Pest og klima

"Pesta kommer", T. Kittelsen 1900.

I norsk folketro ble pesten personifisert 

som en gammel kone med rive og kost.

Der hun rakte for døren døde noen i 

huset, der hun feide med kosten døde

alle. Bilde: Wikiart.org

Norske forskere undersøker sammenhengen mellom klimasvingninger og pestutbrudd. Resultatene tyder på at pestbakterien ble introdusert til Europa gjentatte ganger, heller enn at den overlevde i gnagerpopulasjoner i Europa og spredte seg på ny derfra.

Norske, sveitsiske og tsjekkiske forskere har studert sammenhengen mellom klimasvingninger og utbrudd av pest. Funnene er publisert i prestisjetunge tidsskriftet PNAS (bak betalingsmur), og er presentert i denne saken på Forskning.no.

Pest er en sykdom som forårsakes av bakterien Yersina pestis. Vertsorganismene til bakterien er primært gnagere og lopper, og bakterien smitter når infiserte lopper bytter vertsdyr. Når loppene ikke finner nye gnagere kan de bite mennesker i steden, som slik kan bli smittet av den dødelige sykdommen. Det mest berømte og dramatiske utbruddet av pest i Europa var epidemien kjent som Svartedauden, som herjet Europa fra i årene fra 1347-1351, og som kan ha drept halvparten av befolkningen i enkelte områder. Alt i alt er det imidlertig registrert tusenvis av pestutbrudd, pestbakterien finnes fortsatt, og det rapporteres årlig mindre utbrudd i ulike deler av verden.

Det har vært antatt at pestbakterien overlevde i Europa mellom utbruddene i populasjoner av svartrotte (Rattus rattus), en art som nå nesten er forsvunnet, men som var vanlig i Europa i gamle dager. Den nye studien argumenterer for at dette ikke er tilfelle, men at pesten spredte seg på ny fra gnagerpopulasjoner i Sentral-Asia via skipstrafikken mellom Midtøsten, Nord Afrika og Sør-Europa. Forskerne viser at det er et sammenfall mellom episoder med varmt og fuktig klima i kjerneområdene for pest i Sentral-Asia og utbrudd i Europa og Nord Afrika cirka 15 år senere. Dette forklares ved at antallet gnagere øker når det er gunstig klima. Etter noen år blir det flere dyr enn det naturgrunnlaget kan bære. Mange av gnagerne dør, og loppene som levde på dem trenger nye vertsdyr. Det kan for eksempel være handelsfolk og deres kameler, som kan ha brakt bakteriene videre til havner ved Middelhavet og Svartehavet. Mekanismen burde være forståelig for alle som har gått i fjellet i Norge. I såkalte lemenår blir gnagerpopulasjonen for stor, det er lemen og andre smågnagere overalt, og det er lett å komme i kontakt med døde dyr.

Studien er kjempespennende i et historisk perspektiv. Epidemier og klima er to av de faktorene som kanskje sterkest påvirket førmoderne historie. Dette i seg selv er ikke ny kunnskap. Svartedauden og de etterfølgende pestbølgene har lenge vært sett på som avgjørende for svekkelsen av det norske middelalderkongedømmet, og den såkalte justinianske pesten på 570-tallet som ødeleggende for Det bysantinske riket. William Hardy McNeill's bok Plagues and Peoples fra 1976 viste hvordan smittsomme sykdommer har formet historien på globalt nivå, og er et godt mål på intensiteten av globale kontakter. Innsikten om at klimasvingninger påvirker livsgrunnlag er heller ikke ny, selv om vi forstår mekanismene litt bedre.

Vi vet godt at klima og epidemier påvirker menneskene, men det er ofte vanskelig å vise hvordan og hvor mye, og av og til går man litt for lett fra å finne sammenfall i tid til også å trekke slutninger om årsakssammenheng. Det jeg syns er spennende med studien er at nettopp at den viser hvordan klimasvingninger får følger, i det de fører til nye epidemiutbrudd.

Forskergruppen bak studien er tidlig i arbeidet, og vil blant annet undersøke arvemateriale i rester av pestbakterier fra skjelettmateriale, for å teste teorien om at det dreier seg om nye stammer av pestbakterien heller enn at den overlevde i Europa. Selv håper jeg de vil arbeide videre med å tenke rundt hvordan smitten beveget seg. Jeg syns blant annet det høres lenge ut med 15 år mellom perioder med gunstig klima og nye pestutbrudd. Uansett er det et flott eksempel på tverrfaglig forskning, og fortsettelsen blir spennende.

Referanse:

Boris V. Schmid, Ulf Büntgen, W. Ryan Easterday, Christian Ginzler, Lars Walløe, Barbara Bramanti, and Nils Chr. Stenseth: "Climate-driven introduction of the Black Death and successive plague reintroductions into Europe", PNAS 2015 ; published ahead of print February 23, 2015, doi:10.1073/pnas.1412887112

Hva skal vi med historie?

Den ene mente at historie er livets læremester. Den andre sa at det var meningsløst. Både Marcus Tullius Cicero og Henry Ford er historie, men hvorfor skal vi bry oss? Foto: Eivind Heldaas Seland (venstre), Hartsook Photographer / Library of Congress

Både skoleverket og høyere utdanning er under press for å gi elever og studenter utdanning som forbereder dem for arbeidslivet. Forskningsmyndighetene stiller krav om samfunnsrelevans til offentlig finansiert forskning. På tross av målsetninger om det motsatte synes det å være stadig mindre rom for dannelsesfag i skolen. I denne situasjonen er eldre historie under press. Dette er utgangspunktet for dette innlegget, som spør hva vi skal med historie generelt og eldre historie spesielt. Eldre historie fordi den delen av faget har mindre plass i skolen, færre stillinger ved høgskoler og universiteter, og fordi tilknytningen til vår tid og vår hverdag kanskje ikke føles like umiddelbar. Det siste betyr likevel ikke at tilknytningen faktisk er svakere. Svaret er at eldre historie er samfunnsrelevant som aldri før, ikke bare for å forstå hvordan verden er blitt slik den er, men og som redskapsfag, for å møte mange av de grunnleggende utfordringene som vi står overfor som samfunn. Innlegget er skrevet på grunnlag av et foredrag for lærere i videregående skole, som jeg holdt på Universitetet i Bergens etter-og videreutdanningsdag, Faglig-pedagogisk dag i 2015. Det tar utgangspunkt i skolen, men handler om historiefagets og humanioras plass i samfunnet.

En kortversjon av innlegget er publisert på BT-innsikt.

La oss først slå fast at det ikke er noen grunn til å lage en krise som ikke er der i utgangspunktet. Vinterens store suksess på NRK er Anno 1764, programmet hvor deltagerne skal forsøk å leve sånn som folk flest gjorde for 250 år siden. Programmet appellerer bredt i alle aldersgrupper. Alle vi som arbeider med historie opplever bred interesse for det vi holder på med. Det er åpenbart ikke interessen det står på. Det er likevel ikke slik at alt er problemfritt. Gjennom reformen med det pussige navnet Kunnskapsløftet reduserte en timetallet i eldre historie i videregående fra 2006 og fjernet karakteren fra avgangsvitnemålet. Selv om de fleste fortsatt har eldre historie i andre klasse på videregående, er det er mulig for elever som velger andre løp enn studiespesialisering eller de som spesialiserer seg innenfor spesielle retninger, så som kunst, idrett eller musikk, å få studiekompetanse uten å ha vært innom historie før cirka 1750 siden mellomtrinnet, og karakteren i eldre historie teller ikke på avgangsvitnemålet. Det er ikke bare i skolen det er skyer på horisonten. I fjor bestilte stiftelsen Fritt Ord rapporten Hva skal vi med Humaniora?. Humaniora kan med et godt norsk ord oversettes som menneskevitenskapene. I utgangspunktet skulle det være vanskelig å finne mer relevante fag enn de som handler om mennesker og det de har skapt. Jeg oppfatter prosjektet som selvdestruktivt og svaret som defensivt, men det at spørsmålet i det hele tatt stilles gjør at det er på sin plass å også tenke over hva historiefaget, en av de sentrale humanistiske disiplinene, gir tilbake til samfunnet. 

Hva er historie?

Jeg vil gi noen eksempler på hvorfor jeg mener eldre historie er relevant og viktig som aldri før, men først vil jeg si litt om hva jeg mener historie er, og hva det bør være. Den beste historiedefinisjonen jeg kjenner kommer fra den franske antikkhistorikeren og historiefilosofen Paul Veyne. Han definerer historie som fortellingen om, for det første, handlinger utført av mennesker i fortida, og for det andre, hendelser som påvirket mennesker i fortida. Det er fem elementer i denne definisjonen. De er viktige alle sammen. La oss starte med fortiden. Fortiden har vært der, men nå er den borte. Den kommer aldri tilbake. Det vi sitter igjen med er noen tegn fra denne fortiden. Personlige minner, skriftlige nedtegnelser, arkeologiske funn, genmateriale fra gamle skjeletter, kjerneboringer fra isbreer eller myrtorv, det er i grunnen ikke så nøye. Disse tegnene har alle det til felles at de ikke gir oss direkte tilgang til fortiden, men at de må tolkes og settes sammen med det vi ellers vet. Det bringer oss til det andre elementet i definisjonen, for når vi tolker disse tegnene, så skaper vi fortellinger om denne fortida. Vi må ha det klart for oss at historie ikke er objektiv eller sann, men preget av hvem som har produsert den. Det betyr ikke at all historie er like god eller at vi ikke er forpliktet i forhold til fakta. Det finnes historiske fakta, men hvordan disse settes i sammenheng og framstilles er et produkt av samtid og tradisjon. Tenk på dagens tragiske situasjon i Irak og Syria, hvor ekstremister bruker et feilaktig og forkvaklet bilde av det første islamske kalifatet som sin fortelling om hvordan de vil at verden skal være. Assad-regimet på sin side bruker en historisk fortelling om nasjonal motstandskamp mot Frankrike og Israel, og om et multietnisk og multireligiøst Syria, med røtter tilbake til bronsealderen, romersk tid og middelalderen. Ingen av disse fortellingene er objektive. Min ikke spesielt dristige mening som historiker er at begge disse fortellingene er misvisende og skeive framstillinger, men de bygger like fullt på disse tegnene fra fortida. Når statsminister Erdogan i Tyrkia derimot påstår at Amerika ble oppdaget av tyrkiske handelsfolk i 1384, eller at det aldri skjedde målrettede masseutryddelser av armenere mot slutten av første verdenskrig, så er det bare feil. Det er eventyr og mytemaking, ikke historie.

