torsdag 24. november 2016

Bokomtale: Dag Herbjørnsrud – Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid

Bilde: Spartacus Forlag
Hvordan vi ser verden er avgjørende for hvordan vi forstår både oss selv og de andre. Det gjelder både i fortid og nåtid. Dette er utgangspunktet for idéhistoriker Dag Herbjørnsruds Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid, som kom på Scandinavian Academic Press tidligere i høst. I vår verden står vi selv i midten. Det i seg selv er ikke så merkelig, men det blir fort problematisk når vi ikke ser eller anerkjenner at verden ser annerledes ut fra andres ståsted.

Globalkunnskap demonstrerer dette allerede i innledningen, hvor Herbjørnsrud tar for seg hvordan Mercator-projeksjonen, utviklet av kartografen Gerardus Mercator for nesten fem hundre år siden, sterkt overdriver størrelsen på landmassene lengst i nord og lengst i sør. Projeksjonen ble egentlig utviklet for sjøkart, og hadde den store fordelen i sin samtid at den gjorde det mulig å beskrive kursen for et skip som en rett linje på kartet (jeg har skrevet om dette her). Til gjengjeld måtte den fortegne avstander og altså også flateinnhold for å løse problemet med å vise en kuleformet jord på et flatt ark. I dag henger Mercator-kart i klasserom over hele verden og finnes på alle mobiltelefoner, med Greenwich i midten (det er en annen historie) og nord opp. Det som i utgangspunktet var pragmatiske valg har lagt grunnlaget for hvordan vi tror at verden ser ut.

Deretter dissekeres ideen om Vesten med stor V som en høyborg for rasjonalitet i en ellers irrasjonell verden. Herbjørnsrud knytter gjennombruddet for disse tankene til Max Weber, og viser hvordan man under og etter den kalde krigen underspiller og undervurderer betydningen av andre deler av verden på en rekke områder for å skape inntrykket av at alt som er positivt har oppstått innenfor en løst definert vestlig kulturkrets som godt kan inneholde Japan aller Latinamerika dersom det skulle være hensiktsmessig. Dette er det mye av innenfor globalhistorie, hvor "hvorfor Vesten?" er et av de store spørsmålene forfattere som Niall Ferguson og David Landes besvarer med angivelig unike vestlige kulturelle kvaliteter. Dette har fått sitt vrengebilde i andre deler av verden blant annet i sinosentriske, indosentriske, afrosentriske, turkosentriske og russosentriske verdensbilder som Herbjørnsrud er like kritisk til.

Forfatteren fortsetter med å demonstrere hvordan pensum, forskning og undervisning ved norske universiteter har blitt stadig mer eurosentrisk og nasjonalt rettet i årtiene etter andre andre verdenskrig. Komparative og globalt orienterte program som skulle hjelpe oss å forstå verden har blitt erstattet av vest-europeiske områdestudier og forskning på det norske. Det mer enn antydes at metodologisk eurosentrisme og ditto nasjonalisme har bidratt til økt avstand mellom akademia og samfunnet utenfor og til den såkalte krisen for humaniora.

Så står forestillingene rundt vår egen nasjonale fortelling for tur, og det vises hvordan nasjonale størrelser som Snorre, Wergeland, Bjørnson og Ibsen hadde et langt videre utsyn enn vi får inntrykk av i den lesningen av dem som presenteres i skoleverket og offentligheten i dag, og at de så det norske som uttrykk for noe allmennmenneskelig heller enn som særegent og hjemmeavlet. Som antikkforsker og Syria-spesialist satte jeg pris på å lese om Wergelands  og Holbergs fascinasjon for oldtidsbyen Palmyra og dens dronning Zenobia. Mer tankevekkende er gjennomgangen av hvordan Bjørnsons Sang for Norge blir først til Ja vi elsker dette landet og så til Norges nasjonalsang, mens vers seks om de skandinaviske broderfolkene lukes ut fra skolesangbøkene. Wergelands engasjement for jødene, Bjørnsons skandinavisme og Ibsens motstridende følelser for fødelandet tør være kjent for de som har gjennomgått en norsk skolegang, men Herbjørnsruds fortelling om hvordan fortida strømlinjeformes, nasjonaliseres og europeiseres er like fullt foruroligende, fordi det trengte jo ikke være sånn. Poenget er nettopp at vi har mistet en åpenhet for verden samtidig som vi tror at vi er mer globale enn noensinne.

Slik fortsetter det med kapittel blant annet om krigsretorikken rundt historien om forholdet mellom islam og kristendom, ideen om at den vitenskapelige revolusjonen skjedde uavhengig av det som hadde foregått andre steder i verden, og utviklingen av forestillinger rundt rase. Herbjørnsrud henter eksempler fra den greske antikken, tidlig amerikansk historie, kinesisk filosofi, moderne genetikk og overalt ellers i menneskenes mangslungne historie. Resultatet er en oftest ganske effektiv dekonstruksjon av forestillinger mange tar for gitt.

