brydde ikke kartografer seg så mye om dette, men hjelpeorganisasjoner og andre med interesser i utviklingspolitikk syntes det var en strålende idé. UNESCO, Oxfam, Kirkenes Verdensråd, Church Aid (Kirkens Nødhjelps søsterorganisasjon) var blant de som begynte å bruke kartet.

Kanskje kunne det ha sluttet der, hvis Peters hadde nøyd seg med å se på kartet sitt som en øyeåpner og oppmerksomhetsskaper, men det var han ikke fornøyd med. Han mente at hans eget kart var bedre enn alle andre kart, ikke bare i at det, slik han så det, var mer rettferdig, men også fordi det var mer nøyaktig. Etter å ha gitt ut sitt eget verdensatlas i 1983 fikk han omsider kartografenes oppmerksomhet, og også harme rettet mot seg.

Noen av de vektigste punktene i kritikken var som følger:

Verdenskart basert på satellittbilder fra Nasa  og
Robinson projeksjonen. Bilde: Wikipedia

-Peters framstilte det som om Mercator projeksjonen var enerådende. Det er ikke riktig. Den har viktige styrker, men kartografene hadde lenge kritisert den for den svakhetene den har, ikke minst for å framstille kart over hele verden. Det fantes en rekke andre projeksjoner som bedre gjenspeilet flateinnhold, for eksempel Arthur Robinsons fra 1963 (venstre), som jo absolutt må sies å sette områdene rundt ekvator i sentrum, og som med sin ellipseform gir bedre inntrykk av jordas kuleform.

-Peters projeksjon viser heller ikke alle flater likt. Den er mest nøyaktig rundt 45 grader nord og sør, ironisk nok for eksempel i Peters hjemland Tyskland og i USA, mens den er mer unøyaktig rundt ekvator, hvor mange av de fattige og folkerike landene Peters ville framheve ligger, og ved polene. Avstandene stemmer også bare ved 45 grader, og da i øst-vest retning.

Kart hvor land har fått størrelse etter innbyggertall.
© Worldmapper.org

-Er det egentlig slik Peters foreslo, at areal er mål på rettferdighet? Hva er det som gjør hans kart rettferdig? Hva med befolkning (høyre), eventuelt befolkningstetthet. Er det rettferdig at Hong Kongs sju millioner innbyggere nesten ikke synes på kartet, mens Papua Ny-Guinea, med omtrent like mange innbyggere er tydelig synlig på verdenskartet.

-Verst var det kanskje at projeksjonen ikke var original. Den var identisk med en foreslått av den skotske presten og amatørastronomen James Gall (1808-1895) i 1855. Vi får vel tro at Peters kom på samme ide som Gall uten å kjenne arbeidet hans, men han var ikke ivrig etter å innrømme at Gall var først ute, og det tjente ham knapt til ære. I dag kalles projeksjonen Gall-Peters, for også å reflektere Galls arbeid.

Bilde: Hemamaps.com

Som forsøk på å gjengi verden mer nøyaktig eller rettferdig tas Gall-Peters projeksjonen knapt alvorlig lenger, men den er en spennende påminnelse om at kart ikke er objektive, nøytrale eller sanne, men at de er avbildninger med styrker og svakheter som reflekterer både hvordan jorda ser ut og hvem som tegnet kartet. Se for eksempel dette Mercatorkartet fra Australske Hemamaps, hvor Asia er i midten og sør opp. Vi nordmenn blir bokstavelig talt marginalisert, men sett fra "Down Under" gir det mening, og det er ikke mer riktig eller galt enn andre kart.


Peters-kartet vakte sterke følelser, men er også et takknemlig offer for satire, særlig av overdreven politisk korrekthet, men også av vante forestillinger. Til slutt i denne posten vil jeg gjerne dele denne snutten fra West Wing, sesong 2, episode 16, hvor den fiktive "Organization of Cartographers for Social Equality" forsøker å overtale presidentens stab til å gå inn for Gall-Peters projeksjonen i amerikanske skoler og offisielle publikasjoner. Her er det to verdensbilder som kolliderer, bokstavelig talt. God fornøyelse!



Bibliografi:

Jeremy Brotton,  2013. A History of the World in 12 Maps. Penguin, London.

Monmonier, Mark S, 1995. Drawing the line: Tales of maps and cartocontroversy. Henry Holt & Co., New York.

Monmonier, Mark, 2004. Rhumb Lines and Map Wars: A Social History of the Mercator Projection. Chicago: The University of Chicago Press.

Peters, Arno, 1983. The New Cartography. Friendship Press, New York

Robinson, Arthur H., 1985. "Arno Peters and his new cartography." The American Cartographer 12.2: 103-111.

Bokomtale: Det året da verden gikk under

Byporten i Ugarit i dagens Syria. En av byene vi med stor sikkerhet kan si at Sjøfolkene ødela.
 Foto: © Jørgen Christian Meyer

Eric H. Clines populærvitenskapelige bok 1177 B.C. The year civilization collapsed, er en av det amerikanske bokårets mest uventede suksesser. Boka er utgitt på velrenommerte Princeton University Press og er utstyrt med fotnoter og det hele, men har sust inn på bestselgerlistene, sparket i gang debatter om hva vi kan lære av historien, og om sårbarheten i vårt eget samfunn.