Så tar definisjonen opp om handlinger, hendelser og mennesker, for hvis det ikke skjer noe så er det heller ikke noe å fortelle, og hvis ikke det skjer noe med mennesker, så er det ikke historie. For å gi et eksempel; når et isfjell løsner fra isbreene i Arktis, så er ikke det historie, det skjer hver høst, men når et av disse støter sammen med passasjerskipet Titanic, så er det i høyeste grad historie, eller for å være konsekvent i forhold til Veynes disposisjon, det er en hendelse som vi kan lage historie av.

Moderne og førmoderne

Både i skoleverket og i forskningsfaget historie, så skiller vi mellom en moderne og en førmoderne periode. Det er et fornuftig skille. Tidsmessig, så går det rundt år 1800. Det er et slags vannskille heller enn en absolutt grense. Det finnes mange førmoderne kjennetegn i den moderne verden og moderne aspekter ved den førmoderne. Akkurat hvilke hovedtrekk som en skal legge vekt på kan en diskutere, men jeg vil nevne fire som jeg mener er sentrale.

Det første bygger på Max Weber sine tanker om samfunnsutvikling. Weber, som var en av grunnleggerne av moderne samfunnsvitenskap, men som startet sitt virke som historiker, og som bevarte en sterk interesse for eldre historie, sier at i tradisjonelle samfunn, så var makt basert på patrimonial, det vil si nedarvet autoritet, enten det dreide seg om konger og fyrster, aristokrater, eller elitemedlemmer av samfunnet med høy prestisje, la oss si prester. I prinsippet arvet du ikke et presteembete. I praksis gjorde du ofte det, og du måtte i alle fall ha foreldre med høy sosioøkonomisk status for å kunne skaffe deg et. Legitimiteten lå i tradisjonen. Weber pekte også på, og jeg nevner det nå fordi jeg vil komme tilbake til det senere, at relasjonene mellom stat og individ var bygd på partikulære bånd. Med det mente han at relasjonene var bygd på egenskaper som lå hos hvert enkelt individ. Det kan være tilhørigheten til en stamme, en religion, familie, en sosial stand eller en profesjon. Staten forholdt seg ulikt til samfunnsmedlemmene på grunnlag av slike bånd, som i stor grad var arvet.

I moderne samfunn bygger makt derimot på en form for representasjon av gruppeinteresser. Det vanligste, heldigvis, er demokratiske systemer, hvor velgerne bestemmer både hvordan systemet skal se ut og hvem som skal bemanne det, men det trenger ikke være på den måten. Kommunistdiktatur skal i prinsippet tjene folkets, først og fremst arbeiderklassens interesser. Moderne diktatur kommer ikke fra Gud eller tradisjonen, men fra grupper, for eksempel hæren, som i Egypt eller allianser av minoritetsbefolkninger som i Syria under Assad og i Irak under Saddam. Moderne samfunn skal i prinsippet behandle folk ut fra institusjonelle, juridiske bånd, som definerer rettigheter. Det viktigste er statsborgerskap. Alle borgere skal behandles likt uavhengig av religion, hvem mor og far er og så videre.

Den andre store forskjellen mellom moderne og førmoderne samfunn handler om graden og arten av økonomisk vekst. Vi opplever at vi blir litt og litt rikere for hvert år som går, og mye rikere for hver generasjon. På tross av tilbakeslag er dette en klar trend over store deler av verden over svært lang tid.  Økonomene er uenige om hva som driver moderne økonomisk vekst, men det er ingen tvil om at den er annerledes enn den som fantes i førmoderne samfunn, der endringer i teknologi og institusjoner var langsomme og sjelden planmessige. Den normale måten for en økonomi å vokse på var gjennom befolkningsvekst.

Den tredje forskjellen er at befolkningsvekst i dag er begrenset av teknologi. Ved siden av de muligheter legevitenskapen gir, betyr det at mengden av energi i form av mat vi kan få ut av et begrenset areal er bestemt av bedre gjødsel og planteslag, større og mer produktive dyr og så videre. I den gamle verden var befolkningstallet en direkte funksjon av matproduksjonen, som igjen var direkte avhengig av tilgjengelig areal, og en ville stadig oppleve demografiske kriser i form av hungersnød når befolkningen ble større enn det matproduksjonen kunne bære. Dere husker kanskje at det var presten Thomas Malthus som beskrev denne situasjonen på 1700-tallet, og den danske landbruks- og utviklingsøkonomen Ester Boserup, som så og forklarte hvorfor Malthus teori ikke fungerte på moderne samfunn.

Den siste, og jeg vil si helt avgjørende forskjellen mellom moderne og førmoderne samfunn, også for det som har med økonomi og befolkning å gjøre, har med energi å gjøre. I dag kommer mesteparten av jordas energi fra fossile kilder. Olje, kull, gass. En rask kikk på Verdensbankens tall viser at selv i Norge, med vår vannkraft, kommer nesten 60% av energien som brukes fra fossile kilder. Omtrent der, på 60-80% ligger de fleste rike og noen mellominntekstsland land. I mange mellominntektsland i Sør-Amerika, Øst-Europa og Asia er det nær 100%. I fattige land er andelen fossil energi derimot mye mindre. I Eritrea kommer for eksempel bare fem prosent av energiforbruket fra fossile kilder. Det er dessverre ikke fordi de er så miljøvennlige i Eritrea, men fordi de har veldig lite penger, og det bringer meg til poenget om den førmoderne verden. I gamle dager kom nesten all energi fra sola. Gjennom fotosyntese ble solenergien til planter som kunne spises av dyr og mennesker. På den måten fikk en muskelkraft til transport og mekanisk eller manuelt arbeid, og biomasse som kunne brennes til oppvarming og til bearbeiding av råvarer. Vindkraft og vannkraft var naturligvis i bruk, men betydde lite kvantitativt, og hvis en vil være vrang, og det skal en jo av og til være, er vannets og kretsløp og deler av vindsystemene også basert på solenergi. Her tenker jeg at den avgjørende forskjellen ligger. Alt en hadde å spise, kle seg i, arbeide med og så videre, var basert på muskelkraft og solenergi. I dag har selv min ganske pinglete akademikerbil 115 hester under panseret. For 150 år siden måtte en være relativt velstående for å eie én eneste hest Det er denne gamle verden vi skal ha tak i, og den er langt på veg borte, i alle fall for oss i Norge og i den rike verden. Gudmund Hernes sa det fint i Morgenbladet for et par år siden: Hans generasjon, han er født tidlig på 1940-tallet, er den siste som kunne overlevd i middelalderen, og den første som kunne bruke en iPhone.

Historie som livets læremester

Hvorfor skal en så bry seg om hva som skjedde langt tilbake I denne rare og fremmede fortiden? I riktig gamle dager, lenge før det moderne historiefaget oppstod, så var tanken at historie var nyttig fordi det kunne gi kunnskap om hva som var riktig og hva som var galt. Den romerske politikeren og taleren Cicero sier i «Om talekunsten» at historie er livets læremester: Historia magistra vitae est. Ved å studere store handlinger og store menn i fortida kunne en lære rett handling og ydmykhet i forhold til andres bedrifter, ved å studere mektige menn som hadde gjort feil og handlet galt på grunn av overmot eller andre dårlige egenskaper, kunne en unngå å gjøre tilsvarende feil eller utvikle tilsvarende dårlige egenskaper. Denne måten å tenke om historie på levde videre inn i kristen tid, da fortellinger om de hedenske keiserne kunne brukes som skremmebilder, og de kristne keisere og kirkehistorier som mønster for rett handling. I renessansen fikk så også førkristen tid en prestisje i seg selv, i gjenoppdagelsen av og beundringen for gresk og romersk kultur, som ble sett på som overlegen alt som hadde kommet siden. Ideen om at en kan lære av historien har aldri forsvunnet helt. Den spansk-amerikanske poeten George Santayana er for eksempel berømt for utsagnet sitt: «De som ikke kan huske historien er dømt til å gjenta den». På krigsskoler verden rundt studeres fortsatt militæroperasjoner som eksempelhistorie. Likevel har de fleste av oss forstått at det å lære av historien er litt mer komplisert enn å se etter svar i fortiden, ikke minst fordi et av kjennetegnene med vår egen tid er at verden forandrer seg fort, og at teknologi endrer premissene for hvordan den endrer seg. I motsetning til det en kanskje skulle tro gjør det faktisk at eldre historie er mer relevant enn tidligere.