Boka er omfangsrik, 502 sider, med noteapparat og en imponerende og oppdatert litteraturliste. Der den tar opp felt jeg selv kan mye om hender det jeg tenker at den er litt unyansert, men slik må det nødvendigvis bli med en bok som har hele verdens idéhistorie som boltreplass. Det er imidlertid viktig å understreke at avkledningen av gjengs lærdom er et middel for det jeg leser som bokas og forfatterens egentlig anliggende, nemlig å ta til orde for en ny type globalkunnskap, hvor fortellingene om hvem vi er og hvor vi kommer fra både vides ut og nyanseres, med vekt på det som knytter menneskene sammen heller enn det som gjør dem særegent norske eller europeiske. Det er forfriskende lesning i en tid preget av ny og ofte ureflektert nasjonalisme både i Europa og andre steder.

Prosjektet har paralleller til både til Big-History bevegelsen, som forsøker å skape en ny ramme for  dannelse ut fra naturvitenskap og evolusjonshistorie og den globalhistoriske tradisjonen som jeg selv er en del av, men Herbjørnsruds globalkunnskap er idéhistorisk innrettet og handler om identitet og selvforståelse.

Kommer prosjektet til å lykkes? Det står i alle fall ikke på Herbjørnsrud, hvis åpenbare engasjement ikke kan unngå å smitte over på sympatisk innstilte lesere. Mange vil imidlertid antagelig heller la seg provosere, eller foretrekke å ignorere utfordringen, for boken rokker både ved selvforståelse og tunge institusjonelle interesser, ikke minst innen forskning og utdanning.

Dag Herbjørnsrud – Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid, Scandinavian Academic Press/Spartacus (2016), 502 sider.

fredag 30. september 2016

Antikken sett østfra: Persere

Persernes kjempemessige hovedstad, Persepolis i Fars-provinsen, Iran. Foto: Eivind Heldaas Seland
I Vesten har studiet av antikken først og fremst vært konsentrert om Hellas og Roma.  Antikkens grekerne har blitt sett på som forløperne for senere kunst, vitenskap og filosofi; romerne som de som skapte det politiske grunnlaget for senere europeisk historie. Romerriket var dessuten rammen kristendommen utviklet seg innenfor. Egypt, Levanten og Mesopotamia har i noen grad også vært representert, ikke minst på grunn av tilknytningen til bibelhistorien.

Det er helt riktig at arven fra Hellas og Romerriket har påvirket hvordan vi tenker og lever i dag, både fordi vi har arvet institusjoner og forestillinger fra antikkens mennesker, så som kristendommen og det latinske alfabetet, men også fordi tenkere, politikere og kunstnere i Europa og Nord-Amerika bevisst har knyttet seg til og latt seg inspirere av grekerne og romerne, for eksempel i å bruke den greske betegnelsen demokrati på våre folkestyrer selv om oldtidens greske demokratier var ganske annerledes fra våre, eller ved å pynte praktbyggene våre med søyler kopiert fra greske og romerske templer.

Perserriket, 550-331 før vår tidsregning. Vest er opp på kartet.
(c) Eivind Heldaas Seland
Vekten på Hellas og Roma tilslører imidlertid at antikkens verden også var stor og mangfoldig. Gresk og romersk kultur var i stadig endring, slik moderne kulturer også er det. Folk lærte fra hverandre, hermet etter eller tok avstand fra det fremmede. Øst for middelhavsverden lå et annet senter som ikke bare matchet grekerne og romerne maktpolitisk og kulturelt i sin samtid, men som har hatt lignende betydning for ettertiden som grekerne og romerne. Dagens Iran var kjerneområde for tre imperier, som til sammen dominerte verden fra Indus til Eufrat i mer enn tusen år. Vi kjenner dem best gjennom grekernes og romernes beskrivelser, som kombinerer frykt med forakt, beundring og fascinasjon. De antikke fordommene lever i beste velgående, slik Zack Snyders film fra 2007, 300, basert på Frank Millers tegneserie med samme navn, er et eksempel på. Her framstilles perserne som alt grekerne ikke er: Kollektivistiske, grusomme, listige, og feminine. Ikke rart dagens iranere ble fornærmet. Antikkens iranere har imidlertid også etterlatt seg en rik arkeologisk, kunstnerisk og epigrafisk arv (epigrafikk er vitenskapen om innskrifter), som lar oss si noe om hvordan verden så ut med utgangspunkt i Iran.

