Globalhistoriske klassikere: Peters synkronoptiske verdenshistorie (1952)

Peters Synchronoptische Weltgeschichte, Universum Verlag, Frankfurt a. M., 1952. Foto: Magnus Halsnes

Som regel er en bok bare en bok: Ark med bokstaver mellom stive eller myke permer, for meg gjør tekst på et lesebrett egentlig samme nytten.

Noen ganger er en bok en visuell opplevelse på grunn av bilder, typografi og layout.

En sjelden gang treffer man på en bok som bryter forventningene våre til hva en bok skal være, og som utfordrer brukeren, for i dette tilfellet passer det ikke helt med leseren, ikke bare intellektuelt og visuelt, men også taktilt og romlig.

Som barn elsket jeg utbrettsbøker. For et par uker siden kom jeg over en globalhistorisk utbrettsbok. Den gir meg litt samme følelsen.

Boka er Arno og Anneliese Peters Synchronoptische Weltgeschichte fra 1952. Den er en globalhistorisk tidslinje over 32 dobbelsider à 50 x 23 centimeter. Hver side er sydd til bokryggen i begge kanter, og brettet i midten, slik at istedenfor å bla kan leseren bøye ned midten av arket for å følge linjene videre (bilde). På den måten har boka preg av en skriftrull eller et langt, smalt lerret.

Sidene brettes ut, slik at boka nesten får preg av en skriftrull. Foto: Magnus Halsnes

Ekteparet Peters prosjekt er presist uttrykt i tittelen. Synkronoptisk er et konstruert ord, men synkron betyr samtidig, og optisk betyr synlig. Ideen med den synkronoptiske verdenshistorien er at leseren, la oss kalle ham eller henne det, skal kunne se det som skjer i ulike deler av verden til samme tid. Dette løser et problem alle som har skrevet fortellende tekster, enten det er historie, annen faglitteratur eller skjønnlitteratur må hanskes med, nemlig hvordan en skal behandle parallelle begivenheter eller handling. Det vanlige i en historisk tekst er å dele framstillingen i tematiske eller geografiske bolker. Når en for eksempel er ferdig med å fortelle om utviklingen i Europa forteller en hva som skjedde i Norge etterpå, eller en skriver ulike kapitler eller avsnitt om politisk og kulturell utvikling. I Peters Verdenshistorie er målet at leseren skal kunne se utviklingen over hele jorda samtidig, at ingen deler av verden skal ha forrang framfor andre, og at politisk historie skal integreres med økonomisk historie og kulturhistorie. Slik havner Snorre Sturlason på samme side som Frans av Assisi og Dsjengis Khan, og hvorfor skulle de nå ikke engang det?

Siden som viser første halvdel av 1100-tallet. Scanneren var for liten til å få med nederste tredel av sida, som inneholder begivenhetshistorie og årstall. Faksimile fra UB i Bergen sitt eksemplar.

Måten dette gjøres på er ved parallelle tidslinjer i ulike fargekoder. Den øverste viser kulturepoke, så kommer en for økonomi, teknologi, naturvitenskap og samfunnsliv. Neste fargekode viser kultur, religion og byliv. Et bredt felt tar for seg viktige historiske personer. Nederst kommer to bånd for henholdsvis politisk historie og kriger og konflikter. På bunnen av hvert oppslag finner vi kronologien. Hvert århundre har fått en dobbeltside, hvert år en halv centimeter. Tre tusen års historie blir på denne måten framstilt som en sammenhengende seksten meter lang tidslinje.

Tidslinjer er effektiv å visualisere historisk utvikling på. I skolens læreplaner er tidslinjer et av verktøyene som elevene skal lære å både forstå og lage selv. Aschehoug har kalt sitt  populære historieverk for videregående skole nettopp tidslinjer. Et av de overordnede målene for historieundervisningen i skolen er å fremme historiebevissthet – erkjennelsen av at vår tid bygger på fortida, og at vi i tur påvirker framtida.

Foto: Magnus Halsnes

Historie er aldri nøytralt. Det finnes historiske fakta, og historikerne er forpliktet i forhold til dem, men fortellingen om fortida vil alltid være preget av historikeren som skriver den. Konflikten i Midtøsten er et godt eksempel på hvordan samme hendelser kan tolkes på helt forskjellige måter. Peters historieverk ble skrevet i årene rett etter krigen. I perioden fra den tyske samlingen i 1871, hadde tyske historikere bidratt entusiastisk til å skrive den nasjonalistiske og militaristiske fortellingen om Tyskland. Fra 1933 ble lærebøkene på skolen og pensum på universitetene fullstendig nazifisert. Etter krigen var det mange som mente at man måtte bort fra den nasjonale historieskrivningstradisjonen, både for å utdanne mindre sjåvinistiske og nasjonalistiske samfunnsborgere, og for å få med historien til folk i Asia og Afrika, som krevde, og begynte å få uavhengighet i denne perioden. Internasjonalt fant dette uttrykk i UNESCOs storslagne, men feilslåtteprosjekt for å  skrive en nøytral ogFN-godkjent verdenshistorie. Ekteparet Peters bok skulle bidra til en ny start for tysk historieundervisning. Arno Peters (1916-2002) var delvis utdannet i USA, hvor han hadde levd i eksil under krigen, og han hadde slik sett rene hender for denne oppgaven. Boka var tenkt som læreverk for skolen, og til bruk i biblioteker og universiteter. Den var finansiert av de amerikanske okkupasjonsmyndighetene i samarbeid med undervisningsmyndighetene i fem vesttyske delstater. Førsteopplaget var på betydelige 50.000 nummererte eksemplarer.

Arno og Anneliese Peters bok skulle gi alle kulturer likeverdig plass. Femti eksperter på ulike perioder og regioner skulle sikre en likeverdig dekning. Boka skulle tone  ned krig og politisk historie i forhold til kulturhistorie, og den skulle gi en romlig framstilling av historien. Det siste er selvsagt mest synlig langs tidsaksen, hvor gjennomgangen av historien kan følges over tidslinjer gjennom seksten meter, men selv om boka mangler kart, gir plasseringen av hendelser som fant sted ulike steder i verden på samme side også et inntrykk av geografisk rom.

