tirsdag 2. desember 2014

Bokomtale: Det året da verden gikk under

Byporten i Ugarit i dagens Syria. En av byene vi med stor sikkerhet kan si at Sjøfolkene ødela.
 Foto: © Jørgen Christian Meyer


Eric H. Clines populærvitenskapelige bok 1177 B.C. The year civilization collapsed, er en av det amerikanske bokårets mest uventede suksesser. Boka er utgitt på velrenommerte Princeton University Press og er utstyrt med fotnoter og det hele, men har sust inn på bestselgerlistene, sparket i gang debatter om hva vi kan lære av historien, og om sårbarheten i vårt eget samfunn.

Hva skjedde i 1177? Den Egyptiske faraoene Ramses III vant et slag mot en fiende han kalte for sjøfolkene, og fikk laget en innskrift til minne om seieren. Vi vet ikke helt hvem sjøfolkene var og hvor de kom fra. Det vi vet er at egypterne og Ramses var de eneste som klarte å stå i mot. Rundt hele det østlige Middelhav knakk gamle og mektige riker sammen. Palassene på Knossos på Kreta, som mange norske turister har besøkt, brant ned og ble aldri bygget opp. Det samme skjedde i Mykene i Hellas, i Troja i Tyrkia, og i Ugarit i Syria. Skriftkulturen forsvant, fjernhandelen opphørte, og forseggjort og avansert male- og keramikkunst ble erstattet av grove og enkle former. I tiårene rundt 1177 var det én verden som gikk under, og en annen som oppstod, bokstavelig talt på ruinene. Hvorfor skjedde det, og hva kan vi eventuelt lære av det? Det er spørsmålene Cline har fått amerikanerne til å diskutere i høst.

Cline starter med å beskrive handel, diplomati, krig og internasjonal politikk mot slutten av bronsealderen. Fra Hellas i nordvest og Egypt i sør til dagens Irak i øst, konkurrerte og samarbeidet konger i et spill om makt, rikdom og innflytelse. Gjennom utdrag fra det skriftlige kildematerialet, som først og fremst består av innskrifter og av brev bevart på leirtavler, samt beskrivelser av utgravningssteder og arkeologiske funn, gir Cline leseren et levende bilde av aktørene. Hovedpoenget hans er at datidens verden kanskje ikke var så veldig forskjellig fra vår, i det den var tett sammenvevd av handel og diplomati, og at både tilgang på ressurser, maktpolitiske hensyn og redselen for å tape ansikt kunne avgjøre spørsmål om krig og fred.

Foto: Amazon.com
Så kommer de vanskelige tiårene. By for by blir forlatt, brent, og aldri bygget opp. Hva er det som skjer? Tidligere har forskere hatt en tendens til å legge vekten på enkeltfaktorer: Sjøfolkene, klimaendringer med påfølgende tørke og hungersnød, jordskjelv, sammenbrudd i handel, opprør mot autoritære herskere, endringer i teknologi eller militær organisering.

Cline går nøye gjennom det arkeologiske materialet, som har blitt atskillig rikere de siste par tiårene. Han viser at prosessen ikke var så brå som en har tenkt seg, men strakte seg over en periode på omtrent 80 år. Flere av de ødelagte byene ser ikke ut til å ha blitt angrepet av sjøfolkene, men av nabofolk som de hadde levd i en gjensidig maktbalanse med gjennom flere hundre år. Noen steder viser sammenraste bygninger jordskjelv. Enkelte byer ser ut til å ha vært tomme da de brant. Noen steder brant templer og palasser, mens byen ble stående. Andre steder viser keramikken tegn på fredlig innvandring og samlevnet før katastrofen.

Bildet Cline trekker opp endrer ikke inntrykket av sivilisasjonssammenbrudd, men viser at prosessene som førte fram til sammenbruddet var langvarige, komplekse, sammenvevde, og ikke minst for en stor del menneskeskapte. Kanskje det er det som har gjort boka så populær i USA, og som gjør den så tankevekkende: Menneskene skaper selv sin framtid, og summen av valg kan gjøre at ting går fryktelig galt. Noen som sa at vi ikke har noe å lære av historien?

Dette er spennende lesning, basert på det siste av tilgjengelig forskning. Kjenner du noen som er glad i historie, men har fått litt mye av andre verdenskrig og 1814 i det siste, så er dette absolutt en bok å anbefale. Selv liker jeg boka svært godt, men skulle ønske den hadde tatt for seg et bredere område enn det østlige Middelhav. Norske lesere vil kanskje reagere på at israelfolkets utvandring fra Egypt og Homers trojanerkriger får litt mye plass, men noe skal det amerikanske hjemmepublikumet ha, og myter – slik Cline er klar på at dette er i faglig forstand – er også bra stoff. Mon tro om boka kommer på norsk etterhvert? Det ville være morsomt om et norsk forlag turde å satse på en slik bok.

Mer om bronsealder og kollaps på Globalhistorie

mandag 17. november 2014

Folk som ikke oppdaget Amerika

Martin Waldseemüllers kart fra 1507 er det første som navngir Amerika, og gjengir de nyoppdagede områdene som et eget kontinent (til høyre). Bilde: Wikimedia Commons / Badische Landesbiliothek 

Den tyrkiske avisen Hurryiet melder at statsminister Erdogan har besøkt muslimske ledere i Latin-Amerika. Der har han sluppet den sjokkerende nyheten at det slett ikke var Christoffer Columbus og hans mannskap som var først ute da de landet på Bahamas i 1492. Nei, de første oppdagerne av Amerika var i følge presidenten muslimske sjøfolk, som kom dit flere hundre år før den spansk-italienske oppdageren. Erdogan brukte i følge Hurriyets rapport også deler av talen sin til et oppgjør med kolonialismen. Det kunne være fristende å minne ham om at de fleste landene i Latin-Amerika oppnådde uavhengighet omtrent hundre år før de osmanske besittelsene i Midtøsten, men det er selvsagt noe helt annet. Bare synd for Erdogan at mange andre også gjør krav på æren av liksom å ha vært først i Amerika. Her er noen av dem:

1: Egypterne seilte til Amerika og bygde pyramider cirka 2500 før vår tidsregning.

2: Minoerne reiste til Amerika etter utbruddet av vulkanen på Thera, cirka 1450 før vår tidsregning, eller var det befolkningen på Atlantis? Det er lett å gå i surr her. De etterlot seg i alle fall den berømte Kensingtonsteinen, som i virkeligheten ikke er en falsk runestein fra sent 1800-tall, men en minoisk innskrift.

3: En av de israelske stammene som ble fordrevet da assyrerne erobret kongedømmet Israel utvandret til Amerika, 721 før vår tidsregning.

4: Fønikerne skal også ha besøkt Amerika alt på 700-tallet før vår tidsregning. Kanskje de fraktet israelerne?

5: Stedsnavnstudier skal vise at mesteparten av Amerika ble kolonisert av nybyggere fra det øst-indiske kongedømmet Kalinga, ca 300-200 før vår tidsregning.

Kensingtonsteinen, funnet i 1888 i Minnesota, 
brukes som bevis på både  minoisk og  norrøn 
aktivitet i Amerika, men er i virkeligheten et 
falsum. Bilde: Wikipedia
6: Muslimske sjøfolk oppdaget Amerika i 1184 og bygde en moské på et fjell på Cuba, som fortsatt stod der da Columbus kom 300 år senere.

7: De norrøne innbyggerne i Vestbygda på Grønland utvandret til Amerika på 1300-tallet for å slippe unna norsk skattlegging. Der ble de senere observert av europeiske pelsjegere, som hvite og blåøyde eskimoer.

8: Folk fra Norge og Sverige koloniserte også Midtvesten og etterlot seg også den berømte Kensingtonsteinen i 1362, dersom steinen da ikke egentlig var minoisk (se over), eller falsk, slik runeforskerne sier.

9: Baskiske fiskere skal ha fisket ved Newfoundland i uminnelige tider. De glemte bare å si det til noen.

10: Den kinesiske admiralen Zeng He seilte rundt jorda og besøkte Kina i 1421

Det er uvisst om Erdogan selv tror på teorien om at muslimske sjøfolk oppdaget Amerika. Utenfor hjemlandet, og forhåpentligvis også blant folk flest der, påkaller det i beste fall latter. En del spanjoler har i følge Hurriyet latt seg provosere. Det er uansett et grelt eksempel på hvordan politikere og statsledere bruker historie, eller i dette tilfellet historieforfalskning, til å framheve egen nasjon eller kultur som verdens eldste og beste.