Mot slutten av bronsealderen, for cirka 3.500 år siden, vandret folk med indoeuropeisk språk inn i dagens Iran fra Sentral-Asia. De kalte seg iranere. Ordet betyr ”de edle” eller ”de rene” og er det samme som vi kjenner fra den termen ariere, men selv om bronsealderens iranerne sikkert hadde høye tanker om seg selv må de få slippe å svare for nazistenes misbruk av betegnelsen. I områdene de bosatte seg i etablerte iranerne småkongedømmer og byer i kontakt og konflikt med landets daværende innbyggere, som vi kaller elamitter, og med Det nyassyriske riket, som styrte mye av Midtøsten med utgangspunkt i dagens Nord-Irak. To av de mest kjente iranske stammene var mederne og perserne. Sist på 600-tallet gikk de i allianse med babylonerne, som holdt til i det sentrale Mesopotamia, og gjorde opprør mot det svært brutale assyriske styret. I følge den greske historieskriveren Herodot, som skrev om lag 150 år senere, dannet mederne nå et imperium som omfattet de nordlige delene av det tidligere assyriske riket, men ingen samtidige dokumenter eller kilder kan bekrefte dette.

Det vi imidlertid vet er at perserne, som hadde slått seg ned i det sentral Iran, gjorde opprør mot medernes styre midt på 500-tallet. Perserne var ledet av Kyros fra akamenidefamilien. Kyros grunnla Perserriket, mer presist kalt akamenideriket for å skille det fra senere persiske riker, som skulle vare i mer enn 200 år, som på sitt største strakte seg fra Nord-Hellas til India, og som var det det største og mektigste riket verden hadde sett til da.

Foto: Eivind Heldaas Seland
Fra Kyros har vi samtidige vitnesbyrd, for eksempel den berømte Kyros-sylinderen (venstre), en innskrift som minnes kongens erobring av Babylon i 539 før vår tidsregning og forteller at han lot byens folk og templer i fred, og at han lot deporterte folk reise tilbake til sine hjemland. Et av disse folkene var antagelig byens jødiske befolkning, som hadde bodd som gisler i Babylon siden Jerusalem ble ødelagt av babylonerne i 587. Innskriften er i dag i British Museum, men har to ganger vært utstilt i Iran og har stor symbolsk betydning. Den siste sjahen av Iran fikk stilt ut en kopi i FN-bygningen i New York og forsøkte å lansere den som verdens første menneskerettighetserklæring. Det er nok å trekke ting vel langt, men det er ingen tvil om at Kyros og etterfølgerne hans stort sett lot folk være i fred dersom de anerkjente persisk styre, betalte skatt og stilte soldater til hæren. De var også tilhengere av zoroastrisk religion, som la sterk vekt på idealer om at herskere skulle opptre rettferdig og beskytte sine undersåtter. Det som antagelig er Kyros grav er bevart ved Pasargadae i Fars-provinsen i Iran. Monumentet er godt besøkt, og mange legger roser ved graven.

Kyros' grav, Pasargadae. Foto: Eivind Heldaas Seland

Kyros sønn Kambyses la Egypt til riket. Mens han var utenlands, i 522, tok en viss Bardiya makten. Kanskje var dette Kambyses yngre bror. I følge den offisielle versjonen dreide det seg om en tronrøver som utga seg for å være prinsen. Kambyses døde under uklare omstendigheter på vei tilbake til Persia, og adelsmannen Dareios, som også var fra akamenide-ætten, men som ikke var sønn av Kyros, tok kommandoen over hæren. Vel tilbake i Persia fikk han hjelp av en gruppe persiske adelsslekter til å ta makten. At Dareios kanskje ikke ble sett på som legitim arving ser vi av at han tilbrakte mye av regjeringstiden sin med å slå ned opprør, men han erobret og nytt land i Sentral-Asia og dagens Pakistan. Mest kjent er han for den mislykkede invasjonen av Hellas, som endte med nederlag i slaget ved Maraton i 490. Det var helt sikkert ydmykende og ergerlig for kongen, men Dareios hadde vært i krig hele sitt liv, og regnet det mest sannsynlig som et midlertidig tilbakeslag. I ettertid markerer imidlertid de greske seirene ved Maraton og senere ved Salamis og Plataiai slutten på den persiske ekspansjonen. Selve riket fortsatte likevel å eksistere fram til Aleksander den Stores erobringer mer enn 150 år senere.

Perserriket var enormt. Verden hadde aldri sett et lignende rike før. Kommunikasjonen var langsom, og økonomi og statsapparat var lite utviklet i mange områder. Kongene preget mynter, og bygde veier og kornlagre for å få fram kurerer og hærstyrker. Dareios delte riket inn i provinser styrt av guvernører kalt satraper. Hver provins måtte betale en årlig avgift i gull og sølv, og i tillegg levere symbolske gaver som tegn på underkastelse. For å holde kontroll med riket, pleie bånd med lokale eliter, og rett og slett for å spise opp skatteinntektene og fø den store hæren, var kongen og hoffet på farten mye av året. Det ble bygd flere store palass. Det mest kjente kalles Persepolis, ”persernes by” på gresk. Hit kom utsendinger fra alle deler av riket til persisk nyttår, nowruz. For å tre fram til kongen måtte de følge en lang vei, hvor relieffer viste persernes makt, men også avbildet folk fra hele riket. De svært velbevarte relieffene viser blant annet klesdrakt, hårfrisyrer, dyr og spesielle varer fra hele riket. 

