Star Wars og Romerriket

 Ian McDiarmid som keiser Palpatine i Jediridderen vender tilbake og en statue av Augustus, Romerrikets første keiser, fra nasjonalmuseet i Roma. Bilder: Wikimedia Commons

16. Desember har Star Wars: The force awakens norgespremiere. Forventningene er store og fansen har sikret seg billetter for lengst. Selv hører jeg til generasjonen som vokste opp med den opprinnelige trilogien. Jeg er riktignok for ung til at jeg fikk sett filmene på kino, men etter at NRK viste episode IV, A New Hope som mandagsfilm i 1984 (filmen er fra 1977), ble livet aldri helt det samme, og det dårlige VHS-opptaket med mange minutters blå "vi beklager teknisk feil"-plakat gikk i loop på videospilleren hos min beste kamerat i nabohuset.

Da jeg mange år senere begynte å studere historie og samtidig så de nyoppussede og digitaliserte utgavene av de gamle filmene mente jeg stadig å kjenne igjen ting. Det var ikke så rart. Rammefortellingen i de tre opprinnelige episodene (IV-VI) er nemlig sterkt inspirert av historien om hvordan den romerske republikken gikk under og gjenoppstod som eneveldig keiserrike.

Slik tilfellet var med det romerske keiserdømmet oppstod det onde galaktiske Imperiet på ruinene av en kollektivt styrt republikk, hvor innbyrdeskriger hadde lagt grunnlaget for ambisiøse maktmennesker. Som i Roma var republikken i Star Wars ledet et senat fram til senatoren Palpatine gjorde seg til enehersker. Dette ligner veldig på historiene både om Julius Caesar, som startet som romersk politiker på linje med andre, men som endte som diktator på livstid, og om hans adopterte arving Octavian, som ble Romerrikets første keiser med æresnavnet Augustus ("den opphøyde"). At keiser Palpatines navn er tilnærmet likt navnet på høyden hvor de romerske keiserne hadde palassene sine, Palatinen, er knapt tilfeldig.

Augustus har blitt sett på som et forbilde for senere herskere, og ville selv gjerne framstå som den første blant likemenn heller enn som enehersker, men han for svært hardt fram mot fiender fram til han selv var i en trygg posisjon. I Star Wars-sagaen har Darth Vader Augustus' rolle som diktatorens utpekte arving, men han ender med å ta livet av keiseren. Slik har han også en annen parallell i romersk historie, nemlig tyrannmorderen Brutus, senatoren som hadde en ledende rolle i drapet på Caesar i 44 før vår tidsregning. I keiservennlig historisk tradisjon er Brutus en snikmorder og forræder, men i egne øyne var han en frihetskjemper, og hadde antagelig blitt husket slik dersom ikke Caesars arving Augustus hadde vunnet borgerkrigene som fulgte. Tradisjonen om at Caesar så på Brutus som en sønn stammer først og fremst fra Shakespeares drama om Julius Cæsar, og har sikkert også ligget i bakgrunnen da George Lucas lot Darth Vader drepe keiseren i Jediridderen vender tilbake (1983). Keiserens krav på verdensherredømme og Imperiets nådeløse framferd mot de som stod utenfor eller gjorde opprør finner også rikelige paralleller i romersk historie. I filmene planlegger Imperiet å bruke Dødsstjernen til å utslette kloder som gjør opprør. Romerne utslettet ved noen tilfeller hele byer for å sette eksempler, så som Korint i Hellas og Kartago i dagens Tunisia. Befolkningene ble massakrert eller solgt som slaver. I Kartagos tilfelle ble markene ble strødd med salt for å hindre at de kunne dyrkes på nytt, og bygningene i byen ble revet ned.

Star Wars inneholder også en rekke andre paralleller til romersk historie. Her er noen av dem:

-I episode I (1999) spiller et kappløp med såkalte pods en viktig rolle. Dette har forbilder i romernes favorittsport, veddeløp med stridsvogner, som var langt mer populært en dyrekamper og gladiatorkamper. Slike ser vi for øvrig eksempler på i palasset til Jabba the Hut i Jediridderen vender tilbake (1983). Det direkte forbildet for kappløpet i episode I er vel kanskje hesteløpsscenen i storfilmen Ben Hur (1959).

-Keiser Palpatine omgir seg med en egen keisergarde. De romerske keiserne hadde en egen vaktstyrke kalt pretorianergarden, som var de eneste som hadde lov til å bære våpen innenfor Romas bygrenser. I perioder hadde garde makt til å avsette og innsette keisere etter hvem som ga dem mest lønn og flest privilegier.

-De primitive men gode Ewokene på planeten Endor kan minne om idealiserte framstillinger av germanske barbarer hos romerske forfattere. Germanerne i Nord- og Sentral-Europa ble sett på som autentiske og edle skogsfolk, som ikke var forurenset av sivilisasjonen som hadde gjort romerne svake. Imperiets mislykkede militæroperasjoner i skogene på Endor ligner på romernes katastrofale nederlag i Teutoburgerskogen i dagens Tyskland, der cirka 12.000 romerske soldater falt i bakhold og ble slaktet ned.

