Tur-retur Tranquebar – handel og mobilitet på 1700-tallet

Fortet Dansborg, bygget i 1620 som hovedsete for
administrasjonen av Dansk Østindia (foto: Eivind H. Seland)

I mer enn 200 år, fra 1616–1845, opprettholdt Danmark kolonier i Asia. Den viktigste av dem var Tranquebar på Koromandelkysten sørøst i India. Som de fleste andre tidlige europeiske besittelser i Asia var Tranquebar gjennom størstedelen av sin historie forvaltet av et privat firma med kongelig enerett på å drive handel med Asia –Asiatisk Handelskompani, men her fantes det en Kongensgade, en Dronningensgade, en domkirke og en festning på samme måte som i mange danske og noen norske byer i samtiden. I Tranquebar kjøpte kompaniet særlig bomullstekstiler og krydder, som så ble omsatt på auksjoner i København og derfra reeksportert til andre deler av Europa.

For to år siden ga Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie ut boka Mellem København og Tranquebar, som er en kommentert kildeutgave av skipsprotokollen til skipet Kronprinsessen av Danmark, som gjorde reisen fra København til Trankebar i perioden oktober 1748 til mai 1750. Utgaven er ved Palle Kvist, redaksjon og innledning ved Michael Dupont og Jørgen Mikkelsen. Utgivelsen gir et spennende innblikk i livet om bord og under oppholdet i India for oss som ikke har anledning til å arbeide med primærkildene.

Skipsprotokollen ble ført av skipsassistenten, som var kompaniets utsendte på reisen. Han skulle føre regnskap for ekspedisjonen, og dessuten passe på at skipets kaptein og øvrige offiserer utførte sine oppgaver etter eiernes instruks og i deres interesse. Han var også sekretær for skipsrådet, som blant annet behandlet disiplinær- og straffesaker underveis. Kronprinsessens reise var verken spesielt begivenhetsrik eller dramatisk, men underveis forekommer både tyverier, ordrenekt og dødsfall som følge av selvmord og sykdom. Skipsrådets saker ble avgjort ved skriftlig votering, og det var slett ikke alltid kapteinens forslag fikk flertall. Vold og tyveri ble straffet med offentlig unnskyldning, trekk i lønn og pisking. På den måten skulle mannskapet avskrekkes, samtidig som en fikk satt symbolsk sluttstrek for saken, slik at offer og gjerningsmann kunne arbeide side ved side i fortsettelsen. Skipsrådet hadde også strengere straffemidler, som kjølhaling og dødsstraff til rådighet, men på denne reisen valgte de konsekvent å sette den mistenkte i arrest og utsette de mest alvorlige sakene til ankomst i havn. Der ble ansvaret overlatt til retten på stedet, og vi får ikke vite hva som skjedde videre.

Foto: Kildeskriftselskabet.dk

Skipsassistentens kontrollfunksjon gir innsyn i forholdet mellom offiserene om bord. Han førte detaljerte referater fra krangler og diskusjoner, og skipsassistenten på tilbakereisen beskylder indirekte kapteinen og en av styrmennene for å underslå gaver fra kompaniet til den nederlandske guvernøren i Kappstaden, for å bryte reglene for egenhandel (alle medlemmer av mannskapet hadde anledning til å ta med en viss mengde varer hjem for egen regning), og for å underslå penger som skulle brukes til proviant. Til tider kommuniserer han med kapteinen gjennom formelle brev. Det er lett å tenke seg at stemningen i offisersmessen ikke har vært den beste.

Faglig syns jeg dette er spennende fordi det kaster lys over hvordan en praktisk kan få til handel over lange avstander i en tid da informasjon ikke kunne bevege seg raskere enn mennesker. Etableringen av handelskolonier i Asia er et eksempel på det en kaller diasporahandel, hvor bofaste kjøpmenn i utlandet fungerer 

som mellommenn mellom hjemkultur og vertskultur. Skipsassistentens oppgaver er et eksempel på hvordan en forsøker å løse det økonomer kaller for agenturdilemmaet, hvor en er avhengig av representanter (agenter) for å få utført en oppgave, men hvor disse kan ha en egeninteresse som står i motstrid til oppdragsgiverens.