@Globalhistorie undersøker noen uklare punkt i verdenshistorien. Foto: Magnus Halsnes

Selv om målet er at alle skal med, så har selvsagt ulike deler av verden fått ulik plass, og i de første delene av boka er det mer luft på sidene, rett og slett fordi vi vet mindre om eldre historie enn om nyere. Skjevheten i den geografiske vektleggingen skyldes delvis at utenomeuropeisk historie var langt mindre kjent rundt 1950 enn den er i dag, men dels speiler den også en sentraleuropeisk kunnskapstradisjon, hvor England, USA og Frankrike har fått mindre plass enn i de historiebøkene vi er vant til, hvor revolusjonene i Frankrike og Nord-Amerika, samt den industrielle revolusjonen dominerer. Peters har ikke bare tilstrebet geografisk likeverdighet, men også kronologisk. For en som, slik som jeg, arbeider med eldre historie, er det morsomt at moderne og førmoderne tid er viet like stor plass. Hvert år har rett og slett en halv centimeter til disposisjon. Det gjør naturligvis at begivenheter må forenkles og komprimeres en god del. Teksten om andre verdenskrig lyder for eksempel: "Andre verdenskrig: De fascistiske maktene Tyskland, Italia og Japan fører erobringskrig mot nesten hele resten av verden. Etter betraktelig suksess i starten fører det til den fullstendige ødeleggelsen av angriperstatene i Europa og Asia (50 millioner døde og sårede)" (min oversettelse). Bortsett fra at antallet døde og sårede i dag anslås langt høyere, så er jo det i og for seg en grei oppsummering, men jeg antar at en del av publikum i Tyskland og andre steder i 1952 ville kunne ha et og annet å tilføye.

Hvordan er så leseopplevelsen? Jeg syns boka er fantastisk spennende å bla i, og å kikke litt i her og der, men jeg syns det er krevende å lese de twitter-aktige tekstene i sammenheng. Forfatterne skriver også i forordet at de bevisst ikke har gitt tolkninger og verdivurderinger, men vil la fakta tale for seg, slik at leseren selv kan finde forbindelser over tid og rom. Det høres fint ut, men jeg tror ikke det har vært enkelt å skulle bruke verket som utgangspunkt for undervisning, slik tanken jo var.

Dessuten stemmer det ikke at forfatterne lar "fakta tale for seg", og avstår fra å ta stilling. Som sagt er ingen historiefortelling nøytral, men her gjøres det heller ingen forsøk på å være objektiv. Arno Peters  var aktiv sosialist, og skal dessuten ha hatt et håp om at boka kunne bli godkjent både i Øst- og i Vest-Tyskland. De korte oppføringene har klar ideologisk og revisjonistisk slagside: Judas Iskariot (disippelen som forrådte Jesus) blir en jødisk opprører som forsøkte å påvirke Jesus til å bli en aktiv revolusjonær. Paulus fjernet revolusjonære elementer i Jesus lære. Både inkakonger og diverse persiske og indiske filosofer viser seg egentlig å være urkommunistiske foregangsmenn.

Folk ble naturligvis rasende. Boka ble omtalt som en skandale i nyhetsmagasinet Spiegel. Saken ble pinlig for de amerikanske okkupasjonsmyndighetene, som neppe hadde fått med seg denne dimensjonen av Peters prosjekt, da de gikk inn med politisk og økonomisk støtte, og det ble vanskelig  for undervisningsministrene i de tyske delstatene, som hadde gjort forhåndsbestillinger på mange tusen eksemplarer. Eksemplaret jeg lånte fra Universitetsbiblioteket i Bergen er utstyrt med en beskjed fra undervisningsministeren i Bremen om at visse deler av verket må behandles med varsomhet, men at ministeren stoler på dømmekraften til bystatens lærere, og ikke har sett det som nødvendig å klebe over deler av verket (under). Boka slapp imidlertid ikke gjennom sensuren i Øst-Tyskland. Selv om den har tydelige sosialistiske sympatier ble den vurdert av sensuren til å "avvike fra den vitenskapelige sosialismen". Sikkert ikke minst fordi det legges stor vekt på enkeltpersoners innflytelse på historien.

Slutten av Arno og Anneliese Peters forord og innklebet advarsel fra undervisningsministeren. Faksimilie fra UB i Bergen sitt eksemplar.

Jeg vet ikke om Peters lurte oppdragsgiverne, eller om de forsøkte å løpe fra ansvaret etterpå, men historien er i grunnen bare trist. Det er grunn til å tro at verket ble svært lite brukt på grunn av skandalen. Både UB i Bergen sitt eksemplar, som kommer fra et bibliotek i Bremen, og det jeg har kjøpt meg selv, som har stempel fra bibliotekene til et gymnas og et universitet i Hessen, ser snaut ut til å ha vært åpnet før jeg begynte å bla i dem. Boka kan kjøpes antikvarisk for mindre enn 20 euro, noe som må sies å være nesten ingenting for et såpass spesielt verk. Ideen bak verket er kjempegod. Det ligger en enorm arbeidsinnsats bak, og boka er rett og slett flott. Det skulle imidlertid ikke bli siste gang Peters kom til å blande fag og politikk litt for mye, men den fortellingen vil jeg spare til en annen gang.

Takk til Magnus Halsnes for hjelp med fotografier!

Interessekonflikt: Jeg er medforfatter til nettsidene til Aschehougs læreverk Tidslinjer.

Litteratur:

Stefan Becht, "Die Sichtbarmachung des Gleichzeitigen", Telepolis 29.01.2001

Jeremy Brotton,  2013, A History of the World in 12 Maps. Penguin, London.