Star Wars-filmene med tilhørende bøker, spill og tegneserier utgjør en stor og kompleks fortelling, som henter inspirasjon fra mange kilder. Imperiet har for eksempel også trekk av Nazi-Tyskland, og Jedi-religionen med sine krigerprester gir assosiasjoner østlig kampsport og filosofi. Historien er summen av menneskenes felles erfaringer. George Lucas og teamet hans kunne nok sin historie, men jeg vil tro at mens noen av parallellene til historiske samfunn og fortellinger er tilsiktede, er andre rett og slett motiver som er en del av vår felles kulturbakgrunn. Disse plukkes opp og brukes av folkene bak Star Wars og andre som lever av å lage fortellinger.

Jeg er selvsagt ikke den første eller eneste som har merket meg og skrevet om historiske paralleller i Star Wars. Denne korte saken av Nancy Reagin og Janice Liedl gir deg 11 History Lessons From 'Star Wars' og har et videre perspektiv enn bare Romerriket. De samme forfatterne har også skrevet en hel bok om Star Wars-sagaen og historie, utgitt av Lucasfilm i 2012.

Globalhistorisk klassiker: Jawaharlal Nehru, Verdens historie

Nehru med den karakteristiske lua og jakka. Sovjetisk
minnefrimerke fra 1989. Kilde: Wikipedia

¨

Fra ei bokhylle jeg passerte i sommer lånte jeg Jawaharlal Nehrus Verdens Historie (Pax Forlag 1967), først gitt ut som Glimpses of World History i 1934. Jeg har lest mye indisk historie i studie- og jobbsammenheng og har alltid vært fascinert av Nehru (1889-1964), som ledet India til uavhengighet på fredelig vis i 1947, som satt som statsminister i 17 år, og som inspirerte frihetskjempere over hele Asia og Afrika i tiårene etter andre verdenskrig. Jeg er ikke ekspert på verken moderne indisk historie eller på Nehru, men selv om en del har gått galt, så er det også mye som har gått bra i India, og landet har stort sett tatt vare på både demokratiet, rettsstaten og eiendomsretten. Ser vi på Indias naboland og andre tidligere kolonier, og hvordan mange av uavhengighets-lederne skikket seg der, så var ikke det noen selvfølge, og det tjener Nehru til ære. Når Nehru var opptatt av historie og til og med har skrevet en verdenshistorie selv tenker jeg at det må ha formet ham som politiker, og jeg fikk lyst til å se hvordan historien så ut fra en fengselscelle i britisk India på 1930-tallet.

Globalhistorie etter hukommelsen

Verdens historie er nemlig skrevet i fengsel. Nehru ble tidlig engasjert i uavhengighetsbevegelsen og var i ledelsen av kongresspartiet fra 20-tallet. Store deler av perioden fra 1930 og fram til slutten av andre verdenskrig tilbrakte han i britisk fangenskap forskjellige steder i India. Verdens Historie er en samling av 196 brev skrevet til datteren Indira, som senere ble Indias fjerde statsminister. Brevene ble til i perioden oktober 1930 til august 1933. Nehru skriver i forordet at han i liten grad har hatt tilgang til bøker i fengselet. Dette sammen med at datteren var 12 år da de hun fikk de første brevene gjør at vekten ligger på fortelling og forklaring framfor fakta, og at stilen er lett og uformell. Jeg går ut fra at brevene ble redigert, at feil ble rettet og at enkelte personlige detaljer ble tatt ut. Likevel har teksten beholdt preget av brev fra far til datter, noe som gjør at en også kommer nærmere på viktige aktører i indisk historie i en vanskelig og avgjørende tid.

Nehru og datteren Indira under et besøk i Storbritannia i 1936. Bilde: Wikipedia

Formen gjør at boka har holdt seg bedre enn en kanskje ellers kunne forvente, men på mange områder er den selvsagt utdatert i dag. Faglig er den kanskje mest interessant som kilde til hvordan verdenshistorien ser ut fra India, og fra perspektivet til folk som var utsatt for den tvilsomme velsignelsen det var å leve under europeisk kolonistyre.

Nehru var advokat og hadde en bachelorgrad i realfag fra Cambridge i bunn, men skolegang innenfor den britiske privatskoletradisjonen hadde gitt ham solid ballast i europeisk historie og klassiske språk. I tillegg kjente han godt til indisk språk, historie og kultur. Han kom fra en rik familie og tilhørte absolutt den indiske eliten, men hadde også hele livet måttet tåle å være annenrangs både i England og i eget land.

