lørdag 25. oktober 2014

Fra Egypt til Danmark i Bronsealderen

Egyptere på besøk i Sverige. Bertil Almqvist viser seg å ha vært bedre orientert enn mange arkeologer. Barna Hedenhös (Hedenoldbarna), 1949. Bilde: iTunes Böcker


I forrige uke brakte Politikken nyheten om at danske gravfunn fra bronsealderen inneholdt glassperler fra Mesopotamia og Egypt, rundt 3500 kilometer unna. Forskeren som registrerte funnene på slutten av 1800-tallet hadde lagt merke til likhetene med egyptisk materiale, men senere arkeologer hadde rett og slett sett på dette som for usannsynlig, og i årtiene etter andre verdenskrig vektla de fleste forskere lokal forankring, i reaksjon mot ofte ganske vidløftige teorier rundt folkevandringer, invasjoner og kulturpåvirkning i perioden før. Perlene lå oversett i danske museumsmagasiner, men er nå undersøkt i franske laboratorier, og den kjemiske sammensetningen levner ingen tvil om at de engang kom langveisfra. Det er også fascinerende kulturelle paralleller over store områder i Bronsealderen, blant annet knyttet til den viktige plassen sola  og skipet ser ut til å ha hatt i den religiøse forestillingsverdenen, og hvordan gravhauger og gravrøyser ble brukt for å markere tilhørighet til et territorium.

(Se bilder og forskernes egen presentasjon av materialet på videnskap.dk)

De egyptiske og mesopotamiske perlene i Danmark er interessante på to måter. For det første forteller de oss noe om bronsealderverden, for det andre sier den noe om hvordan vi ser på fortida.

For det første: Menneskene i bronsealderen visste naturligvis ikke at de levde  i bronsealderen, men det at det er en moderne betegnelse betyr ikke at den er dårlig. I en verden der de beste våpnene og redskapene, og mange av de fineste gjenstandene og smykkene ble framstilt av bronse, var tilgang på materialet en viktig kilde til ideologisk, økonomisk, militær og politisk makt. Bronse, slik det vanligvis ble framstilt i oldtiden, er en legering av kobber og cirka 5-10 % tinn. Ingen av metallene er veldig vanlige, og tinn er ganske sjeldent. Det betyr at en var avhengig av handel over store avstander. Bronse i Skandinavia kom for eksempel sannsynligvis ofte fra Sentral-Europa. Tinngruvene i Cornwall i dagens Storbritannia leverte antagelig til Middelhavet. Kypros, som har fått navn etter det greske ordet for kobber, leverte til Egypt, Mesopotamia og Hellas.

Behovet for handel med metaller gjorde at en og var avhengig av relativt fredelige forhold. Det måtte finnes institusjoner som gjorde at reisende og fremmede fikk være i fred for røvere og griske herskere. Fra Midtøsten og Egypt kjenner vi litt til avtaler og lover som regulerte dette. Avtalene var gjerne knyttet til hvilken gruppe en hørte til, og kunne være pakket inn i vennskapelig, diplomatisk eller familiær språkdrakt. Hvordan det var i Nord-Europa, og andre steder uten skriftspråk vet vi strengt tatt ikke, men hvis metallhandelen skulle fungere må det ha vært ordninger som tok hånd om dette.

Det at våpenteknologien var avhengig av handel, gjorde antagelig at tilgangen på de effektive metallvåpnene var relativt begrenset. Dette har gjort det lettere for høvdinger og herskere å opprettholde egen makt, og også å utøve så effektiv kontroll over store områder som handelen forutsatte.

Det var ikke noe uoverkommelig praktisk problem å reise fra dagens Danmark eller andre stedet i Nord- eller Sentral-Europa til Middelhavsområdet. Enten en gikk til fots eller reiste med datidas roskip, så var det snakk om en reise på noen måneder. Fram til for litt mer enn 100 år siden dro folk gjerne av gårde på reiser de måtte regne med ville vare i årevis, og hvor det var store sjanser for å omkomme underveis, for å søke arbeid eller drive handel. Vi vet og, både fra tekster, fra gjenstandsfunn, og fra genetiske studier, at folk fra dagens India og Pakistan reiste til Mesopotamia, til Arabia og kanskje til Øst-Afrika, og at egypterne seilte sørover i Rødehavet til Arabia og Afrikas Horn.

