Sammenvevd fortid: Den relasjonelle vendingen i antikkfagene

Denne teksten ble først publisert i Samtiden 3/4–2016

«Eit menneske er inga øy, sitt eige heile; kvar ein er bit av eit kontinent, del av fastlandet.»

John Donne 1624, gjendiktning ved Åsmund Bjørnstad

I 1993 arbeidet italienske arkeologer på gravplassen til en romersk villa i Vallerano i Romas sørlige forsteder. Ingen ventet seg spektakulære oppdagelser. I romersk keisertid var det mange slike landeiendommer i dette området. Det var vanlig å kremere de døde, og de fikk sjelden følge av gravgods ut over en skillemynt i munnhulen for å betale Charon, fergemannen som skulle bringe sjelen over elva som skilte de levendes verden fra de dødes. De fleste gravene i Vallerano var da også ytterst enkle, men i en grav fra midten av det andre århundre etter vår tidsregning fant arkeologene skjelettet til en jente på rundt 18 år. Hun var ikke kremert, og i graven hadde hun fått med en dukke av elfenben og et rikt utvalg av juvelbesatte smykker. På en ring satt en liten diamant, den eneste som noensinne er funnet i romersk kontekst. Råmaterialet til dukken må ha kommet fra India eller Afrika, edelstenene fra India. Arkeologene mente å se paralleller mellom juvelene til jenta og gravskulpturer fra ørkenbyen Palmyra i Syria. På grunnlag av gravskikk, gravgods og gjenstander satte de jenta og hennes familie i sammenheng med den syriske diasporaen som vi vet bodde i Roma på denne tiden.[1] Jenta fra Vallerano var ingen øy. Hennes liv var innvevd i nettverk som strakte seg over hele den antikke verden. De siste årene har antikkfagene gjennomgått en relasjonell vending, hvor forskere for alvor har fått øynene opp for hvordan ulike typer nettverkstilnærminger kan hjelpe oss å kartlegge og forklare fortidens verden.

 Gravrelieffet til Tamma, datter av Sampsigeram. Hun døde en gang

 mellom 100 og 150 etter vår tidsregning. Smykkene ligner de som ble
funnet i Vallerano. Foto © Jørgen Christian Meyer.   

 Graven i Vallerano inneholdt ikke bare vakre og uvanlige gjenstander, men er også et rørende vitnesbyrd om de nærmestes sorg over et menneskeliv som tok slutt i overgangen mellom barndom og voksenliv. Slik kan gravfunnet studeres fra et aktørperspektiv. Med konteksten graven inngikk i, åpner også analytiske vinduer mot blant annet eiendomsforhold, status, kjønnsroller og økonomi i tiden den stammer fra. Slik forteller den om samfunnsmessige strukturer. Men i tillegg til dette illustrerer gravfunnet hvordan fortidens mennesker deltok i lokale, regionale og proto-globale nettverk. Det er nettopp forbindelsene som kan belyse forholdet mellom aktør og struktur, og som dermed kan fortelle oss hvordan aktørene var innvevd i fortidens verden.

Innsikten om at alt henger sammen med alt er selvsagt verken ny eller original, slik verselinjen fra 1600-tallsdikteren John Donne med all tydelighet viser. Likevel er det samfunnsvitenskapene heller enn historievitenskapene som i første rekke har levert verktøyene som setter oss i stand til flytte oppmerksomheten fra aksjon til interaksjon. Denne utviklingen har hatt én teoretisk og én analytisk dimensjon. Lenge har de to vært mangelfullt integrert, men nå er de i fellesskap i ferd med å bidra til en relasjonell vending i antikkvitenskapene og andre historiske disipliner. Denne vendingen kommer ikke som en erstatning for de språklige, romlige og materielle vendingene som har formet fagene siden 1970-tallet, men som en mulig måte å bringe disse sammen på. Samtidig kan relasjonelle tilnærminger møte etterspørselen etter humanistisk forskning som også tar kvantitative tilnærminger på alvor og dermed forsøker å si noe om helheten.