Verdenshistorie sett fra India

Hvordan løste så Nehru oppgaven med å få hele verdenshistorien inn på det som i bokform fyller knappe 400 pocketboksider? Det er brevene til datteren som utgjør kapitlene i boka. De fleste fyller bare et par sider, og tar for seg ett område i én periode, for eksempel de greske bystatene, arabernes erobring eller India i middelalderen. Brevene er bundet sammen av referanser til og sammenligninger med tema og områder som er tatt opp tidligere. Innimellom kommer mer filosofiske og politiske avsnitt som "tanken om en verdensstat" og "menneskets søken". Avsnittene som handler om tema som står sentrale i vestlig historieskrivning, som Hellas, Romerriket, korstogene etc. ligner på de vi ville funnet i vestlige bøker fra samme tid når det gjelder hendelser og forklaringer – ikke overraskende i lys av Nehrus utdanning og bakgrunn, men vurderingene er ofte annerledes, og det er uvant å lese om antikkhistorie og middelalderhistorie i Europa som noe som nok er lærerikt og på mange vis beundringsverdig, men som er historien til de andre, langt borte. Nehru har også naturlig nok en gjennomgående negativ vurdering av europeisk imperialisme, motsatt det som var tonen i europeisk historieskrivning på denne tida, og som også må ha vært tilfelle i bøkene Nehru har lest. Han relaterer ofte historien til dagsaktuelle tema, særlig til det britiske styret i India og til frigjøringskampen. Der det er mulig kommer han med små stikk til britene, som i det nevnte brevet om "tanken om en verdensstat": "Det britiske imperiet er ofte blitt sammenlignet med det romerske – vanligvis av engelskmennene selv til deres egen store tilfredshet. Alle imperier har vel mye til felles. De blir feite av å utnytte de mange." (bind 1, s. 89). Foruten å være en historisk observasjon har dette kanskje også vært et stikk til sensorene som utvilsomt har lest korrespondansen til landets viktigste politiske fange.

Ved siden av Europa og Midtøsten får India (naturlig nok) og Kina stor plass. Nehru nærer tydelig stor beundring for Kina og har en ganske idealisernde tilnærming til riket. Kina som imperialistisk stormakt problematiseres ikke i særlig grad, og det legges vekt på hvor langt framme Kina var i forhold til Europa på mange områder. På denne måten er Nehru en forløper til den såkalte sinosentriske skolen i moderne globalhistorie, hvor historikere som Andre Gunder Frank og Robert Marks har vært opptatt av at vestens forsprang i teknologi og velstand er av relativt ny opprinnelse. Nehru var også tidlig ute i sin oppvurdering av mongolene og deres rike som en integrerende og fredsskapende kraft i Asia (vel og merke etter Djenghis Khan). Særlig interessante er imidlertig Nehrus vurderinger av indisk historie, hvor han er opptatt av at datteren skal lære om sitt eget lands fortid, men advarer mot å forherlige denne fortiden og mot å bruke historien som grunnlag for nasjonal selvhevdelse. Det peker fram mot statslederen som gikk med på å dele landet i 1947 for å unngå borgerkrig, og var på ingen måte gjengs tone blant 1930-tallets historikere.

I dag er Nehrus Verdens historie avgjort mest den for den spesielt interesserte, enten i Indias moderne historie eller i historieskrivning som sjanger. Hvis du hører til en av gruppene er boka både lesverdig og på sitt vis forfriskende.

Og skulle du være mer enn middels interessert i indisk historieskrivning etter Nehru anbefaler jeg på det sterkeste dette intervjuet med Rohmila Thapar, fagets grand old lady.

Trenger vi å dele historien inn i perioder?

Det britiske linjeskipet Temeraire slepes til opphugging av en dampdrevet taubåt. De som så dette forstod nok at en ny tid var i emning, men hvor stor mening gir det egentlig å dele historien inn i perioder?  J.M.W. Turner 1839. Bilde: Wikipedia

30. oktober 1536 våknet befolkningen i kongeriket Danmark-Norge i mørkeste middelalder, men gikk til sengs i perioden vi kjenner som tidlig nytid. Denne dagen hadde kong Christian 3 satt sitt segl på en ny håndfestning, avtalen som regulerte kongens og adelens rettigheter. Denne slo fast at Norge ikke lenger skulle være et selvstendig rike, men en del av den danske staten. Samme dag ble det bestemt at kirken skulle bryte med paven i Roma og følge den nye lutherske læren. I de fleste norske historiebøker settes disse begivenhetene som slutten på perioden vi kaller middelalder. Hvis en vil være vrang kan en si at middelalderen fortsatte helt til 12. november, ettersom Danmark fulgte den julianske kalenderen på denne tiden, som lå tolv dager etter den gregorianske som vi har brukt siden mars 1700. Enkelte forfattere lar middelalderen fortsett fram til nyttår. Uansett må det ha vært fint for folk i Norge å slutte seg til de som bodde i Italia og andre steder i Vest-Europa, hvor renessansen, det kulturhistoriske uttrykket for at en ny tid var i emning, allerede hadde vart i to hundre år eller mere.

Begivenhetene i 1536 kan illustrere flere problemer med å dele historien inn i perioder. Inndelingen skjer i ettertid. De færreste i samtiden har hatt forutsetninger eller grunn til å se at at de levde ved et tidsskille. Grensene  og betegnelsene settes ganske vilkårlig. Reformasjonen og tapet av nasjonsstatusen var viktige begivenheter i norsk historie, men det var ikke slik at landet hadde hengt etter og ikke hadde vært en del av utviklingen i resten av Europa gjennom nesten to hundre år før. Sist, men ikke minst, er kalendre og tidsregninger, altså måten vi beskriver og måler opplevd tid på, like menneskedefinerte som perioder, altså historisk tid.