Dannelse, virkning, resepsjon og redskap

I moderne tid, og da mener jeg fra 1800-tallet og fram til i dag, så har en lagt vekt på om fire grunner til å drive med eldre historie. Vi kan kalle dem dannelse, virkning, resepsjon og redskap. Med dannelse tenker vi på at kunnskap om fortiden har en egenverdi som  gjør at vi har glede og nytte av å kjenne til historien. I virkning legger vi at fortiden har lagt grunnlag for den utviklingen vi ser i dag. Resepsjon betyr at fortiden brukes, kanskje særlig i identitetsdannelse, men også i alle mulige kulturelle uttrykk. Historie som redskapsfag handler om at studiet av fortiden gir oss noen ferdigheter som vi kan ha bruk for i samtiden. Alle disse dimensjonen er ikke bare fortsatt relevante, men både har og kan få ny aktualitet.

Klio, datter av Zevs, og en av de ni musene, var
historeskrivningens skytsgudinne i Hellas. Hvem
har bruk for Klio nå? Charles Meynier 1798.
 Bilde: Wikimedia Commons

Historie som dannelsesfag

«The glory that was Greece and the grandeur that was Rome» (Edgar Allen Poe, To Hellen, 1831 )

Dette lille sitatet fra Edgar Allen Poe er uttrykk for ideen om at  gresk og romersk kultur var noe spesielt verdifullt, som det har en egenverdi å kjenne til. Tanken finnes fortsatt så vidt, det er i alle fall stor interesse for alle aspekter ved antikken. På sitt vis har den selvsagt noe for seg. Grekere og romere har etterlatt seg en fantastisk rik arv. I gamle dager var ideen om at kunnskapen om antikken hadde egenenverdi likevel enormt mye sterkere. Utdannede mennesker skulle kunne latin, gjerne også litt gresk, og for å lære det leste de de antikke tekstene. I Norge var latin ikke lenger obligatorisk ved byskolene etter 1869, men det er interessant å se at prestisjen holder seg såpass lenge at da målbevegelsen forsøkte å etablere en fullverdig motkultur i mellomkrigstida, så får en blant annet en latinsk-nynorsk ordbok og oversettelser av klassisk litteratur til nynorsk. Det var fortsatt rett og slett en nødvendig del av en kulturell pakke. Slik er det selvsagt ikke lenger i Norge, men i Tyskland tar fortsatt de fleste gymnasiaster Latin og noen også litt gresk. Det britiske imperiet var i sin tid styrt av administratorer som hadde lest sin Julius Caesar, og i Storbritannia er det fortsatt over 10.000 ungdommer som avlegger videregående eksamen i latin hvert år. En utdannelse i klassiske fag fra et godt universitet regnes som en god basis for en jobb i finans eller for videre jusstudier.

«Dette landet Håkon verget medens Øyvind kvad» (Bjørnstjerne Bjørnson, Ja vi elsker, 1859)

Det er imidlertid ikke bare antikken som har blitt studert for dannelsens skyld. I Norge fikk den norske vikingtids- og middelalderhistorien en lignende posisjon fra siste halvdel av 1800-tallet, slik det lille sitatet fra Ja vi Elsker er et uttrykk for. Uten at jeg har undersøkt det mistenker jeg at ønsket om å heve fram fortellingen om den nasjonale fortiden har like mye skyld eller ære for å fortrenge fortellingen om antikken, som ønsket om å gjøre utdannelsen i Norge med yrkesrettet og nyttig. Istedenfor Homer og Caesar kunne en lese Snorre for å finne fortellinger om storhet, helter og styrke, og samtidig bygge den norske identitetsfølelsen, noe som selvsagtbåde var og er en viktig og legitim funksjon for historiefaget både i skolen og som forskningsfag, selv om innholdet i fortellingen har endret seg.

«Langsomt ble landet vårt eget» (Nordahl Grieg, 17. Mai 1940, 1943)

Etter krigen var ikke lenger den norrøne fortida grunnlag for en like attraktiv fortelling. Delvis skyldes dette Nasjonal Samlings og andres  misbruk av denne delen av historien, delvis skyldes det at klimaet for nasjonal selvhevdelse var på et internasjonalt bunnivå etter andre verdenskrig. Jeg mener likevel at dannelsesperspektivet på historiefaget ikke forsvant, det endret bare fokus. Istedenfor store kriger og konger skulle en studere og være stolt over vanlige folks hverdag, arbeid og slit, slik strofen i diktet av Nordahl Grieg understreker. Kunnskap om hverdagsliv og vanlige folk ble oppvurdert og fikk større plass i den store fortellingen om fortida, for at folk skulle kjenne sine røtter og sin bakgrunn, og de aller fleste kommer selvsagt fra forholdsvis enkle kår.

Alle disse tre dannelsesfortellingene lever i beste velgående i historiefaget, og det er bra. Likevel tror jeg det er plass for andre fortellinger også. I så godt som alle klasserom i Norge i dag går det elever med bakgrunn fra andre deler av verden. Skolen har selvsagt en viktig rolle i å føre de inn i fortellingen om det norske, men også for å sørge for fortellinger som de opplever som relevante, som kan gjøre dem stolte, og som kan fortelle de andre elevene om hvilken bakgrunn de kommer fra. Her tror jeg mulighetene for å vise fram kulturelt mangfold og variasjon er store. Gresk og romersk antikk kan suppleres med persisk, kinesisk og indisk materiale. Middelalderundervisningen kan trekke fram den islamske blomstringsperioden, den ortodokse kulturen og silkeveiskulturene ved siden av vikinger og katolikker. I tidlig nytid kan en fortelle om den kinesiske oppdagelsesreisende Zheng He og om aztekerne, om inkaene og om Ghana-riket i tillegg til Columbus og Luther. Mulighetene er store, og utenomeuropeisk historie er ikke bare er noe som er spennende og bra fordi det er de andres historie, men også noe som majoritetsbefolkningen vil ha glede av i sitt møte med verden som turister, studenter og i arbeid. Religionsfaget har kommet veldig langt i å bli et slikt dannelsesfag. Historie har et stort potensial, og eldre historie faktisk mer enn nyere, fordi den formative perioden og den sterkeste blomstringstiden til mange av de kulturene jeg snakker om gikk forut for kontakten med europeerne.

Virkningshistorie

Virkningshistorie handler om hvordan fortiden har  påvirket den verden vi lever i i dag. Dette er kanskje noe en først og fremst forbinder med nyere historie, men det er faktisk vel så aktuelt for eldre historie, om enn kanskje på måter som vi ikke helt tenker over.

Vi kan starte med antikken igjen. Antikken har stått sentralt i europeisk og nordamerikansk historisk tradisjon, man har tenkt seg at det er der utviklingen av vår sivilisasjon starter,  at grekere og romere la en viktig del av grunnlaget for vår kulturelle pakke. Det absolutt grunnlag for å føre røttene til demokratiet, vitenskapelig tenkemåte og politisk liberalisme tilbake til antikken, selv om veien fram har vært lang og kronglete. Språk og alfabet i Europa kan spores tilbake til denne perioden, delingen i ortodoks og katolsk kristendom, og dermed i  Øst- og Vest-Europa likeså, og framveksten av kristendommen er jo naturligvis den hendelsen som har betydd aller mest for hvordan Europa og dermed verden har blitt.

Disse perspektivene føres videre i studiet av middelalderen, hvor vi finner forløperen til moderne demokratiske institusjoner og utdanningsinstitusjoner, mens reformasjonen og religionskrigene i tidlig nytid la grunnlaget for moderne sekularisme, opplysningstid og statsstruktur. På samme måte som med dannelseshistoriens vektlegging av vanlige folk i perioden etter andre verdenskrig har vi også virkningshistorie nedenfra i moderne historieskriving. Hva betyr for eksempel næringsstruktur og bosetningsmønstre for hvordan landet har blitt. Hvorfor bor det folk i Bergen, i Kongsberg, i Kristiansand og i Kristiansund; i Oslo, i Fredrikstad og i Vardø? Dette er byer som ligger der de gjør på grunn av økonomiske og strategiske hensyn med røtter mange hundre år tilbake i tid, og som resultat av handlinger og hendelser som har  berørt mennesker i fortiden.

På samme måte som med dannelsesdimensjonen, er det imidlertid både mulig og ønskelig å utvide det virkningshistoriske perspektivet dramatisk. Den tysk filosofen Karl Jaspers, som døde i 1969, skrev like etter andre verdenskrig et viktig verk om det han kalte for aksialperioden i verdenshistorien. Med det mente han et slags historiske omdreiningstidspunkt, hvor mange fenomener som har formet verden slik den har blitt senere kom på plass. Jaspers var opptatt av perioden 800-200 før vår tidsregning, da vi får blant annet monoteistisk religion, alfabeter, og de kinesiske, indiske, persiske og gresk-romerske kulturområdene. Det er ingen grunn til å sette sluttstreken så tidlig. Går vi opp i tid til å ta med hele antikken og middelalderen kan vi si ganske mye for eksempel om hvordan Europa blir Europa, hvordan Kina blir Kina, hvordan den islamske og tyrkiske verden oppstår. Hvorfor er det for eksempel så vanskelig for oss å samhandle økonomisk, kulturelt og politisk med kinesere? Samtidsforskere vil peke på kulturforskjeller. Moderne historikere vil fortelle dere om opiumskrigen og ydmykelsen av Kina fram til og med andre verdenskrig. Begge perspektiver er riktige nok, men forut for dette kommer en kinesisk kulturell pakke som er utviklet gjennom nesten tre tusen år. Samhandling blir ikke nødvendigvis enklere om vi bryr oss litt mer om den delen av historien, men vi blir i alle fall ikke dummere av det.

