onsdag 23. oktober 2013

"Communalities", "connections" og "comparison": Peer Vries om globalhistorie

Jeg er nettopp tilbake fra konferanse på Norges Forskningsråds SAMKUL program. SAMKUL programmet har som mål å belyse de kulturelle forutsetningene for samfunnsutvikling, og finansierer blant annet forskningsprosjektet jeg arbeider med. En av hovedinnlederne var Peer Vries, som forsker på økonomisk historie, og professor i globalhistorie ved Universitetet i Wien. Vries har undervist i globalhistorie i Leiden og Wien i mer enn 20 år, og var en av grunnleggerne av Journal of Global History, som har blitt en av de viktigste kanalene for forskning på feltet. Vries leverte et flott foredrag om globalhistorie for et hundretalls forskere og forskningsadministratorer fra humaniora og samfunnsvitenskap, som nå vet alt om hvorfor historiefaget trenger mer globale perspektiver på både undervisning og forskning.

Første del av forelesningen handlet nettopp om behovet for faglig fornyelse. Historien om nasjonalstatene og Vestens framvekst blir stadig mindre relevant i en globalisert verden, i en situasjon hvor Vestens innflytelse er på retur på de fleste måter. Samtidig advarte Vries mot  å gjøre all historie om kontakt over grenser til globalhistorie, fordi det vil tømme begrepet for betydning. Vries sitt svar på hva globalhistorie bør være var litt annerledes enn det jeg tidligere har gitt i bloggpostene "Globalhistorie: hva og hvorfor" og "Globalhistoriske grunnfortellinger".

Vries ga tre tematiske akser som han mener globalhistorisk forskning og formidling bør dreie rundt: Communalities, connections og comparisons. Communalities handler om det som er felles og allmennmenneskelig, for eksempel matproduksjon og behovet for å regulere maktbruk. Connections, altså forbindelser, burde være selvforklarende, men Vries understreket at vi ikke skal overvurdere hvor tett integrert verden var i gamle dager: Store deler av historien har absolutt ingen forbindelse med andre store deler av historien. Den tredje aksen var comparison, altså sammenligning, og da som et redskap til å forstå både det som er likt og det som er forskjellig.

Jeg liker Vries tilnærming godt, fordi den gir et håndterlig rammeverk for å drive med globalhistorie i praksis. Det er lett å tenke seg både universitetskurs og undervisningsopplegg for skolen som tar utgangspunkt i de tre aksene. De gir også mulighet til å bringe inn et bredt spekter av forskning, som godt ta utgangspunkt i lokalt, regionalt og nasjonalt materiale, men som settes inn i en globalhistorisk ramme.

Så vidt jeg kunne vurdere ble foredraget godt mottatt på konferansen. At globalhistorie settes øverst på agendaen når forskere innen humaniora og samfunnsvitenskap møtes tyder uansett på at interessen og etterspørselen er der.

Oppdatering 1.11.: Vries forelesning er nå tilgjengelig på nett-tv:

torsdag 3. oktober 2013

Publikasjon: Nettverk på Det indiske hav

Til daglig arbeider jeg med et forskningsprosjekt som handler om nettverk basert på handel, makt og religion i Nærøsten i den romerske perioden. I den forbindelse er jeg opptatt av hvordan uformelle, sosiale nettverk kan skape samhørighet uavhengig av formelle, statlige strukturer. Vitenskapelige publikasjoner tar ofte lang tid, men nå er den første artikkelen fra prosjektet, eller strengt tatt fra forprosjektet, ute. Den handler om hvordan nettverksperspektiver kan bidra til å forklare hvordan kjøpmenn og sjøfolk på Det indiske hav kunne skape nødvendig samhørighet og tillit når de reiste til områder hvor de ikke kjente språket og kulturen. De som er interesserte kan lese eller laste ned artikkelen gratis her.

Artikkelen er publisert i Journal of Global History, som sammen med Journal of World History er det ledende tidsskriftet innen det globalhistoriske fagfeltet. Disse tidsskriftene aktualiserer spørsmålet om hva globalhistorie egentlig er for noe, og om det er mulig å drive empirisk forskning innenfor et fagfelt som i alle fall i navnet har ambisjoner om å ha hele verden som forskningsobjekt.

Mange kolleger vil si at dette er et umulig prosjekt, og at globalhistorie først og fremst er interessant som undervisningsfag. Det er ingen tvil om at det er på undervisningsfeltet at globalhistorie har hatt størst suksess, men betyr det at det ikke lar seg gjøre å drive forskning på problemstillinger som har globalhistorisk relevans. I dette tilfellet er spørsmålet hvordan nettverk oppstår og holdes sammen på tvers av store geografiske avstander.