Mannskapslistene viser for øvrig at mange av sjømennene kom fra dagens Norge, og vi kjenner til flere danske embetsmenn som gjorde tjeneste både i Tranquebar og i Norge. Noen ble også igjen i India, med eller uten tillatelse, og drev handel eller gikk i militærtjeneste hos indiske fyrster, av dem var det også enkelte som etablerte familie i India. Kontakten mellom og kunnskapen om  ulike deler av verden var langt større enn vi ofte tror, ikke minst fordi folk som reiste ut oftest tilbrakte flere år i strekk på reise. På den måten lærte de langt mer enn vi rekker på to ukers ferie.

Podcast om globalhistorie på U-dan.net

Kollega og religionsviter Knut Melvær lager podcaster om fag og forskning på bloggen udannet. Denne gangen var det min tur. Samtalen går blant annet om forholdet mellom faglig bredde og dybde i, mellom samfunnsvitenskaplige og kulturorienterte tilnærminger til historiefaget og om det er mulig å drive globalhistorisk forskning. 

Tore Linné Eriksen: Guide til globalhistorien

Globalhistorie er kanskje et relativt nytt fagfelt, men det er definitivt i støtet. Det kan det være krevende å orientere seg i jungelen av utgivelser av varierende kvalitet, format og siktemål. Tore Linné Eriksen er professor i internasjonale studier ved Høgskolen i Oslo og Akershus og forfatter av den mye brukte læreboka Globalhistorie 1750-1900 – En sammenvevd og delt verden. På Salongen, nettsted for filosofi og idéhistorie, har han publisert en globalhistorisk leseveiledning. Guiden innholder både klassikere og nyere litteratur, og er delt inn i tematiske underavdelinger som miljøhistorie, lærebøker, Big History etc.  Nyttigere nettressurs skal du lete lenge etter...

Bokomtale: Jared Diamond – The World Until Yesterday: What can we learn from traditional societies?

Allen Lane (London), 499 pp. (papirversjon) USD 14,11 (Kindle-utgave).

Foto: Wikipedia

Sommerferien er tid for lystbetont lesing. På lesebrettet i år lå blant annet Jared Diamonds siste bestselger The World Until Yesterday: What can we learn from traditional societies? Boka kom i fjor, men jeg har først nå hatt mulighet til å fordype meg i den. Norsk utgave er forøvrig planlagt i høst.

World Until Yesterday er Diamonds sjette bok for et allment publikum. Den følger opp prosjektet fra Guns Germs and Steel (1997) og Collapse (2005) med å beskrive og forklare menneskelige samfunn fra et makroperspektiv. Jeg har kort omtalt diskusjonen rund Diamonds tidligere bøker i disse bloggpostene: Diamonds kontroversielle bøker, kritikken av Diamond og Mere Diamond: Kollaps.

Diamond er i dag professor i geografi ved University of California, Los Angeles. Han har en variert naturvitenskapelig bakgrunn, men har tilbrakt store deler av karrieren sin på Ny-Guinea, hvor han har forsket på fugler ut fra et evolusjonsbiologisk perspektiv. De populærvitenskapelige bøkene har sterke innslag av komparativ historie, men Diamonds bakgrunn er svært synlig, i det han tydelig legger vekt på mennesket som biologisk organisme blant andre organismer, eller mennesket som dyr, for å si det med rene ord.