Hva skjedde i 1177? Den Egyptiske faraoene Ramses III vant et slag mot en fiende han kalte for sjøfolkene, og fikk laget en innskrift til minne om seieren. Vi vet ikke helt hvem sjøfolkene var og hvor de kom fra. Det vi vet er at egypterne og Ramses var de eneste som klarte å stå i mot. Rundt hele det østlige Middelhav knakk gamle og mektige riker sammen. Palassene på Knossos på Kreta, som mange norske turister har besøkt, brant ned og ble aldri bygget opp. Det samme skjedde i Mykene i Hellas, i Troja i Tyrkia, og i Ugarit i Syria. Skriftkulturen forsvant, fjernhandelen opphørte, og forseggjort og avansert male- og keramikkunst ble erstattet av grove og enkle former. I tiårene rundt 1177 var det én verden som gikk under, og en annen som oppstod, bokstavelig talt på ruinene. Hvorfor skjedde det, og hva kan vi eventuelt lære av det? Det er spørsmålene Cline har fått amerikanerne til å diskutere i høst.

Cline starter med å beskrive handel, diplomati, krig og internasjonal politikk mot slutten av bronsealderen. Fra Hellas i nordvest og Egypt i sør til dagens Irak i øst, konkurrerte og samarbeidet konger i et spill om makt, rikdom og innflytelse. Gjennom utdrag fra det skriftlige kildematerialet, som først og fremst består av innskrifter og av brev bevart på leirtavler, samt beskrivelser av utgravningssteder og arkeologiske funn, gir Cline leseren et levende bilde av aktørene. Hovedpoenget hans er at datidens verden kanskje ikke var så veldig forskjellig fra vår, i det den var tett sammenvevd av handel og diplomati, og at både tilgang på ressurser, maktpolitiske hensyn og redselen for å tape ansikt kunne avgjøre spørsmål om krig og fred.

Foto: Amazon.com

Så kommer de vanskelige tiårene. By for by blir forlatt, brent, og aldri bygget opp. Hva er det som skjer? Tidligere har forskere hatt en tendens til å legge vekten på enkeltfaktorer: Sjøfolkene, klimaendringer med påfølgende tørke og hungersnød, jordskjelv, sammenbrudd i handel, opprør mot autoritære herskere, endringer i teknologi eller militær organisering.

Cline går nøye gjennom det arkeologiske materialet, som har blitt atskillig rikere de siste par tiårene. Han viser at prosessen ikke var så brå som en har tenkt seg, men strakte seg over en periode på omtrent 80 år. Flere av de ødelagte byene ser ikke ut til å ha blitt angrepet av sjøfolkene, men av nabofolk som de hadde levd i en gjensidig maktbalanse med gjennom flere hundre år. Noen steder viser sammenraste bygninger jordskjelv. Enkelte byer ser ut til å ha vært tomme da de brant. Noen steder brant templer og palasser, mens byen ble stående. Andre steder viser keramikken tegn på fredlig innvandring og samlevnet før katastrofen.

Bildet Cline trekker opp endrer ikke inntrykket av sivilisasjonssammenbrudd, men viser at prosessene som førte fram til sammenbruddet var langvarige, komplekse, sammenvevde, og ikke minst for en stor del menneskeskapte. Kanskje det er det som har gjort boka så populær i USA, og som gjør den så tankevekkende: Menneskene skaper selv sin framtid, og summen av valg kan gjøre at ting går fryktelig galt. Noen som sa at vi ikke har noe å lære av historien?

Dette er spennende lesning, basert på det siste av tilgjengelig forskning. Kjenner du noen som er glad i historie, men har fått litt mye av andre verdenskrig og 1814 i det siste, så er dette absolutt en bok å anbefale. Selv liker jeg boka svært godt, men skulle ønske den hadde tatt for seg et bredere område enn det østlige Middelhav. Norske lesere vil kanskje reagere på at israelfolkets utvandring fra Egypt og Homers trojanerkriger får litt mye plass, men noe skal det amerikanske hjemmepublikumet ha, og myter – slik Cline er klar på at dette er i faglig forstand – er også bra stoff. Mon tro om boka kommer på norsk etterhvert? Det ville være morsomt om et norsk forlag turde å satse på en slik bok.

Mer om bronsealder og kollaps på Globalhistorie

Folk som ikke oppdaget Amerika

Martin Waldseemüllers kart fra 1507 er det første som navngir Amerika, og gjengir de nyoppdagede områdene som et eget kontinent (til høyre). Bilde: Wikimedia Commons / Badische Landesbiliothek 

Den tyrkiske avisen Hurryiet melder at statsminister Erdogan har besøkt muslimske ledere i Latin-Amerika. Der har han sluppet den sjokkerende nyheten at det slett ikke var Christoffer Columbus og hans mannskap som var først ute da de landet på Bahamas i 1492. Nei, de første oppdagerne av Amerika var i følge presidenten muslimske sjøfolk, som kom dit flere hundre år før den spansk-italienske oppdageren. Erdogan brukte i følge Hurriyets rapport også deler av talen sin til et oppgjør med kolonialismen. Det kunne være fristende å minne ham om at de fleste landene i Latin-Amerika oppnådde uavhengighet omtrent hundre år før de osmanske besittelsene i Midtøsten, men det er selvsagt noe helt annet. Bare synd for Erdogan at mange andre også gjør krav på æren av liksom å ha vært først i Amerika. Her er noen av dem:

1: Egypterne seilte til Amerika og bygde pyramider cirka 2500 før vår tidsregning.

2: Minoerne reiste til Amerika etter utbruddet av vulkanen på Thera, cirka 1450 før vår tidsregning, eller var det befolkningen på Atlantis? Det er lett å gå i surr her. De etterlot seg i alle fall den berømte Kensingtonsteinen, som i virkeligheten ikke er en falsk runestein fra sent 1800-tall, men en minoisk innskrift.