Så til den mye kortere listen over folk som kan sies å faktisk ha oppdaget Amerika.

1: Amerika ser ut til først å ha blitt oppdaget av folk som vandret over en landbro som ble dannet på grunn av lavere havnivå under siste istid. De skal ha krysset over fra Sibir cirka 18.000 før nåtid, og ha beveget seg sørover cirka 4.000 år senere. Nye genetisk studier tyder på at de kan ha vært flere bølger med innvandrere, og at noen også kan ha tatt seg fram langs kysten med båter.

2: Rundt år 1000 seilte Leiv Eirikson ut fra Grønland, for å finne landet Bjarne Herjolvsson hadde sett noen år tidligere. Han oppdaget landet som han kalte Vinland. Det ble aldri noen varig norrøn bosetning der.

3: Christofer  Columbus nådde Bahamas øyene i oktober 1492. Dette ble starten på den varige kontakten mellom Amerika og resten av verden. Columbus selv trodde til sin dødsdag imidlertid at han var kommet til Asia.

4: Amerigo Vespucci, i 1501, skal ha vært den første som forsto at Amerika var et kontinent, og at det dreide seg om nytt land, ikke om en del av Asia. På Waldseemüllers kart fra 1507 fikk det nye kontinentet hans navn, og slik ble det værende. Vespucci skal ikke ha lagt merke til noen tyrkiske nybyggere på sin eksepdisjon. 

onsdag 12. november 2014

Mat og historie, mat og identitet


Nybyggere og innfødte deler mat under den første thanksgiving-festen i Plymouth, 1621.
JLG Ferris 1932 / Library of Congress


Alle trenger mat. Det er noe av det som gjør oss til mennesker, og noe av det som gjør oss til dyr. Det å dele et måltid eller å gi gaver av mat er en av de få institusjonene som er felles for alle mennesker på tvers av kultur. I forrige uke var jeg på Forskningsrådets SAMKUL-konferanse i Trondheim. SAMKUL er et forskningsprogram som finansierer forskning som belyser hvordan kultur og historie former dagens samfunnsutvikling. I Trondheim var mer enn hundre forskere og andre interesserte samlet for å lære om og diskuterte hvordan mat, matkultur og matteknologi former samfunnet. Her kommer litt av det jeg lærte av tre av foredragsholderne. Nederst i posten ligger video av foredragene.

Første innleder var historieprofessor Ken Albala, fra University of the Pacific i California. Albala ga en oversikt over tanker rundt naturlig mat fra gammeltestamentelig tid og fram til i dag. Hovedpoenget hans var at all mat i utgangspunktet er naturlig, og at tanker om hva som er naturlig alltid har stått i motsats til hva som er vanlig i samtida. Tilhengere av steinalderdietter mener for eksempel at menneskene før jordbruket spiste mest kjøtt. I virkeligheten har forfedrene våre alltid spist betydelige mengder planteføde også. I dag er mange av oss opptatt av å lage mat fra bunnen av. Det franske kjøkken er kanskje det fremste eksempel på hvordan råvarer kan raffineres,blandes og dermed endres. Filosofen Rosseau (1712-1778) så nettopp på dette som unaturlig forandring av maten og anbefalte brød, frukt, grønnsaker og vann, som naturlig og sunn mat. Senere bølger av interesse for naturlig mat har gjerne fulgt innovasjoner i matteknologi. Før kom de omtrent en gang i hundreåret, nå skjer det oftere. Frysevarer og hermetikk har for eksempel blitt sett på som noe unaturlig, og derfor usundt. I dag regnes det å lage sin egen hermetikk i form av syltetøy og syltede grønsaker fra egen hage, som det mest naturlige av alt. Albala spår at vi nå står foran en ny bølge med interesse for naturlig mat i reaksjon mot genmaipulert mat som kommer til å bli stadig mer vanlig.

Karin Zachmann fra Technische Universität München snakket om mat og teknologi. Et av hovedpoengene var hvordan teknologi først fra slutten av 1800-tallet førte til tillit til matproduksjon, fordi en kunne stole på at regler og myndigheter sørget for at maten var sunn og trygg. De siste tiårene har teknologi gjort at vi vet mye mer om hvordan det vi spiser påvirker helsen vår over lang tid, for eksempel i forhold til utvikling av livsstilssykdommer eller utløsning av genetisk bestemte sykdomemr. Det gir ny interesse for lokalprodusert og såkalt naturlig mat. Et morsomt paradoks Zachmann trakk fram er hvordan vi er engstelige for at amerikansk kylling skyllet i klorvann skal bli lovlig i Europa. Samtidig har vi ingenting imot å la barna våre plaske i timevis i klorfylte svømmebasseng. I det ene tilfellet er det unaturlig, i det andre et vitenskapsbasert tiltak for å hindre spredning av smittsomme sykdommer.

Foredraget til Ingvild Sælid Gilhus, Universitetet i Bergen, hadde Romerriket som utgangspunkt, og handlet om hvordan mat både kan danne fellesskap og brukes til å trekke grenser mot andre. Rituelle måltider i forbindelse med ofringer skapte kontakt mellom mennesker og gudeverden, og kontinuitet mellom døde, nålevende og framtidige generasjoner. Regler for hvilken mat som var religiøst ren, og altså kunne spises, og hvilken som var uren, og ikke kunne spises. Ble brukt til å skape samhold mellom medlemmer i religiøse fellesskap, men ikke minst til å avgrense seg fra andre grupper, og skape hierarki mellom grupper. Matvaner er viktige for selvoppfattelse og identitet, og Gilhus pekte på skiller i matvaner som har røtter tilbake til antikken: Skillet mellom de som spiser svin og de som ikke gjør det er fortsatt en viktig religiøs og kulturell identitetsmarkør. Skillet mellom vegetarer og kjøttetere, som tradisjonelt sett var et øst-vest skille, kan i dag kan ses på som østlig innvirkning på Vesten. 

Bør kultur- og historieforskere være opptatt av mat? Svaret er klart ja. Hvordan vi skaffer mat legger rammene for forholdet vårt til naturen. Hvordan vi deler på maten for forholdet oss i mellom. Foredragene jeg hørte i Trondheim var både en påminnelse om at forholdet vårt til mat er preget av kultur like mye som av natur, og at kultur er viktig i denne sammenhengen fordi det former hvordan vi ser på hva som er naturlig, riktig og bra.  

Interessekonflikt: Jeg arbeider selv på et forskningsprosjekt finansiert av SAMKUL-programmet.

lørdag 25. oktober 2014

Fra Egypt til Danmark i Bronsealderen

Egyptere på besøk i Sverige. Bertil Almqvist viser seg å ha vært bedre orientert enn mange arkeologer. Barna Hedenhös (Hedenoldbarna), 1949. Bilde: iTunes Böcker


I forrige uke brakte Politikken nyheten om at danske gravfunn fra bronsealderen inneholdt glassperler fra Mesopotamia og Egypt, rundt 3500 kilometer unna. Forskeren som registrerte funnene på slutten av 1800-tallet hadde lagt merke til likhetene med egyptisk materiale, men senere arkeologer hadde rett og slett sett på dette som for usannsynlig, og i årtiene etter andre verdenskrig vektla de fleste forskere lokal forankring, i reaksjon mot ofte ganske vidløftige teorier rundt folkevandringer, invasjoner og kulturpåvirkning i perioden før. Perlene lå oversett i danske museumsmagasiner, men er nå undersøkt i franske laboratorier, og den kjemiske sammensetningen levner ingen tvil om at de engang kom langveisfra. Det er også fascinerende kulturelle paralleller over store områder i Bronsealderen, blant annet knyttet til den viktige plassen sola  og skipet ser ut til å ha hatt i den religiøse forestillingsverdenen, og hvordan gravhauger og gravrøyser ble brukt for å markere tilhørighet til et territorium.

(Se bilder og forskernes egen presentasjon av materialet på videnskap.dk)

De egyptiske og mesopotamiske perlene i Danmark er interessante på to måter. For det første forteller de oss noe om bronsealderverden, for det andre sier den noe om hvordan vi ser på fortida.