Arno og Anneliese Peters 1952, Synchronoptische Weltgeschichte, Universum Verlag, Frankfurt am Main.

"Weltgeschichte aus sozialistischer Sicht", Der Spiegel 47/1952.

Bokomtale: Globalhistorie sett fra kartbordet

Jerry Brotton, A History of the World in Twelve Maps, 514 sider, Penguin Books 2013 / Paul Allen 2012

Ferietid er lesetid. Én av bøkene som ble med på stranda i år var Jerry Brottons verdenshistorie med utgangspunkt i historiske kart. Jeg kjøpte boka i vinter, i forbindelse med bloggpostene jeg skrev om kart og verdensbilder, men det var først nå det ble tid til å lese den i sammenheng.

Bilde: Penguin Books

Brotton organiserer boka kronologisk og tematisk ut fra tolv kart, fra Ptolemaios Geografi (som strengt tatt ikke er et kart, men en oppskrift på hvordan de kan tegnes), til Google Earth (som vel strengt tatt heller ikke er et kart, men en gigantisk fotomontasje). Ut fra  disse historiske kartene forsøker han å si noe om hvordan de speiler menneskene som skapte dem og samfunnene de levde i. På veien er vi innom blant annet al-Idrisis kart fra1100-tallet, Hereford Mappamundi, Mercators verdenskart fra 1569 og Arno Peters forsøk på å lage et rettferdig verdenskart fra 1973.

Ideen er god, på minst to plan. Menneskelig samhandling utspiller seg  ikke bare over tid, men også i rom. Historikerne er gode til å studere det første, men har en tendens til å ignorere det andre. Historiske atlas forsøker å vise romdimensjonen, men gjør det fra et moderne ståsted. Ved å ta utgangpunkt i kart fra fortida vil Brotton si noe om hvordan kunnskap om verden påvirket mennesker i deres egen samtid. For det andre, og det er Brottons viktigste poeng, så er ikke kart bare mer eller mindre nøyaktige avbildninger av verden, de er tolkninger. Tenk bare på fulle landsmenn i Syden med t-skjorter med kart over Skandinavia uten Sverige. Den polsk-amerikanske filosofen Alfred Korzybski formulerte det mer elegant: ”the map is not the territory”. I alle ledd av prosessen med å tegne et kart ligger det bevisste og ubevisste valg: Hvilket språk er brukt? Hvor er midten av kartet? Hvilken retning er opp? Hvilke steder er tatt med? Hvilke er utelatt? Hva slags symboler er valgt? Implikasjonen av dette er at kartet ikke bare er en god kilde til å si noe om hvordan verden så ut, men også om karttegneren og den verdenen han, for det var oftest det, levde i. Noen av de spennende eksemplene Brotton tar opp er hvordan spanske og portugisiske myndigheter både konkurrerte om geografisk kunnskap og manipulerte kart for å gjøre krav på krydderøyene i Sørøstasia, og hvordan det moderne geografifaget utviklet seg parallelt med den europeiske imperialismen i Afrika og Asia. Kinesiske karttegnere i middelalderen plasserte ikke uventet sin egen del av verden i midten og framstilte resten av verden som enten underordnet eller uviktig. 

Ved siden av de tolv kartene som brukes som utgangspunkt for tematiske kapitler, trekker Brotton inn andre samtidige kart som eksempelmateriale. Slik får vi ikke bare innblikk i mentalitetshistorie i ulike perioder, men også i sider ved om kartografi og karttegning. Boka er rikt illustrert, med fargebilder av alle de mest sentrale kartene som diskuteres. Hovedpersonene i framstillingen er kartene selv, og i den grad de er kjent, geografer og karttegnere. Deres virke griper ofte inn i begivenheter i samtiden, fordi de arbeidet på oppdrag fra mennesker med makt og fordi kunnskapen de produserte ble brukt av maktmennesker eller kunne være en trussel for dem. Det er både spennende og lærerikt å lese om hvordan geografisk kunnskap og tilgang på gode kart har vært av økonomisk, politisk og militær betydning fra middelalderen og fram til våre dager. Brotton er professor i renessansehistorie ved Queen Mary universitetet i London, og dybdekunnskapen og engasjementet som ligger til grunn for kapitlene om de store oppdagelsene og utviklingen av verdenshandelen i tidlig nytid, gjorde at jeg likte disse delene av boka særlig godt.

Det at boka tar utgangspunkt i tolv historiske kart er en av dens styrker, fordi det gjør framstillingen konkret og kildenær. Det gjør imidlertid også at boka kan minne litt om en essaysamling. Kapitlene kan godt leses hver for seg og i en annen rekkefølge enn det forfatteren har tenkt. Slik sett er tittelens påstand om at dette er en verdenshistorie vel ambisiøs. Det er en historie om tolv kart fra ulike tider og ulike steder, og det samfunnet de speiler. Til tross for et kapittel om kinesisk karttegning på 1300-tallet og et om al-Idrisis verdenskart, så er den også først og fremst konsentrert om vestlig karttradisjon. Det er vel egentlig helt greit, all den tid det er denne tradisjonen som ligger til grunn for de kartene vi bruker i dag, men i og med at Brottons uttalte siktemål er like mye mentalitetshistorisk som vitenskapshistorisk, hadde det vært spennende med flere perspektiver fra andre deler av verden også.

Til tross for at essaypreget gjorde leseopplevelsen litt ujevn, lærte jeg mye om både kart og historie fra Brottons bok, men det viktigste og mest spennende var innsikten i hvordan kart ikke bare er avbildninger av verden, men hvordan de bevisst og ubevisst formidler en fortelling om verden, som ofte har ideologiske, økonomiske, politiske eller religiøse dimensjoner. Etter å ha lest denne boka blir et kart aldri bare et kart igjen, og det er grunn nok til å anbefale den på det varmeste.

Tilbake til start: på tvers av Irak og Syrias ørkengrenser

ISIS inntog i Irak speiler regionens historiske mønstre for kontakt og kontroll

av Magnus Halsnes og Eivind Heldaas Seland

Denne posten er publisert i lett redigert form i Bergens Tidende 20.07.2014.