I det nyoversatte essayet Must We Divide History Into Period? fillerister den franske middelalderhistorikeren Jacques Le Goff (1924-2014)  oppfatningen vår av hvordan historien er delt inn i avgrensede perioder. Han hevder at inndelingen av historien i en antikk periode, en middelalder, og en nytid som starter med at en tar opp arven fra antikken i en renessanse ("gjenfødsel"), mangler basis i historisk utvikling, og henger sammen med at historikere og kulturhistorikere på 1800-tallet ble altfor betatt av hvordan ulike typer kunstnere og tenkere på 1400-1500-tallet selv hevdet å stå for noe helt nytt.

Le Goff, som døde i fjor, var ingen hvemsomhelst innen historiefaget, men en ledende skikkelse innenfor fransk middelalderforskning. Blant hans mange interesser var hvordan folk i middelalderen oppfattet tid og historie. Dette skinner gjennom også i den siste boka. Han slår fast det åpenbare, nemlig at antikkens og middelalderens mennesker ikke ante at de levde i antikken og middelalderen. Middelalderens mennesker hadde også bare vage ideer om at deres tid var avgjørende forskjellig fra antikken. Opphavet til begrepene renessanse og middelalder plasserer han hos den italienske dikteren og oversetteren Petrarca (1304-1374). Le Goff trekker ikke i tvil at Petrarca og andre som grep fatt i den romerske og senere også den greske arven selv mente at de levde i en ny tid, men mener at de i stor grad trakk på tradisjoner som kan trekkes langt tilbake i tid og at de ikke representerer noe avgjørende brudd med ettertidens øyne, særlig ikke hvis vi ser på samfunnet som helhet og ikke bare på kulturhistorien.

Den tradisjonelle måten å dele historien på er i stor grad preget av vesteuropeisk kulturhistorie. Den antikke perioden, først og fremst Romerriket, ble ansett å være et forbilde på de fleste felt. Middelalderen var en lang tid med forfall, nedgang og fanatisme, og så kom renessansen, da arven fra antikken ble gjenoppdaget og fortrengte middelalderens overtro. Slik ble grunnlaget lagt for den moderne verden. Den negative vurderingen av middelalderen og oppvurderingen av antikken er for lengst forlatt, men selve inndelingen lever videre. Fordi periodeinndelingen er så nært knyttet til vesteuropeisk historie passer den dårlig på andre deler av verden. I Midtøsten skiller man gjerne heller mellom førislamsk og islamsk tid. Islamsk tid er delt inn etter ulike herskerdynastier. I India skilles det på grunnlag av kildematerialet, og det som vi kaller antikken omtales som tidlig historisk tid, fordi de eldste skriftlige kildene kommer fra denne tiden. Persisk og kinesisk historie er i stor grad oppdelt etter dynastier. For å sette ting kraftig på spissen kan vi si at det passer like dårlig å snakke om nytid i Kina som om Ming-perioden i Europa. Det er kanskje å overdrive, men viser at vi ikke uten videre kan finne en felles inndeling som passer overalt.

Hva er så Le Goffs svar på spørsmålet han stiller i boktittelen? Han mener det er helt nødvendig at vi deler historien inn i perioder hvis vi ønsker å forstå den, men han er opptatt av at periodene må svare til forhold som vi faktisk kan finne igjen i den tida vi studerer. Hans svar er at hovedskillet i historien går på 1700-1800 tallet. Det var på denne tiden menneskene tok i bruk fossil energi, noe som har muliggjort den voldsomme befolkningsveksten og velstandsveksten verden har opplevd siden da, og det var også på denne tida arvelig makt gradvis ble erstattet med valgte ledere i stadig flere land.

Le Goff er klar over at denne inndelingen også passer best på vesteuropeisk historie, men mener den er langt bedre egnet til å sammenligne med andre deler av verden enn den tradisjonelle. Ved å bruke forskjellige periodeinndelinger på forskjellige land og verdensdeler er det også lettere å få fram hva som er likt og hva som er forskjellig.

Bok: Jacques Le Goff, Must We Divide History Into Period?, Columbia University Press 2015.

Google Earth – tiåringen som forandret verden

Tidligere i sommer fylte Google Earth 10 år. Googles digitale globus har gjort satellittbilder og kartverktøy enkelt tilgjengelig for alle, og lar deg reise til et hvilket som helst sted på jorda i løpet av sekunder. Programmet har åpnet helt nye muligheter innenfor arkeologifaget. Enkelte mener til og med at det har endret selve måten vi ser kloden på.

Vi vet alle at jorda er rund, men for de fleste av oss har det ikke så mye praktisk betydning, og vi tenker kanskje ikke så mye på det med mindre vi ser et skip forsvinne under horisonten, nyter en vakker solnedgang eller sliter med jetlag etter en lang flyreise. Kartene vi bruker enten vi går i fjellet, blar i et atlas eller bruker kartappen på telefonen er flate framstillinger av en rund jord. På lokalplan betyr det lite, men når vi ser på en avbildning av hele verden blir arealet fortegnet på en slik måte at områdene helt i nord og helt i sør blir framstilt som mye større enn de er. Det mest berømte eksempelet er at Grønland og Afrika er omtrent like store på den vanligste kartprojeksjonen, mens Grønland i virkeligheten har et areal som er omtrent 1/14-del av Afrikas. Vår tradisjon med å plassere Europa i midten og nord øverst på kartet er også nettopp et uttrykk for tradisjon, og er ikke kartografisk riktigere enn å tegne kart med Kina i midten og sør øverst