            Teoretisk har den relasjonelle vendingen i alle fall tre hovedkilder. Den ene er tankene om nettverks- og informasjonssamfunnet som ble utviklet på 1990-tallet, og som kanskje kom klarest til uttrykk i Manuel Castells’ bok The Rise of the Network Society (1996).[2] Castells mente at vi på 1990-tallet var i ferd med å forlate den industrielle æra og gå inn i en ny periode, der makt manifesteres i sosiale nettverk, og der informasjon og kontroll med informasjonsstrømmer er elementet som kobler individer, grupper og steder av og på disse nettverkene. Tid og sted blir komprimert som følge av utviklingen av kommunikasjonsteknologi og mister delvis sin betydning for hvordan nettverk kan operere. Castells beskrev vår samtid og nære fortid, men historikere, arkeologer og filologer har også funnet ideen om nettverkssamfunnet nyttig for å forstå førmoderne samfunn.[3] En lignende kilde stammer fra historisk sosiologi og Michael Mann. Han har presentert tanker som har mye til felles med Castells, men ut fra en modell for sosiale maktnettverk bygd på kontroll med ideologiske, økonomiske, militære og politiske ressurser.[4] Hvis makt har ulike kilder og vokser og manifesterer seg innen sosiale nettverk, er maktkamp verken et nullsumspill eller nødvendigvis knyttet til kontroll med statsapparatet. Denne synsmåten er nyttig i studier av samfunn med små eller svake stater, både i fortiden og i dag.

            Lignende perspektiver har blitt trukket opp av Douglass C. North og hans kolleger innenfor feltet ny institusjonell økonomi. Retningen oppstod ut fra en erkjennelse av at markedsøkonomisk teori ikke fullt ut kunne forklare økonomisk atferd, med påfølgende behov for å bringe kulturelle variabler inn i økonomisk analyse. North mener verden lar seg analysere som bestående av organisasjoner og institusjoner. Organisasjoner er grupper av mennesker som arbeider mot en blanding av individuelle og felles mål ved delvis koordinert atferd. Det kan være et idrettslag, et firma, en etat eller en stat. Institusjoner er spillereglene for samhandling, det vil si mønstrene som styrer forholdene mellom individene. Ekteskap, statsborgerskap, vennskap og gjestfrihet er eksempler på formelle og uformelle institusjoner.[5] Norths rammeverk er også en form for nettverkstenkning, idet hans organisasjoner faktisk er sosiale nettverk hvor institusjonene utgjør båndene medlemmene. Denne tilnærmingen er også godt egnet for å forstå samfunn i eldre tid siden den anser alt fra moderne stater til trossamfunn, etniske grupper og nomadestammer som varianter av organisasjoner.

Der samfunnsvitenskapene tradisjonelt har forholdt seg til mellommenneskelige relasjoner har fortidsvitenskapene, og særlig arkeologifaget, vært sterkt preget av de romlige og materielle vendingene, hvor det å se mennesker i forhold til naturlig miljø og fysiske omgivelser har vært et naturlig første skritt på veien mot å forstå samfunnsforhold. Den andre inspirasjonskilden for den nye relasjonelle tenkningen finner vi hos Bruno Latour. Gjennom sin aktør-nettverksteori (ANT) bidro han nettopp til å slå en bro mellom de menneskelige og de fysisk-materielle omgivelsene. Latour tar til orde for at nettverk ikke har noen eksistens uavhengig av samhandling mellom aktørene, at også steder og gjenstander er instrumentelle i slik samhandling og derfor sosiale aktører som inngår i sosiale nettverk.[6] Latour legger grunnlaget for at vi sømløst kan bruke steder og gjenstander i analyser basert på sosiologiske modeller som de beskrevet over.[7] Dette har vært avgjørende for å bygge ned fagskiller mellom historie, arkeologi og filologi og for å legge grunnlaget for tverrfaglige analyser av fortiden.