3: En av de israelske stammene som ble fordrevet da assyrerne erobret kongedømmet Israel utvandret til Amerika, 721 før vår tidsregning.

4: Fønikerne skal også ha besøkt Amerika alt på 700-tallet før vår tidsregning. Kanskje de fraktet israelerne?

5: Stedsnavnstudier skal vise at mesteparten av Amerika ble kolonisert av nybyggere fra det øst-indiske kongedømmet Kalinga, ca 300-200 før vår tidsregning.

Kensingtonsteinen, funnet i 1888 i Minnesota, 

brukes som bevis på både  minoisk og  norrøn 

aktivitet i Amerika, men er i virkeligheten et 

falsum. Bilde: Wikipedia

6: Muslimske sjøfolk oppdaget Amerika i 1184 og bygde en moské på et fjell på Cuba, som fortsatt stod der da Columbus kom 300 år senere.

7: De norrøne innbyggerne i Vestbygda på Grønland utvandret til Amerika på 1300-tallet for å slippe unna norsk skattlegging. Der ble de senere observert av europeiske pelsjegere, som hvite og blåøyde eskimoer.

8: Folk fra Norge og Sverige koloniserte også Midtvesten og etterlot seg også den berømte Kensingtonsteinen i 1362, dersom steinen da ikke egentlig var minoisk (se over), eller falsk, slik runeforskerne sier.

9: Baskiske fiskere skal ha fisket ved Newfoundland i uminnelige tider. De glemte bare å si det til noen.

10: Den kinesiske admiralen Zeng He seilte rundt jorda og besøkte Kina i 1421

Det er uvisst om Erdogan selv tror på teorien om at muslimske sjøfolk oppdaget Amerika. Utenfor hjemlandet, og forhåpentligvis også blant folk flest der, påkaller det i beste fall latter. En del spanjoler har i følge Hurriyet latt seg provosere. Det er uansett et grelt eksempel på hvordan politikere og statsledere bruker historie, eller i dette tilfellet historieforfalskning, til å framheve egen nasjon eller kultur som verdens eldste og beste.

Så til den mye kortere listen over folk som kan sies å faktisk ha oppdaget Amerika.

1: Amerika ser ut til først å ha blitt oppdaget av folk som vandret over en landbro som ble dannet på grunn av lavere havnivå under siste istid. De skal ha krysset over fra Sibir cirka 18.000 før nåtid, og ha beveget seg sørover cirka 4.000 år senere. Nye genetisk studier tyder på at de kan ha vært flere bølger med innvandrere, og at noen også kan ha tatt seg fram langs kysten med båter.

2: Rundt år 1000 seilte Leiv Eirikson ut fra Grønland, for å finne landet Bjarne Herjolvsson hadde sett noen år tidligere. Han oppdaget landet som han kalte Vinland. Det ble aldri noen varig norrøn bosetning der.

3: Christofer  Columbus nådde Bahamas øyene i oktober 1492. Dette ble starten på den varige kontakten mellom Amerika og resten av verden. Columbus selv trodde til sin dødsdag imidlertid at han var kommet til Asia.

4: Amerigo Vespucci, i 1501, skal ha vært den første som forsto at Amerika var et kontinent, og at det dreide seg om nytt land, ikke om en del av Asia. På Waldseemüllers kart fra 1507 fikk det nye kontinentet hans navn, og slik ble det værende. Vespucci skal ikke ha lagt merke til noen tyrkiske nybyggere på sin eksepdisjon. 

Mat og historie, mat og identitet

Nybyggere og innfødte deler mat under den første thanksgiving-festen i Plymouth, 1621.
JLG Ferris 1932 / Library of Congress. 

Alle trenger mat. Det er noe av det som gjør oss til mennesker, og noe av det som gjør oss til dyr. Det å dele et måltid eller å gi gaver av mat er en av de få institusjonene som er felles for alle mennesker på tvers av kultur. I forrige uke var jeg på Forskningsrådets SAMKUL-konferanse i Trondheim. SAMKUL er et forskningsprogram som finansierer forskning som belyser hvordan kultur og historie former dagens samfunnsutvikling. I Trondheim var mer enn hundre forskere og andre interesserte samlet for å lære om og diskuterte hvordan mat, matkultur og matteknologi former samfunnet. Her kommer litt av det jeg lærte av tre av foredragsholderne. Nederst i posten ligger video av foredragene.

Første innleder var historieprofessor Ken Albala, fra University of the Pacific i California. Albala ga en oversikt over tanker rundt naturlig mat fra gammeltestamentelig tid og fram til i dag. Hovedpoenget hans var at all mat i utgangspunktet er naturlig, og at tanker om hva som er naturlig alltid har stått i motsats til hva som er vanlig i samtida. Tilhengere av steinalderdietter mener for eksempel at menneskene før jordbruket spiste mest kjøtt. I virkeligheten har forfedrene våre alltid spist betydelige mengder planteføde også. I dag er mange av oss opptatt av å lage mat fra bunnen av. Det franske kjøkken er kanskje det fremste eksempel på hvordan råvarer kan raffineres,blandes og dermed endres. Filosofen Rosseau (1712-1778) så nettopp på dette som unaturlig forandring av maten og anbefalte brød, frukt, grønnsaker og vann, som naturlig og sunn mat. Senere bølger av interesse for naturlig mat har gjerne fulgt innovasjoner i matteknologi. Før kom de omtrent en gang i hundreåret, nå skjer det oftere. Frysevarer og hermetikk har for eksempel blitt sett på som noe unaturlig, og derfor usundt. I dag regnes det å lage sin egen hermetikk i form av syltetøy og syltede grønsaker fra egen hage, som det mest naturlige av alt. Albala spår at vi nå står foran en ny bølge med interesse for naturlig mat i reaksjon mot genmaipulert mat som kommer til å bli stadig mer vanlig.