Dette problemet har kartografer kjent til siden antikken, og løsningen er å lage en globus. Globuser er imidlertid upraktiske å frakte med seg, og hvis de skal være nyttige som noe annet enn illustrasjon må de være veldig store. Dessuten er det vanskelig å se det som er på nederste halvdel av globusen. Når jeg åpner Google Earth og zoomer inn havner jeg i Folldal i Østerdalen. Dette er neppe verdens sentrum for folk i Asia eller Sør Amerika, og deres Google Earth åpner andre steder. Hvis du vil kan du også lett snu bildet slik at en hvilken som helst himmelretning kommer øverst på skjermen. På den måten kan en si at Google Earth det første rettferdige verdenskartet, et prosjekt som har vært prøvd av andre med mindre hell tidligere.

Hvorfor kalte grekerne dette fjellet i Somalia for Kapp Elefant?
 Google Earth gir deg et hint. Bilde © Google og Digital Globe

Jeg er historiker og arbeider i grenselandet mot arkeologi. Jeg bruker programmet i arbeidet mitt nesten daglig. Med Google Earth kan jeg finne historiske steder som ellers bare ville vært punkter på et kart, jeg kan se hvordan de ligger i terrenget og i forhold til andre steder, jeg kan bevege meg rundt i landskapet, måle avstander og kartlegge kommunikasjonsårer, og jeg kan finne ruiner og fornminner som ellers ikke er registrert. Ved hjelp av programmet kan jeg også tegne mine egne kart. Google Earth lar deg også bla fram og tilbake gjennom tidligere lag av satellittbilder og i noen tilfeller luftfoto som er eldre enn programmet. Dette kan brukes til å dokumentere endring, og er for eksempel
viktig for å dokumentere ødeleggelsene av kulturminner som skjer i Midtøsten i dag.

Ingen av disse bruksmåtene var planlagt av Google fra starten av. Til å begynne med var formålet først og fremst å skape et sted hvor annonsører fra småbedrifter, for eksempel restauranter, kunne profilere seg  innenfor en ramme som var underholdende og visuelt tiltalende for publikum. Det at Google Earth har blitt et selvfølgelig arbeidsverktøy for arkeologer er imidlertid bare ett eksempel på at brukerne har funnet på nye og nyttige måter å anvende programmet på.

Apamea i Syria ved starten av opprøret i 2011 og i april 2012. Bilde © Google og Digital Globe

Har Google Earth endret måten vi ser verden på? Det er kanskje for tidlig å si. Min generasjon er nok i alle fall fortsatt formet av verdenskartene som hang over tavla i klasserommet, men Google Earth er et eksempel på at teknologi utvikler seg raskt og tas i bruk på måter en ikke kunne forutse. Da jeg kjøpte min første datamaskin midt på 1980-tallet sa reklamen at den kunne være nyttig til å holde oversikt over innholdet i fryseboksen. Akkurat det er fortsatt lettere å gjøre ved å løfte på lokket. Til gjengjeld har jeg fått en heldigital globus jeg kan bruke på telefonen eller datamaskinen, og det er faktisk både morsomt og nyttig.

Les mer om kart og historie her.

Palmyra sommer og høst 2015

Cellaen i Beltempelet sett fra vest. Foto (c) Jørgen Christian Meyer

Situasjonen i Palmyra endrer seg hele tiden, og det er vanskelig å få sikker informasjon om det som foregår. Her er noen korte kommentarer til det vi vet om hva har skjedd den siste tiden fra et faglig ståsted. Jeg har bygd ut denne posten litt etter litt, så ikke alt henger like godt sammen.

Bel-tempelet
30. august kom meldinger om at Bel-tempelet i Palmyra ble sprengt av IS og sterkt ødelagt. Satellittbilder viser at det stemmer. Bel var hovedguden i den palmyrenske gudeverdenen, og en semittisk guddom som ble dyrket over store deler av Midtøsten. Tempelet var Palmyras hovedhelligdom i antikken, og kjernen i det arkeologiske minnesmerket.

Bel-tempelet ble bygget i første århundre etter vår tidsregning over en eldre struktur som vi vet lite om. De store og godt bevarte ruinene bevarte ruinene bestod blant annet av en cella, altså den indre helligdommen, en mur rundt tempelområdet, og flere søyleganger. Tempelområdet er svært stort, ogr det er cellaen som ble sprengt i første omgang.

I kristen tid ble cellaen omgjort til kirke og i islamsk tid til moské. I middelalderen flyttet befolkningen i Palmyra inn bak tempelmurene, og på 1920-tallet bodde cirka 200 familier innenfor de gamle murene. Denne senere bruken er mye av årsaken til at tempelet var så godt bevart. I 1930 ble befolkningen flyttet til nye boliger, og det ble startet arkeologiske undersøkelser.

På nettsidene til UiB ligger flere bilder av tempelet.

Baal Shamin tempelet

Bal-Shamin tempelet. Foto (c) Jørgen Christian Meyer.

24. august sprengte IS Baal-Shamin tempelet i Palmyra.
Tempelet var kanskje et av de mest særegne og pittoreske monumentene i byen.