Evolusjonshistorisk skilte forfedrene våre seg fra forfedrene til artene som skulle utvikle seg til de store menneskeapene for omtrent seks millioner år siden. En gang i det lange tidsrommet fra cirka 400.000 før nåtid til 250.000 før nåtid oppstod vår art, homo sapiens, i Øst-Afrika. Disse menneskene var like oss anatomisk. Slik forskere fra Bergen har bidratt til å belyse, ser homo sapiens for minst 75.000 år ut til å ha utviklet kognitive evner som tilsvarer de vi selv har. Hvis en kunne reist i tid, ville barn født dengang kunne vokse opp til å klare seg like godt i vår verden som moderne barn gjør, og moderne barn ville kunne tilpasset seg steinalderlivet hvis de hadde kunnet vokse opp der.

Mesteparten av tida etter dette kognitive skiftet har menneskene levd som jegere og sankere. For omlag 11.000 år siden oppstod det første jordbruket. Teknologien spredte seg langsomt, men i dag lever nesten alle av mat fra landbruksproduksjon, selv om de færreste av oss selv dyrker jorda eller driver med dyr. De første statene oppstod for cirka 6.000 år siden. Fram til det levde folk i stammesamfunn – små grupper på noen titalls eller høyst noen hundre medlemmer, som var innbyrdes bundet sammen gjennom slektskap og ekteskap. Selv om statssamfunn etter hvert kom til å legge under seg hele den bebodde jorda, så var dette en langsom prosess, og stammegrupper har fortsatt betydning mange steder i verden i dag.

Jared Diamond (f. 1937). Foto: Wikipedia

Dette er Diamonds utgangspunkt: Fram til helt nylig – i historisk perspektiv kan vi godt si som Diamond "i går", levde de aller fleste mennesker i småsamfunn, hvor de kjente alle de andre medlemmene i gruppen personlig. Dette er livet vi har tilpasset oss gjennom evolusjon gjennom flere hundre tusen år. I dag lever stadig flere av oss i samfunn Diamond beskriver som WEIRD: "Western, Educated, Industrialized, Rich and Democratic". De fleste av oss synes det er ganske OK, men det er altså unntaket, både i et kort og i et lengre historisk perspektiv.

The World Until Yesterday har to tydelige siktemål. Det ene er å formidle kunnskap om hvordan mennesker i tradisjonelle samfunn lever. Det andre er å rette et skarpt blikk på dagens verden, for å fortelle hvor det går galt når mennesker som biologisk sett er tilpasset et steinalderliv, slik vi altså alle er, skal klare seg i moderne samfunn, og hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn.

Diamond tar i tur og orden for seg gruppetilhørighet, handelskontakter mellom grupper, krig og voldsbruk, barn og eldres plass i gruppen, risikosituasjoner, religion og språk, og til sist helse og kosthold. Kildematerialet hans er sosialantropologiske beskrivelser av tradisjonelle samfunn i Afrika og Amerika, samt hans egne erfaringer gjennom flere tiår med jevnlige og langvarige opphold i slike samfunn på Ny-Guinea.

De normative delene, hvor Diamond diskuterer hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn, handler mye om forbruk, kosthold, barneoppdragelse, eldres plass i samfunnet etc. Diamond er nøye med å ikke idyllisere livet som jeger og sanker, men mener likevel vi har mistet en del kvaliteter ved tradisjonell livsførsel. Jeg kjenner igjen mye av dette fra miljøbevegelsen og alternativbevegelsen, og selv om det er lett å være enig i mye av kritikken av den moderne verden, mener jeg selv at dette er det minst spennende aspektet ved boka. Det har mest å gjøre med at jeg nærmer meg boka som historiker, andre lesere vil sikkert finne disse delene mer interessante.