Det er altså gode grunner til å se på bronsealderen som en periode med ganske sterke bånd, basert både på handel, delte kulturelle referanser, og politisk allianser. På den måten kan en, slik de danske forskerne gjør, godt snakke om prosesser som ligner på de vi i dag kaller for globalisering. I perioden som fulgte, jernalderen, ser båndene ut til å ha vært svakere og til å ha gått over kortere avstand. Dette henger antagelig delvis sammen med at en ikke lenger var avhengig av handel for å produsere våpen og redskaper.

Så langt hva de egyptiske og mesopotamiske glassperlene i danske graver forteller om Bronsealderen, men hva forteller de om vårt syn på fortida? Moderne historieforskning er blitt til i en periode da verden har endret seg raskt. Teknologi har gjort verden mindre, rikere, og mer integrert, men samfunnet har også blitt mer komplekst. I førmoderne samfunn skjedde det også endringer, men de gikk saktere, og de var begrenset av manglende tilgang på energi ut over muskelkraft og noe vind og vann. Jeg tror at de raske endringene i vår egen tid gjør at vi ofte kraftig undervurderer kompleksiteten i førmoderne samfunn. Fordi verden har blitt gradvis rikere og mer teknologisk utviklet over tid tar vi det for gitt at jo lenger tilbake vi kommer i tid, desto mindre utviklet var den. I teknologisk forstand er det noe i det, men med hensyn til organisering av samfunnet er det ikke nødvendigvis det. Bronsealderens mennesker levde og virket innenfor samme naturgitte rammebetingelser som folk i romertiden eller i Europa i renessansen. Folk i Nord-Europa i bronsealderen kunne selvsagt like godt reise til Middelhavet som korsfarerne i Middelalderen. På den måten er det ingenting overraskende i at det dukker opp egyptiske glassperler i danske bronsealdergraver.

Jeg tror likevel det er tvilsomt om mange nordboer reiste til Egypt eller Irak på egenhånd, eller at egyptere besøkte Danmark, nettopp fordi handelen var avhengig av avtaler og ordninger som tok hånd om sikkerheten til fremmede. Slike avtaler og allianser kunne en lage med nabofolk, men det må ha vært vanskelig med grupper som bodde lengre unna, og en risikerte at de som bodde i mellom ville føle seg forbigått, i bokstavelig forstand. Dette var enklere for bronsealderfolkene som seilte på Rødehavet og i Persiabukta, hvor kystene var sparsomt befolket. Særlig handel over land er det lettere å se for seg som en kjede av forbindelser over relativt kort avstand, heller en lange reiser til fjerne himmelstrøk. Glassperler, slike som de som er funnet i Danmark, er velegnede handelsvarer og gaver. De er billige å produsere, lette å frakte, holdbare og sterke, og har bred appell på tvers av kultur.

tirsdag 21. oktober 2014

Krig, fred, vald og islam

Individet må gi avkall på personleg fridom for å leve i relativ tryggleik: Tittelbladet til Thomas Hobbes' Leviathan (1651), bilde: Wikimedia


I Dag og Tid 3. Oktober, og igjen i Verdibørsen på NRK P2 18. Oktober spør journalist og forfattar Halvor Tjønn om det er tilfeldig at dei fleste væpna konfliktane i dag er i eller i kring islamske land. Eg er samd med Tjønn i at det knapt er  tilfeldig, og at spørsmålet er blant dei viktigaste for oss som gjerne vil forstå kva som skjer i verda i dag, men i motsetning til Tjønn trur eg ikkje at nokre krigerske vers i Koranen bidreg til å forklare situasjonen.