Baal-Shamin var himmelguden i Palmyrensk og syrisk religion, han var ansvarlig for regn og dermed også for fruktbarhet, noe som naturligvis var ekstremt viktig i en ørkenby som Palmyra. Tempelet går tilbake til starten av første århundre av vår tidsregning, noe som gjorde det til et av de eldste monumentene i Palmyra. Det fikk den formen vi kjenner det i omtrent hundre år senere. Det var et helt spesielt vakkert sted, både fordi det var rikt dekorert, veldig godt bevart, og fordi det nå i moderne tid vokste et tre inne i cellaen, altså i det indre av tempelet. Tempelet, som viste inspirasjon fra Romerriket, fra Egypt, og selvfølgelig fra regionale og lokale tradisjoner, var en viktig del av det palmyrenske samfunnet i antikken, og et var et signaturbygg for det arkeologiske minnesmerket.

På nettsidene til UiB kan du se flere bilder av tempelet og andre monumenter i Palmyra

Jeg kommenterte ødeleggelsen av tempelet på radio. Innslaget kan høres her.

Khaled al-As'ad
18. august henrettet IS tidligere direktør ved museet i Palmyra Khaled al-As'ad. As'ad ble 82 år gammel. Han var en internasjonalt anerkjent forsker og en høyt respektert mann i Palmyra og blant kolleger i utlandet.

Her kan du lese kollega Christian Meyers kommentar til NRK i forbindelse med den tragiske nyheten.


Gravtårnene
(kommer)

Monumentalbuen og ødeleggelser av bilder i Palmyra i gammel tid
I starten av oktober ødela IS store deler av en monumental bue som bandt sammen deler av Palmyras sentrale søylegate. Buen er bygget i andre århundre etter vår tidsregning, da Palmyra var en rik og viktig handelsby, og en ny og monumental bydel ble bygd opp ved siden av den eldre bebyggelsen. Det er stort sett denne nye og planlagte bydelen som er synlig i ruinområdet i Palmyra i da.

Den kalles ofte en triumfbue. Selv om det ikke er så viktig er det er strengt tatt ikke riktig. I faglitteraturen omtales den som en monumentalbue. Triumfbuene ble satt opp i Roma for å feire seiersrike felttog. Denne ligner på buene i Roma, men er satt opp for å få byplanen i den nye bydelen til å passe sammen med den gamle, ved å skjule en sving i den lange søylegata gjennom byen.

Monumentalbuen i Palmyra
før ødeleggelsen. Foto (c)
Jørgen Christian Meyer

Opprinnelig var buen prydet med statuer. Alle disse gikk tapt, antagelig alt i senantikken. Statuer av marmor ble ofte brent til kalk. Bronsestatuer ble smeltet ned. Dette skjedde overalt i Romerriket og har ikke noe med ikonoklasme å gjøre. Grunnen til at Palmyra tross alt har blitt stående relativt intakt fram til IS erobring er at den lå avsides og aldri hadde stor befolkning etter romersk tid. Mange skulpturer fra byen hadde ødelagt ansikt da de ble funnet. De fleste som er intakte kommer fra graver, som i mindre grad har blitt plyndret. De statuene som ble ødelagt i tidlig tid kan ha blitt knust av både kristne og muslimske ikonoklaster (billedstormere).

En innskrift inne i buen viser at en av statuene var av Odainathus, konge av Palmyra. Han var opprinnelig antagelig en valgt leder i byen. Da den romerske keiseren Valerian ble tatt til fange av perserne i år 260 var det Odainathus som måtte ta kontroll over de romerske styrkene og slå fienden tilbake. Etter dette tok han kongetittelen og styrte i praksis store områder i Østromerriket med romernes velsignelse. Han ble myrdet i 267. Etter dette tok enken Zenobia over og styrte Palmyra som dronning. I 271 gjorde hun opprør og forsøkte å få satt inn sin mindreårige sønn som keiser. Opprøret ble slått ned av keiser Aurelian året etter og Zenobia ble tatt til fange, men byen ble i første omgang spart. I 273 gjorde befolkningen opprør. Deretter ble stode deler av Palmyra ødelagt av romerne. Byen overlevde i mindre målestokk som garnisonsby, men ble aldri viktig igjen.

Romerne var ikke redde for bilder i sin alminnelighet, men hadde en mer selektiv praksis som lignet. Senatet kunne vedta damnatio memoriae, som direkte oversatt betyr "minnets fordømmelse". Keisere som i ettertid ble sett på som illegitime eller dårlige ble ofte utsatt for dette. Særlig på 200-tallet, da riket var preget av borgerkrig, rammet det mange. Det betød at statuer ble fjernet, ofte ødelagt eller omarbeidet til den nye keiserens bilde, og navnet ble fjernet fra innskrifter. Dette er også tilfellet med flere av innskriftene fra Palmyra som omhandler Odainathus, Zenobia og deres familie. Det er altså ikke første gang kulturminner i Palmyra har blitt vandalisert. Det gjør ikke dagens situasjon bedre, og ødeleggelsene med sprengstoff er langt større enn de antikke vandaler kunne utrette med hammer og meisel.