Karin Zachmann fra Technische Universität München snakket om mat og teknologi. Et av hovedpoengene var hvordan teknologi først fra slutten av 1800-tallet førte til tillit til matproduksjon, fordi en kunne stole på at regler og myndigheter sørget for at maten var sunn og trygg. De siste tiårene har teknologi gjort at vi vet mye mer om hvordan det vi spiser påvirker helsen vår over lang tid, for eksempel i forhold til utvikling av livsstilssykdommer eller utløsning av genetisk bestemte sykdomemr. Det gir ny interesse for lokalprodusert og såkalt naturlig mat. Et morsomt paradoks Zachmann trakk fram er hvordan vi er engstelige for at amerikansk kylling skyllet i klorvann skal bli lovlig i Europa. Samtidig har vi ingenting imot å la barna våre plaske i timevis i klorfylte svømmebasseng. I det ene tilfellet er det unaturlig, i det andre et vitenskapsbasert tiltak for å hindre spredning av smittsomme sykdommer.

Foredraget til Ingvild Sælid Gilhus, Universitetet i Bergen, hadde Romerriket som utgangspunkt, og handlet om hvordan mat både kan danne fellesskap og brukes til å trekke grenser mot andre. Rituelle måltider i forbindelse med ofringer skapte kontakt mellom mennesker og gudeverden, og kontinuitet mellom døde, nålevende og framtidige generasjoner. Regler for hvilken mat som var religiøst ren, og altså kunne spises, og hvilken som var uren, og ikke kunne spises. Ble brukt til å skape samhold mellom medlemmer i religiøse fellesskap, men ikke minst til å avgrense seg fra andre grupper, og skape hierarki mellom grupper. Matvaner er viktige for selvoppfattelse og identitet, og Gilhus pekte på skiller i matvaner som har røtter tilbake til antikken: Skillet mellom de som spiser svin og de som ikke gjør det er fortsatt en viktig religiøs og kulturell identitetsmarkør. Skillet mellom vegetarer og kjøttetere, som tradisjonelt sett var et øst-vest skille, kan i dag kan ses på som østlig innvirkning på Vesten. 

Bør kultur- og historieforskere være opptatt av mat? Svaret er klart ja. Hvordan vi skaffer mat legger rammene for forholdet vårt til naturen. Hvordan vi deler på maten for forholdet oss i mellom. Foredragene jeg hørte i Trondheim var både en påminnelse om at forholdet vårt til mat er preget av kultur like mye som av natur, og at kultur er viktig i denne sammenhengen fordi det former hvordan vi ser på hva som er naturlig, riktig og bra.  

Interessekonflikt: Jeg arbeider selv på et forskningsprosjekt finansiert av SAMKUL-programmet.

Fra Egypt til Danmark i Bronsealderen

Egyptere på besøk i Sverige. Bertil Almqvist viser seg å ha vært bedre orientert enn mange arkeologer. Barna Hedenhös (Hedenoldbarna), 1949. Bilde: iTunes Böcker

I forrige uke brakte Politikken nyheten om at danske gravfunn fra bronsealderen inneholdt glassperler fra Mesopotamia og Egypt, rundt 3500 kilometer unna. Forskeren som registrerte funnene på slutten av 1800-tallet hadde lagt merke til likhetene med egyptisk materiale, men senere arkeologer hadde rett og slett sett på dette som for usannsynlig, og i årtiene etter andre verdenskrig vektla de fleste forskere lokal forankring, i reaksjon mot ofte ganske vidløftige teorier rundt folkevandringer, invasjoner og kulturpåvirkning i perioden før. Perlene lå oversett i danske museumsmagasiner, men er nå undersøkt i franske laboratorier, og den kjemiske sammensetningen levner ingen tvil om at de engang kom langveisfra. Det er også fascinerende kulturelle paralleller over store områder i Bronsealderen, blant annet knyttet til den viktige plassen sola  og skipet ser ut til å ha hatt i den religiøse forestillingsverdenen, og hvordan gravhauger og gravrøyser ble brukt for å markere tilhørighet til et territorium.

(Se bilder og forskernes egen presentasjon av materialet på videnskap.dk)

De egyptiske og mesopotamiske perlene i Danmark er interessante på to måter. For det første forteller de oss noe om bronsealderverden, for det andre sier den noe om hvordan vi ser på fortida.

For det første: Menneskene i bronsealderen visste naturligvis ikke at de levde  i bronsealderen, men det at det er en moderne betegnelse betyr ikke at den er dårlig. I en verden der de beste våpnene og redskapene, og mange av de fineste gjenstandene og smykkene ble framstilt av bronse, var tilgang på materialet en viktig kilde til ideologisk, økonomisk, militær og politisk makt. Bronse, slik det vanligvis ble framstilt i oldtiden, er en legering av kobber og cirka 5-10 % tinn. Ingen av metallene er veldig vanlige, og tinn er ganske sjeldent. Det betyr at en var avhengig av handel over store avstander. Bronse i Skandinavia kom for eksempel sannsynligvis ofte fra Sentral-Europa. Tinngruvene i Cornwall i dagens Storbritannia leverte antagelig til Middelhavet. Kypros, som har fått navn etter det greske ordet for kobber, leverte til Egypt, Mesopotamia og Hellas.