Grensevollen mellom Irak og Syria. Bilde: Faksimile fra Twitter.

I dagene etter 10. juni gikk en billedserie av en bulldoser som slår en bresje i en jordvoll langs grensen mellom Syria og Irak sin seiersgang på sosiale medier og i nettavisene. Bulldoseren er omgitt av krigere med svarte flagg og automatvåpen. Bildene ble først publisert med vignetten «her knuses Sykes-Picot-grensen», en referanse til Storbritannia og Frankrikes avtale fra mai 1916 om oppdeling av Det osmanske riket.

Den voldsomme fremgangen til islamistiske ISIS/ISIL og spredningen av konflikten i Syria til Irak kom som en overraskelse på mange, men konflikten faller inn i gamle mønstre for kontakt og kontroll i denne regionen. Kommentatorer forklarer gjerne konflikten i både Syria og Irak ut fra sekterisk-etniske skillelinjer: Sunniarabere står mot shiaer og kurdere i Irak og mot kristne og alawier i Syria. Sunniaraberne har blitt stengt ute fra maktposisjoner i begge land. Ved siden av disse forskjellene finner man imidlertid også andre variabler, og da spesielt stammetilhørighet. Under borgerkrigen i Syria og konflikten i Irak har stammene valgt side, og sluttet seg til både regjeringsstyrker og ulike deler av opprørsbevegelsene, inkludert ISIS.

Mellom åker og ørkensand
Sonen ISIS nå har tatt kontroll over ligger på grensen mellom land hvor det er nok nedbør til å drive jordbruk og områder der det er for tørt. Tvers gjennom renner Eufrat-elva, som brukes til kunstvanning av åkre langs elvebredden. Ørkenområdet mellom Syria og Irak har vært tilholdssted for kamelnomader i nesten tre tusen år. Om vinteren, da regnet farget ørkenen lysegrønn, gresset kamelene dypt i grenseområdene mellom dagens Saudi-Arabia, Jordan og Irak. Om sommeren vandret folk og dyr til det nordlige Syria og Irak, hvor vannkildene var flere og dyrene kunne beite på stubbmarka etter at kornet var slått. De osmanske guvernørene i Damaskus, Aleppo, Mosul, Bagdad og Basra, som styrte i området fra 1500-tallet og fram til 1918, hadde svært begrenset kontroll med hva som foregikk i ørkenområdene. Folk i dette statsløse rommet organiserte seg i stammer ut fra reelle og opplevde bånd basert på avstamning og slektskap.

Fra 1920-tallet endret dette seg gradvis. Lastebiler kunne frakte vann til dyrene i ørkenen eller raskt flytte småfe til der beitet var best. På den måten kunne man produsere sauekjøtt for salg i byene i områder som tidligere hadde vært kamelnomadenes territorium. Etableringen av statsgrenser i Midtøsten i kjølvannet av Sykes-Picot-traktaten førte i første omgang til skattlegging av beiterettigheter. Etter andre verdenskrig ble grensene fysisk stengt og passering strengt regulert. Til sammen ødela dette grunnlaget for eldgammel levemåter og samhandlingsmønstre. Det gjorde også at mennesker som tidligere hadde hørt til samme stammegrupper nå var blitt borgere i ulike nasjonalstater. Både i Syria og Irak endte tidligere velstående og mektige kamelnomader som fattige og politisk marginaliserte grupper.

Flyktige grenser
Sykes-Picot-avtalen ble inngått under krigen, før noen av partene hadde militær kontroll over regionen. Etter fredsslutningen var det bare britiske og arabiske styrker på bakken, ingen franske. Provinsen som ISIS nylig tok over, skulle ifølge avtalen være en del av franskmennenes innflytelsessone i Syria, men britiske styrker gikk inn og tok kontroll over Mosul etter krigens slutt. Frankrike gikk med på dette, men regionens status forble likevel uklar i mange år. Avtaler, oljeressurser, geografi, historie og stammepolitikk spilte en sentral rolle. Storbritannia inngikk en avtale med det kortvarige arabiske kongedømmet i Syria (1918–1920) der en grense mellom Irak og Syria ble trukket opp. Tyrkia mente at Mosul var en viktig del av deres nye stat.
Folkeforbundet ble satt på saken. Mosul var en multikulturell by der ulike etniske, språklige og religiøse grupper levde sammen. Regionens tilhørighet skulle bestemmes av innbyggerne, men det var vanskelig å finne en tydelig enighet om noe. Til slutt ble det bestemt å la Mosul være en del av Irak, siden britenes forslag til grense ble sett på som den mest fornuftig, strategisk sett. Provinsen ble ikke formelt del av Irak før i 1926, åtte år etter første verdenskrig.

Grensene som til slutt kom på plass endret handelsmønstrene i regionen til fordel for de nye hovedstedene i hvert land. Handelspartnere befant seg brått i hver sine stater. Nye grenser førte med seg tollbarrierer, og ørkenbefolkningen mistet muligheten til ekstrainntekter fra utleie av kameler som lastedyr. I Mosul førte de nye, faste statsgrenser til at handelsmenn ble smuglere og arbeidere ble flyktninger.

Tradisjonelle stammeområder og moderne statsdannelser. Kart: Eivind Heldaas Seland. Kartdata (c) ESRI 2014.