Delegasjonen fra Partia i Øst-Iran hadde med seg en kamel til
perserkongen. Foto: Eivind Heldaas Seland 
Perserriket var datidens supermakt. Folk fra riket, men også fra randområdene, kom sammen i hæren og ved hoffet. Kunstnere, diplomater, handelsfolk, leiesoldater, diktere og vitenskapsfolk reiste relativt trygt gjennom riket og oppsøkte maktens sentrum. Fra greske kilder ser vi at kunnskapen om verden eksploderer på denne tiden som følge av impulsene fra Perserriket. 

Perserriket har hatt lignende betydning for det iranske kulturområdet som Hellas og Romerriket har hatt for Europa. På den ene siden har vi den direkte arven, så som det farsiske språket, som stammer fra det persiske, og den zoroastriske religionen, som selv om den i dag bare praktiseres av en liten minoritet, har hatt stor påvirkning på iransk kultur og forestillingsverden. På den andre siden har vi den moderne bruken av antikken. Det antikke navnet Iran ble for eksempel tatt i bruk i 1935, fordi sjahen ville bli kvitt fordommene om dekadanse og forfall som han mente heftet ved navnet Persia. Både sjahen og dagens islamske republikk har brukt arven fra Perserriket aktivt i nasjonsbygging, og det er stor interesse for oldtidshistorie i dagens Iran. 

Ved hjelp av et reisestipend fra Meltzer L. Høyskolefond fikk jeg høsten 2016 muligheten til å reise på studietur til Iran for å lære mer om persisk historie og arkeologi.

lørdag 25. juni 2016

Brexit prøvd ut allerede i romersk tid – det endte dårlig

Gullmynt preget for Carausius, hersker over Britannia 286-293 etter vår tidsregning. Foto: Wikipedia
To dager etter folkeavstemningen som endte med flertall for at Storbritannia skal gå ut av Den europeiske unionen strever både politikere, eksperter og folk flest med å skjønne hva som har skjedd og hvilke konsekvenser det vil få. Ingen land har meldt seg ut av EU tidligere, men Britannia har faktisk trådt ut av Europa en gang før. Det skjedde i år 286, da opprøreren Carausius erklærte seg som romersk keiser og trakk seg tilbake til øya. I dag legger mange ansvaret på rivalisering og konflikter i ledelsen i det konservative partiet. Også den gang spilte personlige ambisjoner inn.

Carausius ble født i enkle kår i dagens Belgia midt på 200-tallet. Etter å ha arbeidet som styrmann på et handelsskip gjorde han karriere i den romerske nordsjøflåten, hvis oppgave var å sikre riket mot sjørøvere fra Skandinavia og Østersjøområdet. Han var utvilsomt dyktig, men ble beskyldt, sikkert med god grunn, for å samarbeide med sjørøverne og for å berike seg selv. Da han ble kalt til Roma for å svare for seg bestemte han seg for heller å gjøre opprør og erklære seg som keiser.

200-tallet var en svært vanskelig periode for Romerriket, med borgerkriger, invasjoner, epidemier og opprør. I alt var det omtrent 30 keisere, litt ettersom en teller, og vi kjenner også navnet på rundt  50 andre som prøvde å oppnå keisermakt. Carausius var en av disse siste. Zenobia av Palmyra, som faste lesere av denne bloggen vil kjenne, var en annen.

Carausius ga han ut mynter, utstedte lover og lot som om han var keiser på linje med de to andre som styrte samtidig som ham. Han visste antagelig godt at han ikke kunne håpe å bli anerkjent som enehersker, men prøvde å få plass som medkeiser, noe som ikke var uvanlig i denne perioden. Noen av myntene har flere keisernavn og -portretter, og framstår som søknader om å få bli med i det gode selskap. På andre kalte Carausius seg blant annet for "Britannias gjenreiser" (Restitutor Britanniae) (Restorer of Britain) og Britannias Ånd (Genius Britanniae), så i likhet med lederne for våre dagers Brexit kampanje har han tilsynelatende spilt på misnøye med øyrikets plass i fellesskapet. De romerske keiserne klarte ikke å gi folk fred og trygghet i hverdagen. Dagens eliter får ikke befolkningen med seg på sitt prosjekt for stadig tettere europeisk integrasjon.