Behovet for handel med metaller gjorde at en og var avhengig av relativt fredelige forhold. Det måtte finnes institusjoner som gjorde at reisende og fremmede fikk være i fred for røvere og griske herskere. Fra Midtøsten og Egypt kjenner vi litt til avtaler og lover som regulerte dette. Avtalene var gjerne knyttet til hvilken gruppe en hørte til, og kunne være pakket inn i vennskapelig, diplomatisk eller familiær språkdrakt. Hvordan det var i Nord-Europa, og andre steder uten skriftspråk vet vi strengt tatt ikke, men hvis metallhandelen skulle fungere må det ha vært ordninger som tok hånd om dette.

Det at våpenteknologien var avhengig av handel, gjorde antagelig at tilgangen på de effektive metallvåpnene var relativt begrenset. Dette har gjort det lettere for høvdinger og herskere å opprettholde egen makt, og også å utøve så effektiv kontroll over store områder som handelen forutsatte.

Det var ikke noe uoverkommelig praktisk problem å reise fra dagens Danmark eller andre stedet i Nord- eller Sentral-Europa til Middelhavsområdet. Enten en gikk til fots eller reiste med datidas roskip, så var det snakk om en reise på noen måneder. Fram til for litt mer enn 100 år siden dro folk gjerne av gårde på reiser de måtte regne med ville vare i årevis, og hvor det var store sjanser for å omkomme underveis, for å søke arbeid eller drive handel. Vi vet og, både fra tekster, fra gjenstandsfunn, og fra genetiske studier, at folk fra dagens India og Pakistan reiste til Mesopotamia, til Arabia og kanskje til Øst-Afrika, og at egypterne seilte sørover i Rødehavet til Arabia og Afrikas Horn.

Det er altså gode grunner til å se på bronsealderen som en periode med ganske sterke bånd, basert både på handel, delte kulturelle referanser, og politisk allianser. På den måten kan en, slik de danske forskerne gjør, godt snakke om prosesser som ligner på de vi i dag kaller for globalisering. I perioden som fulgte, jernalderen, ser båndene ut til å ha vært svakere og til å ha gått over kortere avstand. Dette henger antagelig delvis sammen med at en ikke lenger var avhengig av handel for å produsere våpen og redskaper.

Så langt hva de egyptiske og mesopotamiske glassperlene i danske graver forteller om Bronsealderen, men hva forteller de om vårt syn på fortida? Moderne historieforskning er blitt til i en periode da verden har endret seg raskt. Teknologi har gjort verden mindre, rikere, og mer integrert, men samfunnet har også blitt mer komplekst. I førmoderne samfunn skjedde det også endringer, men de gikk saktere, og de var begrenset av manglende tilgang på energi ut over muskelkraft og noe vind og vann. Jeg tror at de raske endringene i vår egen tid gjør at vi ofte kraftig undervurderer kompleksiteten i førmoderne samfunn. Fordi verden har blitt gradvis rikere og mer teknologisk utviklet over tid tar vi det for gitt at jo lenger tilbake vi kommer i tid, desto mindre utviklet var den. I teknologisk forstand er det noe i det, men med hensyn til organisering av samfunnet er det ikke nødvendigvis det. Bronsealderens mennesker levde og virket innenfor samme naturgitte rammebetingelser som folk i romertiden eller i Europa i renessansen. Folk i Nord-Europa i bronsealderen kunne selvsagt like godt reise til Middelhavet som korsfarerne i Middelalderen. På den måten er det ingenting overraskende i at det dukker opp egyptiske glassperler i danske bronsealdergraver.

Jeg tror likevel det er tvilsomt om mange nordboer reiste til Egypt eller Irak på egenhånd, eller at egyptere besøkte Danmark, nettopp fordi handelen var avhengig av avtaler og ordninger som tok hånd om sikkerheten til fremmede. Slike avtaler og allianser kunne en lage med nabofolk, men det må ha vært vanskelig med grupper som bodde lengre unna, og en risikerte at de som bodde i mellom ville føle seg forbigått, i bokstavelig forstand. Dette var enklere for bronsealderfolkene som seilte på Rødehavet og i Persiabukta, hvor kystene var sparsomt befolket. Særlig handel over land er det lettere å se for seg som en kjede av forbindelser over relativt kort avstand, heller en lange reiser til fjerne himmelstrøk. Glassperler, slike som de som er funnet i Danmark, er velegnede handelsvarer og gaver. De er billige å produsere, lette å frakte, holdbare og sterke, og har bred appell på tvers av kultur.

Krig, fred, vald og islam

Individet må gi avkall på personleg fridom for å leve i relativ tryggleik: Tittelbladet til Thomas Hobbes' Leviathan (1651), bilde: Wikimedia

I Dag og Tid 3. Oktober, og igjen i Verdibørsen på NRK P2 18. Oktober spør journalist og forfattar Halvor Tjønn om det er tilfeldig at dei fleste væpna konfliktane i dag er i eller i kring islamske land. Eg er samd med Tjønn i at det knapt er  tilfeldig, og at spørsmålet er blant dei viktigaste for oss som gjerne vil forstå kva som skjer i verda i dag, men i motsetning til Tjønn trur eg ikkje at nokre krigerske vers i Koranen bidreg til å forklare situasjonen.