Standhaftige stammestrukturer
Da grensen mellom Syria og Mosul/Irak ble forslått i 1919, var en av innvendingene at det kom til å dele noen av nomadestammene to, der deler av stammen havnet i Irak mens den andre delen havnet i Syria. Resultatene av dette blir synlige i dag. Folk har ikke glemt at disse områdene tidligere hørte sammen, og når statsinstitusjonene knaker i sammenføyningene får andre sosiale bånd fornyet betydning. Den syriske antropologen Haian Dukhan ved St Andrews-universitetet i Skottland, har for eksempel vist hvordan stammetilhørighet på ny har blitt en faktor i den syriske borgerkrigen, hvor tidligere nomadestammer tar parti for den ene eller andre siden, og menn fra Saudi-Arabia og Irak  reiser til Syria for å slåss med sine stammefeller. Det blir rapportert at store deler av stammene Shammar og Anezeh, som fikk områdene sine delt i kjølvannet av første verdenskrig, nå har sluttet seg til ISIS. Dette var de største stammene blant kamelnomadene i området, som hadde stor kontroll over ørkenområdene flere hundre år før de nye grensene ble lagt.

Det vi ser i Syria og Irak nå er at selv om dagens jihadister kommer fra mange land og ulike bakgrunner, kan de forholde seg til og koble seg opp mot slike tradisjonelle maktstrukturer og samhandlingsmønstre, som har fortsatt å eksistere på tvers av moderne grenser. Dette gir deler av bakgrunnen for å forstå hvordan de kan operere over store avstander og i ulike land, og hvorfor konflikten i Syria så lett kan spre seg til andre land i regionen. Det understreker også at det blir for enkelt å forklare konflikten ut fra sekteriske skillelinjer slik mange kommentatorer gjør i dag.


Fakta

• Den enpuklede kamelen (dromedaren) ble husdyr for om lag 3000 år siden. Den la grunnlaget for at nomader kunne ta i bruk Den syriske ørken og andre ørkenområder i Midtøsten og Nord-Afrika.
• Nomader er folk som følger husdyrene sine på vandring, og derfor skifter stadig bosted. Dagens nomader i Midtøsten kalles beduiner.
• Tradisjonelt levde beduinene i stammer. En stamme er en ikke-sentralisert politisk enhet basert på opplevelsen av felles avstamning.
• Områdene rundt Den syriske ørken var styrt av Det osmanske riket fra 1534–1918. Ørkenområdene ble i praksis kontrollert av beduinstammer.
• Sykes-Picot avtalen fra 1916 delte området i en fransk og en engelsk interessesfære. De nye makthaverne tok også kontroll over ørkenområdene.
• Etter andre verdenskrig ble det strengere grensekontroll og vanskeligere for beduinene å krysse grensene.  Flere års tørke sist på 1950-tallet førte til sterk nedgang i kamelbestanden.
• I dag er de fleste beduinene enten blitt bofaste eller har gått over til sauehold. Bevisstheten om stammetilhørighet lever videre og har fått ny betydning under konfliktene i Syria og Irak.
• ISIS står for Den islamske staten i Irak og Syria. Selv bruker de betegnelsen al-Sham, som er et annet navn på Syria. På norsk oversettes dette av og til med Levanten, derfor kalles bevegelsen også ISIL. Nylig skiftet den navn til "Den islamske staten" – IS.

Originalkartet som fulgte Sykes-Picot avtalen som vedlegg. Bilde: National Archives / Wikipedia

Sideblikk: Sykes-Picot, Et brudd med tidsånden

I en tid da ideen om nasjonal selvråderett – hver nasjon sin stat – var en del av tidsånden, ble Sykes-Picot-avtalen et symbol på arrogant imperialisme. Sittende langt borte ble briten Mark Sykes og franske diplomaten François Georges-Picot i all hemmelighet enige om hvordan deler av Midtøsten skulle fordeles mellom deres respektive hjemland.

Frankrike skulle få direkte styre langs den syriske kysten og langt inn i dagens Tyrkia, mens store deler av dagens Syria, inkludert Mosul-provinsen, skulle legges under indirekte styre. Britene skulle på sin side få direkte kontroll over Bagdad og Basra i dagens Irak, og en liten enklave bestående av Haifa og Acre i dagens Israel Ørkenområdet mellom disse, der de ønsket å bygge en jernbane, skulle være britisk interessesfære. Deler av Palestina skulle være underlagt internasjonal administrasjon.

Mens noen områder skulle styres direkte av stormaktene, var andre såkalte interessesfærer, der en eller flere arabiske stater kunne få eksistere. Med unntak av deler av dagens Syria og Mosul var dette snakk om lite tilgjengelige ørkenområder. Det skulle heller ikke være noen innenlands tollbarriere mellom franske og britiske områder.

Avtalen forble ikke hemmelig lenge. Da bolsjevikene tok over i Russland i 1917, fant de avtalen og publiserte den. Avtalen var en av tre delvis overlappende avtaler britene gjorde seg under første verdenskrig for å sikre seg allierte.

Sykes-Picot-avtalen ble aldri implementert i sin helhet, men ble likevel utgangspunkt for de moderne grensene. Slik har traktaten blitt et symbol på regionens «unaturlige» oppdeling, og dens død er spådd flere ganger. Med inntoget i Irak og den tilsynelatende oppløsningen av én grense, har ISIS kommet nærmere enn noen noensinne. Imperiegrenser dør likevel sakte. Området som ISIS nå har tatt kontroll over, Mosul, er det som opprinnelig var lovet til Frankrike. Fremfor å knuse en grense, gjenskaper de kanskje bare en av dem som ble foreslått i den opprinnelige avtalen.