Tjønns kommentar tek utgangspunkt i dei mange og blodige konfliktane som herjar i Midtausten og Nord-Afrika. Han peiker mellom anna på svake og umodne nasjonalstatar, vektlegging av islamsk fellesskap på tvers av statsgrensene framfør nasjonal tilknyting, manglande teknologisk og økonomisk utvikling, samt mislukka vestleg innblanding. Så langt følgjer eg han i det meste. Vidare legg Tjønn vekt på det såkalla sverdverset i Koranen (sure 9 vers 5), der dei truande blir pålagde å ta livet av avgudsdyrkarar. Som Tjønn peikar på held også andre religionar seg med svært valdelege heilage tekstar, men Tjønn viser til manglande vilje til å diskutere eller ta oppgjer med vanskelege sider ved eigen religion som eit kjennemerke ved islam. Dette knyter han igjen til den moderne historia av religiøst legitimert vald i deler av den islamske verda. Tjønn har sjølvsagt rett i at islam vert brukt i stort monn for å legitimere valdshandlingar, men eg trur ikkje at religionen ligg bak dei fleste konfliktane i en islamske verda.

Slik eg les Tjønns kommentar kjem han inn på to spørsmål. Det eine er kvifor det oppstår krig og konflikt. Det andre er kvifor det er så mykje av dette i Midtausten i vår eiga tid. Denne responsen tar utgangspunkt i det første, som eg er opptatt av i mi eiga forsking. Det har sjølvsagt òg relevans for det andre, som eg er opptatt av i det eg har reist og arbeida i Midtausten i fredelegare tider.


Verst av alt er utryggleik

Bilde: Amazon.com
I boka Violence and Social Order (2009) slår historikaren, økonomen og nobelprisvinnaren Douglass C. North og kollegaane hans John J. Wallis og Barry Weingast fast at det grunnleggande problemet alle samfunn står overfor er å handtere vald. Dette er ikkje ein original observasjon, men kan sporast direkte tilbake i alle fall til Thomas Hobbes’ Leviathan (1651). Hobbes skildrar den statslause naturtilstanden som ein krig der alle står mot alle, og der menneskja lev ”einsame, utrivelege, dyriske og korte” liv i ”samanhengande frykt og livsfare”. For å få leve i relativ tryggleik må dei gje frå seg den individuelle fridomen til staten. Slik er det sjølvsagt ikkje i røynda. Folk i statslause samfunn lever ofte liv dei opplever som rike, gode og frie, men moderne studiar av slike grupper syner ratar av vald, overgrep og drap som får jamvel dei mest brutale regimer, både i den moderne verda og i historisk forstand, til å stå fram som fredsæle og trivelege alternativ for dei som ikkje gjer motstand. Valden i slike samfunn rammar i størst grad dei som vert rekna for å stå utanfor fellesskapen, det være seg stammen, folket eller religionen, men òg svake eller uproduktive medlemmar av flokken, så som barn, uføre, enker og eldre. For dei fleste er eit undertrykkande regime som held ro og orden langt å føretrekke framfor fråvær av statsmakt. Det unnskyldar sjølvsagt ikkje statleg undertrykking på noko vis.

Moderne og førmoderne

Max Weber, 1894, Bilde: Wikimedia
Max Weber, ein av grunnleggarane av moderne samfunnsvitskap, definerte den moderne staten ut frå
at han gjer krav om monopol på legitim valdsbruk innafor eit avgrensa territorium. Weber var utdanna historikar og kjende godt til førmoderne samfunn. Han hevda at ein sentral skilnad mellom førmoderne og moderne statar, var at dei førmoderne var bygde på partikularistiske band. Det vil si at dei forholdt seg til innbyggjarane ut frå eigenskapar ved dei som einskildpersonar, som til dømes religion, etnisitet, personleg vennskap, slektskap og så bortetter. Moderne statar var i større grad tufta på universialistiske prinsipp, der innbyggarane hadde juridiske rettar i kraft av borgarskap, og der staten ikkje skulle ta omsyn til individuelle eigenskapar og band.

North og kollegaane hans tek opp arven både frå Hobbes og Weber. Frå Hobbes tek dei med seg at menneskelege samfunn er tvungne til å regulere valdsbruk. Dei skildrar korleis samfunn handterer valdsproblemet ved hjelp av det dei kallar organisasjonar og institusjonar. Organisasjonar er ’grupper av menneske, som strevar mot ei blanding av felles og eigne mål gjennom delvis samordna åtferd’. Døme på organisasjonar kan vere alt frå statar, stammar og religiøse grupper til idrettslag og private firma. Institusjonar er spelereglane i samfunnet, dei ’formelle og uformelle mønstra som styrer samhandling mellom individa’. Det kan vere tale om lover, men òg normer for korleis en opptrer mot folk som hører til andre grupper, til dømes andre religionar.