For det første: Menneskene i bronsealderen visste naturligvis ikke at de levde  i bronsealderen, men det at det er en moderne betegnelse betyr ikke at den er dårlig. I en verden der de beste våpnene og redskapene, og mange av de fineste gjenstandene og smykkene ble framstilt av bronse, var tilgang på materialet en viktig kilde til ideologisk, økonomisk, militær og politisk makt. Bronse, slik det vanligvis ble framstilt i oldtiden, er en legering av kobber og cirka 5-10 % tinn. Ingen av metallene er veldig vanlige, og tinn er ganske sjeldent. Det betyr at en var avhengig av handel over store avstander. Bronse i Skandinavia kom for eksempel sannsynligvis ofte fra Sentral-Europa. Tinngruvene i Cornwall i dagens Storbritannia leverte antagelig til Middelhavet. Kypros, som har fått navn etter det greske ordet for kobber, leverte til Egypt, Mesopotamia og Hellas.

Behovet for handel med metaller gjorde at en og var avhengig av relativt fredelige forhold. Det måtte finnes institusjoner som gjorde at reisende og fremmede fikk være i fred for røvere og griske herskere. Fra Midtøsten og Egypt kjenner vi litt til avtaler og lover som regulerte dette. Avtalene var gjerne knyttet til hvilken gruppe en hørte til, og kunne være pakket inn i vennskapelig, diplomatisk eller familiær språkdrakt. Hvordan det var i Nord-Europa, og andre steder uten skriftspråk vet vi strengt tatt ikke, men hvis metallhandelen skulle fungere må det ha vært ordninger som tok hånd om dette.

Det at våpenteknologien var avhengig av handel, gjorde antagelig at tilgangen på de effektive metallvåpnene var relativt begrenset. Dette har gjort det lettere for høvdinger og herskere å opprettholde egen makt, og også å utøve så effektiv kontroll over store områder som handelen forutsatte.

Det var ikke noe uoverkommelig praktisk problem å reise fra dagens Danmark eller andre stedet i Nord- eller Sentral-Europa til Middelhavsområdet. Enten en gikk til fots eller reiste med datidas roskip, så var det snakk om en reise på noen måneder. Fram til for litt mer enn 100 år siden dro folk gjerne av gårde på reiser de måtte regne med ville vare i årevis, og hvor det var store sjanser for å omkomme underveis, for å søke arbeid eller drive handel. Vi vet og, både fra tekster, fra gjenstandsfunn, og fra genetiske studier, at folk fra dagens India og Pakistan reiste til Mesopotamia, til Arabia og kanskje til Øst-Afrika, og at egypterne seilte sørover i Rødehavet til Arabia og Afrikas Horn.

Det er altså gode grunner til å se på bronsealderen som en periode med ganske sterke bånd, basert både på handel, delte kulturelle referanser, og politisk allianser. På den måten kan en, slik de danske forskerne gjør, godt snakke om prosesser som ligner på de vi i dag kaller for globalisering. I perioden som fulgte, jernalderen, ser båndene ut til å ha vært svakere og til å ha gått over kortere avstand. Dette henger antagelig delvis sammen med at en ikke lenger var avhengig av handel for å produsere våpen og redskaper.

Så langt hva de egyptiske og mesopotamiske glassperlene i danske graver forteller om Bronsealderen, men hva forteller de om vårt syn på fortida? Moderne historieforskning er blitt til i en periode da verden har endret seg raskt. Teknologi har gjort verden mindre, rikere, og mer integrert, men samfunnet har også blitt mer komplekst. I førmoderne samfunn skjedde det også endringer, men de gikk saktere, og de var begrenset av manglende tilgang på energi ut over muskelkraft og noe vind og vann. Jeg tror at de raske endringene i vår egen tid gjør at vi ofte kraftig undervurderer kompleksiteten i førmoderne samfunn. Fordi verden har blitt gradvis rikere og mer teknologisk utviklet over tid tar vi det for gitt at jo lenger tilbake vi kommer i tid, desto mindre utviklet var den. I teknologisk forstand er det noe i det, men med hensyn til organisering av samfunnet er det ikke nødvendigvis det. Bronsealderens mennesker levde og virket innenfor samme naturgitte rammebetingelser som folk i romertiden eller i Europa i renessansen. Folk i Nord-Europa i bronsealderen kunne selvsagt like godt reise til Middelhavet som korsfarerne i Middelalderen. På den måten er det ingenting overraskende i at det dukker opp egyptiske glassperler i danske bronsealdergraver.

Jeg tror likevel det er tvilsomt om mange nordboer reiste til Egypt eller Irak på egenhånd, eller at egyptere besøkte Danmark, nettopp fordi handelen var avhengig av avtaler og ordninger som tok hånd om sikkerheten til fremmede. Slike avtaler og allianser kunne en lage med nabofolk, men det må ha vært vanskelig med grupper som bodde lengre unna, og en risikerte at de som bodde i mellom ville føle seg forbigått, i bokstavelig forstand. Dette var enklere for bronsealderfolkene som seilte på Rødehavet og i Persiabukta, hvor kystene var sparsomt befolket. Særlig handel over land er det lettere å se for seg som en kjede av forbindelser over relativt kort avstand, heller en lange reiser til fjerne himmelstrøk. Glassperler, slike som de som er funnet i Danmark, er velegnede handelsvarer og gaver. De er billige å produsere, lette å frakte, holdbare og sterke, og har bred appell på tvers av kultur.

tirsdag 21. oktober 2014

Krig, fred, vald og islam

Individet må gi avkall på personleg fridom for å leve i relativ tryggleik: Tittelbladet til Thomas Hobbes' Leviathan (1651), bilde: Wikimedia


I Dag og Tid 3. Oktober, og igjen i Verdibørsen på NRK P2 18. Oktober spør journalist og forfattar Halvor Tjønn om det er tilfeldig at dei fleste væpna konfliktane i dag er i eller i kring islamske land. Eg er samd med Tjønn i at det knapt er  tilfeldig, og at spørsmålet er blant dei viktigaste for oss som gjerne vil forstå kva som skjer i verda i dag, men i motsetning til Tjønn trur eg ikkje at nokre krigerske vers i Koranen bidreg til å forklare situasjonen.

Tjønns kommentar tek utgangspunkt i dei mange og blodige konfliktane som herjar i Midtausten og Nord-Afrika. Han peiker mellom anna på svake og umodne nasjonalstatar, vektlegging av islamsk fellesskap på tvers av statsgrensene framfør nasjonal tilknyting, manglande teknologisk og økonomisk utvikling, samt mislukka vestleg innblanding. Så langt følgjer eg han i det meste. Vidare legg Tjønn vekt på det såkalla sverdverset i Koranen (sure 9 vers 5), der dei truande blir pålagde å ta livet av avgudsdyrkarar. Som Tjønn peikar på held også andre religionar seg med svært valdelege heilage tekstar, men Tjønn viser til manglande vilje til å diskutere eller ta oppgjer med vanskelege sider ved eigen religion som eit kjennemerke ved islam. Dette knyter han igjen til den moderne historia av religiøst legitimert vald i deler av den islamske verda. Tjønn har sjølvsagt rett i at islam vert brukt i stort monn for å legitimere valdshandlingar, men eg trur ikkje at religionen ligg bak dei fleste konfliktane i en islamske verda.

Slik eg les Tjønns kommentar kjem han inn på to spørsmål. Det eine er kvifor det oppstår krig og konflikt. Det andre er kvifor det er så mykje av dette i Midtausten i vår eiga tid. Denne responsen tar utgangspunkt i det første, som eg er opptatt av i mi eiga forsking. Det har sjølvsagt òg relevans for det andre, som eg er opptatt av i det eg har reist og arbeida i Midtausten i fredelegare tider.