Magnus Halsnes er førstekonsulent ved Universitet i Bergen og redaktør for tidsskriftet Replikk. Eivind Heldaas Seland arbeider som forsker ved Universitetet i Bergen. Følg Magnus på @MagnusHalsnes

Nyttig, men bedragerisk: Om seilskip og loksodromer

Tiden da vesteuropeerene gjenoppdaget det ptolemaiske verdensbildet, falt sammen med starten på den europeiske ekspansjonen på Atlanterhavet og Det indiske hav. De fleste av karttegnerne på 1500-tallet arbeidet med å videreutvikle Ptolemaios kartprojeksjon for å vise hvordan verden så ut, og hvor de nye oppdagelsene lå i forhold til den kjente verden, men portugiserne og spanjolene hadde også bruk for gode draft (sjøkart), for å kunne vite hvordan de skulle seile. Her kunne de også trekke på en annen tradisjon. Sjøfarende fra Venezia og andre italienske byer brukte nemlig en type regionale draft, kalt portolaner (bilde nedenfor), der det var trukket rette linjer i alle himmelretninger ut fra punkt jevnt spredt ut over kartet – dette er det vi kaller kompassroser, som i dag oftest bare er til pynt, men som opprinnelig hadde en viktig praktisk betydning. Disse linjene tangerte nemlig kjente punkt, for eksempel havnebyer, nes og mindre øyer. Hvis navigatøren visste hvor han var og hvilken retning nord var, kunne han stikke ut en rett kurs til neste punkt ved hjelp av en helt alminnelig gradskive. De eldste kjente portolanene er fra 1200-tallet. De er allerede fullt utviklet, og karthistorikerne vet ikke helt hvor denne tradisjonen kom fra. Fordi jorda som kjent er omtrent kuleformet, og stedene på det flate kartet derfor ble forskjøvet i forhold til hverandre, fungerte dette likevel bare innenfor relativt begrensede avstander, før misvisningen ble så stor at den førte til feilnavigasjon, men for eksempel på Middelhavet, hvor en som regel enten var innenfor synsvidde av land eller kunne se skyene over land, fungerte dette tilfredsstillende. 

Portolanerkart over Middelhavet, 1300-tallet. Legg merke til at kystlinjen består av stedsnavn.
 Foto: Library of Congress / Wikimedia Commons.

For å kunne stikke ut en rett seilingskurs over større avstander var navigatørene avhengig av det kartografene kaller loksodromer. En loksodrom er en kurve som krysser alle breddegrader i samme vinkel. Fordi jorda er kuleformet, og omkretsen er mindre nær polene, vil en loksodrom tegne en spiral på en globus (eller på jordkula), hvis den følges rundt og rundt (høyre). Loksodromen er ikke den korteste veien fra punkt til punkt, men det er den enkleste, fordi så lenge navigatøren vet hvor nord er,  kan han holde skipet langs linjen, ved å styre i samme vinkel i forhold til nord.

Illustrasjon: Wikimedia Commons

Dette var velkjent blant kartografer og navigatører, men problemet var å lage kart hvor de spiralformede loksodromene kunne uttrykkes som rette linjer, slik at en rett og slett kunne legge en linjal på kartet for å finne ut hvilken kurs en måtte sette for å seile over lange avstander, slik en var avhengig av for å krysse verdenshavene trygt. Karttegneren som fant løsningen het Gerardus Mercator (1512-94), og selv om han levde hele sitt liv innenfor et område på noen få hundre kvadratkilometer i grenseområdene mellom dagens Belgia, Tyskland og Nederland, er han kanskje enkeltpersonen som har bidratt mest til å forme vårt bilde av fjerne deler av verden. Vi kjenner nemlig alle godt til resultatet av arbeidet hans, for mercatorprojeksjonen er den klart mest brukte fortsatt i dag, og alle som har sittet i et klasserom har hatt blikket vendt mot mercatorkartene bak læreren gjennom mye av barndommen og ungdommen.

Mercator hadde eksperimentert med ulike projeksjoner og lagd kart over ulike deler av verden, men i 1569 publiserte han kartet som kom til å forme måten mennesker siden har sett verden på. Mercators geniale oppdagelse var at hvis han tegnet firkantet kart, hvor avstanden mellom lengdemeridianene var konstant, men hvor avstanden mellom breddegradene gradvis økte etter som en beveget seg nordover eller sørover fra ekvator, kunne loksodromene gjengis som rette linjer. Nå var det med ett mulig for  navigatørene å sette og holde kursen mot steder på andre siden av åpent hav, uten å ha lokal erfaring eller kunnskap, bare ved hjelp av et papirkart, en gradskive og et kompass. På Mercators kart var en ikke avhengig av kompassrosene som karttegnerne hadde tegnet, men kunne trekke sine egne kurser. Mercator levde også i en tid da en gikk over fra å trykke kart ved hjelp av tresnitt, til heller å bruke kobbersnitt, noe som gjorde det mulig å masseprodusere langt mer detaljerte kart enn før, på den måten ble det mindre kostbart og mer praktisk å ta dem med på reise.

Mercators kart fra 1569, montasje av de 18 opprinnelige kartbladene. Bilde: Wikipedia

Ulempen med Mercators projeksjon er at den fortegner avstander, og dermed også overflate ganske drastisk, jo lengre nord og sør en kommer på kartet. På kartet over strekker derfor Antarktis seg over hele bunnen av kartet, som om jordas omkrets ved polene skulle være like stor som ved ekvator. Her er det for øvrig et rent fantasikontinent, det ble først oppdaget i 1820. De fleste moderne kart løser dette ved å utelate Antarktis og polisen rundt Nordpolen, men landmassene lengst nord i Eurasia og Amerika blir likevel framstilt som mye større enn de faktisk er. Problemet er mindre i sør, fordi landmassene der ligger mye lengre fra polpunktet.

Mercators 1569-kart solgte ganske godt, men som med mange nye oppfinnelser tok det en stund før det slo igjennom. Mercator selv hadde dessuten ikke gjort rede for matematikken bak projeksjonen, noe som gjorde det vanskelig for andre å overføre den til sine kart. Dette arbeidet ble først gjort av engelske matematikerne tidlig på 1600 tallet. Den åpenbare nytteverdien av mercatorprojeksjonen i en tid da både økonomisk om militær styrke i stor grad var basert på seilskip,  gjorde at projeksjonen etter hvert ble nesten enerådende. Det er den også i stor grad i dag (men ikke fullstendig, mer om det en annen gang), ikke minst fordi den gjør det mulig å lage interaktive kart, hvor en kan zoome fra verdenskart til lokale detaljkart uten at steder flytter seg i forhold til hverandre.

Slik skjedde det altså at vi havnet øverst på kartet. Det at vi også havnet omtrent i midten er en litt annen historie, som må vente til en annen gang.