Resepsjonshistorie

Neste feltet jeg vil ta opp er resepsjon – hvordan mennesker i senere perioder bruker fortiden – bevisst eller ubevisst – i sin egen verden. Som med dannelses- og virkningshistorie, så har vi lag på lag på lag med referanser til antikken og til kristen tradisjon som ligger til grunn i arkitektur, litteratur, billedkunst og musikk. Vi finner det også i politikk, hvor for eksempel det amerikanske systemet med et senat og sin Capitol er bygd opp med referanser til den romerske republikken. Paven bruker tittelen pontifex maximus, som var tittelen til den romerske ypperstepresten. Slik kunne en fortsette, og igjen har vi et norsk motsvar i bruk av vikingtid, middelalder og norsk bondekultur i utvikling av norsk identitet og kulturuttrykk, gjennom alt fra drakestil og tømmerhytter med torvtak, til at vi bruker middelalderbetegnelser på bispedømmer og lagdømmer og kaller vår fremste embetsmann på Svalbard, vårt eget moderne middelaldernavn på øygruppen andre kaller Spitzbergen, for sysselmann, opprinnelig et kongelig embete fra 1100-tallet. Også her har vi i nyere tid fått inn en tredje fortelling, eksemplifisert med Berghs flotte (men historisk misvisende) boktittel «Norge fra U-land til I-land» fra 1983, og mye av moderne museumskultur rundt bondesamfunn og fremveksten av industrisamfunn, hvor forestillingene om tidligere generasjoners slit og fattigdom brukes for å bygge takknemlighet og et snev av dårlig samvittighet over at vi er rike og har det bra i dag.

Også på resepsjonsfeltet kan vi imidlertid godt ta inn over oss nye perspektiver. Vi er nemlig ikke de eneste som bruker historie for å bygge identitet og knytte bånd til fortida. Jeg har nevnt uhyggelige eksempler på det samme fra Syria og Irak, og ellers innenfor den islamistiske bevegelsen. Vi ser at aktører Russland og Ukraina krangler om det egentlig har vært noen ukrainsk stat før Sovjetunionen, og om de første russere ikke egentlig var ukrainere, som om det skulle være viktig når det faktisk finnes en ukrainsk stat i dag, som Russland har anerkjent. Mer positivt, så har kineserne blitt opptatt av og med rette stolte av sin eldre historie de siste par tiårene. Ved å kjenne mer til resepsjonshistorie i andre deler av verden, så forstår vi menneskene som lever der bedre.

Historie som redskapsfag

På mange måter glir  dannelseshistorie, resepsjonshistorie og virkningshistorie over i hverandre. Alle feltene handler om å kjenne og forstå verden rundt oss. Dannelse, både i snever og vid forstand, har imidlertid vært under press lenge, til fordel for såkalte redskapsfag og basisferdigheter – lesing, skriving, regning og IKT, i tillegg til fremmedspråk, det vil nesten bare si engelsk, og kroppsøving. Alt dette er naturligvis nødvendig og nyttig, men historie er i høyeste grad også et redskaps- og ferdighetsfag. For der første kan vi si at kunnskap om dannelses-, virknings- og respesjonshistorie er gode verktøy til å avkode og forstå verden rundt oss. I tillegg har nyere læreplaner og historiedidaktikk lagt vekt på at historie er god trening i kildekritikk spesielt og til kritisk tenkning generelt. Dessuten er historie en god øvelse i å tenke rundt sammenhenger og kausalitet. Selv i en ren historisk begivenhetsbeskrivelse, og langt mer tydelig i ethvert forsøk på analyse, ligger det tenkning om årsaksforhold: Hvorfor ble det slik som det ble, og, som regel implisitt, kunne det ha gått annerledes? Historie er rett og slett grunnlaget for å identifisere beste praksis. 

Her har eldre historie som redskapsfag mer å by på, og da som erfaringsbase. Dette bringer oss tilbake til starten, med forskjeller på moderne og førmoderne samfunn, og tv-konkurransen Anno 1764. Den verden som en prøver å gjenskape i Anno-programmet er rett og slett borte. Vi kan ikke lenger spør våre foreldre og besteforeldre om hvordan det var å leve i gamle dager, for veldig få av dem har erfaringer fra en verden uten elektrisitet og moderne husholdningsmaskiner, med dyrking av egen mat og slakting av egne dyr. Mange av generasjonen lever fortsatt, men kompetansen deres er i ferd med å forsvinne, og de som i første rekke har kunnskap om den førmoderne verden er historikere og museumsfolk, mens håndverkere og entusiaster med spesiell interesse for tradisjonelle arbeidsmåter holder ferdigheter ved like. Er det så farlig da? Trenger vi denne kunnskapen og disse ferdighetene som noe annet enn kilde til glede og undring over en verden som er borte?

Vi gjør det. Geologisk lever vi i tidsperioden holocen, ordet betyr ”helt ny”, og den går 11.700 år tilbake til slutten av siste istid. Det har imidlertid aldri vært så mange av oss som det er i dag. De siste hundre årene er befolkningen på jorda mer enn seksdoblet. Klimaforskerne har for lengst slått fast at menneskelig aktivitet gjør jorda varmere. Mange naturvitere mener at vårt fotavtrykk på jorda nå er så tydelig at vi bør gå over til å  snakke om den antropocene perioden, Antropos betyr menneske på gresk, og nå er det menneskene som påvirker naturen mer enn naturen påvirker menneskene.

Hvorvidt dette siste er riktig er ikke ukontroversielt, og det er selvsagt åpent for diskusjon, men poenget er at hvis vi endrer jorda, så har vi mer enn noensinne bruk for historie som erfaringsbase for å møte dagens utfordringer. Vi vet for eksempel at klimaet på jorda har endret seg mange ganger tidligere. Det har vært kaldere, og det har vært varmere. Menneskene har alltid klart å tilpasse seg og utnytte nye betingelser til sitt beste. Klimaet tok verken knekken på Induskulturen,  Romerriket eller den norrøne befolkningen på Grønland, selv om det finnes forskere som hevder det. De forveksler sammenfall i tid med årsakssammenheng.

Dette er ikke noen unnskyldning for ikke forsøke å bremse klimaendringene, men det betyr at vi kan legge dommedagsprofetiene bort og diskutere tilpasning. Tilsvarende har menneskene mange ganger tidligere ødelagt naturgrunnlaget sitt gjennom avskoging, overbeiting og overdreven fangst og fiske. Historiske studier forteller en del om hva som skjer i slike situasjoner, hva som er faresignalene og hva som kan gjøres.

Det samme gjelder epidemier og hungersnød. Smittsomme sykdommer har vært et kjempeproblem siden landbruksrevolusjonen, da menneskene fikk husdyr og begynte å bo tett, fram til utviklingen av moderne medisin og antibiotika. For noen år siden stod helseministeren på tv og sa at i verste fall fryktet han 40.000 døde  som følge av svineinfluensaen. Basis for dette var den verdensomspennende influensaepidemien i 1918-1919, den såkalte Spanskesyken. Hvis bare én eneste av helseministerens rådgivere hadde studert historie ville han fått vite at dette var fullstendig urealistisk. Kosthold, boforhold, hygiene og medisinsk behandling har endret seg helt grunnleggende på hundre år – heldigvis. Dette betyr ikke at pandemier ikke er alvorlig, tvert i mot, men i den grad en bruker historiske data om epidemier eller om klima uten historisk forståelse eller kunnskap, så hjelper de ikke. Det dette handler om er å identifisere felt hvor samfunnet vårt er sårbart, og  der hvor det har motstandskraft, og der det har endringskapasitet. Her er eldre historie nyttig, fordi det gir oss en erfaringsbase som kan fortelle oss om det som er annerledes og det som er likt, og som derfor kan hjelpe oss å forstå situasjoner og ta gode valg. Hvis vi ikke kjenner den førmoderne verden mangler vi grunnlaget for å forstå situasjonene vi står i nå. 

Vi lever i en tid preget av migrasjon, av reiser, av kulturkontakt, av kulturendring og av det vi kaller globalisering. Dette er ikke nytt. Menneskets historie, i den grad vi aksepterer at det handler om hendelser og handlinger, kan godt sies å starte med utvandringen av vår art fra Afrika for cirka 50.000 år siden. Men, og kanskje mer interessant i et instrumentelt perspektiv: Jeg trakk opp skillet mellom den moderne og den førmoderne verden. Dette skillet er ikke skarpt eller klart. Faktisk lever mange mennesker fortsatt i dag i samfunn som har klare førmoderne trekk. Mange av disse flytter også hit til Norge og lever med ett bein i en moderne og det andre en tradisjonell verden.

Vi ser det når Vesten involverer seg i Afghanistan, Irak og Libya, vi ser det i sammenbruddet av staten i Afghanistan, Syria, Irak, Somalia, Sør-Sudan og Libya, hvordan grupper basert på personlige bånd som religion, stamme og etnisitet blir viktige og skaper grunnlag for å definere hvem som er venn og hvem som er fiende. Noe av problemet er at moderne samfunnsvitenskap, med alle sine styrker og med unntak av antropologi, er skapt for å forstå den moderne verden, og derfor delvis mangler redskapene for å forstå det førmoderne. Historiefaget har disse perspektivene, og de kan også brukes på verden i samtida.