            Styrken i de teoretiske tilnærmingene skissert over er at de har forklaringskraft når vi arbeider med fortidige samfunn, men i møtet med arkeologiske data eller historisk kildemateriale er det også behov for verktøy som kan klassifisere, kvantifisere, avdekke og visualisere forbindelser. Her har arkeologer og historikere de siste årene for alvor fått øynene opp for mulighetene som ligger i nettverksanalyse. Nettverksanalyse har røtter i sosiologien og sosialpsykologien, hvor metoden opprinnelig ble brukt til å kartlegge samspill.[8] Med bidrag fra matematikk- og statistikkfagene er det i årtiene etter andre verdenskrig blitt utviklet en rekke verktøy for å kvantifisere nettverk, og siden 1990-tallet har informatikkfaget gitt muligheter for å integrere visualisering og statistisk analyse i programvare.[9]

            Alt dette er gammelt nytt. Det som muliggjør det jeg med et begrep lånt fra samfunnsfagene kaller den relasjonelle vendingen i fortidsvitenskapene, er at de ulike tilnærmingene kommer sammen og slik gir muligheter som de mangler hver for seg. Dette krever en kort forklaring. Programvare og matematiske algoritmer gjør at det som startet som sosial nettverksanalyse, kan brukes til å kartlegge ikke bare svært store nettverk, men også nettverk som tradisjonell samfunnsvitenskap ikke ville sett på som sosiale – for eksempel strukturer som oppstår som følge av kontakt mellom steder, datamaskiner eller celler i kroppen. Nettverksanalyse kan hjelpe oss med å visualisere og måle også slike materielle og romlige nettverk.  Fra aktør-nettverksteorien har vi lært at de materielle omgivelsene i høyeste grad også inngår i sosial interaksjon. Nettverksanalyse gir en metode som kan operasjonalisere de denne innsikten. Endelig gir teoretikere som Castells, Mann og North oss grunnlag for å forklare hvordan  nettverkene vi kan rekonstruere ut fra datamateriale, en gang inngikk i en samfunnsmessig kontekst.

            Historikere og arkeologer har naturlig nok tatt i bruk relasjonelle tilnærmingsmåter fra ulikt ståsted. Der historikere i hovedsak har anvendt verktøyene som sosiologer og psykologer har utviklet for å studere nåtidige sosiale nettverk ut fra for eksempel arkiver og brevsamlinger, har arkeologer tatt for seg hvordan steder og gjenstander har forholdt seg til hverandre og til folk.

Relasjonelle tilnærminger og antikkfagene

Min påstand er at studiet av førmoderne samfunn generelt, og antikkfagene spesielt, ikke bare står i en særlig god posisjon til, men også har særskilt stor nytte av relasjonelle tilnærminger. Antikkstudier har spesielle utfordringer knyttet til kildematerialet, enten vi arbeider med historie, arkeologi eller filologi. Materialet er begrenset, fragmentert og i mange tilfeller representativt bare for elitesegmenter i samfunnene det stammer fra. Isolert sett er dette ulemper, men det har også den positive siden at det lar seg gjøre å ta i bruk store deler av tilgjengelig kildemateriale til det problemet en ønsker å undersøke. Det er for eksempel overkommelig å sammenligne Vallerano-begravelsen med andre ordentlig publiserte utgravninger av kvinnegraver fra det 2. århundre. Ideelt sett burde alle antikkstudier være tverrfaglige. De fleste undersøkelser ville tjene på å integrere alle tilgjengelige typer data. Dette skjer selvsagt ikke i praksis. Det meste av forskningen er individuell, og de små antikkmiljøene er delt mellom ulike fag, har ansvar for å ivareta bredde, og speiler forskernes ulike interesser. Nettverksanalyse har den store fordelen at metoden er nøytral med hensyn til materiale. Litterære tekster, dokumenter, innskrifter, gjenstander og steder kan behandles på samme måte, og integreres i samme analyse i den grad det er hensiktsmessig. Dette er utvilsomt noe av bakgrunnen for at relasjonelle tilnærminger har hatt såpass stort gjennomslag innen antikkvitenskapene de siste årene.[10]