Tidligere poster om kart er samlet her


Litteratur:

Brotton, Jerry. 2012.  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.

Monmonier, Mark. 2004. Rhumb Lines and Map Wars: A Social History of the Mercator Projection. Chicago: University of Chicago Press.

Unwin, Tim (2013) The Place of Geography. Routledge: New York.

Oppdagelser og verdensherredømme: Kart og verdensbilder del fire

Se tidliger poster i denne serien her

Hereford mappamundi, ca 1280.
Foto: Wikimedia Commons

Al Idrisis verdenskart fra ellevehundretallet hadde på samme måte som Ptolemaios' kart tusen år tidligere som formål å vise verden mest mulig slik den er. Ved siden av denne tradisjonen levde også den som Madaba-kartet og Kosmas' verdenskart er eksempler på, som ville vise hvordan gud hadde skapt verden. Verdenskartet (mappamundi) fra Hereford i England ble tegnet på pergament av oksehud rundt 1280 (høyre). Jorda er omgitt av et verdenshav. Jerusalem er verdens midtpunkt, og Edens hage er tegnet inn i øst, på toppen av kartet. Europa er nede til venstre. Det mørke feltet nede i midten forestiller Middelhavet

Ptolemaios' geografi var tilsynelatende ikke kjent for vesteuropeiske karttegnere på denne tida. I Khora-klosteret i Konstantinopel fantes det gamle manuskripter, som munken Maximos Planoudes hentet fram fra glemselen rundt 1295. Manuskriptene var uten tilhørende kart, som Maximos fikk tegnet og presentert for den bysantinske keiseren. Først mer enn hundre år senere,  i 1406, ble Geografien oversatt til latin, igjen uten tilhørende kart, men den ble raskt svært populær, og det er kjent mer enn førti italienske manuskripter med kart fra 1400-tallet.

For kart over større områder eksperimenterte karttegnerene med å tilpasse Ptolemaios' projeksjon. . Problemet ble akutt etter Columbus' oppdagelse av Amerika (1492), Cabrals oppdagelse av Brasil, Vasco Da Gamas reise rundt Kapp det Gode Håp (1498), og ikke minst Magellan og Del Canos jordomseiling (1519-22). Ptolemaios projeksjon kunne bare vise 180 grader av gangen, altså halvparten av jordas overflate, og fortegnet områdene rundt ekvator alvorlig.

Ved avtalene i Tordesillas (1494) og Saragossa (1529), delte kongen av Portugal og Spania de nye oppdagelsene som ble gjort i resten av verden like godt mellom seg. I Tordesillas ble det trukket en linje omtrent midt mellom Kapp Verde Øyene utenfor Afrika, og de nye øyene Columbus hadde oppdaget. Saragossa-traktaten trakk opp en tilsvarende linje på andre siden av jorden, slik at Filippinene, og også de viktige krydderøyene som heter Molukkene, som senere ble nederlandske og som i dag er en del av Indonesia, tilfalt Spania. Nå ble det om å gjøre å lage verdenskart som viste den nye verdensorden, både for ambisiøse karttegnere som ville innynde seg hos herskerne, og for de spanske og portugisiske kongehusene selv. Andre så med dyp uro på det som skjedde, ikke minst italienske bystater, som hadde hatt monopol på krydderhandelen gjennom sine handelsforbindelser med det østlige middelhav. Kartet nedenfor er tegnet av den italienske diplomaten og spionen Alberto Cantino i 1502 på grunnlag av portugisiske kart som han kopierte uten lov, og viser blant annet Tordesillas-meridianen som delte spansk og portugisisk interessesfære som en vertikal linje i venstre del av kartet. Fortsatt var en ikke klar over at Amerika, her bare betegnet som "øyene til kongeriket Castilla", var et eget kontinent, og ikke hørte til Øst-Asia.

Bilde: Wikimedia Commons / Biblioteca Estense

"klipp-og-lim" mal for globus. Tresnitt av Martin Waldseemüller, 1507.
Bilde: Wikimedia Commons / Badische Landesbiliothek 

Kartografene, som jo godt visste at jorda var rund, arbeidet både med globuser og med veggkart hvor
de prøvde ut nye projeksjoner. Martin Waldseemüller (1470-1522) var blant dem som lagde begge deler. Til høyre er en globus, trykket på flatt papir, men som kunne klippes ut og limes sammen til en kule. Waldseemüller var også den første som tegnet Amerika som et eget kontinent, og som ga det navn etter Amerigo Vespucci, den italienske oppdageren i spansk tjeneste, som var den første som forstod at de nye oppdagelsene var en egen verdensdel. Det eneste kjente eksemplaret av veggutgaven av Waldseemüllers kart fra 1507 (nedenfor) ble kjøpt av US Library of Congress i 2001, for nette ti millioner dollar, og ble ved det det dyreste kartet i verden.

Waldseemüllers verdenskart fra 1507 – det første som avbilder Amerika som eget kontinent (til venstre) – og første gang dette navnet brukes. Montasje av 12 kartblad. Bilde: Wikimedia Commons / US Library of Congress

Neste: Nyttig, men bedragerisk: Om Seilskip og loksodromer

Litteratur:
Brotton, Jerry. 2012.  A History of the World in Twelve Maps. London: Penguin.

Diller, Aubrey. 1940. "The Oldest Manuscripts of Ptolemaic Maps", Transactions and Proceedings of the American Philological Association 71:  62-67.

Swerdlow, N.M. 2003. "Essay Review: Ptolemy's Geography, An Annotated Translation of the Theoretical Chapters by J. Lennart Berggren and Alexander Jones", Annals of Science 60: 313-320

Unwin, Tim (2013) The Place of Geography. Routledge: New York.