I grunnen kan vi si at Cicero hadde helt rett: Historie er livets læremester, men ikke fordi den gjentar seg, snarere fordi den forteller oss hvem vi er, hvor vi kommer fra og hvilket handlingsrom vi har. Historie er nyttig og verdifullt. Det visste vi fra før, men det gjør ingenting å gjenta det. Historie har dessuten stort potensial for å bevare og styrke sin relevans også i en tid da de gamle fortellingen oppleves som mindre relevante av enkelte. Her, og det er det eneste poenget jeg vil gi til de som stiller spørsmål ved nytten til historiefaget spesielt og til humaniora generelt, er det likevel opp til historielærere og historieforskere å ta den muligheten det er og utnytte dette potensialet.

Game of Thrones og historie

Season 1 Recap

Nordeuropeiske føydalfyrster, dekadente bysantinere, grusomme mongoler og Hadrians mur? Hva er de historiske forbildene for Game of Thrones. Video: Oppsummering av Game of Thrones sesong 1.


En oppdatert versjon av denne saken er publisert på Aftenposten.no i forbindelse med premieren på sesong 5. Den har masse fine bilder og et kart.

Mange gleder seg til at sesong fem av HBO serien Game of Thrones kommer i april i år. I mellomtiden kan vi korte tiden med sesong fire, som sendes på NRK i vinter. Serien, basert på George R.R. Martins bøker, spiller seg ut i en fantasiverden som teknologisk og materielt har fellestrekk med middelalderen i vår egen verden. Vi møter en rekke folk, land og riker med ulik kultur, natur og styresett. Noe av det som fasciner med fantasysjangeren er muligheten til å drømme fram andre verdener. Både Martin og serieskaperne er tydelig inspirert både av mangfoldet i vår egen verden, og av en del sjangertypiske trekk i fantasylitteraturen. Her kommer noen uhøytidelige tanker om historiske paralleller og inspirasjonskilder. Jeg liker serien og bøkene godt, men kan vel egentlig mer om historie enn om Game of Thrones og fantasy, så fansen får heller unnskylde eventuelle misforståelser og bruke kommentarfeltet til å rette dem.

Den delen av verden vi har møtt så langt, er delt i kontinentene Westeros og Essos. Handlingen i Westeros har til nå har utspilt seg fra King's Landing, plassert i vennlig middelhavsklima omtrent midt på kontinentet, til det mer nordiske Winterfell, nær den store muren som skiller de siviliserte "sju kongedømmene" fra det barbariske landet nord for muren, befolket delvis av hardføre "villmenn", delvis av grusomme, udøde hvitvandrere som få tror eksisterer og færre har sett.

Muren
For å starte i nord, så kjenner vi til flere store forsvarsmurer, bygd av mektige riker for å forsvare seg mot grupper utenfor statsdannelsen. De første kinesiske forsvarsmurene går tilbake til Vår- og høstperioden (770-481 før vår tidsregning), og under Qin-dynastiet (220-206 fvt), som ga navn til Kina, startet man store murprosjekter langs nordgrensen. De delene av muren som vi oftest ser bilder av i dag, flott oppmurt i stein, ble bygd under Ming dynastiet (1368–1644). En langt mindre kjent mur, kalt Gorgan-muren, ble bygd av persiske herskere av sasanidedynastiet (226-651) fra østkysten av Det kaspiske hav, og nesten 200 kilometer østover til fjellene i dagens Nord-Iran. Jeg tipper likevel at de mest direkte forbildene for den store ismuren i Game of Thrones må være den romerske grensen i Europa, og særlig Hadrians mur og Den antoninske muren, som ble bygd på 100-tallet av romerne som beskyttelse mot pikterne som bodde i dagens Skottland, etter mislykkede forsøk på å legge området under seg. Begge murene strakte seg fra kyst til kyst, på de to stedene der øya Storbritannia er på det smaleste. Villmennene nord for muren i Game of Thrones, ofte med rødt hår, og løst organisert i en slags stammesamfunn, vekker jo også heller assosiasjoner til krigerske keltiske eller germanske stammer ved Romerrikets grenser heller hestenomader på steppene i Asia. En artig detalj nord for muren var ellers at det viser seg at forseggjorte våpen av stein, lik spyd, dolker og pilspisser fra siste del av yngre steinalder, er de eneste som duger mot de fryktede hvitvandrerne.

Fra Hadrians mur.  Foto: UiB / AHKR

Som de romerske grensemurene, og for den del de kinesiske og persiske, er nordvollen i Game of Thrones beskyttet av en serie større og mindre festninger. I Game of Thrones er målet med muren helt klart å skape et absolutt skille mellom sivilisasjon og barbari. Virkelighetens murer var ikke der egentlig for å hindre kontakt, men for å regulere den til steder der den kunne skattlegges og kontrolleres. Nordvollen i Game of Thrones er altfor dårlig bemannet og altfor lang til å kunne stå i mot en større invasjon. I serien er det fordi det mangler folk og penger. Slik var det imidlertid med de historiske forsvarsmurene også. De kunne knapt stoppe en større hær, men de kunne holde unna mindre grupper, som eller kunne tenkes å angripe landsbyer og gårder innenfor grensene, og de kunne forsinke eventuelle angrep og lede dem mot steder hvor de var mulige å møte med hærstyrker fra områdene bak muren.

Den store muren nord i Westeros er bygd for lenge siden, da kongene var mektigere og menneskene bedre enn de er i dag. Dette nedgangsmotivet er vanlig i fantasylitteraturen, tenk bare på Ringenes herre, der ringens brorskap vandrer gjennom en verden som engang var styrt av vise og mektige konger, i et Nordrike som ikke lenger finnes. Sørriket Gondor er bare en skygge av det det en gang var. Det er ikke spesielt vågalt å knytte dette motivet til fortellingen om Romerrikets nedgang, der vestlig historieskrivning etter Edward Gibbon trakk opp et bilde av hvordan dårlige herskere og en dekadent og svak befolkning hadde latt det sterke Vestriket gå under, mens degenererte etterkommere styrte restene i form av Bysants. Denne framstillingen er naturligvis historisk ytterst tvilsom, men er et godt utgangspunkt for heltefortellinger, fra Prins Valiant til diverse postapokalyptiske filmer. Ideen om at fortidas mennesker var bedre og sterkere enn de som lever i dag er også gammel. Vi finner den for eksempel i den greske dikteren Hesiods forestilling om at verden har gått gjennom en gull-, en sølv-, og en bronsealder, samt en heltetid, før den harde og fattigslige jernalderen han og hans samtidige må leve i. Antikkens grekere mente at de mykenske festningene fra slutten av bronsealderen, med sine murer bygd av kolossale steinblokker, umulig kunne være bygd av mennesker.

Muren i Game of Thrones bemannes av Nattens voktere, en gruppe soldater som har viet livet sitt til denne oppgaven. Vokterne må leve i sølibat, og har ikke personlig eiendeler. Enkelte voktere kommer fra samfunnets øverste lag, så som John Snow, uekte sønn av Ned Stark, føydalherren som styrer over de nordlige områdene fra Winterfell. Dette minner om middelalderens militære munkeordener, hvorav tempelridderne var den mest kjente, som blant annet rekrutterte yngre sønner fra adelen, som ikke hadde utsikter til arv. Nattens voktere rekrutterer imidlertid også blant kriminelle som slik kan unngå straff. Slik praksis kjenner vi blant annet til når det skulle rekrutteres skipsmannskap til farlige oppdagelsesreiser og nybyggere til kolonier i den nye verden.

De sju kongedømmene
Mesteparten av Westeros kalles for De sju kongedømmene, selv om landet nå er samlet under én konge. Det er ikke veldig dristig å hevde at dette er inspirert av de angelsaksiske kongedømmene som styrte England etter at romerne trakk seg ut, og fram til vikingene og senere normannerne kom på 900- og 1000-tallet. Tallet på kongedømmer varierte i virkeligheten over tid, men disse er også kjent som "De sju".

De sju kongedømmene er styrt etter en slags føydalmodell, hvor fyrster som er eneveldige innenfor sitt distrikt, sverger troskap til en overkonge i King's Landing. Både på lokal- og på sentralnivå er fyrsteverdigheten arvelig. Det er et klart skille mellom en adel og allmue i rettigheter og status. Fyrstene har sine egne hærer, og fører krig mot hverandre. Under seg har de lavadelige vasaller som er bundet til dem gjennom tilsvarende bånd som de har til kongen. Her må Martin ha hentet inspirasjon fra europeisk høymiddelalder, hvor lokale og regionale fyrster hersket på vegne av konge eller keiser, som igjen i prinsippet hadde sin makt fra Gud.

Forbilde for King's Landing og huset Tagaryen? Bilde: UiB / AHKR

Kongen over Westeros i det handlingen i Game of Thrones starter er den forfyllede Robert Baratheon. Han kom til makten i et opprør mot dynastiet Tagaryen, som hadde hersket over Westeros i flere hundre år, etter at de invaderte landet med en hær støttet av drager. På jakt etter historiske motiver er huset Tagaryen mer spennende enn Robert. De er et dynasti av erobrere utenfra, for eksempel som de hellenistiske arvtagerne etter Aleksander den Store i Egypt og Midtøsten. De er sterkt preget av inngifte og innavl for å holde blodet rent. Det kjenner vi både fra Ptolemaierne i Egypt og fra europeiske fyrstehus på 1700- og 1800-tallet. Både hoffet i King's landing og selve palasset og byen, som den enkle krigeren Robert har arvet fra sine forgjengere, leder tankene hen mot Det bysantinske riket, med innviklet byråkrati og komplisert hoffseremoniell, med den monumentale hovedstaden
Konstantinopel.