Frå Weber hentar dei det grunnleggjande skiljet mellom moderne og førmoderne samfunnsskipnader, men til forskjell frå Weber vil dei plassere dei fleste nåtidige statar, inkludert dei i Midtausten i den førmoderne kategorien. Ei relativt lita gruppe moderne samfunn er kjenneteikna av det dei kallar fri tilgang (”open access”), resten av det dei inspirert av Hobbes kallar for naturtilstanden (”natural state”). Sistnemnte kategori er dominerte av organisasjonar som er spesialisert i bruk av vald (i den utvida tydinga av tvangsmiddel), og som bruker denne kompetansen til å styre økonomiske ressursar, makt og status, til dømes i form av inntekter, stillingar og privileger, i si retning. Oftast vil det å avstå frå maktbruk vera meir effektivt enn å faktisk bruke det, men trugsmålet om vald ligg alltid bak, og hindrar andre grupper frå tilgang til systemet, mellom anna ved å regulere høva til å skipa nye organisasjonar. Maktskifte vil skje med tvang, om ikkje nødvendigvis med vald. I opne samfunn er det derimot fri tilgang til å danne nye organisasjonar og til å konkurrere om makt og ressursar, anten det er idrettslag eller politiske parti. Valdsbruken er underordna politisk kontroll, og tilgangen til det politiske og økonomiske systemet er open.

Oss og dei andre
Lenge tenkte antropologane at folk identifiserte seg med folk som dei hadde mykje til felles med. Det er rett nok, men bergensforskaren Fredrik Barth peikte på at gruppekjensle først og fremst oppstår i det ein drar grenser mot dei ein oppfattar at ein er forskjellig frå. På Barths tid handla gruppeforskinga mykje om etnisitet. I dag er ein òg opptatt av andre former for gruppekjensle, og religion er ein effektiv variabel både for å finne felles referansar, og for å trekke grenser mot andre.

Korleis heng dette saman med situasjonen i Midtausten i dag? Etter Webers typologi står alle statane i Midtausten på ulike stadium i overgangen frå det førmoderne til det moderne. Dei fleste har sekulære forfatningar og formelt sett like rettar for alle borgarar. Særleg på 1960- og 1970-talet vart det gjort sterke forsøk på å erstatte gamle institusjonar bygd på partikulære (personavhengige) band med nye, universalistiske, i alle fall på overflata, og på å skape nasjonalkjensle på tvers av andre formar for gruppeidentitet. Problemet er at desse statsdanningane like fullt vart verande i det North og kollegaene kallar naturtilstanden. Dei formelt opne systema vart dominerte av organisasjonar basert på religion, etnisitet, stammetilknytning, slektskap og venskap, som brukte statens valdsapparat til å rigga systemet for å sikre makt, status og ressursar til eigne medlemmar.

Kva skjedde så når desse regima og gruppene dei sprang ut frå kom under press eller braut saman i møte med ytre eller indre motstand? Dei søkte å forsvare eigen posisjon og interesser med det dei var gode på, nemleg vald. I Irak og Libya måtte dei gje tapt for fiendar med større valdspotensial (USA og allierte). I Egypt vann det gamle regimet etter  kvart makta tilbake. I Syria veit ingen enno kva som kjem til å skje til slutt, men venteleg vert det ikkje vakkert. At det nye, demokratisk valde regimet i Bagdad òg viste seg å favorisere visse grupper framføre andre når ressursar og posisjoner skulle fordelast er synd, men knappast overraskande. I Libya kjemper ei rekke organisasjonar bygd på partikularistiske, førmoderne institusjonar som religion, stamme, heimstad og etnisitet om makta. Dei gjer det med vald, fordi det ikkje finnast nokon moderne stat der dei kan konkurrere opent og fredeleg om makt og ressursar, og der dei blir handsama som borgarar heller enn som  medlemmar av ei gruppe.