De delene av boka jeg syns fungerer best er de deskriptive partiene, hvor han bruker andres forskning i lys av sin egen erfaring, til å fortelle om hvordan tradisjonelle samfunn fungerer. Her syns jeg ikke bare jeg lærer mye om det stoffet han formidler direkte, men at jeg også som historiker får bredere bakgrunn for å forstå hvordan mennesker samhandler i andre sammenhenger. De fleste historikere er mest opptatt av mennesket som sosialt og skapende vesen, naturlig nok, fordi det er tekstene, bygningene, institusjonene og så videre som menneskene har skapt, som vi studerer. Den genetiske arven vår påvirker likevel hvordan vi oppfører oss. Hvordan vi definerer gruppe og avgrenser oss i forhold til andre, enten det er som stamme, nasjon eller etnisk gruppe. Hvordan vi behandler de vi oppfatter som fremmede. Hvilke regler som gjelder for å bruke vold. Hvordan konflikter behandles mellom grupper og mellom gruppemedlemmer. Her vil de fleste som er opptatt av samfunn i fortid eller nåtid ha utbytte av World Until Yesterday. Vi er mindre forskjellige fra Ny-Guineas jegere og sankere enn vi kanskje liker å tro.

Jared Diamond skriver godt, og boka er spennende å lese. Han har satt seg inn i et stort og variert forskningsmateriale, og sett utenfra håndterer han det bra. Eksperter vil alltid kunne finne unøyaktigheter og mangler. Jeg merker meg for eksempel at han bruker Elman Service sin typologi over samfunn fra 1960-tallet, med en trinnvis inndeling i gjeng, stamme, høvdingdømme, stat (band, tribe, chiefdom, state), som de fleste moderne antropologer har gått bort fra fordi den er unyansert, forutsetter utvikling etter et gitt mønster, og er dårlig på å forklare endring. I forhold til å skrive sammenlignende historie fungerer den etter mitt syn likevel ganske godt fortsatt, og det finnes ikke så mange gode alternativer. På felt hvor jeg selv kjenner litt til forskningslitteraturen, som antikkens historie og historisk demografi (befolkningslære), hender det at jeg reagerer på det jeg oppfatter som unøyaktigher, og det vil ikke forundre meg om fagfolk fra andre disipliner har samme opplevelse. Dette er et problem som imidlertid er vanskelig å unngå for forskere som prøver å nærme seg allmenne eller globale problemstillinger, og hovedinntrykket er at Diamond har gjort godt håndtverk i omgang med forskningen han bygger på.

Alt i alt vil jeg varmt anbefale både denne boka, og Diamonds tidligere populærhistoriske bøker. I tillegg til å være engasjerende, er bøkene er både lærerike og tankevekkende, og de setter søkelys på sider med verden rundt oss og oss selv som vi sjelden tenker over. At kanskje heller ikke Diamond har alle svarene, gjør det ikke mindre interessant å diskutere spørsmålene.

Globalhistorien som aldri fikk det til: UNESCO History of Mankind (1951/1963-1976)

Før ferien disputerte kollega Christian Sæle for doktorgraden med avhandlingen "Den rette historien – Lærebokkritikk som politisk redskap" (omtale her). Christian har tatt for seg lærebokkritikk i Norge, Tyskland, Storbritannia og USA fra slutten av 1800-tallet og fram til i dag. Avhandlingen gir spennende innblikk i historiefagets plass i skolen, og forholdet mellom skole, historiefag og samfunn. Christian forteller blant annet at mens historiefagets nasjonsbyggende rolle ble tatt som en selvfølge fra 1800-tallet av, og fortsatt står sentralt til tross for at de nasjonale fortellingene har endret seg, ble lærebøker i historie kritisert for nasjonalisme og eurosentrisme alt fra mellomkrigstiden av.

Et av prosjektene Christian vier oppmerksomhet er UNESCOS gigantprosjekt "History of Mankind", som startet i 1951. I årene etter verdenskrigen og Holocaust, og med uavhengighetskamp og avkolonisering i Afrika og Asia som bakteppe, ønsket den nye FN-organisasjonen å skrive en historie for hele verden, med vekt på teknologi, kultur, vitenskap, samt fredelige kontakter mellom ulike deler av kloden. Resultatet ble ikke mindre enn 17 bind, som kom ut i årene 1963-1976. Dette syns jeg var spennende, og etter disputasen har jeg har hygget meg med å ta en titt på de tre bindene som handler om den perioden jeg selv vet mest om, nemlig antikken.