På den andre siden
Som vår verden har George Martins fantasiverden sitt Middelhav, men her skiller det Westeros i vest fra Essos i øst, heller enn Europa i nord fra Afrika i sør. Langs kysten finner vi en serie av fri byer, styrt av byråd dominert av kjøpmenn. Byene handler i slaver, krydder, tekstiler og andre luksusvarer, og er et fristed for sjørøvere samt flyktninger fra Westeros. Her må det ligge inspirasjon både fra de republikansk styrte italienske handelsbyene som Venezia og Genoa i senmiddelalderen og renessansen, fra deres handelspartnere i Midtøsten som levde av handel med varer fra India og Kina, og fra de såkalte Barbareskstatene fra Marokko i vest til Libya i øst på 1700- og tidlig 1800-tall, som fanget og solgte slaver, og som drev som sjørøvere på Middelhavet.

Det siste eksempelet jeg trekke fram er naturligvis Dothrakiene, rytterfolkene som lever på steppene øst for de frie byene. Dothrakiene lever av hestemelk og hestekjøtt, og er dyktige ryttere og fryktelige krigere.

Et av forbildene for Dothrakiene er selvsagt mongolene, som under Genghis Khan la under seg det meste av Eurasia på 1200-tallet. Et annet er hunerne, som herjet fra Kina i øst til dagen Frankrike i Vest på 400-500 tallet. Begge grupper var nomadefolk, hvor nesten alle voksne menn var soldater. Ved hjelp av hestene sine kunne de bevege seg raskt og langt, og de var lite avhengige av forsyninger. Både hunerne og mongolene skapte store problemer for statene de gikk til krig mot, og vant over mange av dem. De var beryktet for sin fryktløshet og grusomhet. Mongolene skapte forøvrig et rike etter erobringene som gjorde det mulig å reise trygt fra Midtøsten til Kina, slik blant annet Marco Polo gjorde.

Daenerys Tagaryen gifter seg med en dothrakifyrsten Drogo, og blir selv hersker over stammen hans etter at han dør. Selve fortellingen om Daenerys og Khal Drogo er muligens inspirert av hunerkongen Attila, som på et tidspunkt var forlovet med en romersk prinsesse (bryllupet ble aldri noe av), og hvis senere bryllup med en germansk prinsesse er skildret av den romerske diplomaten Priscus.

Slik ville det vært mulig å fortsette, men Game of Thrones  utspiller seg altså i en verden som er en fest av historiske forbilder og motiver, ispedd en god dose magi og noen overnaturlige vesener, og formidlet gjennom en spennende historie.

Flere historiske paraleller og inspirasjonskilder? Bruk kommentarfeltet:

Arno Peters og det "rettferdige" verdenskartet

Arno Peters verdensatlas (2002-utgaven)
Bilde: Amazon.com

De fleste av oss lærer tidlig at verden ikke er rettferdig. Mange prøver å gjøre noe med det, dessverre uten at det endrer så mye på det store bildet. Historikeren og kartografen Arno Peters (1916-2002) gikk lenger enn de fleste, og prøvde å endre selve verdenskartet, men fikk erfare sannheten i filosofen Alfred Korzybskis ord: "kartet er ikke det samme som terrenget".

Kart er nemlig avbildninger av terreng. Jorda er som kjent omtrent kuleformet. De fleste bilder er todimensjonale. Derfor er det umulig å lage kart som viser terrenget nøyaktig, hvis man da ikke gjør kartet kuleformet, og lager en globus. På kart med stor skala (som altså viser et lite område), er ikke problemet så stort for daglige og praktiske formål, men prøv å brette ut et appelsinskall, så forstår du problemet med å lage et nøyaktig verdenskart. Siden antikken har kartografer forsøkt å utvikle kartprojeksjoner som løser dette problemet på en best mulig måte. De fleste projeksjonene forsøker å balansere hensyn mellom å gjengi form, flate og vinkler på en mest mulig korrekt måte.

Mercators kart fra 1569. Bilde: Wikipedia

Projeksjonen som kanskje tydeligst har formet vår måte å se verden på ble utviklet av Gerardus Mercator (1512-94). Mercator fant ut at hvis han holdt avstanden mellom meridianene (de loddrette linjene på kartet, som viser avstand på øst-vest aksen) konstant, men gradvis økte avstanden mellom breddegradene ettersom kartet gikk mot polpunktet, fikk han et kart som gjorde det mulig for sjøfolk å trekke opp kursen fra alle punkter på kartet til alle andre, som en rett linje. Dette gjorde det mulig å navigere sikkert i farvann hvor en ikke var kjent og hvor en ikke hadde land i sikte, og var en avgjørende del av teknologien som gjorde det mulig for europeiske sjøfolk å legge verdenshavene under seg på 1600-1800-tallet, og for den del for fly å krysse verdenshavene før satellittnavigasjon ble tilgjengelig. Problemet med Mercators projeksjon er at avstander blir dramatisk fortegnet: Ved polene løper meridianene på den virkelige jordkloden sammen i ett punkt. På Mercators kart er øst-vest aksen like lang ved polene som ved ekvator. Det betyr at jo lenger nord og sør en kommer på kartet, desto mer overdrevne blir avstandene. På denne måten ser Grønland like stort ut som Afrika, mens kontinentet ved ekvator i virkeligheten har et areal som er nesten 15 ganger større enn øya i det høye nord. Mercatorprojeksjonen, sammen med varianter og moderniseringer av den, er fortsatt blant de mest populære av de mange tusen som finnes, fordi den fortsatt er nyttig for sjøfolk og flygere som trenger en backup hvis satellitteknologien svikter, og fordi den gjør det mulig å zoome fra verdensnivå til lokalnivå på elektroniske kart uten at steder forskyver seg i forhold til hverandre.

Denne posten skulle ikke handle om Mercator, men om hans kritiker Arno Peters. Peters var utdannet historiker. Han var overbevist sosialist, og hadde blitt berømt og beryktet for sin Synkronoptiske Verdenshistorie (1952), der han framstilte verdenshistorien som en 16 meter lang tidslinje, hvor alle deler av verden fikk like mye plass. Verket, som han lagde sammen med sin første kone Anneliese, var på den ene siden en reaksjon mot vekten på europeisk og vestlig historie som hadde preget historieskrivningen før andre verdenskrig. Dette fikk Peters mye ros for. På den andre siden forsøkte han å skrive et historieverk som kunne brukes både i Øst- og Vest-Tyskland, og han lot sine egne politiske tolkninger av historiske begivenheter framstå som fakta. Resultatet var at et i utgangspunktet flott og innovativt historieverk ble en skandale (finansieringen kom delvis fra amerikanske okkupasjonsmyndigheter, som ikke var veldig lykkelige over den politiske vinklingen). Verket kom aldri forbi sensuren i Øst-Tyskland og ble og lite brukt i Vest-Tyskland.

For Peters (og andre kritikere) var det ikke bare et problem at historiebøkene viet uforholdsmessig mye plass til Europa. Han mente også at tradisjonelle verdenskart, med mercatorprojeksjonen som fremste eksempel, også framstilte verden på en måte som favoriserte det rike og mektige nord. Våre kart viser så godt som alltid nord øverst. Det er en tradisjon vi overtok fra greske geografer via Ptolemaios Geografi, som ble gjenoppdaget på 1400-tallet. Men selv om det er tradisjon, så må det ikke nødvendigvis være slik. Arabiske kart i middelalderen viste for eksempel sør øverst, og mange kristne kart plasserte Edens hage og Det hellige land på toppen. Jeg har selv lekt meg med å snu på kart i Globalhistorisk Atlas, og syns det kan være en grei måte å fri seg fra vante måter å se verden på. Men rent bortsett fra at det er vanskelig og unødvendig å endre en flere hundre år gammel velfungerende tradisjon, så finnes det gode praktiske grunner til plassere nord øverst. Det er der de største landmassene er, så det er fornuftig å gi dem den mest iøynefallende plassen. Videre er Greenwich, like ved London, plassert i midten, langs nullmeridianen. En meridian er en tenkt linje fra pol til pol, som blir brukt som utgangspunkt for å beregne posisjon langs øst-vest aksen. I dag er Greenwich-meridianen enerådende, men det reflekterer Storbritannias maktstilling på 1700- og 1800 tallet. Opprinnelig konkurrerte den blant annet med meridianer blant annet i Madrid, Paris, Roma og Oslo(!). Fra et kartografisk synspunkt ville det ikke vært noe i veien for å plassere meridianen i Øst-Asia, og man kunne like godt delt verdenskartet i Atlanterhavet som i Stillehavet.

Verdenskart basert på satellittbilder fra Nasa og
Gall-Peters projeksjonen. Bilde: Wikipedia

Dette er imidlertid sidespor, for det var verken retningen eller meridianen Peters ville forandre, men framstillingen av jordas overflate. I 1973 lanserte han sin egen kartprojeksjon (høyre), som i følge ham selv framstilte alle flater likt, slik at ulike deler av verden framstod med riktig størrelsesforhold. På denne måten mente han at verden ble mer rettferdig framstilt, og folk og land i sør fikk sin rettferdige plass og oppmerksomhet. Til å begynne med brydde ikke kartografer seg så mye om dette, men hjelpeorganisasjoner og andre med interesser i utviklingspolitikk syntes det var en strålende idé. UNESCO, Oxfam, Kirkenes Verdensråd, Church Aid (Kirkens Nødhjelps søsterorganisasjon) var blant de som begynte å bruke kartet.