Kva plass har så religion i dette? Religion er openbart viktig for aktørane i konfliktane i Midtausten, og i tilfellet ISIS ser vi dessverre at religion nyttast til å legitimere vald og drap. Her er eg på linje med Tjønn. Men religionen eller nokre brutale skriftstader er ikkje årsak til krig. Religion er i første rekke ein av fleire mogelege måtar å skape gruppesolidaritet på når staten er urettvis, eller ennå verre ute av stand eller utan vilje til å garantere tryggleik og velferd for innbyggarane. Når dei irakiske, libyske og syriske statsdanningane (organisasjonane) knakar i samanføyingane, eller i tilfella Saddam, Gaddafi og Assad vender seg mot eigne borgarar, må folk vende seg til organisasjonar tufta på andre band enn borgarskap. Religion er eit slikt band, men stamme, heimstad, etnisitet og institusjonell tilknyting, til dømes til den vaklande staten, er andre.

Dette er eit forsøk på å gje ei forklaring. Noko løysing er det dessverre langt i frå. Skal Midtausten bli ein fredeleg stad over tid, held det ikkje at det etableras nye undertrykkande regime. Det må skapast opne samfunn der relasjonane bygger på universelle, juridiske rettar, ikkje berre i teori, men òg i praksis. Det kan vanskeleg skje med vald, men må komme av di lokale elitar ser seg tent med meir opne samfunn, mellom anna fordi det fører til auka velstand. Vegen dit er utvilsamt lang, men Asia, Europa og Sør-Amerika  har vorte dramatisk betre og fredelegare stadar å leve gjennom dei siste tiåra. Det gjev håp om betre tider òg i Midtausten.

Sjå òg kollega Knut Vikør sin replikk til Tjønn på shubbak.no.

Litteratur:

Hobbes, Thomas & Lausund, Olav (2012) Leviathan, eller En kirkelig og sivil stats innhold, form og makt, Del 1 og 2, [Oslo], De norske bokklubbene.

North, Douglass C. (1990) Institutions, Institutional Change and Economic Performance, Cambridge, Cambridge University Press.

North, Douglass C., Wallis, John Joseph & Weingast, Barry R. (2009) Violence and Social Orders: A Conceptual Framework for Interpreting Recorded Human History, Cambridge, Cambridge University Press.

Weber, Max (1919) Politik als Beruf, Tübingen, J.C.B. Mohr.

Weber, Max (1922) Wirtschaft und Gesellschaft, Tübingen, J.C.B. Mohr.




fredag 10. oktober 2014

Det er en liten verden...

Denne posten er også publisert på BT Innsikt. Følg meg og mange forskerkolleger, som blogger der fram til januar 2015.

Har du opplevd at du kommer i snakk med folk du aldri har møtt før, og så viser det seg at dere har felles kjente. Kanskje det skjer i utlandet eller et sted i Norge du aldri har vært før. ”Det er en liten verden” sier dere, og så tenker du at dette var jo et pussig tilfelle, men egentlig handler det mer om statistikk enn om tilfeldigheter. Faktisk er det slik at du kjenner så mange andre, som igjen har så store kontaktnett, at det finnes ganske mange forbindelser der ute, det er bare ikke så ofte du blir oppmerksom på det.

Psykologer mener at de fleste av oss kan holde styr på rundt 2000 mennesker, med ansikt og hvor de hører til, for eksempel ekspeditøren du møter jevnlig på bensinstasjonen, men ikke egentlig kjenner. Gjennomsnittlig har vi rundt 500 bekjente, som også uten videre vet hvem vi er. Hvis jeg er som andre, og kjenner 500 andre, som hver igjen kjenner 499 i tillegg til meg, så har vi et samlet nettverk på nesten 250.000. Det tilsvarer omtrent innbyggertallet i Bergen. I teorien burde vi stå i forbindelse med alle andre på jorda i løpet av fire ledd. Slik er det selvsagt ikke, fordi veldig mange vil gå igjen som felles kjente hos mange av personene i nettverket. Det er derfor vi svært ofte vil ha felles kjente med folk vi ikke har møtt før, selv om vi som regel aldri oppdager det. I alle fall ikke før Facebook og LinkedIn begynte å fortelle oss hvem vi kanskje også kjenner, ut fra de vi allerede har på kontaktlistene våre.