Ved Universitetet i Bergen gjennomførte vi i årene 2009–2013 et arkeologisk og historisk forskningsprosjekt om oldtidsbyen Palmyra i Syria.[11] Palmyra ligger i ørkenen omtrent midtveis mellom Damaskus og Eufrat-elva. I romersk tid ble det som opprinnelig var en liten oasebosetning, et viktig senter i handelen med blant annet krydder, edelsteiner og tekstiler mellom Det indiske hav og Middelhavet. Stedet vokste til en storby som midt på 200-tallet var den viktigste i det østlige Romerriket. På 270-tallet så byens dronning Zenobia seg i stand til å lede et, riktignok mislykket, opprør med sikte på å sette inn sin mindreårige sønn på keisertronen. Dette var kanskje hjembyen til jenta som arkeologene fant gravstedet til utenfor Roma i 1993.

            Det vi ønsket å finne ut, kan formuleres med spørsmålene «hvorfor» og «hvordan». Hvorfor ble en by som bare var én av mange langs den romerske østgrensen det viktigste senteret i østhandelen selv om den ikke lå på den korteste eller enkleste ruten mellom øst og vest? Hvordan kunne det marginale landskapet i den syriske ørkenen skaffe vann, mat og brensel til befolkningen i en storby lagt til et sted som har vært bebodd siden steinalderen, men som før og etter den romerske perioden aldri har vært stort mer enn en landsby? Vi mener vi fant gode svar på spørsmålene,[12] men arbeidet viste også behovet for å integrere arkeologiske funn med kunnskap om landskap, økologi og klima, litterære kilder og innskrifter. I en studie som handler bare om Palmyra og nærområdet, kan dette gjøres ved å bringe hele det aktuelle materialet inn i diskusjonen. Dersom det som skjedde i Palmyra skal forstås i forhold til sin samtid eller i forhold til andre perioder, blir det imidlertid nødvendig å sette byens utvikling inn i en teoretisk ramme. Her var det naturlig å ta i bruk relasjonelle tilnærminger.

Seland1: Hovedgaten i oldtidsbyen Palmyra, Syria. Forskere fra Bergen har arbeidet med byen siden 2009. Palmyrensk identitet ble uttrykt på forskjellig vis i ulike deler av byen. Foto: Jørgen Christian Meyer ©.

Palmyraprosjektet ble springbrett for et nytt forskningsprosjekt: Mechanisms of cross-cultural interaction: Networks in the Roman Near East, som ble finansiert over Norges forskningsråds SAMKUL-program for perioden 2013–2016.[13] I dette prosjektet har Palmyra fortsatt stått sentralt, nå som ett av flere utgangspunkt for eksempelstudier. Denne gangen ville vi bruke relasjonelle tilnærminger for å få mer innsikt i hvordan samhandling foregikk i Midtøsten i romersk tid. Målet var bedre å forstå strukturene som sørget for stabilitet på regionalt nivå i perioder med krise og kollaps på imperienivå. Vekten har ligget på maktnettverk, handelsnettverk og religiøse nettverk, men etnisitet og stammetilhørighet har også blitt behandlet. SAMKUL-programmet finansierer forskning som belyser samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger. Samfunnsrelevansen i vårt prosjekt ligger i at vi nærmer oss samfunn i romersk tid som eksempler på førmoderne samfunn mer generelt. Førmoderne samfunn er kjennetegnet ved svake stater, dominert av elitegrupper som bruker statens maktapparat og inntekter til sin egen fordel. Som North og kolleger har påpekt gjelder dette fortsatt svært mange av verdens stater, som altså har bevart mange førmoderne trekk på tross av at de aller fleste på papiret gir alle borgere like rettigheter og muligheter til å ta del i statsstyret.[14] Borgerkrigen i Syria og statskollapsen i Libya er uhyggelige eksempler på at sosiale nettverk basert på stamme, religion og etnisitet trumfer tilhørigheten til statsfellesskapet når situasjonen settes på spissen. Nettverkene som eksisterte i romersk tid er for lengst erstattet av nye, men dynamikken mellom konkurrerende sosiale nettverk er ikke ulik. Slik mener vi at studiet av eldre historie gir relevante perspektiver på samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger også i senere perioder, og håper dessuten å gi vårt lille bidrag til å sette antikkstudier og eldre historie inn i en samfunnsvitenskapelig sammenheng heller enn å dyrke epokens særegenhet og eksotisme, slik både antikkfagene og andre humanistiske spesialfelt kanskje har hatt en tendens til å gjøre.