Carausius ble imidlertig aldri anerkjent Han overlevde sju år på tronen, før han som mange av de andre tronpretendentene og keiserne på denne tida ble myrdet av nære medarbeidere som selv ville ha makten. Hans etterfølger Allectus beholdt makten i Britannia i tre år før Constantius, far til Konstantin den store sørget for å bringe Britannia tilbake i datidas europeiske union. Første forsøk på Brexit ble altså ingen varig suksess. La oss håpe, både for britenes og vår del, at det går bedre denne gangen.


Les mer:

-Alan Clayson, "Ahead of his time: Carausius was a pirate, a rebel and the first ruler of a unified Britain". Independent 30. juni 2010

-David Vagi-Special, "Coins document revolt of Carausius" Coin World 25. november 2011

-Wikipedia, "Carausian Revolt", 25. Juni 2016.



torsdag 9. juni 2016

Bok: Yuval Noah Harari, Sapiens – A Brief History of Humankind

Bilde fra Amazon.com
Vi mennesker er også dyr. Vi vet det egentlig godt, men vi tenker ikke så mye over det til daglig. Egentlig er vi godt tilpasset tilværelsen som sankere på savannen, hvor våre forfedre leve i små flokker og spiste frukt, røtter, insekter, smådyr og åtsler. Hva er det med menneskedyret som gjør at det lever omtrent tolv ganger så mange av oss på jorda som for  tre hundre år siden; at vi kan holde andre dyr i fangenskap for å bruke dem til mat, sende mennesker opp i verdensrommet og produsere realityshow på tv, for å nevne bare noe av det vi holder på med.

Dette er tema for den israelske historikeren Yuval Noah Hararis bok Sapiens – A Brief History of Humankind (2011, norsk utgave i år). Jeg leste boka først nå tidligere i vår og likte den svært godt.

I likhet med andre globalhistoriske bøker for alment historieinteresserte, så er Hariris mål med Sapiens å forklare hvordan verden er blitt som den er, men der andre forfattere som Jared Diamond, Niall Ferguson og Ian Morris hver på sin måte vil forklare hvorfor vi er kommet i en situasjon hvor en ganske liten del av verdens befolkning kontrollerer en stor del av ressursene, vil Hariri forklare hvordan én dyreart, Homo sapiens, har klart å dominere miljøet sitt i den grad at geologer i ramme alvor diskuterer om vi nå lever i den antropocene tidsalderen, menneskealderen, fordi tilværelsen vår nå setter varige geologiske avtrykk på planeten.

For å forklare noe slikt, selv innenfor en ramme på knappe 500 sider, trengs det en samlende idé. Diamond er opptatt av mikroorganismer og geografi, Ferguson av kultur, Morris av geografi. Hariris tilnærming ligger i tittelen. Som mange vil vite betyr sapiens, navnet vi har gitt vår egen art av menneskeslekten, "vis" på latin. For Hariri er ikke det som skiller oss fra andre dyr verken evnen til å bruke redskap eller intelligensen vår i og for seg, men evnen til å forestille oss det som ikke finnes, altså til abstrakt tenkning.

Denne evnen utviklet vi for neste 100.000 år siden. I Blombos-hulen på kysten av Sør-Afrika har forskere fra Bergen og Sør-Afrika funnet noen av de aller eldste tegnene på at menneskene også hadde en symbolverden, i form av et stykker av fargestoffet oker og biter av bein med innrissede mønster, samt skjell med hull så de kunne brukes som smykker. Seinest for 50.000 år siden vandret grupper av slike kognitivt moderne mennesker ut fra Afrika. Etter hvert befolket de hele jorda og utkonkurrerte andre menneskearter, slik som neandertalerne.

Hariri er opptatt av at evnen til å forestille seg ting som ikke finnes gjorde det mulig å leve sammen og samarbeide i større grupper. Gjennom å danne seg forestillinger om vi og de andre utviklet menneskene både gruppesolidaritet og dro grenser til andre grupper. Noe provoserende bruker han menneskerettighetene som eksempel. Det eksisterer i virkeligheten ingen naturgitte menneskerettigheter sier Hariri. Det er en idé som store deler av menneskeheten har sluttet opp om og som bare eksisterer så lenge vi fortsetter å gjøre det. Det betyr imidlertid ikke at de ikke finnes eller er viktige, bare at de er et produkt av vår kollektive forestillingsevne. På den måten blir de reelle og viktige. Et annet eksempel han bruker er aksjeselskapet Peugot: De har fabrikker i flere land, ansetter tusenvis av arbeidere, bygger biler, har butikker og kan ta opp lån. Men hvis alle fabrikkene stengte i morgen og arbeiderne gikk hjem ville selskapet fortsatt være der. Det ble opprettet på et fransk rettskontor i 1889, og fortsetter å eksistere til en fransk rett oppløser det. Hvis selskapet ble oppløst i morgen ville fabrikkene være der, men ikke lenger Peugot. Andre eksempler Hariri bruker er religion, penger, som jo bare har verdi fordi vi har tillit til dem, staten og markedsøkonomien – alle enormt viktige krefter i livene våre som eksisterer fordi de aller fleste av oss tror på dem.