Både forfattere og forskere har lenge lekt med tanken på hvordan vi på denne måten er i indirekte forbindelse med alle andre på jorda, og dette var utgangspunktet for et av de mest berømte psykologiske eksperimentene som er gjort. I 1967 publiserte Stanley Milgram og kollegene hans ved Harvard Universitetet resultatene av en studie, hvor de sendte brev til tilfeldig valgte personer på landsbygda i USA. Mottagerne ble bedt om å sende en beskjed til en navngitt person i Cambridge, Massachusetts. Det dreide seg om konen til en student ved universitetet, som altså ikke var spesielt kjent på noe vis. Forsøkspersonene ble bedt om å ikke forsøke å kontakte målpersonen direkte, dersom de da ikke tilfeldigvis kjente henne fra før, men heller sende oppgaven videre til noen de kjente, som de mente det var mer sannsynlig at hadde kontakt med målpersonen. I det første eksperimentet ble det sendt ut 160 brev, og 44 nådde fram. De hadde vært innom mellom alt mellom to og ti mellomledd. Medianverdien, det vil si det vanligste antallet, var fem mellomledd før brevet kom fram. Målpersonen ble altså nådd i sjette ledd. Dermed var begrepet six degrees of separation født (som også er tittelen på en film fra 1993), som et uttrykk for en liten og sammenvevd verden.

Cyanide and Happiness, a daily webcomic
Cyanide og Happines forstår hva "six degrees of separation" kan bety i praksis. Delt med tillatelse.
Cyanide & Happiness @ Explosm.net Read more at http://explosm.net/comics/689/#JdDri06oDm4sDAOL.99


Det har vært gjort flere forsøk på å rekonstruere resultatene til Milgram og kollegaene hans, med varierende suksess, men antallet forbindelser er ikke så viktig i seg selv. Det studien viste er det som Milgram beskrev som et ”small-world” nettverk. Et nettverk hvor hver enkelt del, eller node som det kalles, av nettverket ikke nødvendigvis har så mange forbindelser, men hvor hver enkelt node ganske enkelt kan nå hele nettverket via andre noder. Et eksempel på et slikt nettverk er flyruter. Fra Bergen er det et begrenset antall forbindelser, men vi trenger ikke gjøre mange mellomlandinger for å nå hele verden. Dette er en helt annen form for nettverk enn jernbanen, hvor vi må innom mange stasjoner for å komme til andre deler av jernbanenettet.

Selv er jeg historiker, ikke psykolog. Hvordan kan resultatene til Milgram og andre nettverksforskere kaste lys over prosesser i fortida? Jo, nettverksanalyse gir både redskap til å undersøke kontakter mellom mennesker og steder i fortida, og modeller som kan hjelpe oss å forklare disse kontaktene. Migrasjon, spredning av teknologi, handelsvarer, religion, sykdommer og så videre kan forklares ved hjelp av nettverksmodeller, og i tilfeller der vi har begrenset kildemateriale, det gjelder særlig innenfor arkeologifaget og eldre historie, kan nettverksmodeller hjelpe oss å si noe om hvordan vi kan regne med at de kildene vi har passer inn i en større sammenheng. Noe jeg selv syns er særlig spennende med nettverksstudier, er at de gjør det mulig å se etter mønstre som ligger utenfor eller nedenfor det som statsapparatet har fanget opp eller påvirket. Gjennom å se på sosiale nettverk i gammel tid kommer vi nærmere det vi med et moderne ord kaller for sivilsamfunnet, som mange samfunnsvitere vil mene rett og slett ikke eksisterte i gammel tid. Sammen med kollega Håkon Teigen driver jeg et forskningsprosjekt hvor vi ser på betydningen av sosiale nettverk i den romerske verden. Et moderne og tragisk eksempel på hvor viktige og sterke slike nettverk kan være er situasjonen i Syria og Irak i dag, hvor staten, der alle i teorien var likeverdige borgere selv om det nok ikke var slik i praksis, bryter sammen, og andre og eldre former for gruppetilhørighet, så som stamme og religion, tar over.