Verst av alt er utryggleik

Bilde: Amazon.com
I boka Violence and Social Order (2009) slår historikaren, økonomen og nobelprisvinnaren Douglass C. North og kollegaane hans John J. Wallis og Barry Weingast fast at det grunnleggande problemet alle samfunn står overfor er å handtere vald. Dette er ikkje ein original observasjon, men kan sporast direkte tilbake i alle fall til Thomas Hobbes’ Leviathan (1651). Hobbes skildrar den statslause naturtilstanden som ein krig der alle står mot alle, og der menneskja lev ”einsame, utrivelege, dyriske og korte” liv i ”samanhengande frykt og livsfare”. For å få leve i relativ tryggleik må dei gje frå seg den individuelle fridomen til staten. Slik er det sjølvsagt ikkje i røynda. Folk i statslause samfunn lever ofte liv dei opplever som rike, gode og frie, men moderne studiar av slike grupper syner ratar av vald, overgrep og drap som får jamvel dei mest brutale regimer, både i den moderne verda og i historisk forstand, til å stå fram som fredsæle og trivelege alternativ for dei som ikkje gjer motstand. Valden i slike samfunn rammar i størst grad dei som vert rekna for å stå utanfor fellesskapen, det være seg stammen, folket eller religionen, men òg svake eller uproduktive medlemmar av flokken, så som barn, uføre, enker og eldre. For dei fleste er eit undertrykkande regime som held ro og orden langt å føretrekke framfor fråvær av statsmakt. Det unnskyldar sjølvsagt ikkje statleg undertrykking på noko vis.

Moderne og førmoderne

Max Weber, 1894, Bilde: Wikimedia
Max Weber, ein av grunnleggarane av moderne samfunnsvitskap, definerte den moderne staten ut frå
at han gjer krav om monopol på legitim valdsbruk innafor eit avgrensa territorium. Weber var utdanna historikar og kjende godt til førmoderne samfunn. Han hevda at ein sentral skilnad mellom førmoderne og moderne statar, var at dei førmoderne var bygde på partikularistiske band. Det vil si at dei forholdt seg til innbyggjarane ut frå eigenskapar ved dei som einskildpersonar, som til dømes religion, etnisitet, personleg vennskap, slektskap og så bortetter. Moderne statar var i større grad tufta på universialistiske prinsipp, der innbyggarane hadde juridiske rettar i kraft av borgarskap, og der staten ikkje skulle ta omsyn til individuelle eigenskapar og band.

North og kollegaane hans tek opp arven både frå Hobbes og Weber. Frå Hobbes tek dei med seg at menneskelege samfunn er tvungne til å regulere valdsbruk. Dei skildrar korleis samfunn handterer valdsproblemet ved hjelp av det dei kallar organisasjonar og institusjonar. Organisasjonar er ’grupper av menneske, som strevar mot ei blanding av felles og eigne mål gjennom delvis samordna åtferd’. Døme på organisasjonar kan vere alt frå statar, stammar og religiøse grupper til idrettslag og private firma. Institusjonar er spelereglane i samfunnet, dei ’formelle og uformelle mønstra som styrer samhandling mellom individa’. Det kan vere tale om lover, men òg normer for korleis en opptrer mot folk som hører til andre grupper, til dømes andre religionar.

Frå Weber hentar dei det grunnleggjande skiljet mellom moderne og førmoderne samfunnsskipnader, men til forskjell frå Weber vil dei plassere dei fleste nåtidige statar, inkludert dei i Midtausten i den førmoderne kategorien. Ei relativt lita gruppe moderne samfunn er kjenneteikna av det dei kallar fri tilgang (”open access”), resten av det dei inspirert av Hobbes kallar for naturtilstanden (”natural state”). Sistnemnte kategori er dominerte av organisasjonar som er spesialisert i bruk av vald (i den utvida tydinga av tvangsmiddel), og som bruker denne kompetansen til å styre økonomiske ressursar, makt og status, til dømes i form av inntekter, stillingar og privileger, i si retning. Oftast vil det å avstå frå maktbruk vera meir effektivt enn å faktisk bruke det, men trugsmålet om vald ligg alltid bak, og hindrar andre grupper frå tilgang til systemet, mellom anna ved å regulere høva til å skipa nye organisasjonar. Maktskifte vil skje med tvang, om ikkje nødvendigvis med vald. I opne samfunn er det derimot fri tilgang til å danne nye organisasjonar og til å konkurrere om makt og ressursar, anten det er idrettslag eller politiske parti. Valdsbruken er underordna politisk kontroll, og tilgangen til det politiske og økonomiske systemet er open.

Oss og dei andre
Lenge tenkte antropologane at folk identifiserte seg med folk som dei hadde mykje til felles med. Det er rett nok, men bergensforskaren Fredrik Barth peikte på at gruppekjensle først og fremst oppstår i det ein drar grenser mot dei ein oppfattar at ein er forskjellig frå. På Barths tid handla gruppeforskinga mykje om etnisitet. I dag er ein òg opptatt av andre former for gruppekjensle, og religion er ein effektiv variabel både for å finne felles referansar, og for å trekke grenser mot andre.

Korleis heng dette saman med situasjonen i Midtausten i dag? Etter Webers typologi står alle statane i Midtausten på ulike stadium i overgangen frå det førmoderne til det moderne. Dei fleste har sekulære forfatningar og formelt sett like rettar for alle borgarar. Særleg på 1960- og 1970-talet vart det gjort sterke forsøk på å erstatte gamle institusjonar bygd på partikulære (personavhengige) band med nye, universalistiske, i alle fall på overflata, og på å skape nasjonalkjensle på tvers av andre formar for gruppeidentitet. Problemet er at desse statsdanningane like fullt vart verande i det North og kollegaene kallar naturtilstanden. Dei formelt opne systema vart dominerte av organisasjonar basert på religion, etnisitet, stammetilknytning, slektskap og venskap, som brukte statens valdsapparat til å rigga systemet for å sikre makt, status og ressursar til eigne medlemmar.

Kva skjedde så når desse regima og gruppene dei sprang ut frå kom under press eller braut saman i møte med ytre eller indre motstand? Dei søkte å forsvare eigen posisjon og interesser med det dei var gode på, nemleg vald. I Irak og Libya måtte dei gje tapt for fiendar med større valdspotensial (USA og allierte). I Egypt vann det gamle regimet etter  kvart makta tilbake. I Syria veit ingen enno kva som kjem til å skje til slutt, men venteleg vert det ikkje vakkert. At det nye, demokratisk valde regimet i Bagdad òg viste seg å favorisere visse grupper framføre andre når ressursar og posisjoner skulle fordelast er synd, men knappast overraskande. I Libya kjemper ei rekke organisasjonar bygd på partikularistiske, førmoderne institusjonar som religion, stamme, heimstad og etnisitet om makta. Dei gjer det med vald, fordi det ikkje finnast nokon moderne stat der dei kan konkurrere opent og fredeleg om makt og ressursar, og der dei blir handsama som borgarar heller enn som  medlemmar av ei gruppe.

Kva plass har så religion i dette? Religion er openbart viktig for aktørane i konfliktane i Midtausten, og i tilfellet ISIS ser vi dessverre at religion nyttast til å legitimere vald og drap. Her er eg på linje med Tjønn. Men religionen eller nokre brutale skriftstader er ikkje årsak til krig. Religion er i første rekke ein av fleire mogelege måtar å skape gruppesolidaritet på når staten er urettvis, eller ennå verre ute av stand eller utan vilje til å garantere tryggleik og velferd for innbyggarane. Når dei irakiske, libyske og syriske statsdanningane (organisasjonane) knakar i samanføyingane, eller i tilfella Saddam, Gaddafi og Assad vender seg mot eigne borgarar, må folk vende seg til organisasjonar tufta på andre band enn borgarskap. Religion er eit slikt band, men stamme, heimstad, etnisitet og institusjonell tilknyting, til dømes til den vaklande staten, er andre.

Dette er eit forsøk på å gje ei forklaring. Noko løysing er det dessverre langt i frå. Skal Midtausten bli ein fredeleg stad over tid, held det ikkje at det etableras nye undertrykkande regime. Det må skapast opne samfunn der relasjonane bygger på universelle, juridiske rettar, ikkje berre i teori, men òg i praksis. Det kan vanskeleg skje med vald, men må komme av di lokale elitar ser seg tent med meir opne samfunn, mellom anna fordi det fører til auka velstand. Vegen dit er utvilsamt lang, men Asia, Europa og Sør-Amerika  har vorte dramatisk betre og fredelegare stadar å leve gjennom dei siste tiåra. Det gjev håp om betre tider òg i Midtausten.

Sjå òg kollega Knut Vikør sin replikk til Tjønn på shubbak.no.