Tjønns kommentar tek utgangspunkt i dei mange og blodige konfliktane som herjar i Midtausten og Nord-Afrika. Han peiker mellom anna på svake og umodne nasjonalstatar, vektlegging av islamsk fellesskap på tvers av statsgrensene framfør nasjonal tilknyting, manglande teknologisk og økonomisk utvikling, samt mislukka vestleg innblanding. Så langt følgjer eg han i det meste. Vidare legg Tjønn vekt på det såkalla sverdverset i Koranen (sure 9 vers 5), der dei truande blir pålagde å ta livet av avgudsdyrkarar. Som Tjønn peikar på held også andre religionar seg med svært valdelege heilage tekstar, men Tjønn viser til manglande vilje til å diskutere eller ta oppgjer med vanskelege sider ved eigen religion som eit kjennemerke ved islam. Dette knyter han igjen til den moderne historia av religiøst legitimert vald i deler av den islamske verda. Tjønn har sjølvsagt rett i at islam vert brukt i stort monn for å legitimere valdshandlingar, men eg trur ikkje at religionen ligg bak dei fleste konfliktane i en islamske verda.

Slik eg les Tjønns kommentar kjem han inn på to spørsmål. Det eine er kvifor det oppstår krig og konflikt. Det andre er kvifor det er så mykje av dette i Midtausten i vår eiga tid. Denne responsen tar utgangspunkt i det første, som eg er opptatt av i mi eiga forsking. Det har sjølvsagt òg relevans for det andre, som eg er opptatt av i det eg har reist og arbeida i Midtausten i fredelegare tider.


Verst av alt er utryggleik

Bilde: Amazon.com

I boka Violence and Social Order (2009) slår historikaren, økonomen og nobelprisvinnaren Douglass C. North og kollegaane hans John J. Wallis og Barry Weingast fast at det grunnleggande problemet alle samfunn står overfor er å handtere vald. Dette er ikkje ein original observasjon, men kan sporast direkte tilbake i alle fall til Thomas Hobbes’ Leviathan (1651). Hobbes skildrar den statslause naturtilstanden som ein krig der alle står mot alle, og der menneskja lev ”einsame, utrivelege, dyriske og korte” liv i ”samanhengande frykt og livsfare”. For å få leve i relativ tryggleik må dei gje frå seg den individuelle fridomen til staten. Slik er det sjølvsagt ikkje i røynda. Folk i statslause samfunn lever ofte liv dei opplever som rike, gode og frie, men moderne studiar av slike grupper syner ratar av vald, overgrep og drap som får jamvel dei mest brutale regimer, både i den moderne verda og i historisk forstand, til å stå fram som fredsæle og trivelege alternativ for dei som ikkje gjer motstand. Valden i slike samfunn rammar i størst grad dei som vert rekna for å stå utanfor fellesskapen, det være seg stammen, folket eller religionen, men òg svake eller uproduktive medlemmar av flokken, så som barn, uføre, enker og eldre. For dei fleste er eit undertrykkande regime som held ro og orden langt å føretrekke framfor fråvær av statsmakt. Det unnskyldar sjølvsagt ikkje statleg undertrykking på noko vis.

Moderne og førmoderne

Max Weber, 1894, Bilde: Wikimedia

Max Weber, ein av grunnleggarane av moderne samfunnsvitskap, definerte den moderne staten ut frå
at han gjer krav om monopol på legitim valdsbruk innafor eit avgrensa territorium. Weber var utdanna historikar og kjende godt til førmoderne samfunn. Han hevda at ein sentral skilnad mellom førmoderne og moderne statar, var at dei førmoderne var bygde på partikularistiske band. Det vil si at dei forholdt seg til innbyggjarane ut frå eigenskapar ved dei som einskildpersonar, som til dømes religion, etnisitet, personleg vennskap, slektskap og så bortetter. Moderne statar var i større grad tufta på universialistiske prinsipp, der innbyggarane hadde juridiske rettar i kraft av borgarskap, og der staten ikkje skulle ta omsyn til individuelle eigenskapar og band.

North og kollegaane hans tek opp arven både frå Hobbes og Weber. Frå Hobbes tek dei med seg at menneskelege samfunn er tvungne til å regulere valdsbruk. Dei skildrar korleis samfunn handterer valdsproblemet ved hjelp av det dei kallar organisasjonar og institusjonar. Organisasjonar er ’grupper av menneske, som strevar mot ei blanding av felles og eigne mål gjennom delvis samordna åtferd’. Døme på organisasjonar kan vere alt frå statar, stammar og religiøse grupper til idrettslag og private firma. Institusjonar er spelereglane i samfunnet, dei ’formelle og uformelle mønstra som styrer samhandling mellom individa’. Det kan vere tale om lover, men òg normer for korleis en opptrer mot folk som hører til andre grupper, til dømes andre religionar.

Frå Weber hentar dei det grunnleggjande skiljet mellom moderne og førmoderne samfunnsskipnader, men til forskjell frå Weber vil dei plassere dei fleste nåtidige statar, inkludert dei i Midtausten i den førmoderne kategorien. Ei relativt lita gruppe moderne samfunn er kjenneteikna av det dei kallar fri tilgang (”open access”), resten av det dei inspirert av Hobbes kallar for naturtilstanden (”natural state”). Sistnemnte kategori er dominerte av organisasjonar som er spesialisert i bruk av vald (i den utvida tydinga av tvangsmiddel), og som bruker denne kompetansen til å styre økonomiske ressursar, makt og status, til dømes i form av inntekter, stillingar og privileger, i si retning. Oftast vil det å avstå frå maktbruk vera meir effektivt enn å faktisk bruke det, men trugsmålet om vald ligg alltid bak, og hindrar andre grupper frå tilgang til systemet, mellom anna ved å regulere høva til å skipa nye organisasjonar. Maktskifte vil skje med tvang, om ikkje nødvendigvis med vald. I opne samfunn er det derimot fri tilgang til å danne nye organisasjonar og til å konkurrere om makt og ressursar, anten det er idrettslag eller politiske parti. Valdsbruken er underordna politisk kontroll, og tilgangen til det politiske og økonomiske systemet er open.