Globalhistorie 2013: Status og utfordringar som forskingsfelt og undervisningsfag (seminar)

Sammen med kollegaene mine Leidulf Melve og Camilla Brautaset, arrangerte jeg seminaret Globalhistorie 2013: Status og utfordringar som forskingsfelt og undervisningsfag mandag og tirsdag denne uken. Tittelen på seminaret er dekkende, men de ni foredragene nærmet seg tematikken med ganske forskjellige faglige perspektiver. Det ble to spennende og givende dager. Under kommer et kort sammendrag. Husk at dette er mitt inntrykk av innleggene. Jeg håper foredragsholderne kjenner seg igjen i referatet, men det er ikke sikkert at de er enige i vektleggingen min.

Jarle Simensen er professor emeritus ved universitetet i Oslo. Mange vil kjenne ham blant annet som forfatter og medforfatter av to bind av Aschehougs Verdenshistorie, samt den mye brukte læreboken Afrikas historie, nye perspektiver. Jarle snakket om disiplinens røtter både internasjonalt og i Norge. Han diskuterte også hvordan globalhistorie kan avgrenses snevert som historien om framveksten av en globalisert verden, og videre som historien om hvordan verden er knyttet sammen av kulturelle, økonomiske og politiske bånd.

Andres Aase arbeider ved Universitetet i Agder, som har hatt et sammenhengende undervisningstilbud i globalhistorie siden 1981. Tilbudet er et av universitetets mest populære, og Andreas snakket om hvordan de aktivt har arbeidet for å få studentene til å se historien fra et globalt perspektiv, blant annet gjennom å bruke lærebøker og hente inn lærere med tydelige, motstridende og uttalte historiesyn.

Foto: Cappelen Damm
Gunnar W. Knudsen, som underviser ved Høgskolen i Telemark, er forfatter av den populære læreboka Lange linjer i historien. Gunnar tok opp det vanskelige spørsmålet om hva globalhistorisk forskning er for noe, og pekte på at mye forskning som utgis som globalhistorie ikke er annet enn sammenlikninger mellom to områder langt fra hverandre. 

Knut Kjeldstadli holdt foredrag om global migrasjon og migrasjonshistorie, et fagfelt som har kommet langt nettopp i forhold til hvordan en kan studere globale prosesser. Jeg syns særlig tankene han trakk opp rundt migrasjon som endringsfaktor var spennende. Her ser vi klare forskjeller både mellom ulike fagtradisjoner og innad i fag over tid.

Kollega Leidulf Melve snakket om det pågående bokprosjektet sitt, som handler om global historiografi, altså om historieskrivningstradisjoner. Der de fleste bøker om historieskrivning konsentrerer seg om framveksten av vestlig, vitenskapelig historie kommer Leidulfs bok også til å ta for seg andre tradisjoner, blant annet Kina og India, samt media som innskrifter og monumenter.

Selv holdt jeg innlegg om erfaringene med å skrive lærebøker i globalhistorie, og de valgene jeg gjorde med hensyn til balanse mellom bredde og dybde, begivenhetshistorie og strukturhistorie, samt teori og empiri.

Øystein La Bianca, Andrews University, Michigan, har arbeidet med det arkeologisk utgravningsstedet Tall Hisban i dagens Jordan i snart 40 år. Øystein fortalte om hvordan globalhistoriske perspektiver kan bidra til å belyse historien til et samfunn i Midtøsten fra steinalderen og fram til våre dager, både gjennom å påvirke spørsmålene forskerne stiller og framstillingen av historien i en politisk urolig del av verden.

Siste foredragsholder før Camilla Brautaset oppsummerte diskusjonen var arkeologkollega i Bergen Nils Anfinset, som spurte om det finnes en global arkeologi. Spørsmålet er viktig, også for historikere, fordi de fleste kurs i globalhistorie har en betydelig forhistorisk komponent og fordi historikere i skolen også underviser i den arkeologiske delen av fortida, uten at det gis noe skikkelig tilbud ved høgskoler og universiteter.

Seminaret lover godt for globalhistorie både som forskningsfag og som undervisningsfag. Vi håper å kunne følge opp med nye aktiviteter på litt sikt. Det beste ville være om vi etter hvert kunne få på beina et globalhistorisk nettverk.