Litteratur:

Hobbes, Thomas & Lausund, Olav (2012) Leviathan, eller En kirkelig og sivil stats innhold, form og makt, Del 1 og 2, [Oslo], De norske bokklubbene.

North, Douglass C. (1990) Institutions, Institutional Change and Economic Performance, Cambridge, Cambridge University Press.

North, Douglass C., Wallis, John Joseph & Weingast, Barry R. (2009) Violence and Social Orders: A Conceptual Framework for Interpreting Recorded Human History, Cambridge, Cambridge University Press.

Weber, Max (1919) Politik als Beruf, Tübingen, J.C.B. Mohr.

Weber, Max (1922) Wirtschaft und Gesellschaft, Tübingen, J.C.B. Mohr.




fredag 10. oktober 2014

Det er en liten verden...

Denne posten er også publisert på BT Innsikt. Følg meg og mange forskerkolleger, som blogger der fram til januar 2015.

Har du opplevd at du kommer i snakk med folk du aldri har møtt før, og så viser det seg at dere har felles kjente. Kanskje det skjer i utlandet eller et sted i Norge du aldri har vært før. ”Det er en liten verden” sier dere, og så tenker du at dette var jo et pussig tilfelle, men egentlig handler det mer om statistikk enn om tilfeldigheter. Faktisk er det slik at du kjenner så mange andre, som igjen har så store kontaktnett, at det finnes ganske mange forbindelser der ute, det er bare ikke så ofte du blir oppmerksom på det.

Psykologer mener at de fleste av oss kan holde styr på rundt 2000 mennesker, med ansikt og hvor de hører til, for eksempel ekspeditøren du møter jevnlig på bensinstasjonen, men ikke egentlig kjenner. Gjennomsnittlig har vi rundt 500 bekjente, som også uten videre vet hvem vi er. Hvis jeg er som andre, og kjenner 500 andre, som hver igjen kjenner 499 i tillegg til meg, så har vi et samlet nettverk på nesten 250.000. Det tilsvarer omtrent innbyggertallet i Bergen. I teorien burde vi stå i forbindelse med alle andre på jorda i løpet av fire ledd. Slik er det selvsagt ikke, fordi veldig mange vil gå igjen som felles kjente hos mange av personene i nettverket. Det er derfor vi svært ofte vil ha felles kjente med folk vi ikke har møtt før, selv om vi som regel aldri oppdager det. I alle fall ikke før Facebook og LinkedIn begynte å fortelle oss hvem vi kanskje også kjenner, ut fra de vi allerede har på kontaktlistene våre.

Både forfattere og forskere har lenge lekt med tanken på hvordan vi på denne måten er i indirekte forbindelse med alle andre på jorda, og dette var utgangspunktet for et av de mest berømte psykologiske eksperimentene som er gjort. I 1967 publiserte Stanley Milgram og kollegene hans ved Harvard Universitetet resultatene av en studie, hvor de sendte brev til tilfeldig valgte personer på landsbygda i USA. Mottagerne ble bedt om å sende en beskjed til en navngitt person i Cambridge, Massachusetts. Det dreide seg om konen til en student ved universitetet, som altså ikke var spesielt kjent på noe vis. Forsøkspersonene ble bedt om å ikke forsøke å kontakte målpersonen direkte, dersom de da ikke tilfeldigvis kjente henne fra før, men heller sende oppgaven videre til noen de kjente, som de mente det var mer sannsynlig at hadde kontakt med målpersonen. I det første eksperimentet ble det sendt ut 160 brev, og 44 nådde fram. De hadde vært innom mellom alt mellom to og ti mellomledd. Medianverdien, det vil si det vanligste antallet, var fem mellomledd før brevet kom fram. Målpersonen ble altså nådd i sjette ledd. Dermed var begrepet six degrees of separation født (som også er tittelen på en film fra 1993), som et uttrykk for en liten og sammenvevd verden.

Cyanide and Happiness, a daily webcomic
Cyanide og Happines forstår hva "six degrees of separation" kan bety i praksis. Delt med tillatelse.
Cyanide & Happiness @ Explosm.net Read more at http://explosm.net/comics/689/#JdDri06oDm4sDAOL.99


Det har vært gjort flere forsøk på å rekonstruere resultatene til Milgram og kollegaene hans, med varierende suksess, men antallet forbindelser er ikke så viktig i seg selv. Det studien viste er det som Milgram beskrev som et ”small-world” nettverk. Et nettverk hvor hver enkelt del, eller node som det kalles, av nettverket ikke nødvendigvis har så mange forbindelser, men hvor hver enkelt node ganske enkelt kan nå hele nettverket via andre noder. Et eksempel på et slikt nettverk er flyruter. Fra Bergen er det et begrenset antall forbindelser, men vi trenger ikke gjøre mange mellomlandinger for å nå hele verden. Dette er en helt annen form for nettverk enn jernbanen, hvor vi må innom mange stasjoner for å komme til andre deler av jernbanenettet.

Selv er jeg historiker, ikke psykolog. Hvordan kan resultatene til Milgram og andre nettverksforskere kaste lys over prosesser i fortida? Jo, nettverksanalyse gir både redskap til å undersøke kontakter mellom mennesker og steder i fortida, og modeller som kan hjelpe oss å forklare disse kontaktene. Migrasjon, spredning av teknologi, handelsvarer, religion, sykdommer og så videre kan forklares ved hjelp av nettverksmodeller, og i tilfeller der vi har begrenset kildemateriale, det gjelder særlig innenfor arkeologifaget og eldre historie, kan nettverksmodeller hjelpe oss å si noe om hvordan vi kan regne med at de kildene vi har passer inn i en større sammenheng. Noe jeg selv syns er særlig spennende med nettverksstudier, er at de gjør det mulig å se etter mønstre som ligger utenfor eller nedenfor det som statsapparatet har fanget opp eller påvirket. Gjennom å se på sosiale nettverk i gammel tid kommer vi nærmere det vi med et moderne ord kaller for sivilsamfunnet, som mange samfunnsvitere vil mene rett og slett ikke eksisterte i gammel tid. Sammen med kollega Håkon Teigen driver jeg et forskningsprosjekt hvor vi ser på betydningen av sosiale nettverk i den romerske verden. Et moderne og tragisk eksempel på hvor viktige og sterke slike nettverk kan være er situasjonen i Syria og Irak i dag, hvor staten, der alle i teorien var likeverdige borgere selv om det nok ikke var slik i praksis, bryter sammen, og andre og eldre former for gruppetilhørighet, så som stamme og religion, tar over. 

søndag 28. september 2014

Romere i Kina? Kineserne og Roma

Kinesisk silke med innvevde dragemønstre. Andre århundre etter vår tidsregning.
Fra grav 65, Palmyra, Syria. Palmyra Museum. Foto © Jørgen Christian Meyer


Med jevne mellomrom, sist for et par uker siden, dukker det opp meldinger på internett om en landsby i Kina befolket av etterkommere etter de gamle romerne (denne var riktignok av den mer nøkterne typen). I landsbyen Liqian bor det blonde og blåøyde mennesker som angivelig stammer fra en avdeling romerske soldater, som ble tatt til fange i kamper mot romernes rivaler i øst, parterne eller arsakidene, i år 53 før vår tidsregning, og som aldri siden ble sett.

Teorien ble først lansert i 1957 i boka A Roman City in China av Kina-historikeren Homer Dubs, som arbeidet ved Universitetet i Oxford. Det gjør den dessverre ikke bedre. Det er leit å ødelegge en god historie, men romere flest på denne tida kom fra middelhavsområdet. De fleste som bor der er verken blonde eller blåøyde, og slik var det nok på romernes tid også. I Sentral-Asia, derimot, lever det og har det levd ganske mange med slike trekk. For gni det inn er det gjort DNA-tester av innbyggerne i Liqian, som viser at arvematerialet deres ser ut til å stamme fra Asia, og ikke fra Middelhavsområdet.

Historier om tapte romerske hæravdelinger, Israels tapte stammer, eller vikinger som har levd isolert i Amerikas skoger siden Leiv Eriksons dager holder dessverre sjelden stikk, men det betyr ikke at ikke folk reiste over store deler av verden i gamle dager. Romerne visste godt om Kina, og kineserne visste godt hvor Romerriket lå. Noen reiste hele veien også, og vendte tilbake og fortalte om opplevelsene sine.