Kanskje kunne det ha sluttet der, hvis Peters hadde nøyd seg med å se på kartet sitt som en øyeåpner og oppmerksomhetsskaper, men det var han ikke fornøyd med. Han mente at hans eget kart var bedre enn alle andre kart, ikke bare i at det, slik han så det, var mer rettferdig, men også fordi det var mer nøyaktig. Etter å ha gitt ut sitt eget verdensatlas i 1983 fikk han omsider kartografenes oppmerksomhet, og også harme rettet mot seg.

Noen av de vektigste punktene i kritikken var som følger:

Verdenskart basert på satellittbilder fra Nasa  og
Robinson projeksjonen. Bilde: Wikipedia

-Peters framstilte det som om Mercator projeksjonen var enerådende. Det er ikke riktig. Den har viktige styrker, men kartografene hadde lenge kritisert den for den svakhetene den har, ikke minst for å framstille kart over hele verden. Det fantes en rekke andre projeksjoner som bedre gjenspeilet flateinnhold, for eksempel Arthur Robinsons fra 1963 (venstre), som jo absolutt må sies å sette områdene rundt ekvator i sentrum, og som med sin ellipseform gir bedre inntrykk av jordas kuleform.

-Peters projeksjon viser heller ikke alle flater likt. Den er mest nøyaktig rundt 45 grader nord og sør, ironisk nok for eksempel i Peters hjemland Tyskland og i USA, mens den er mer unøyaktig rundt ekvator, hvor mange av de fattige og folkerike landene Peters ville framheve ligger, og ved polene. Avstandene stemmer også bare ved 45 grader, og da i øst-vest retning.

Kart hvor land har fått størrelse etter innbyggertall.
© Worldmapper.org

-Er det egentlig slik Peters foreslo, at areal er mål på rettferdighet? Hva er det som gjør hans kart rettferdig? Hva med befolkning (høyre), eventuelt befolkningstetthet. Er det rettferdig at Hong Kongs sju millioner innbyggere nesten ikke synes på kartet, mens Papua Ny-Guinea, med omtrent like mange innbyggere er tydelig synlig på verdenskartet.

-Verst var det kanskje at projeksjonen ikke var original. Den var identisk med en foreslått av den skotske presten og amatørastronomen James Gall (1808-1895) i 1855. Vi får vel tro at Peters kom på samme ide som Gall uten å kjenne arbeidet hans, men han var ikke ivrig etter å innrømme at Gall var først ute, og det tjente ham knapt til ære. I dag kalles projeksjonen Gall-Peters, for også å reflektere Galls arbeid.

Bilde: Hemamaps.com

Som forsøk på å gjengi verden mer nøyaktig eller rettferdig tas Gall-Peters projeksjonen knapt alvorlig lenger, men den er en spennende påminnelse om at kart ikke er objektive, nøytrale eller sanne, men at de er avbildninger med styrker og svakheter som reflekterer både hvordan jorda ser ut og hvem som tegnet kartet. Se for eksempel dette Mercatorkartet fra Australske Hemamaps, hvor Asia er i midten og sør opp. Vi nordmenn blir bokstavelig talt marginalisert, men sett fra "Down Under" gir det mening, og det er ikke mer riktig eller galt enn andre kart.


Peters-kartet vakte sterke følelser, men er også et takknemlig offer for satire, særlig av overdreven politisk korrekthet, men også av vante forestillinger. Til slutt i denne posten vil jeg gjerne dele denne snutten fra West Wing, sesong 2, episode 16, hvor den fiktive "Organization of Cartographers for Social Equality" forsøker å overtale presidentens stab til å gå inn for Gall-Peters projeksjonen i amerikanske skoler og offisielle publikasjoner. Her er det to verdensbilder som kolliderer, bokstavelig talt. God fornøyelse!



Bibliografi:

Jeremy Brotton,  2013. A History of the World in 12 Maps. Penguin, London.

Monmonier, Mark S, 1995. Drawing the line: Tales of maps and cartocontroversy. Henry Holt & Co., New York.

Monmonier, Mark, 2004. Rhumb Lines and Map Wars: A Social History of the Mercator Projection. Chicago: The University of Chicago Press.

Peters, Arno, 1983. The New Cartography. Friendship Press, New York

Robinson, Arthur H., 1985. "Arno Peters and his new cartography." The American Cartographer 12.2: 103-111.

Bokomtale: Det året da verden gikk under

Byporten i Ugarit i dagens Syria. En av byene vi med stor sikkerhet kan si at Sjøfolkene ødela.
 Foto: © Jørgen Christian Meyer

Eric H. Clines populærvitenskapelige bok 1177 B.C. The year civilization collapsed, er en av det amerikanske bokårets mest uventede suksesser. Boka er utgitt på velrenommerte Princeton University Press og er utstyrt med fotnoter og det hele, men har sust inn på bestselgerlistene, sparket i gang debatter om hva vi kan lære av historien, og om sårbarheten i vårt eget samfunn.

Hva skjedde i 1177? Den Egyptiske faraoene Ramses III vant et slag mot en fiende han kalte for sjøfolkene, og fikk laget en innskrift til minne om seieren. Vi vet ikke helt hvem sjøfolkene var og hvor de kom fra. Det vi vet er at egypterne og Ramses var de eneste som klarte å stå i mot. Rundt hele det østlige Middelhav knakk gamle og mektige riker sammen. Palassene på Knossos på Kreta, som mange norske turister har besøkt, brant ned og ble aldri bygget opp. Det samme skjedde i Mykene i Hellas, i Troja i Tyrkia, og i Ugarit i Syria. Skriftkulturen forsvant, fjernhandelen opphørte, og forseggjort og avansert male- og keramikkunst ble erstattet av grove og enkle former. I tiårene rundt 1177 var det én verden som gikk under, og en annen som oppstod, bokstavelig talt på ruinene. Hvorfor skjedde det, og hva kan vi eventuelt lære av det? Det er spørsmålene Cline har fått amerikanerne til å diskutere i høst.

Cline starter med å beskrive handel, diplomati, krig og internasjonal politikk mot slutten av bronsealderen. Fra Hellas i nordvest og Egypt i sør til dagens Irak i øst, konkurrerte og samarbeidet konger i et spill om makt, rikdom og innflytelse. Gjennom utdrag fra det skriftlige kildematerialet, som først og fremst består av innskrifter og av brev bevart på leirtavler, samt beskrivelser av utgravningssteder og arkeologiske funn, gir Cline leseren et levende bilde av aktørene. Hovedpoenget hans er at datidens verden kanskje ikke var så veldig forskjellig fra vår, i det den var tett sammenvevd av handel og diplomati, og at både tilgang på ressurser, maktpolitiske hensyn og redselen for å tape ansikt kunne avgjøre spørsmål om krig og fred.

Foto: Amazon.com

Så kommer de vanskelige tiårene. By for by blir forlatt, brent, og aldri bygget opp. Hva er det som skjer? Tidligere har forskere hatt en tendens til å legge vekten på enkeltfaktorer: Sjøfolkene, klimaendringer med påfølgende tørke og hungersnød, jordskjelv, sammenbrudd i handel, opprør mot autoritære herskere, endringer i teknologi eller militær organisering.

Cline går nøye gjennom det arkeologiske materialet, som har blitt atskillig rikere de siste par tiårene. Han viser at prosessen ikke var så brå som en har tenkt seg, men strakte seg over en periode på omtrent 80 år. Flere av de ødelagte byene ser ikke ut til å ha blitt angrepet av sjøfolkene, men av nabofolk som de hadde levd i en gjensidig maktbalanse med gjennom flere hundre år. Noen steder viser sammenraste bygninger jordskjelv. Enkelte byer ser ut til å ha vært tomme da de brant. Noen steder brant templer og palasser, mens byen ble stående. Andre steder viser keramikken tegn på fredlig innvandring og samlevnet før katastrofen.

Bildet Cline trekker opp endrer ikke inntrykket av sivilisasjonssammenbrudd, men viser at prosessene som førte fram til sammenbruddet var langvarige, komplekse, sammenvevde, og ikke minst for en stor del menneskeskapte. Kanskje det er det som har gjort boka så populær i USA, og som gjør den så tankevekkende: Menneskene skaper selv sin framtid, og summen av valg kan gjøre at ting går fryktelig galt. Noen som sa at vi ikke har noe å lære av historien?

Dette er spennende lesning, basert på det siste av tilgjengelig forskning. Kjenner du noen som er glad i historie, men har fått litt mye av andre verdenskrig og 1814 i det siste, så er dette absolutt en bok å anbefale. Selv liker jeg boka svært godt, men skulle ønske den hadde tatt for seg et bredere område enn det østlige Middelhav. Norske lesere vil kanskje reagere på at israelfolkets utvandring fra Egypt og Homers trojanerkriger får litt mye plass, men noe skal det amerikanske hjemmepublikumet ha, og myter – slik Cline er klar på at dette er i faglig forstand – er også bra stoff. Mon tro om boka kommer på norsk etterhvert? Det ville være morsomt om et norsk forlag turde å satse på en slik bok.