Den danske historikeren Poul Duedahl, som har skrevet om prosjektet i anerkjente Journal of World History, gir UNESCO æren for ved dette historieverket å ha oppfunnet globalhistorien som sjanger. Desto verre er det at prosjektet dessverre kom skjevt ut fra starten. For å sikre nødvendig ekspertise, men samtidig ivareta enhetlige tekster, satset men på en modell med en liten grupper forfattere for hvert bind, men et kjempestort redaksjonsråd, med medlemmer fra alle interesserte medlemsland. Dette var i perioden da Den kalde krigen begynte å dra seg til, og dessverre er det nok slik at History of Mankind er en like god kilde til informasjon om hvordan historiefaget ble preget av denne konflikten, som til samfunnene og periodene bøkene beskriver.

Volum to, utgitt i tre delbind, bilde: Amazon

Blandingen av storpolitikk og sterke akademiske personligheter slo ikke heldig ut. Bindene om antikken hadde den italienske historikeren Luigi Pareti (1885-1962) som hovedredaktør. Pareti var ekspert på gresk og romersk historie, og selv overfladisk lesning viser at Romerriket har fått bred dekning i forhold til andre deler av verden, romersk imperialisme bagatelliseres i forhold til mer positivt vurdert kulturpåvirkning, og italiensk enhet og samhold innenfor riket vektlegges. Alt dette var helt vanlig i Paretis generasjon av historikere, og viser vel først og fremst at verket ikke levde opp til ambisjonen om å være nyskapende, men bygde videre på tradisjoner for nasjonal historieskrivning. I noteapparatet, hvor historikere vanligvis viser hvor de henter informasjonen sin fra, kommer så motforestillingene til syne, først og fremst ved at sovjetiske og andre østeuropeiske forskere argumenterer for helt andre syn på historien. I tillegg til slike politisk motiverte meningsforskjeller kommer akademiske. Den dengang unge forskeren Martin W. Frederiksen (1930-1980) har fått imøtegå veteranen Paretis syn på etruskernes opprinnelse i et eget tillegg til hovedteksten. Det er jo bra at ulike syn kommer til uttrykk, men teksten lider sterkt under slike ekskurser, selv om de kan være ganske artige å lese hver for seg. Med fare for å avsløre min egen trangsynthet, så er kanskje ikke etruskernes opprinnelse et tema som strengt tatt krever ekstra grundig behandling i et verk med globalhistorisk siktemål. Kina, derimot, vies svært lite plass. Det er lett å mistenke at dette kommer av at landet ikke var representert i redaksjonskomiteen. Indias representanter anfører på sin side i fotnotene at det sterke fokuset på krig i kapittelet om India beror på kildematerialets natur, og at inderne slett ikke var mer krigerske i gamle dager enn andre folk.

Det er lett å gjøre seg vittig på andres bekostning 50 år senere, men dette var selvsagt ting som folk i samtida også både la merke til og gjorde narr av. For fagfolk var det vanskelig å ta verket alvorlig, for andre historieinteresserte må det ha vært vanskelig å lese. Det er synd, for ambisjonene var høye og hensikten var god. Moralen er vel kanskje ikke mer komplisert enn at FN-organisasjoner bør konsentrere seg om å skape historie, heller enn å skrive den.

Når starter globalhistorien?

Et av spørsmålene historikere er uenige om, er når i historien det gir mening å begynne snakke om globalhistorie. Ordet globalt kan brukes i svært vid forstand, om noe som er allment, omfattende eller helhetlig, men rent konkret betyr det selvsagt verdensomspennende. I Nord-Amerika vil mange kalle det jeg kaller globalhistorie for world history. Global history vil de i så fall forbeholde fortellingen om moderne globaliseringsprosesser, enten de setter startpunktet i 1492, 1571, etter 1945 eller enda senere (mer om det nedenfor). I Europa fikk world history betegnelsen globalhistorie, fordi "verdenshistorie" allerede var i bruk om kursene og bøkene som formidlet fortellingen amerikanene kalte western civilization.