Mer om Palmyra

Hvis du vil lære mer om hva Palmyra er og hvorfor byen er viktig kan du lese denne posten fra mai. Den ble skrevet mens Palmyra var under angrep, og er selvsagt preget av det.

20. juli i år lagde Ekko på NRK P2 et program om Palmyra. Det handler om byens historie og om forskningsprosjektet Universitetet i Bergen gjennomførte der, men dagens situasjon er bakteppe for saken.

Ny utgave av Antikkens globale verden og Globalhistorisk atlas

Antikkens globale verden, tredje utgave. Design: Gisle Lyng
Vagstein. Forsidebildet viser de asiatiske delene av Klaudios
Ptolemaios' verdenskart, cirka 160 etter vår tidsregning.

Tilbake på kontoret etter sommeren ventet nye utgaver av de to norskspråklige bøkene mine om globalhistorie: Antikkens globale verden (2008, 2011, 2015) og Globalhistorisk Atlas (2012, 2015).

Begge bøkene er primært tenkt for historiestudenter, men tilbakemeldingene fra de første utgavene viser at de de også leses av andre. Antikkens Globale Verden ble skrevet fordi det ikke fantes lærebøker på norsk som behandlet verden utenfor middelhavsområdet i antikken. Den tar for seg samfunn fra steinalderen og fram til cirka 650 etter vår tidsregning. Ved siden av å gi en oversikt over den historiske utviklingen i middelhavsområdet, Midtøsten, India og Kina og kontakten langs denne aksen, legger den også stor vekt på det som var felles for førmoderne samfunn, og tar inn eksempler fra områdene nord og sør for dette beltet av statsdannelser og fra Amerika.

I forbindelse med den nye utgaven fikk jeg anledning til å revidere boka grundig. De fire  første kapitlene er sterkt utvidet og skrevet om. De handler om hva historie er og hvorfor det er viktig, om framveksten av jordbruket og de første statssamfunnene, om økologi og demografi, om forholdet mellom historie og moderne teori og modeller, og om bronsealderen. Ellers er det kommet tidslinjer til alle kapitlene, et nytt avsnitt om handel og økonomi, og et eget tillegg for de som bruker boka i lærerutdanningen. Hele boka er oppdatert for å ta høyde for ny forskning.

Globalhistorisk Atlas ble tegnet og skrevet for å vektlegge det faktum at selv om historiefaget primært beskjeftiger seg med endring over tid, så spiller historiske prosesser seg ut innenfor et geografisk rom. Boka har 70 spesialtegnede kart med tilhørende tekster, som formidler menneskenes historie med vekt på det som er felles, det som knytter sammen og det som skiller ad, både på tvers av tid og geografi. Viktige tema er blant annet forholdet mellom mennesker og natur, kontakt mellom ulike deler av verden, statsdannelser, imperier og imperialisme, samt velstand og fattigdom i verdenssamfunnet. Noe av det som var både morsomt og utfordrende med å lage Globalhistorisk Atlas var å si noe (forhåpentligvis) fornuftig og forskningsbasert om hele verdens historie på svært begrenset plass, og i tillegg uttrykke det grafisk i form av kart. I andre utgave er det bare gjort rettelser, oppdateringer og noen mindre endringer.

Begge bøkene er gitt ut på forlaget Portal. De kan kjøpes fra deres nettsider eller fra de fleste norske nettbokhandler. 

Silkevegen sett fra øst

Djunke foran sjøfartsmuseet i Singapore. Denne kinesiske skipsbyggingstradisjonen er kjent nesten to tusen år tilbake. Foto: Eivind Heldaas Seland

"Silkevegen" – navnet kaller fram bilder av kamelkaravaner, ørkener, fjellpass, sterke krydder og skinnende silke. Fram til dampskip, jernbaner og jetfly var landet ved enden av reisen innbegrepet av alt som var fjernt, annerledes og utilgjengelig. Områdene mellom Kina, Russland og India var blant de siste i verden som ble utforsket og kartlagt, rundt århundreskiftet 1900. Navnet er forresten ganske nytt – foreslått av den tyske geografen Ferdinand von Richthofen i 1887.

En kjedelig jobb for forskere er å slå hull på gamle myter. Det fantes aldri én silkevei, men et nett av ruter til havs og til lands. De har vært i bruk tilbake til bronsealderen, og i alle fall de siste to tusen årene har det vært jevnlig og omfattende kontakt på tvers av Europa, Nord-Afrika og Asia. Marco Polo og mange andre reiste hele veien, men langt flere gjorde bare deler av reisen, og såre føtter var antagelig en mer vanlig opplevelse enn synet av ukjente byer begravd i ørkensand. Silkevegnavnet lever likevel i beste velgående. Antagelig fordi det gir sterke assosiasjoner til en sammenvevd verden, og fordi det hever fram båndene mellom øst og vest, som har blitt stadig viktigere med Kinas vekst til økonomisk og politisk stormakt de siste tiårene.

For oss i Europa er Silkevegen langt borte både i tid og geografi. For folk i Asia representerer den ikke det eksotiske, men båndene mellom naboer. Derfor er både myndigheter og forskere i Asia blitt oppmerksommer på og opptatt av Silkevegen. Myndighetene er trolig mest opptatt av vegens potensial som symbol som på overflaten er fritt for europeiske og imperialistiske konnotasjoner. For forskere handler det om å studere Asias historie på egne premisser.