Mer om bronsealder og kollaps på Globalhistorie

Folk som ikke oppdaget Amerika

Martin Waldseemüllers kart fra 1507 er det første som navngir Amerika, og gjengir de nyoppdagede områdene som et eget kontinent (til høyre). Bilde: Wikimedia Commons / Badische Landesbiliothek 

Den tyrkiske avisen Hurryiet melder at statsminister Erdogan har besøkt muslimske ledere i Latin-Amerika. Der har han sluppet den sjokkerende nyheten at det slett ikke var Christoffer Columbus og hans mannskap som var først ute da de landet på Bahamas i 1492. Nei, de første oppdagerne av Amerika var i følge presidenten muslimske sjøfolk, som kom dit flere hundre år før den spansk-italienske oppdageren. Erdogan brukte i følge Hurriyets rapport også deler av talen sin til et oppgjør med kolonialismen. Det kunne være fristende å minne ham om at de fleste landene i Latin-Amerika oppnådde uavhengighet omtrent hundre år før de osmanske besittelsene i Midtøsten, men det er selvsagt noe helt annet. Bare synd for Erdogan at mange andre også gjør krav på æren av liksom å ha vært først i Amerika. Her er noen av dem:

1: Egypterne seilte til Amerika og bygde pyramider cirka 2500 før vår tidsregning.

2: Minoerne reiste til Amerika etter utbruddet av vulkanen på Thera, cirka 1450 før vår tidsregning, eller var det befolkningen på Atlantis? Det er lett å gå i surr her. De etterlot seg i alle fall den berømte Kensingtonsteinen, som i virkeligheten ikke er en falsk runestein fra sent 1800-tall, men en minoisk innskrift.

3: En av de israelske stammene som ble fordrevet da assyrerne erobret kongedømmet Israel utvandret til Amerika, 721 før vår tidsregning.

4: Fønikerne skal også ha besøkt Amerika alt på 700-tallet før vår tidsregning. Kanskje de fraktet israelerne?

5: Stedsnavnstudier skal vise at mesteparten av Amerika ble kolonisert av nybyggere fra det øst-indiske kongedømmet Kalinga, ca 300-200 før vår tidsregning.

Kensingtonsteinen, funnet i 1888 i Minnesota, 

brukes som bevis på både  minoisk og  norrøn 

aktivitet i Amerika, men er i virkeligheten et 

falsum. Bilde: Wikipedia

6: Muslimske sjøfolk oppdaget Amerika i 1184 og bygde en moské på et fjell på Cuba, som fortsatt stod der da Columbus kom 300 år senere.

7: De norrøne innbyggerne i Vestbygda på Grønland utvandret til Amerika på 1300-tallet for å slippe unna norsk skattlegging. Der ble de senere observert av europeiske pelsjegere, som hvite og blåøyde eskimoer.

8: Folk fra Norge og Sverige koloniserte også Midtvesten og etterlot seg også den berømte Kensingtonsteinen i 1362, dersom steinen da ikke egentlig var minoisk (se over), eller falsk, slik runeforskerne sier.

9: Baskiske fiskere skal ha fisket ved Newfoundland i uminnelige tider. De glemte bare å si det til noen.

10: Den kinesiske admiralen Zeng He seilte rundt jorda og besøkte Kina i 1421

Det er uvisst om Erdogan selv tror på teorien om at muslimske sjøfolk oppdaget Amerika. Utenfor hjemlandet, og forhåpentligvis også blant folk flest der, påkaller det i beste fall latter. En del spanjoler har i følge Hurriyet latt seg provosere. Det er uansett et grelt eksempel på hvordan politikere og statsledere bruker historie, eller i dette tilfellet historieforfalskning, til å framheve egen nasjon eller kultur som verdens eldste og beste.

Så til den mye kortere listen over folk som kan sies å faktisk ha oppdaget Amerika.

1: Amerika ser ut til først å ha blitt oppdaget av folk som vandret over en landbro som ble dannet på grunn av lavere havnivå under siste istid. De skal ha krysset over fra Sibir cirka 18.000 før nåtid, og ha beveget seg sørover cirka 4.000 år senere. Nye genetisk studier tyder på at de kan ha vært flere bølger med innvandrere, og at noen også kan ha tatt seg fram langs kysten med båter.

2: Rundt år 1000 seilte Leiv Eirikson ut fra Grønland, for å finne landet Bjarne Herjolvsson hadde sett noen år tidligere. Han oppdaget landet som han kalte Vinland. Det ble aldri noen varig norrøn bosetning der.

3: Christofer  Columbus nådde Bahamas øyene i oktober 1492. Dette ble starten på den varige kontakten mellom Amerika og resten av verden. Columbus selv trodde til sin dødsdag imidlertid at han var kommet til Asia.

4: Amerigo Vespucci, i 1501, skal ha vært den første som forsto at Amerika var et kontinent, og at det dreide seg om nytt land, ikke om en del av Asia. På Waldseemüllers kart fra 1507 fikk det nye kontinentet hans navn, og slik ble det værende. Vespucci skal ikke ha lagt merke til noen tyrkiske nybyggere på sin eksepdisjon. 

Mat og historie, mat og identitet

Nybyggere og innfødte deler mat under den første thanksgiving-festen i Plymouth, 1621.
JLG Ferris 1932 / Library of Congress. 

Alle trenger mat. Det er noe av det som gjør oss til mennesker, og noe av det som gjør oss til dyr. Det å dele et måltid eller å gi gaver av mat er en av de få institusjonene som er felles for alle mennesker på tvers av kultur. I forrige uke var jeg på Forskningsrådets SAMKUL-konferanse i Trondheim. SAMKUL er et forskningsprogram som finansierer forskning som belyser hvordan kultur og historie former dagens samfunnsutvikling. I Trondheim var mer enn hundre forskere og andre interesserte samlet for å lære om og diskuterte hvordan mat, matkultur og matteknologi former samfunnet. Her kommer litt av det jeg lærte av tre av foredragsholderne. Nederst i posten ligger video av foredragene.

Første innleder var historieprofessor Ken Albala, fra University of the Pacific i California. Albala ga en oversikt over tanker rundt naturlig mat fra gammeltestamentelig tid og fram til i dag. Hovedpoenget hans var at all mat i utgangspunktet er naturlig, og at tanker om hva som er naturlig alltid har stått i motsats til hva som er vanlig i samtida. Tilhengere av steinalderdietter mener for eksempel at menneskene før jordbruket spiste mest kjøtt. I virkeligheten har forfedrene våre alltid spist betydelige mengder planteføde også. I dag er mange av oss opptatt av å lage mat fra bunnen av. Det franske kjøkken er kanskje det fremste eksempel på hvordan råvarer kan raffineres,blandes og dermed endres. Filosofen Rosseau (1712-1778) så nettopp på dette som unaturlig forandring av maten og anbefalte brød, frukt, grønnsaker og vann, som naturlig og sunn mat. Senere bølger av interesse for naturlig mat har gjerne fulgt innovasjoner i matteknologi. Før kom de omtrent en gang i hundreåret, nå skjer det oftere. Frysevarer og hermetikk har for eksempel blitt sett på som noe unaturlig, og derfor usundt. I dag regnes det å lage sin egen hermetikk i form av syltetøy og syltede grønsaker fra egen hage, som det mest naturlige av alt. Albala spår at vi nå står foran en ny bølge med interesse for naturlig mat i reaksjon mot genmaipulert mat som kommer til å bli stadig mer vanlig.

Karin Zachmann fra Technische Universität München snakket om mat og teknologi. Et av hovedpoengene var hvordan teknologi først fra slutten av 1800-tallet førte til tillit til matproduksjon, fordi en kunne stole på at regler og myndigheter sørget for at maten var sunn og trygg. De siste tiårene har teknologi gjort at vi vet mye mer om hvordan det vi spiser påvirker helsen vår over lang tid, for eksempel i forhold til utvikling av livsstilssykdommer eller utløsning av genetisk bestemte sykdomemr. Det gir ny interesse for lokalprodusert og såkalt naturlig mat. Et morsomt paradoks Zachmann trakk fram er hvordan vi er engstelige for at amerikansk kylling skyllet i klorvann skal bli lovlig i Europa. Samtidig har vi ingenting imot å la barna våre plaske i timevis i klorfylte svømmebasseng. I det ene tilfellet er det unaturlig, i det andre et vitenskapsbasert tiltak for å hindre spredning av smittsomme sykdommer.

Foredraget til Ingvild Sælid Gilhus, Universitetet i Bergen, hadde Romerriket som utgangspunkt, og handlet om hvordan mat både kan danne fellesskap og brukes til å trekke grenser mot andre. Rituelle måltider i forbindelse med ofringer skapte kontakt mellom mennesker og gudeverden, og kontinuitet mellom døde, nålevende og framtidige generasjoner. Regler for hvilken mat som var religiøst ren, og altså kunne spises, og hvilken som var uren, og ikke kunne spises. Ble brukt til å skape samhold mellom medlemmer i religiøse fellesskap, men ikke minst til å avgrense seg fra andre grupper, og skape hierarki mellom grupper. Matvaner er viktige for selvoppfattelse og identitet, og Gilhus pekte på skiller i matvaner som har røtter tilbake til antikken: Skillet mellom de som spiser svin og de som ikke gjør det er fortsatt en viktig religiøs og kulturell identitetsmarkør. Skillet mellom vegetarer og kjøttetere, som tradisjonelt sett var et øst-vest skille, kan i dag kan ses på som østlig innvirkning på Vesten. 

Bør kultur- og historieforskere være opptatt av mat? Svaret er klart ja. Hvordan vi skaffer mat legger rammene for forholdet vårt til naturen. Hvordan vi deler på maten for forholdet oss i mellom. Foredragene jeg hørte i Trondheim var både en påminnelse om at forholdet vårt til mat er preget av kultur like mye som av natur, og at kultur er viktig i denne sammenhengen fordi det former hvordan vi ser på hva som er naturlig, riktig og bra.  

Interessekonflikt: Jeg arbeider selv på et forskningsprosjekt finansiert av SAMKUL-programmet.