Tilbake til Palmyra: Hvordan kan relasjonelle tilnærminger hjelpe oss å forstå hva som foregikk i ørkenbyen for nær 2000 år siden? De metodologiske og teoretiske tilnærmingene som jeg har trukket fram, kan alle bidra både til å få kildematerialet i tale og til bedre å forstå hvordan byen fungerte i sin samtid.

Et svært konkret eksempel er at forskere i snart hundre år har diskutert hvor karavaneruten fra Palmyra gjennom ørkenen til Eufrat-elva gikk i antikken. Forskere er snare til å tegne linjer på kart, men faktisk å spore hvordan mennesker beveget seg gjennom landskapet er ikke enkelt. På 1930-tallet lette pionerer innen arkeologisk luftfoto etter ruten. Stedene de fotograferte har vært umulige for senere arkeologer å besøke, og fra arbeidet deres andre steder i Midtøsten vet vi at ruiner de tok for å stamme fra romersk tid, ofte egentlig var fra senere eller tidligere perioder. For å finne ruten identifiserte vi hundrevis av vannhull, brønner og kilder mellom Palmyra og Eufrat på militærkart og satellittbilder. Ved hjelp av GIS programvare lagde vi hypotetiske forbindelser mellom alle vannkilder med mindre enn én dagsreises avstand. Slik rekonstruerte vi et potensielt kommunikasjonsnettverk for denne delen av Den syriske ørken. Nettverket viste seg å ha tydelige flaskehalser. Langs deler av ruten fantes det bare én mulig passasje dersom man ønsket å ha tilgang på vann i løpet av reisen. Interessant nok viste det seg at disse vannkildene var befestet med det som antagelig en gang var karavanestasjoner. Små grupper kunne bære med seg eget drikkevann, men store karavaner ville være avhengig av å skaffe vannet underveis. I dette tilfellet brukte vi steder som utgangspunkt for å rekonstruere kommunikasjons- og sosiale nettverk gjennom dataanalyse. Rekonstruksjonen bygger likevel på lag av analogier og sannsynlighetsbetraktninger som er avhengige av det teoretiske rammeverket som forklarer hvordan nettverk fungerer. I bunn ligger aktør-nettverksteori som grunnlag for å slå bro mellom materielle og menneskelige aktører. [15]

I andre tilfeller kan man avdekke at sosiale nettverk eksisterte uten at det er mulig å kartlegge dem i samme detalj. Byplanen i Palmyra og bruken av innskrifter i det offentlige rom viser at ulike typer bygninger ble plassert i ulike deler av byen, og at bruken av gresk og/eller arameisk språk i innskrifter skiller seg fra sone til sone. Dette betyr ikke at det bodde ulike folkegrupper i ulike bydeler, men at tilhørighet til ulike typer nettverk ble kommunisert i tilknytning til ulike typer av bygninger og monumenter. I gravanleggene er arameisk språk nesten totalt enerådende. Innskrifter handler nesten bare om familietilhørighet og nevner for eksempel ikke yrke. I templene til de ulike semittiske gudene er det stammefellesskapet som trekkes fram, og dette er også en arena hvor diasporaen og folk utenfra, for eksempel romerske myndighetspersoner, kan markere sin tilknytning til det palmyrenske samfunnet. På torget er det byens råd og folkeforsamling som feirer fortjente medborgere i tospråklige innskrifter, mens det er i den sentrale søylegaten byen viser sin lojalitet til keiseren, og i enkelte sene innskrifter til sin egen kongefamilie. Dette avdekker hvordan palmyrenerne inngikk i forskjellige sosiale nettverk i ulike sammenhenger. I teateret var de greske, i tempelet var de palmyrenere, og ved familiegravstedet inngikk de i forbindelser med avdøde, nålevende og kommende slektninger. På samme måte som flerkulturelle medborgere i den moderne verden var de uten videre i stand til å tilpasse sin identitet ut fra sammenhengen de opptrådte i.