Dette kan en selvsagt være enig eller uenig i, og Hariris fortelling om hvordan verden har blitt som den er blitt er bare én versjon. Jeg likte den godt fordi den både tar høyde for det vi vet om oss mennesker som produkt av evolusjonen og for vår mulighet til å forme verden rundt oss.  


torsdag 28. april 2016

Hva skjer i Palmyra?


Video fra museet før opprydningsarbeidet startet. AFP.

Nå er det en måned siden syriske regjeringsstyrker gjenerobret oldtidsbyen Palmyra fra Den islamske staten. Byen er ute av nyhetsbildet for denne gang, og bra er det, for bortsett fra at IS er borte har det vært langt mellom de gode nyhetene. I forrige uke var jeg på konferanse i Warszawa til ære for Khaled al-As'ad (1932-2015), den pensjonerte museumsdirektøren i byen, som ble drept av islamistene i fjor. Der var også den konservatoren Bartosz Markowski og arkeologen Robert Żukowski. De var nettopp tilbake etter som første utenlandske spesialister å ha besøkt Palmyra for å vurdere skadene og starte redningsarbeidet.

Som ventet var nyhetene blandet. Museet har vært brukt som kontorer og lager av IS, og det har blitt truffet av bomber fra syriske eller russiske fly. Det var mer som var tilbake i museet da IS kom enn mange av oss hadde håpt. Nesten alle avbildningene av levende vesener som var blitt igjen var veltet og knust. Andre gjenstander, for eksempel de unike kinesiske silketekstilene som er funnet i Palmyrenske gravtårn, lå urørt i utstillingsmontrene. Mange tomme plasser på museumsveggene vitner forhåpentligvis om gjenstander museumsstaben rakk å redde før IS kom.

Mye er uten tvil tapt, men noe kan repareres. Islamistene har knust statuene og relieffene, men har latt bitene ligge der de falt. I en del tilfeller kunne delene settes sammen nesten som puslespill. Det polakkene gjorde var å sortere fragmenter og rydde sal for sal, slik at restene av hver enkelt gjenstand ble liggende samlet. Et av bildene deres etter at ryddearbeidet i en sal var over kan ses på lenken over.  Nå er planen å legge fragmentene av hver gjenstand i en kasse og sende dem til et trygt sted til de kan restaureres.

På grunn av faren for miner og blindgjengere så de bare de ødelagte templene og buen avstand, men polakkenes vurdering var at mye av originalsteinen var intakt og kunne brukes i restaurering. Det er gode nyheter!

Ved siden av å hedre As'ad var det meningen at vi skulle komme fram til en felles uttalelse fra det internasjonale forskersamfunnet om rednings- og gjenoppbyggingsarbeidet. Det viste seg dessverre å bli vanskelig. Det alle imidlertid var enige om er at det som kan gjøres nå er dokumentasjons- og redningsarbeid. Dette er syriske arkeologiske myndigheter i gang med. Samarbeidet med polske arkeologer fortsetter. Polske arkeologer har arbeidet i byen siden 1959 og kjenner samlingene i Palmyra bedre enn noen andre utenfra. Arbeidet med å restaurere monumentene i Palmyra og andre steder i Syria må vente til det er fred i landet, og folk har hus, mat, vann, skoletibud og helsevesen. I Palmyra og mange andre steder i Syria mangler alt dette nå.


onsdag 9. mars 2016

Krig og kulturminner i dronningen av Sabas land

De karakteristiske høyhusene i stampet jord i Shibam i regionen Hadramawt er blant kulturminnene i Jemen som Unesco er spesielt bekymret for. Foto: Jialiang Gao/Wikimedia Commons

I skyggen av borgerkrigen i Syria slites Jemen i stykker av en ødeleggende konflikt. Tidligere president Saleh (avsatt i 2011) og opprørere fra den sjiamuslimske Houthi-militsen kjemper mot nåværende president Hadi, som er støttet av Saudi Arabia og andre arabiske land. I likhet med Syria bærer Jemen en eldgammel kulturarv, som er sterkt truet av krigshandlinger og plyndring, men oppmerksomheten både rundt krigen og kulturarven er mye mindre.

Mange i Norge vil først og fremst kjenne Jemens tidlige historie fra fortellingen i Det gamle testamentet om dronningen av Saba, som besøkte kong Salomo i Jerusalem, og fra strofen "av Saba kom de konger tre" fra Et barn er født i Betlehem. Saba var et av flere kongedømmer i det som i dag er Jemen i perioden fra cirka 700 før vår tidsregning til 570 etter. På samme måte som mer kjente eksempler i Egypt og Mesopotamia var Sør Arabia arnested for en særegen kultur og noen av de eldste statsdannelsene vi kjenner til. Jemen er et lutfattig land, og utenverdenens interesse for Sør Arabias tidlige historie har vært langt mindre enn i de to andre områdene. Nå er landets lite kjente kulturarv truet både av krigshandlinger og av plyndring og smugling av kulturminner.