Romerne kalte Kina for Sina, etter Qin-dynastiet, som grunnla den første kinesiske sentralstaten i 220 før vår tidsregning, eller for Seres. Det kinesiske produktet som de aller fleste i Romerriket må ha kjent til kalte de for sericum. Dette er opprinnelsen til vårt ord for silke. Silke, både i form av garn og vevde tøyer, ble fraktet over Sørkinahavet og Det indiske hav til India, eller via karavanevegene gjennom Sentral-Asia, som i moderne tid har blitt kalt Silkevegen. I graver i byen Palmyra, i dagens Syria, er det funnet flotte silketøyer med innvevde gulltråder og dragemotiver (bilde over). Tøyene er revet opp fra slitte og skadede plagg, og brukt til å balsamere lik.  Det ser ut til at romerne foretrakk egne mønstre, og i Aleksandria i Egypt skal det ha vært egne verksteder der slaver rekket opp kinesiske silketøyer og vevde dem på nytt.

Vi vet at noen få romere reiste helt til Kina. Dette var handelsfolk. Rundt år 100 etter vår tidsregning nådde en gruppe handelsfolk fra Syria, som var en del av Romerriket,  til de kinesiske grensene i nordvest. En annen gruppe kom sjøvegen, og nådde den kinesiske kysten i år 166. Ved hoffet overleverte de gaver som de sa var fra den romerske keiseren. Vi kjenner denne hendelsen fra kinesiske nedtegnelser, for de kinesiske skriverne var skuffet over gavene, blant annet skilpaddeskall og horn fra nesehorn. Dette var ikke spesielt dyre og fine gaver, men vanlige varer i handelen på Det indiske hav, og antagelig var dette handelsfolk som har utgitt seg for å være utsendinger, eller som kineserne har tolket slik. Klaudios Ptolemaios store geografiverk, som ble til omtrent på denne tiden, og som ikke ble overgått i verken omfang eller nøyaktighet før rundt år 1500, inneholder en rekke stedsnavn langs kystene og landrutene helt øst til Kina (nedenfor). Posisjonene så langt øst ble likevel ganske feil, fordi en ennå ikke hadde gode metoder å fastslå lengdegrad, altså  plassering langs øst-vest aksen. Det fikk man først et stykke ut på 1700-tallet.

Ptolemaios' kart over Øst-Asia, 1400-talls-manuskript i British Library (Harley MS 7182). Med litt godvilje drar en kjensel på Malakkahalvøya, der dagens Malaysia og deler av Thailand ligger. Kina, merket Sinae, er oppe til høyre. Bilde: British Library/Wikimedia Commons


Kineserne visste tilsvarende beskjed om Romerriket. De kinesiske annalene fra siste del av Han-riket (206 før til 220 etter vår tidsregning) forteller om et stort, rikt og velordnet rike langt i vest. Kineserne var særlig opptatt av det velfungerende postvesenet, de vakre gullmyntene av god kvalitet, og de gode vegene. Myntene har de kunnet se selv, for det ser ut til at den viktigste romerske varen som har endt opp i Kina var nettopp penger, ellers er det funnet litt romersk glass. Kineserne selv støpte penger, mens de romerske ble preget, noe som ga muligheter til langt mer detaljerte og forseggjorte bilder.

Det var kanskje ikke så mange som reiste, men like mye var det slik at de som faktisk gjorde den lange reisen ikke var folk som skrev bøker, men handelsfolk. Slik fortsatte det å være fram til på 1600-tallet, da katolske misjonærer etablerte seg i det store landet, og sendte rapporter hjem om språk, kultur og samfunn.

Det var for øvrig ikke bare silke, gull, og en og annen handelsmann som reiste. I 166 etter vår tidsregning ble Romerriket rammet av en alvorlig pandemi. Det var den første alvorlige sykdommen vi vet om, som spredte seg over hele riket. Epidemien ga seg ikke før etter fjorten år. Rundt 10% av befolkningen skal ha mistet livet, i noen områder, og særlig i hæravdelinger, skal dødeligheten ha vært enda høyere. Vi vet ikke sikkert hva slags sykdom det var, men moderne epidemiologer holder en knapp på kopper. Sykdommen opptrådte først blant romerske soldater i Mesopotamia. Det spennende er at kinesiske kilder melder om en lignende epidemi langs grensene i nordvest, og kanskje vandret denne sykdommen langs handelsrutene gjennom Sentral-Asia, slik Svartedauden gjorde mer enn tusen år senere, og slik moderne influensaepidemier sprer seg fra verdensdel til verdensdel ved hjelp av jetfly i dag.

Fra 6. oktober og fram til januar blogger jeg også sammen med andre bergensforskere på BT-Innsikt. Alle postene mine blir publisert her på Globalhistorie også. 

tirsdag 2. september 2014

På seiltur for 2000 år siden med Google Earth

Google Earth, programmet som lar deg se satellittbilder fra hele verden helt gratis, har forandret arkeologifaget i løpet av de siste årene. Før var flyfoto og satellittbilder dyre og måtte spesialbestilles. For mange deler av verden fantes det ikke slikt til sivil bruk i det hele tatt. Nå inneholder et hvilket som helst arkeologisk foredrag høyoppløselige satelittbilder. Særlig i tørre deler av verden, der det er lite vegetasjon, og i jordbruksområder eller på beitemark, hvor vegetasjonen holdes nede, kan satellittbilder vise detaljerte spor av bosetning, gravanlegg og næring i forhistorisk tid.

Jeg arbeider ofte sammen med arkeologer, og publiserer mye av forskningen min i arkeologiske tidsskrift. Likevel er jeg utdannet som historiker. Jeg tenker ikke så mye over forskjellene til daglig, men jeg mangler både de tekniske ferdighetene, kunnskapen om, for å være ærlig også interessen for materiell kultur som arkeologkollegaene mine har. Vi nærmer oss de samme spørsmålene fra forskjellig utgangspunkt, og jeg tenker at det er helt greit, for da lærer vi forhåpentligvis noe vi ikke kunne fra før. Jeg mener at fagskillet først og fremst er et metodeskille.

De fleste historikere (det finnes unntak) er lite interessert i satellitbilder. Det er dumt, for her har vi materiale som kan si masse om det rommet menneskene i fortida levde livet sitt innenfor. Forleden dag ble jeg minnet om det da jeg satt og lekte i Google Earth.

En av de vanskeligste utfordringene en har når en arbeider med fortida, er å forstå de tegnene som vi sitter med fra de samfunnene vi studerer. Det gjelder uansett faglig bakgrunn og tilnærming. Arkeologen Ian Hodder har pekt på det som kanskje burde være selvsagt, men som vi sjelden tenker over, nemlig at alle slutninger bygger på analogier, det vil si sammenligninger med noe annet. Hodder  bruker en steinøks som eksempel. Når arkeologen beskriver gjenstanden hun har funnet som en steinøks, er det fordi hun kjenner den igjen som en øks ut fra sin egen erfaring, eller fordi det finnes folk i samtiden som også bruker steinøkser. Analogien som identifiserer steinøksen er ganske trygg, men vi kunne selvsagt teoretisk forestille oss at fortidens mennesker brukte disse gjenstandene som noe helt annet, for eksempel som rytmeinstrumenter. Når en arbeider med skriftlige kilder er problemet nøyaktig det samme. Historikeren Marianne Storberg har for eksempel vist at vennskapsbegrepet har endret seg ganske mye bare siden 1800-tallet. Hva mente romere eller vikinger med ordene som vi oversetter med vårt begrep "venn". Dette er det naturligvis også folk som har forsket mye på og kan mye om. Poenget er at vi ikke har direkte tilgang til fortida, men må nærme oss den gjennom sammenligninger med vår egen verden eller andre samfunn vi kjenner til.

Jeg tipper jeg ikke er den eneste forskeren som har faglige oppheng. Ett av mine er, av alle ting, en greskspråklig seilingshåndbok fra første århundre etter vår tidsregning. Boka, som heter Det røde havs omseiling (Periplous tes Eruthras Thalasses), er en beskrivelse av landene rundt Rødehavet og det vestlige Indiske hav (engelsk oversettelse her). Forfatteren er ukjent, men hadde tydelig personlig erfaring med å seile og handle i området. Her får en vite hvor, når og hvordan man bør seile, hvem som bor på de forskjellige stedene, hva en kan kjøpe og selge, og hvilke gaver en bør ha med til den lokale herskeren. For snart ti år siden skrev jeg doktoravhandlingen min om hva denne teksten kan fortelle oss om sammenhenger mellom handel og framvekst av statssamfunn, og jeg vender stadig tilbake den. Det gjorde jeg også for noen dager siden, i forbindelse med et foredrag jeg skal holde senere i høst.