Oss og dei andre
Lenge tenkte antropologane at folk identifiserte seg med folk som dei hadde mykje til felles med. Det er rett nok, men bergensforskaren Fredrik Barth peikte på at gruppekjensle først og fremst oppstår i det ein drar grenser mot dei ein oppfattar at ein er forskjellig frå. På Barths tid handla gruppeforskinga mykje om etnisitet. I dag er ein òg opptatt av andre former for gruppekjensle, og religion er ein effektiv variabel både for å finne felles referansar, og for å trekke grenser mot andre.

Korleis heng dette saman med situasjonen i Midtausten i dag? Etter Webers typologi står alle statane i Midtausten på ulike stadium i overgangen frå det førmoderne til det moderne. Dei fleste har sekulære forfatningar og formelt sett like rettar for alle borgarar. Særleg på 1960- og 1970-talet vart det gjort sterke forsøk på å erstatte gamle institusjonar bygd på partikulære (personavhengige) band med nye, universalistiske, i alle fall på overflata, og på å skape nasjonalkjensle på tvers av andre formar for gruppeidentitet. Problemet er at desse statsdanningane like fullt vart verande i det North og kollegaene kallar naturtilstanden. Dei formelt opne systema vart dominerte av organisasjonar basert på religion, etnisitet, stammetilknytning, slektskap og venskap, som brukte statens valdsapparat til å rigga systemet for å sikre makt, status og ressursar til eigne medlemmar.

Kva skjedde så når desse regima og gruppene dei sprang ut frå kom under press eller braut saman i møte med ytre eller indre motstand? Dei søkte å forsvare eigen posisjon og interesser med det dei var gode på, nemleg vald. I Irak og Libya måtte dei gje tapt for fiendar med større valdspotensial (USA og allierte). I Egypt vann det gamle regimet etter  kvart makta tilbake. I Syria veit ingen enno kva som kjem til å skje til slutt, men venteleg vert det ikkje vakkert. At det nye, demokratisk valde regimet i Bagdad òg viste seg å favorisere visse grupper framføre andre når ressursar og posisjoner skulle fordelast er synd, men knappast overraskande. I Libya kjemper ei rekke organisasjonar bygd på partikularistiske, førmoderne institusjonar som religion, stamme, heimstad og etnisitet om makta. Dei gjer det med vald, fordi det ikkje finnast nokon moderne stat der dei kan konkurrere opent og fredeleg om makt og ressursar, og der dei blir handsama som borgarar heller enn som  medlemmar av ei gruppe.

Kva plass har så religion i dette? Religion er openbart viktig for aktørane i konfliktane i Midtausten, og i tilfellet ISIS ser vi dessverre at religion nyttast til å legitimere vald og drap. Her er eg på linje med Tjønn. Men religionen eller nokre brutale skriftstader er ikkje årsak til krig. Religion er i første rekke ein av fleire mogelege måtar å skape gruppesolidaritet på når staten er urettvis, eller ennå verre ute av stand eller utan vilje til å garantere tryggleik og velferd for innbyggarane. Når dei irakiske, libyske og syriske statsdanningane (organisasjonane) knakar i samanføyingane, eller i tilfella Saddam, Gaddafi og Assad vender seg mot eigne borgarar, må folk vende seg til organisasjonar tufta på andre band enn borgarskap. Religion er eit slikt band, men stamme, heimstad, etnisitet og institusjonell tilknyting, til dømes til den vaklande staten, er andre.

Dette er eit forsøk på å gje ei forklaring. Noko løysing er det dessverre langt i frå. Skal Midtausten bli ein fredeleg stad over tid, held det ikkje at det etableras nye undertrykkande regime. Det må skapast opne samfunn der relasjonane bygger på universelle, juridiske rettar, ikkje berre i teori, men òg i praksis. Det kan vanskeleg skje med vald, men må komme av di lokale elitar ser seg tent med meir opne samfunn, mellom anna fordi det fører til auka velstand. Vegen dit er utvilsamt lang, men Asia, Europa og Sør-Amerika  har vorte dramatisk betre og fredelegare stadar å leve gjennom dei siste tiåra. Det gjev håp om betre tider òg i Midtausten.

Sjå òg kollega Knut Vikør sin replikk til Tjønn på shubbak.no.

Litteratur:

Hobbes, Thomas & Lausund, Olav (2012) Leviathan, eller En kirkelig og sivil stats innhold, form og makt, Del 1 og 2, [Oslo], De norske bokklubbene.

North, Douglass C. (1990) Institutions, Institutional Change and Economic Performance, Cambridge, Cambridge University Press.

North, Douglass C., Wallis, John Joseph & Weingast, Barry R. (2009) Violence and Social Orders: A Conceptual Framework for Interpreting Recorded Human History, Cambridge, Cambridge University Press.

Weber, Max (1919) Politik als Beruf, Tübingen, J.C.B. Mohr.

Weber, Max (1922) Wirtschaft und Gesellschaft, Tübingen, J.C.B. Mohr.

Det er en liten verden...

Denne posten er også publisert på BT Innsikt. Følg meg og mange forskerkolleger, som blogger der fram til januar 2015.