Belitung skipet fraktet blant annet keramikk av denne typen.
Foto: Eivind Heldaas Seland

I 1998 ble det funnet et godt bevart vrak utenfor Belitung i Indonesia. Keramikk og treverk viste at skipet var fra 900-tallet. Lasten var kinesisk keramikk, stjerneanis og teak fra dagens Indonesia, rosentre fra Thailand, og store mengder kalk. Kalken hadde dekket restene av skipet, som derfor var så god bevart at det var mulig å fastslå byggemåte, form og størrelse. Skipet var av dhow-typen, som ble bygd i Persiabukta og Arabia fram til 1960-tallet. Noen få slike skip seiler fortsatt på Det indiske hav i dag. I dhower er skipsplankene sydd sammen heller enn naglet. De eldste beskrivelsene av sydde skip i området er fra første århundre etter vår tidsregning. Skipsplankene kunne spores til Øst-Afrika.

På tradisjonelle arabiske skip (dhower) ble skipsplankene
sydd sammen. Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland

Puslespillet viste at det det dreide seg om et skip bygd i Arabia av afrikansk tømmer, som forliste i Indonesia på veg tilbake fra Kina og Thailand, eller i alle fall med varer fra disse farvannene. Funnet kan sammenlignes med om det hadde vist seg at Gokstad-skipet hadde besøkt Amerika og Konstantinopel før det endte i en norsk gravhaug. Sultan Qabus av Oman skjønte hvilke symbolske og politiske muligheter som lå i dette. Den amerikanske marinarkeologen Tom Vosmer, som hadde ledet utgravningene av vraket, fikk oppdraget med å bygge en kopi av Belitung-skipet. Sammen med omanske båtbyggere gikk han til oppgaven med å lage en så tro kopi som mulig. Tømmer ble for eksempel skaffet fra Etiopia.

I 2010 var skipet ferdig. Det fikk navnet Jewel of Muscat. Juvelen havnet i første omgang ikke på museum, men la ut på samme reise som forbildet hadde gjort mer enn 1000 år tidligere. Første, og det skulle vise seg også siste mål var Singapore, en reise på nette 1500 nautiske mil over åpent hav. Vosmer forteller at de var svært nervøse for hvordan skipet ville klare seg i hardt vær. Det viste seg at Prinsessen var svært sjødyktig. Etter fire og en halv måned (med flere stopp underveis) la hun til kai i Singapore. Den opprinnelige planen var at hun skulle videre til Kina, men på grunn av knuter på den diplomatiske tråden ble ikke det noe av.

Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland

Nå er Jewel of Muscat en av to hovedattraksjoner på det nye sjøfartsmuseet i Singapore, som åpnet i 2011. Besøkende kan se skipet på nært hold, sammen med kopier og moderne utgaver av varene hun fraktet. De fleste er antagelig mer opptatt av multimedieshowet, hvor besøkende kan følge skipets siste ferd til havets bunn – bokstavelig talt – museet ligger i et akvarium, og på slutten av showet, etter at skipet er forlist, senkes publikum ned til fiskene etter å ha fått oppleve bølger og sjøsprøyt. Interessant nok er mannskapet på skipet blitt kinesisk i 3d-filmen, men vi skal ikke henge oss opp i detaljer.

Den andre hovedattraksjonen er en fullskala rekonstruksjon  av baugpartiet på Zheng Hes flaggskip. Zheng He ledet sju kinesiske ekspedisjoner til Det indiske hav i perioden 1405-1433. De største skipene i flåtene hans, som på det meste totalt skal ha bestått av over 250 skip, skal ha vært atskillig større enn en standard fotballbane. Zheng Hes reiser var en blanding av diplomati, handel, oppdagelse og avskrekking. Han skal blant annet ha brakt giraffer med hjem til Kina fra Øst Afrika, noe som er tatt med i replikaen. En åtte etasjer høy skipskopi med giraffigurer leder assosiasjonene mot Noas Ark og Gulliver i Lilliput, men gir et godt bilde av hva kineserne var i stand til på 1400-tallet.

På kjøretøyet skal storfolk kjennes. Kopi av
baugpartiet på Zheng Hes flaggskip.

Nettopp det er nok også hensikten. Selv om Kina for så vidt er langt fra Singapore er stormakten i øst et mer naturlig historisk og framtidig referansepunkt enn Europa. Marco Polo er med i utstillingen, men han spiller en birolle, og er plassert sammen med arabiske og kinesiske reisende som Ibn Batutta  (1304-77) og Xuanzang (602-664). Utstillingen er et uttrykk for at asiatene forteller sin egen historie, og i den spiller Europa knapt en birolle. Fortellingen er kanskje selektiv i det den slutter før europeerne for alvor ankommer i Det indiske hav. Norske og europeiske museer formidler imidlertid også enkeltfortellinger. Det interessante er at asiatiske forskere og myndigheter tar et begrep – Silkevegen – som oppstod innenfor en imperialistisk og orientaliserende forskningstradisjon, og gir det et nytt innhold, hvor Asia ikke er det fjerne og eksotiske, men står i sentrum. Det er vel egentlig helt greit.