Hvordan finner en gode analogier som kan skape berøringspunkt mellom det som skjedde på Rødehavet for to tusen år siden og dagens verden? Det er ikke alltid lett. Det er mye jeg ikke forstår i denne teksten, og det er sikkert en del jeg tror jeg forstår, men egentlig har misforstått.

Drømmen er selvsagt å reise langs kysten av Det indiske hav med et tradisjonelt seilskip. Det er flere grunner til at det neppe kommer til å skje.

Et av de stedene der det faktisk er mulig å trekke direkte linjer fra fortida til vår tid er i beskrivelsene av kystområdene. Topografien langs kystene er så godt som uforandret. De første pålitelige sjøkartene, portolanerkartene, ble utviklet i middelhavsområdet på 1200-tallet. Før det, og for de fleste deler av verden også lenge etter, var sjøfolk avhengige av egen erfaring, eller muntlige eller skriftlige beskrivelser fra andre. Periplus er et eksempel på en slik tekst, men det finnes en tradisjon som går helt opp til våre dager. Både britiske og amerikanske myndigheter gir fortsatt ut seilingsbeskrivelser for hele verden. Også med kart var en forresten helt avhengig av seilingsmerker for å avgjøre hvor en var, til det ble utviklet kronometer som var nøyaktige nok til at de kunne brukes ved beregning av lengdegrad. Det skjedde først i siste haldel av 1700-tallet.

Det er gjort mye solid arbeid av oppdagere, geografer og arkeologer, for å identifisere stedene som nevnes i Periplus. Mange av dem kjenner vi helt nøyaktig, og har fått bekreftet gjennom arkeologiske utgravninger, mens andre fortsatt ikke er kjent. Forleden dag satt jeg og la en del av dem inn i Google Earth. Det blir egentlig det samme som å merke dem av på et kart. På Google Earth eller på kartet ser vi verden ovenfra. Det fungerer godt i forhold til å finne steder, men samtidig er det en måte å se verden på som ingen hadde mulighet til før for noen få tiår siden, og som bare har vært alment tilgjengelig de siste ni årene.

Men så slo det meg at det går an å trykke på Street View- (eller bakkevisning-) knappen (den lille mannen oppe i høyre hjørne). Hva skjer da?

Jo, det blir med ett mulig å se kysten slik den alltid sett ut. På den måten kan en se de samme konturene som folk som seilte der for 2000 år siden eller 200 år siden.

I beskrivelsen av kysten av det nordlige Somalia kommer vi for eksempel til stedet som forfatteren av Periplus kalte Elefantodden eller kanskje heller Elefantklippen (akroterion Elefas). Stedet er forsåvidt godt kjent, og heter Ras Fil på arabisk, som betyr det samme. Det har altså aldri egentlig vært noe usikkerhet om hvor dette er, men sett på kartet, rett ovenfra, gir navnet ikke noe mening. Hva skjer med bakkevisning, jo plutselig kan vi se fjellet slik det må ha sett ut, og fortsatt ser ut fra dekket av et seilskip

Kapp Elefas / Ras Fil, Somalia. (c) Google og rettighetshavere.
Tvers over Adenbukta, i dagens Jemen, stuper en 800-meter høy klippe ned i havet. Forfatteren av Periplus kalte den Villsvinet (Syagros). Den er kanskje ikke like klar som elefanten over, men for pasjonerte lesere av Asterix skulle det være mulig å kjenne igjen dyret. Her skal det ha vært en festning og en liten havn, hvor en kunne kjøpe røkelse. De er forøvrig aldri funnet.



Syagros / Ras Fartak, Jemen. (c) Google og rettighetshavere.

Nedenfor er Den brente øya (Katakekaumenes nesos), dagens Jebel Tair, midt mellom Jemen og Eritrea. Når du hadde kommet hit var det trygt å seile inn til den arabiske kysten. Lengre nord var det mange farlige rev, og fiendtlig innstilte innbyggere.

Jebel al-Tair, Jemen. (c) Google og rettighetshavere.
Slik er det bare å fortsette. Det burde kunne være nyttig i andre sammenhenger enn seilingsbeskrivelser også. Beskrivelser av slag, reisebeskrivelser, identifisering av historiske stedsnavn er noen av mulighetene som faller meg inn.


tirsdag 12. august 2014

Globalhistoriske klassikere: Peters synkronoptiske verdenshistorie (1952)

Peters Synchronoptische Weltgeschichte, Universum Verlag, Frankfurt a. M., 1952. Foto: Magnus Halsnes


Som regel er en bok bare en bok: Ark med bokstaver mellom stive eller myke permer, for meg gjør tekst på et lesebrett egentlig samme nytten.

Noen ganger er en bok en visuell opplevelse på grunn av bilder, typografi og layout.

En sjelden gang treffer man på en bok som bryter forventningene våre til hva en bok skal være, og som utfordrer brukeren, for i dette tilfellet passer det ikke helt med leseren, ikke bare intellektuelt og visuelt, men også taktilt og romlig.

Som barn elsket jeg utbrettsbøker. For et par uker siden kom jeg over en globalhistorisk utbrettsbok. Den gir meg litt samme følelsen.

Boka er Arno og Anneliese Peters Synchronoptische Weltgeschichte fra 1952. Den er en globalhistorisk tidslinje over 32 dobbelsider à 50 x 23 centimeter. Hver side er sydd til bokryggen i begge kanter, og brettet i midten, slik at istedenfor å bla kan leseren bøye ned midten av arket for å følge linjene videre (bilde). På den måten har boka preg av en skriftrull eller et langt, smalt lerret.

Sidene brettes ut, slik at boka nesten får preg av en skriftrull. Foto: Magnus Halsnes

Ekteparet Peters prosjekt er presist uttrykt i tittelen. Synkronoptisk er et konstruert ord, men synkron betyr samtidig, og optisk betyr synlig. Ideen med den synkronoptiske verdenshistorien er at leseren, la oss kalle ham eller henne det, skal kunne se det som skjer i ulike deler av verden til samme tid. Dette løser et problem alle som har skrevet fortellende tekster, enten det er historie, annen faglitteratur eller skjønnlitteratur må hanskes med, nemlig hvordan en skal behandle parallelle begivenheter eller handling. Det vanlige i en historisk tekst er å dele framstillingen i tematiske eller geografiske bolker. Når en for eksempel er ferdig med å fortelle om utviklingen i Europa forteller en hva som skjedde i Norge etterpå, eller en skriver ulike kapitler eller avsnitt om politisk og kulturell utvikling. I Peters Verdenshistorie er målet at leseren skal kunne se utviklingen over hele jorda samtidig, at ingen deler av verden skal ha forrang framfor andre, og at politisk historie skal integreres med økonomisk historie og kulturhistorie. Slik havner Snorre Sturlason på samme side som Frans av Assisi og Dsjengis Khan, og hvorfor skulle de nå ikke engang det?


Siden som viser første halvdel av 1100-tallet. Scanneren var for liten til å få med nederste tredel av sida, som inneholder begivenhetshistorie og årstall. Faksimile fra UB i Bergen sitt eksemplar.

Måten dette gjøres på er ved parallelle tidslinjer i ulike fargekoder. Den øverste viser kulturepoke, så kommer en for økonomi, teknologi, naturvitenskap og samfunnsliv. Neste fargekode viser kultur, religion og byliv. Et bredt felt tar for seg viktige historiske personer. Nederst kommer to bånd for henholdsvis politisk historie og kriger og konflikter. På bunnen av hvert oppslag finner vi kronologien. Hvert århundre har fått en dobbeltside, hvert år en halv centimeter. Tre tusen års historie blir på denne måten framstilt som en sammenhengende seksten meter lang tidslinje.