Har du opplevd at du kommer i snakk med folk du aldri har møtt før, og så viser det seg at dere har felles kjente. Kanskje det skjer i utlandet eller et sted i Norge du aldri har vært før. ”Det er en liten verden” sier dere, og så tenker du at dette var jo et pussig tilfelle, men egentlig handler det mer om statistikk enn om tilfeldigheter. Faktisk er det slik at du kjenner så mange andre, som igjen har så store kontaktnett, at det finnes ganske mange forbindelser der ute, det er bare ikke så ofte du blir oppmerksom på det.

Psykologer mener at de fleste av oss kan holde styr på rundt 2000 mennesker, med ansikt og hvor de hører til, for eksempel ekspeditøren du møter jevnlig på bensinstasjonen, men ikke egentlig kjenner. Gjennomsnittlig har vi rundt 500 bekjente, som også uten videre vet hvem vi er. Hvis jeg er som andre, og kjenner 500 andre, som hver igjen kjenner 499 i tillegg til meg, så har vi et samlet nettverk på nesten 250.000. Det tilsvarer omtrent innbyggertallet i Bergen. I teorien burde vi stå i forbindelse med alle andre på jorda i løpet av fire ledd. Slik er det selvsagt ikke, fordi veldig mange vil gå igjen som felles kjente hos mange av personene i nettverket. Det er derfor vi svært ofte vil ha felles kjente med folk vi ikke har møtt før, selv om vi som regel aldri oppdager det. I alle fall ikke før Facebook og LinkedIn begynte å fortelle oss hvem vi kanskje også kjenner, ut fra de vi allerede har på kontaktlistene våre.

Både forfattere og forskere har lenge lekt med tanken på hvordan vi på denne måten er i indirekte forbindelse med alle andre på jorda, og dette var utgangspunktet for et av de mest berømte psykologiske eksperimentene som er gjort. I 1967 publiserte Stanley Milgram og kollegene hans ved Harvard Universitetet resultatene av en studie, hvor de sendte brev til tilfeldig valgte personer på landsbygda i USA. Mottagerne ble bedt om å sende en beskjed til en navngitt person i Cambridge, Massachusetts. Det dreide seg om konen til en student ved universitetet, som altså ikke var spesielt kjent på noe vis. Forsøkspersonene ble bedt om å ikke forsøke å kontakte målpersonen direkte, dersom de da ikke tilfeldigvis kjente henne fra før, men heller sende oppgaven videre til noen de kjente, som de mente det var mer sannsynlig at hadde kontakt med målpersonen. I det første eksperimentet ble det sendt ut 160 brev, og 44 nådde fram. De hadde vært innom mellom alt mellom to og ti mellomledd. Medianverdien, det vil si det vanligste antallet, var fem mellomledd før brevet kom fram. Målpersonen ble altså nådd i sjette ledd. Dermed var begrepet six degrees of separation født (som også er tittelen på en film fra 1993), som et uttrykk for en liten og sammenvevd verden.

Cyanide og Happines forstår hva "six degrees of separation" kan bety i praksis. Delt med tillatelse.

Cyanide & Happiness @ Explosm.net Read more at http://explosm.net/comics/689/#JdDri06oDm4sDAOL.99


Det har vært gjort flere forsøk på å rekonstruere resultatene til Milgram og kollegaene hans, med varierende suksess, men antallet forbindelser er ikke så viktig i seg selv. Det studien viste er det som Milgram beskrev som et ”small-world” nettverk. Et nettverk hvor hver enkelt del, eller node som det kalles, av nettverket ikke nødvendigvis har så mange forbindelser, men hvor hver enkelt node ganske enkelt kan nå hele nettverket via andre noder. Et eksempel på et slikt nettverk er flyruter. Fra Bergen er det et begrenset antall forbindelser, men vi trenger ikke gjøre mange mellomlandinger for å nå hele verden. Dette er en helt annen form for nettverk enn jernbanen, hvor vi må innom mange stasjoner for å komme til andre deler av jernbanenettet.

Selv er jeg historiker, ikke psykolog. Hvordan kan resultatene til Milgram og andre nettverksforskere kaste lys over prosesser i fortida? Jo, nettverksanalyse gir både redskap til å undersøke kontakter mellom mennesker og steder i fortida, og modeller som kan hjelpe oss å forklare disse kontaktene. Migrasjon, spredning av teknologi, handelsvarer, religion, sykdommer og så videre kan forklares ved hjelp av nettverksmodeller, og i tilfeller der vi har begrenset kildemateriale, det gjelder særlig innenfor arkeologifaget og eldre historie, kan nettverksmodeller hjelpe oss å si noe om hvordan vi kan regne med at de kildene vi har passer inn i en større sammenheng. Noe jeg selv syns er særlig spennende med nettverksstudier, er at de gjør det mulig å se etter mønstre som ligger utenfor eller nedenfor det som statsapparatet har fanget opp eller påvirket. Gjennom å se på sosiale nettverk i gammel tid kommer vi nærmere det vi med et moderne ord kaller for sivilsamfunnet, som mange samfunnsvitere vil mene rett og slett ikke eksisterte i gammel tid. Sammen med kollega Håkon Teigen driver jeg et forskningsprosjekt hvor vi ser på betydningen av sosiale nettverk i den romerske verden. Et moderne og tragisk eksempel på hvor viktige og sterke slike nettverk kan være er situasjonen i Syria og Irak i dag, hvor staten, der alle i teorien var likeverdige borgere selv om det nok ikke var slik i praksis, bryter sammen, og andre og eldre former for gruppetilhørighet, så som stamme og religion, tar over.