Palmyrenerne reiste imidlertid også ut i verden, og vi vet fra innskriftene deres at de opererte fra Roma i vest til Hadrians mur i nord, til Pakistan i øst og Jemen i sør. Samtidig som innskriftene gjennom skriftspråk, stedsnavn, navn eller gudsdyrkelse viser at avsenderne regnet den syriske byen som sitt hjem, viser de også at de var i stand til å knytte an til andre nettverk, for eksempel basert på religion eller politisk tilhørighet til en by eller et rike. Kombinasjonen av en klar etnisk identitet som sikret indre solidaritet, og en åpenhet for og vilje til å knytte an til åpne nettverk på stedene de besøkte er antagelig en viktig delforklaring på hvorfor palmyrenerne lyktes så godt som handelsfolk.

Helt sikre kan vi ikke være, men jeg mener det er sannsynlig at arkeologene som fant jenta som ble gravlagt sør for Roma i siste halvdel av 2. århundre, hadde rett i at hun kom fra en av de palmyrenske familiene som flyttet til Roma og tjente seg rike på inntekter fra fjernhandel. Ved å se på mangfoldet av nettverk hun var i berøring med, de fleste av dem antagelig uten at hun noensinne tenkte over det, får vi et rikere og mer nyansert bilde av hvordan det var å leve i fortiden. Det bidrar også til å bryte ned forestillinger om at vår tid og vår verden og tilværelse er mer sofistikert og mangfoldig enn livet til mennesker før i tiden. Den relasjonelle vendingen har nådd antikkfagene, og den er kommet for å bli.

Litteratur:

Bedini, Alessandro. 1995. Mistero Di Una Fanciulla: Ori E Gioielli Della Roma Di Marco Aurelio Da Una Nuova Scoperta Archeologica. Milano: Skira editore.

Brughmans, Tom. «Thinking through Networks: A Review of Formal Network Methods in Archaeology. Journal of Archaeological Method and Theory 20: 623–62.

Castells, Manuel. 1996. The Information Age: Economy, Society and Culture: Vol. 1: The Rise of the Network Society. Oxford: Blackwell.

Clark, Elizabeth A. 1992. The Origenist Controversy: The Cultural Construction of an Early Christian Debate. Princeton: Princeton University Press.

Collar, Anna. 2013. Religious Networks in the Roman Empire: The Spread of New Ideas. Cambridge: Cambridge University Press.

Knappett, Carl. 2011. An Archaeology of Interaction: Network Perspectives on Material Culture and Society. Oxford: Oxford University Press.

LaBianca, Øystein Sakala and Scham, Sandra Arnold. 2006. Connectivity in Antiquity: Globalization as a Long-Term Historical Process. London: Equinox Publishing.

Latour, Bruno. 2005. Reassembling the Social – an Introduction to Actor-Network-Theory. Vol. 1. Oxford: Oxford University Press.

Malkin, Irad. 2011. A Small Greek World: Networks in the Ancient Mediterranean. Greeks Overseas. New York: Oxford University Press.

Mann, Michael. 1986. The Sources of Social Power. Cambridge: Cambridge University Press.

Meyer, Jørgen Christian and Seland, Eivind Heldaas. 2016. «Palmyra and the Trade Route to the Euphrates». ARAM 28.

Moreno, Jacob L. 1934. Who Shall Survive?: A New Approach to the Problem of Human Interrelations. Washington DC: Nervous and mental disease publishing co.

North, Douglass C. 1990. Institutions, Institutional Change and Economic Performance. Cambridge: Cambridge University Press.

———. 1977. «Markets and Other Allocation Systems in History: The Challenge of Karl Polanyi». Journal of European Economic History 6, no. 3: 703–16.