Tidslinjer er effektiv å visualisere historisk utvikling på. I skolens læreplaner er tidslinjer et av verktøyene som elevene skal lære å både forstå og lage selv. Aschehoug har kalt sitt  populære historieverk for videregående skole nettopp tidslinjer. Et av de overordnede målene for historieundervisningen i skolen er å fremme historiebevissthet – erkjennelsen av at vår tid bygger på fortida, og at vi i tur påvirker framtida.

Foto: Magnus Halsnes
Historie er aldri nøytralt. Det finnes historiske fakta, og historikerne er forpliktet i forhold til dem, men fortellingen om fortida vil alltid være preget av historikeren som skriver den. Konflikten i Midtøsten er et godt eksempel på hvordan samme hendelser kan tolkes på helt forskjellige måter. Peters historieverk ble skrevet i årene rett etter krigen. I perioden fra den tyske samlingen i 1871, hadde tyske historikere bidratt entusiastisk til å skrive den nasjonalistiske og militaristiske fortellingen om Tyskland. Fra 1933 ble lærebøkene på skolen og pensum på universitetene fullstendig nazifisert. Etter krigen var det mange som mente at man måtte bort fra den nasjonale historieskrivningstradisjonen, både for å utdanne mindre sjåvinistiske og nasjonalistiske samfunnsborgere, og for å få med historien til folk i Asia og Afrika, som krevde, og begynte å få uavhengighet i denne perioden. Internasjonalt fant dette uttrykk i UNESCOs storslagne, men feilslåtteprosjekt for å  skrive en nøytral ogFN-godkjent verdenshistorie. Ekteparet Peters bok skulle bidra til en ny start for tysk historieundervisning. Arno Peters (1916-2002) var delvis utdannet i USA, hvor han hadde levd i eksil under krigen, og han hadde slik sett rene hender for denne oppgaven. Boka var tenkt som læreverk for skolen, og til bruk i biblioteker og universiteter. Den var finansiert av de amerikanske okkupasjonsmyndighetene i samarbeid med undervisningsmyndighetene i fem vesttyske delstater. Førsteopplaget var på betydelige 50.000 nummererte eksemplarer.


Arno og Anneliese Peters bok skulle gi alle kulturer likeverdig plass. Femti eksperter på ulike perioder og regioner skulle sikre en likeverdig dekning. Boka skulle tone  ned krig og politisk historie i forhold til kulturhistorie, og den skulle gi en romlig framstilling av historien. Det siste er selvsagt mest synlig langs tidsaksen, hvor gjennomgangen av historien kan følges over tidslinjer gjennom seksten meter, men selv om boka mangler kart, gir plasseringen av hendelser som fant sted ulike steder i verden på samme side også et inntrykk av geografisk rom.

@Globalhistorie undersøker noen uklare punkt i verdenshistorien. Foto: Magnus Halsnes

Selv om målet er at alle skal med, så har selvsagt ulike deler av verden fått ulik plass, og i de første delene av boka er det mer luft på sidene, rett og slett fordi vi vet mindre om eldre historie enn om nyere. Skjevheten i den geografiske vektleggingen skyldes delvis at utenomeuropeisk historie var langt mindre kjent rundt 1950 enn den er i dag, men dels speiler den også en sentraleuropeisk kunnskapstradisjon, hvor England, USA og Frankrike har fått mindre plass enn i de historiebøkene vi er vant til, hvor revolusjonene i Frankrike og Nord-Amerika, samt den industrielle revolusjonen dominerer. Peters har ikke bare tilstrebet geografisk likeverdighet, men også kronologisk. For en som, slik som jeg, arbeider med eldre historie, er det morsomt at moderne og førmoderne tid er viet like stor plass. Hvert år har rett og slett en halv centimeter til disposisjon. Det gjør naturligvis at begivenheter må forenkles og komprimeres en god del. Teksten om andre verdenskrig lyder for eksempel: "Andre verdenskrig: De fascistiske maktene Tyskland, Italia og Japan fører erobringskrig mot nesten hele resten av verden. Etter betraktelig suksess i starten fører det til den fullstendige ødeleggelsen av angriperstatene i Europa og Asia (50 millioner døde og sårede)" (min oversettelse). Bortsett fra at antallet døde og sårede i dag anslås langt høyere, så er jo det i og for seg en grei oppsummering, men jeg antar at en del av publikum i Tyskland og andre steder i 1952 ville kunne ha et og annet å tilføye.

Hvordan er så leseopplevelsen? Jeg syns boka er fantastisk spennende å bla i, og å kikke litt i her og der, men jeg syns det er krevende å lese de twitter-aktige tekstene i sammenheng. Forfatterne skriver også i forordet at de bevisst ikke har gitt tolkninger og verdivurderinger, men vil la fakta tale for seg, slik at leseren selv kan finde forbindelser over tid og rom. Det høres fint ut, men jeg tror ikke det har vært enkelt å skulle bruke verket som utgangspunkt for undervisning, slik tanken jo var.

Dessuten stemmer det ikke at forfatterne lar "fakta tale for seg", og avstår fra å ta stilling. Som sagt er ingen historiefortelling nøytral, men her gjøres det heller ingen forsøk på å være objektiv. Arno Peters  var aktiv sosialist, og skal dessuten ha hatt et håp om at boka kunne bli godkjent både i Øst- og i Vest-Tyskland. De korte oppføringene har klar ideologisk og revisjonistisk slagside: Judas Iskariot (disippelen som forrådte Jesus) blir en jødisk opprører som forsøkte å påvirke Jesus til å bli en aktiv revolusjonær. Paulus fjernet revolusjonære elementer i Jesus lære. Både inkakonger og diverse persiske og indiske filosofer viser seg egentlig å være urkommunistiske foregangsmenn.

Folk ble naturligvis rasende. Boka ble omtalt som en skandale i nyhetsmagasinet Spiegel. Saken ble pinlig for de amerikanske okkupasjonsmyndighetene, som neppe hadde fått med seg denne dimensjonen av Peters prosjekt, da de gikk inn med politisk og økonomisk støtte, og det ble vanskelig  for undervisningsministrene i de tyske delstatene, som hadde gjort forhåndsbestillinger på mange tusen eksemplarer. Eksemplaret jeg lånte fra Universitetsbiblioteket i Bergen er utstyrt med en beskjed fra undervisningsministeren i Bremen om at visse deler av verket må behandles med varsomhet, men at ministeren stoler på dømmekraften til bystatens lærere, og ikke har sett det som nødvendig å klebe over deler av verket (under). Boka slapp imidlertid ikke gjennom sensuren i Øst-Tyskland. Selv om den har tydelige sosialistiske sympatier ble den vurdert av sensuren til å "avvike fra den vitenskapelige sosialismen". Sikkert ikke minst fordi det legges stor vekt på enkeltpersoners innflytelse på historien.

Slutten av Arno og Anneliese Peters forord og innklebet advarsel fra undervisningsministeren. Faksimilie fra UB i Bergen sitt eksemplar.

Jeg vet ikke om Peters lurte oppdragsgiverne, eller om de forsøkte å løpe fra ansvaret etterpå, men historien er i grunnen bare trist. Det er grunn til å tro at verket ble svært lite brukt på grunn av skandalen. Både UB i Bergen sitt eksemplar, som kommer fra et bibliotek i Bremen, og det jeg har kjøpt meg selv, som har stempel fra bibliotekene til et gymnas og et universitet i Hessen, ser snaut ut til å ha vært åpnet før jeg begynte å bla i dem. Boka kan kjøpes antikvarisk for mindre enn 20 euro, noe som må sies å være nesten ingenting for et såpass spesielt verk. Ideen bak verket er kjempegod. Det ligger en enorm arbeidsinnsats bak, og boka er rett og slett flott. Det skulle imidlertid ikke bli siste gang Peters kom til å blande fag og politikk litt for mye, men den fortellingen vil jeg spare til en annen gang.


Takk til Magnus Halsnes for hjelp med fotografier!


Interessekonflikt: Jeg er medforfatter til nettsidene til Aschehougs læreverk Tidslinjer.

Litteratur:

Stefan Becht, "Die Sichtbarmachung des Gleichzeitigen", Telepolis 29.01.2001

Jeremy Brotton,  2013, A History of the World in 12 Maps. Penguin, London.

Arno og Anneliese Peters 1952, Synchronoptische Weltgeschichte, Universum Verlag, Frankfurt am Main.

"Weltgeschichte aus sozialistischer Sicht", Der Spiegel 47/1952.