Jemen ligger i det sørvestlige hjørnet av Den arabiske halvøya. Innenfor en smal kyststripe reiser det seg en fjellkjede som skraper monsunskyene som kommer inn fra Det indiske hav. I deler av Jemen regner det tilstrekkelig til å dyrke jorda uten ekstra vanning, i andre kan regnvannet samles i reservoarer og ledes ut på markene ved hjelp av diker og kanaler. Dette har gjort Jemen til et av de mest fruktbare området i Midtøsten. Romerne kalte landet for Arabia Felix, det lykkelige Arabia. Ved siden av fruktbarheten kom navnet og av de to viktigste ressursene som fantes i området: Røkelse og myrra. Både røkelse og myrra er harpiks fra trær som vokser bare i landene rundt Adenbukta. I antikken var de svært verdifulle. De ble brukt som offergaver til gudene, for å kamuflere dårlig lukt, og til medisin og kosmetikk. Rundt 700 før vår tidsregning begynte folkene i Sør Arabia å sende kamelkaravaner nordover gjennom den arabiske ørkenen til dagens Jordan, Israel, Syria og Irak. Karavanene måtte passere gjennom en rekke byer for å finne vann, og hvert sted måtte det betales toll. Det gjorde varene svært dyre, og søraraberne svært rike. I første århundre etter vår tidsregning kostet en kamellast med røkelse omtrent tre årslønner for en soldat, i det den nådde den romerske havnebyen Gaza.
Røkelsesbrenner fra Jemen,
cirka første århundre etter vår tidsreging.
 Nå i Louvre. Foto: Marie-Lan Nguyen/Wikimedia Commons

Sør-Arabia utviklet sitt eget skriftspråk, annerledes fra alle andre alfabeter. Cirka 8000 innskrifter i stein forteller om guder, konkurrerende konger, stammer og bystater, fordeling av vannressurser og bygging av byer. Nylig er det også funnet store mengder tekster skrevet på trepinner, men disse er ennå ikke ferdig tolket. Over tid fikk noen av småkongedømmene makt over andre, og til slutt stod bare ett igjen, kongedømmet Himyar. Riket hadde tidvis kristne, tidvis jødiske konger. I perioder var det alliert med romerne, i tider vendte det seg mot det nypersiske Sasanideriket. I 570 ble Himyar erobret av sasanidene, og  så i 632 av den nye muslimske bevegelsen. Etter det forsvinner sporene av den sørarabiske kulturen, men Jemen har også en rik kulturarv fra islamsk tid, og er blant annet berømt for sine høyhus bygget av hardstampet jord.

Den saudi-arabiske luftkrigen, som startet i mars 2015, har drept tusenvis av sivile. I følge aktivister har den også gått hardt ut over kulturarven. Bombeangrep skal blant annet ha skadet den store dammen i Marib, en nesten 600 meter lang demning først bygget cirka 700 før vår tidsregning og en ingeniørbragd på linje med pyramidene. De verdensarvlistede gamlebyen i Sanaa og Shibam har også blitt rammet flere ganger og ses på som truet av Unesco. Houthi militsen på sin side har blant annet skadet nasjonalmuseet i Taizz med artilleriild. Øst i landet er terrorgruppene IS og Al-Qaida aktive og ødelegger både islamsk og førislamsk kulturarv på samme måte som i Syria.

Jemen er det fattigste landet i Midtøsten, og folk der har antagelig andre ting å tenke på enn kulturarv. På samme måte som i Syria er det likevel tragisk at historiske minnesmerker som kunne samle folk om en felles, stolt fortid, og som i fredelige tider var populære mål for pengesterke turister, nå skades eller ødelegges for alltid.




torsdag 28. januar 2016

Historiske ruteplanleggere


Tabula Peutingeriana, utsnitt av Conrad Millers utgave fra 1887. Italia med Roma i midten, Balkan øverst, Afrika nederst. Bilde fra Wikimedia Commons
Navigasjonsapper på telefonen og ruteplanleggere på nett gjør det enkelt å  planlegge ferien eller jobbreisen. I alle fall hvis du har nettdekning og programmet du bruker er oppdatert med pågående veiarbeid og de nyeste ruteplanene. Hva gjorde folk før i tida? Folk på farten har alltid hatt bruk for å planlegge reisene sine, og prinsippene bak moderne ruteplanlegging går langt tilbake.