North, Douglass C., Wallis, John Joseph and Weingast, Barry R. 2009. Violence and Social Orders: A Conceptual Framework for Interpreting Recorded Human History. Cambridge: Cambridge University Press.

Ruffini, Giovanni Roberto. 2008. Social Networks in Byzantine Egypt. Cambridge: Cambridge University Press.

Schor, Adam M. 2011. Theodoret's People: Social Networks and Religious Conflict in Late Roman Syria. Berkeley: University of California Press.

Wasserman, Stanley, and Faust, Katherine. 1994. Social Network Analysis: Methods and Applications. Structural Analysis in the Social Sciences. Cambridge; New York: Cambridge University Press.

---

[1] Alessandro Bedini, Mistero Di Una Fanciulla: Ori E Gioielli Della Roma Di Marco Aurelio Da Una Nuova Scoperta Archeologica (Milano: Skira editore, 1995).

[2] Manuel Castells, The Information Age: Economy, Society and Culture: Vol. 1: The Rise of the Network Society (Oxford: Blackwell, 1996).

[3] Øystein Sakala LaBianca and Sandra Arnold Scham, Connectivity in Antiquity: Globalization as a Long-Term Historical Process (London: Equinox Publishing, 2006).

[4] Michael Mann, The Sources of Social Power (Cambridge: Cambridge University Press, 1986).

[5] Douglass C. North, «Markets and Other Allocation Systems in History: The Challenge of Karl Polanyi», Journal of European Economic History 6, no. 3 (1977); Institutions, Institutional Change and Economic Performance (Cambridge: Cambridge University Press, 1990); Douglass C. North, John Joseph Wallis, and Barry R. Weingast, Violence and Social Orders: A Conceptual Framework for Interpreting Recorded Human History (Cambridge: Cambridge University Press, 2009). Definisjoner etter 2009, s. 19.

[6] Bruno Latour, Reassembling the Social – an Introduction to Actor-Network-Theory, vol. 1 (Oxford: Oxford University Press, 2005).

[7] Carl Knappett, An Archaeology of Interaction: Network Perspectives on Material Culture and Society (Oxford: Oxford University Press, 2011).

[8] Jacob L. Moreno, Who Shall Survive?: A New Approach to the Problem of Human Interrelations (Washington DC: Nervous and mental disease publishing co., 1934).

[9] Stanley Wasserman and Katherine Faust, Social Network Analysis: Methods and Applications. Structural Analysis in the Social Sciences (Cambridge; New York: Cambridge University Press, 1994).

[10] For eksempel Giovanni Roberto Ruffini, Social Networks in Byzantine Egypt (Cambridge: Cambridge University Press, 2008); Tom Brughmans, «Thinking through Networks: A Review of Formal Network Methods in Archaeology», Journal of Archaeological Method and Theory 20, no. 4 (2013); Elizabeth A. Clark, The Origenist Controversy: The Cultural Construction of an Early Christian Debate (Princeton: Princeton University Press, 1992); Adam M. Schor, Theodoret’s People: Social Networks and Religious Conflict in Late Roman Syria (Berkeley: University of California Press, 2011); Irad Malkin, A Small Greek World: Networks in the Ancient Mediterranean. Greeks Overseas (New York: Oxford University Press, 2011); Anna Collar, Religious Networks in the Roman Empire: The Spread of New Ideas (Cambridge: Cambridge University Press, 2013).

[11] Prosjektet var finansiert av Norges forskningsråd og het Palmyrena: City, Hinterland and Caravan Trade between Orient and Occident og var ledet av professor Jørgen Christian Meyer.

[12] Oppdatert liste over publikasjoner og lenker til medieoppslag på http://org.uib.no/palmyrena/ (11.08.2016)

[13] Resultatene fra prosjektet er ennå ikke ferdig publisert. Oppdatert oversikt finnes på http://neroneproject.blogspot.no (11.08.2016)

[14] North, Wallis, and Weingast, Violence and Social Orders.

[15] Jørgen Christian Meyer and Eivind Heldaas Seland, «Palmyra and the Trade Route to the Euphrates», ARAM 28 (2016).