Hvis en mener at globalhistorie først og fremst handler om globaliseringshistorie, og ikke vil snakke om globalhistorie  før hele jordkloden var integrert i samme nettverk, gir det liten mening å starte før oppdagelsen av Amerika i 1492. Australia kom ikke i jevnlig kontakt med resten av verden på enda nesten 300 år, og mange steder på jorda foregikk livet tilsynelatende temmelig uberørt av hva som skjedde andre steder til langt ut på 1800-tallet. Jeg skriver "tilsynelatende", fordi handelsvarer som skytevåpen, tekstiler, kaffe, te og tobakk, i tillegg til nye jordbruksprodukter og ikke minst smittsomme sykdommer, godt kunne føre til store forandringer i samfunn som ellers bare hadde svak tilknytning til politiske og økonomiske nettverk. Dennis Flynn og Arturo Giraldez setter foreksempel starten på globaliseringen i 1571, da sølv fra de spanske gruvene i Sør-Amerika begynte å nå Kina via skatteskipene som hvert år gikk fra Peru til Filippinene. Ved dette oppstod etter deres syn en virkelig verdenshandel, der varer  fra alle verdensdeler ble handlet i samme marked. Petersson ogOsterhammel setter startpunktet midt på 1700-tallet, og mener den tiltagende kompresjonen av tid og rom – at verden blir mindre ved at kommunikasjon går raskere – er det viktigste kjennetegnet med globaliseringsprosesser, mens Jan Aart Scholte, i sin Globalization: ACritical Introduction, som er mye brukt av samfunnsvitere, setter startpunktet etter andre verdenskrig.

Dette koker naturligvis ned til en diskusjon om hvordan man vil definere globaliseringsbegrepet. De av oss som syns det er nyttig og spennende å arbeide med globaliseringsprosesser og globalhistorie i den eldre perioden peker gjerne på at selv om Amerika selvsagt fantes før 1492, hadde det ingen praktisk betydning for menneskene i Europa, Asia og Afrika. Deres verden var, i alle praktiske henseende, begrenset til de tre verdensdelene de kjente til. Tilsvarende kan en godt se på Amerika før Columbus, som en verden for seg selv. De gamle grekerne hadde begreper for dette. De skilte mellom jorda, ges, og den kjente eller bebodde verden, oikumene. De var godt klar over at jorda var mye større enn den delen de kjente, men det som hadde betydning for dem var den delen de hadde kunnskap om og sto i kontakt med. Hvis vi låner grekernes tanke om at livsverden er viktigere enn den fysiske verden, kan vi godt arbeide med globalhistorie innenfor mindre rammer enn hele jordkloden. De mange studiene som er inspirert av Immanuel Wallersteins tanker rundt det kapitalistiske verdenssystemet, som han mener utviklet seg fra 1500-tallet, men som  tar utgangspunkt i andre og tidligere verdenssystemer, er eksempler på dette, for eksempel er det mange som mener at bronsealderens verden i spenningsfeltet mellom Egypt, Kreta, Mesopotamia og Indus, kan analyseres som et slikt verdenssystem.

Foto: Wikimedia Commons

Vi har dessverre ingen kart som vet hvordan bronsealderens mennesker oppfattet verden. Det eldste kartet vi kjenner ser dere her, det ble risset inn på en leirtavle i Babylon i Mesopotamia på 500-tallet før vår tidsregning. Midt i kartet er Babylon og elva Eufrat, rundt ligger andre, navngitte byer i Mesopotamia, og sirkelen representerer verdenshavet, eller ”den bitre elva”, som det kalles. Trekantene som er avbildet utenfor sirkelen skal være øyer av mer mytisk karakter. Kartet er i dag i British Museum, som har en grundig beskrivelse på sine nettsider.

Transnasjonal historie på historieblogg.no

Sjekk Finn-Einar Eliassens spennende innlegg om transnasjonal historie og livsløp i opplysningstiden på historieblogg.no