Kulturmøte uten felles språk: Columbus og urbefolkningen i Karibia

Columbus og hans menn går i land på Hispaniola og mottar gaver fra innbyggerne.
Theodor DeBry 1594 / Library of Congress

Hvordan kommuniserer man uten felles språk og uten felles kulturelle referanser? Mange av oss har en eller annen gang ordnet transport, mat eller overnatting uten så mye annet enn armer, bein og kanskje en kulepenn til rådighet, men likevel har vi hatt en hel masse felles kulturelle referanser som har gjort kommunikasjonen lettere. Hvis en går inn på en restaurant i et land hvor en ikke kjenner språket, regner for eksempel både vert og gjest med at en ønsker noe å spise, og kan betale for det.

Da Columbus og hans mannskap nådde øyene i Det karibiske hav på seinhøsten 1492, var situasjonen en helt annen. Vel vet vi nå at det har vært flere bølger med innvandring til det amerikanske kontinentet, men urbefolkningen i Karibia hadde ikke noe som helst anelse om hvem spanjolene var eller at det fantes folk øst for havet. Spanjolene visste i realiteten like lite, men trodde selv at de var i Asia, og var på utkikk etter den kinesiske keiseren. De to gruppene manglet helt felles språk, og hadde ingen felles kulturelle referanser ut over det rent allmennmenneskelige.

Dette er utgangspunktet for doktorgradsarbeidet til den nederlandske arkeologen Angus Mol, som jeg nylig hørte et foredrag av på Connected Past konferansen i Paris. Mol arbeider med førkolumbiansk arkeologi i det karibiske området, og mener at arkeologiens vektlegging av materielle forhold gir godt grunnlag for å forstå disse kulturmøtene. Mol har studert Columbus' dagbøker fra hans første reise (utdrag her), og har tatt for seg alle beskrivelser av gjenstander som utveksles mellom urbefolkning og nykommere. Gjennom nettverksanalyser har han undersøkt hvilke typer gjenstander som opptrer sammen, og hvilke som har størst prestisje. Dette forteller både noe om hva de to gruppene hadde felles og om hva som skilte dem fra hverandre.

Det både spanjoler og innfødte gjorde når de møttes er nemlig å gi hverandre gaver for å vise at de har fredelige hensikter. Dette var altså en strategi som europeere og karibiere kunne forholde seg til. Det som gjorde det litt vanskeligere var at de ikke hadde helt samme mening om verdien av forskjellige typer gjenstander. Mol forteller og at den aller flotteste gaven indianerne kunne gi var en levende papegøye. Spanjolene ville helst ha gull, som også inngikk i det karibiske repertoaret, men som hadde lavere status der, og de var stadig på utkikk etter asiatiske krydder, som de selvsagt ikke fant. Tobakk var også en vanlig gave fra urbefolkningen, som spanjolene til å begynne med ikke ante hva var godt for. Karibierne foretrakk bjeller, glass og metallredskaper framfor de spanske myntene av sølv og gull, som også inngikk i gavene og byttehandlene fra spansk side.

Det Mol finner imidlertid finner ut at nykommerne og urbefolkningen hadde til felles, var at de delte mat og ga hverandre gaver av mat. Dette fungerte altså uavhengig selv om spanjoler og karibiere ikke hadde verken felles språk eller kulturelle erfaringer.

En slik situasjon har bare oppstått noen ganske få ganger i verdenshistorien, og kommer aldri til å skje igjen, med mindre romvesenene kommer på besøk. I så fall har Columbus og karibierne vist oss hva vi har å gjøre: Finn fram maten, så får vi håpe det går bedre med oss enn med urbefolkningene i Amerika i fortsettelsen.

Angus Mol disputerer for doktorgraden 13. mai. Etter det kommer avhandlingen hans til å være tilgjengelig i Universitetet i Leidens digitalarkiv.

Forelesning: China in Global History

,

Fishing in River Country at Blossom Time, Wang Yuanqi (Chinese, 1642–1715).
Metropolitan Museum of Art, Bequest of John M. Crawford Jr., 1988

Bergen Historisk Forum inviterer til forelesning ved Professor Peer Vries, Universitetet i Wien

"China in Global History"

Kinesisk historie under Qing-dynastiet (1664-1912) ble lenge presentert som historien om et lukket og stivnet rike under et "despotisk" regime. Gjennom de siste tiårene har dette bildet endret seg, og mange historikere har tegnet et bilde av et dynamisk og velstyrt imperium, som i mange sammenhenger stod i sentrum for den globale utviklingen, og som oppviste mange "overraskende likheter" med Europa. Peer Vries argumenterer for at revisjonismen er trukket for langt, og at i et komparativt perspektiv, sett for eksempel i forhold til Nordvest-Europa, var Qing-Kina også i sin glansperiode relativt lukket. Riket utviklet seg aldri i retning av moderne økonomisk vekst, og var karakterisert av forholdsvis lukkede institusjoner.

Peer Vries er professor i globalhistorie ved institutt for økonomisk og sosial historie ved universitetet i Wien. Fra 1979 til 2007 arbeidet han med samme fagfelt ved universitetet i Leiden. Han er medgrunnlegger og tidligere medredaktør i Journal of Global History, som i løpet av få år etablerte seg som et av de viktigste internasjonale tidsskriftene innenfor historiefaget. Forskningen hans har konsentrert seg om et av de sentrale spørsmålene i nyere økonomisk historie, nemlig hvordan velstandskløften mellom Vesten og resten oppstod. Vries er bokaktuell med Escaping Poverty: The Origins of Modern Economic Growth (Vienna University Press 2013).

Bergen historisk forum er et samlingssted og forskningsseminar med fokus på historisk teori og metode, faglig selvrefleksjon og historiedisiplinens historie. Det er åpent for alle historikere i Bergensområdet og andre interesserte. Bergen historisk forum arrangeres i samarbeid mellom institutt for AHKR, UNI Rokkansenteret, Høgskulen i Bergen, Norges Handelshøyskole, Museum Vest og HIFO Bergen.

Se også tidligere bloggpost "Communalities", "connections" og "comparison": Peer Vries om globalhistorie