Kart er bilder av hvordan noe er organisert i rom. Landkart er nyttige for å ta seg fram på fjelltur eller på storbyferie, men hvis du skal reise langt trenger du ikke egentlig bilde av landskapet, men heller ruter – fastsatte veier fra A til B. Disse kan godt være tegnet inn på kart, men trenger ikke være det. Tenkt igjen på mobilappen eller GPSen i bilen. Det er listen over avstander og retninger som gjør det mulig å finne veien på kartet. Metrokartet i storbyen viser kjeder av stoppesteder langs rette linjer der stasjonene og linjene i virkeligheten ligger med uregelmessig avstand og langs svingete spor.

Rutebeskrivelser går i alle fall tilbake til romersk tid. Romerne hadde ganske gode landkart, men så vidt vi vet hadde de liten praktisk bruk. For å finne fram langs de berømte romerveiene brukte de rutebeskrivelser, såkalte itinerarier. Dette var korte lister med stoppesteder med avstand mellom dem. Hver gang rutene delte seg startet en ny liste. Ved å legge listene sammen kunne en planlegge reiser over hele riket. Vi kjenner en håndfull slike lister fra romersk tid, som gir godt inntrykk av hvor en kunne reise og hvor lang tid det ville ta. Et av de få romerske kartene vi faktisk har bevart er også egentlig en slik liste. Tabula Peutingeriana (øverst) er en middelalderkopi av et romersk veikart fra 300-tallet. Langs nord-sør aksen er landmassene fra Storbritannia og Sibir i nord til Nord-Afrika og India i sør presset sammen for å få plass på en skriftrull, mens øst-vest aksen er forlenget for å gi plass til alle veiene som ble tegnet inn. De røde strekene markerer veier. Hakk i strekene markerer dagsetapper, mens bygningene er veistasjoner med ulike fasiliteter avhengig av størrelsen.


Det finnes også maritime rutebeskrivelser. De gir navn og beskrivelser på steder langs kysten og avstander mellom dem. En av de best bevarte er fra første århundret etter vår tidsregning. Den inneholder seilingsbeskrivelser for Rødehavet og Det indiske hav med opplysninger om hvor og hvordan en kan seile, hva en kan kjøpe og selge i forskjellige havner, hvem som styrer på ulike steder og hvordan lokalbefolkningen ser på besøk fra fremmede. Fjellet på bildet nedenfor ligger i dagens Somalia og kalles for Kapp Elefant på gresk. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvorfor.

Gammelt seilingsmerke: Kapp Elefas (Ras Filuk) i Nord-Somalia. Bilde: Google Earth


Slike seilingsmerker hjalp styrmenn å vite hvor de var uten kart og med dårlige navigasjonsinstrumenter. Arabiske seilingshåndbøker fra senere tider, men samme område er skrevet som lange dikt. Når styrmannen hadde gjentatt diktet et visst antall ganger skulle han kunne kjenne igjen seilingsmerkene langs kysten.

Nettverket av jesuitterkloster i mellomeuropa på 1600-tallet.
Kopi av manuskript fra statsarkivet i Luzerne.
Foto: Eivind Heldaas Seland
Ikke bare romere og sjøfolk hadde bruk for rutebeskrivelser. Den katolske kirken hadde utsendinger og representanter i de fleste deler av verden. Kartet til høyre viser nettverket til jesuitterordenen i Sentral-Europa på 1600-tallet. Hvert sted to eller flere linjer møtes lå et kloster. Foruten navn på steder er reisetiden mellom stasjonene angitt med tall. Systemet er det samme som i dagens nettverkskart bak i flyselskapenes kundemagasiner.




Reisetid er vel så viktig som avstand. Våre ruteplanleggere gir oss på samme måte som jesuittenes nettverkskart anslått reisetid mellom start og mål. Reisetid kan også framstilles på landkart. Slike kart kalles isometriske. Kartet nedenfor er fra den britiske kartografen Bartholomews økonomiske verdensatlas fra 1914, og viser reisetid fra London. På denne tida fantes det dampskip og jernbaner. Sør-Norge kunne man nå på mindre enn fem dager dager. Ville du til Finnmark tok det mer. Enkelte deler av verden, så som det indre av Arabia, ville man ikke kunne nå engang på førti dager, de fleste av dem på kamelryggen.

Faksimile: J.G. Bartholomew, An Atlas of Economic Geography (1914), kilde: Archive.org

Historie handler kanskje om tid, men også fortidas mennesker levde i en fysisk verden. Rutebeskrivelser og -kart er ikke bare morsomme og ofte vakre, de forteller om hvordan det var å bevege seg, og derfor også å reise i gamle dager.

Har du alltid lurt på om alle veier virkelig fører til Rom eller hvor lang tid det ville tatt å reise fra Londinio til Mediolanvm? Sjekk ut Omnes Viae, en ekte romersk reiseplanlegger på nett.