tirsdag 21. april 2020

Epidemienens globalhistorie

Theodor Kittelsen (1900) visualiserte pesten som en gammel kone som vandret langs veiene med en sopelime og en rive. Der hun feide foran døren døde alle, der hun raket overlevde noen. Bilde fra Wikipedia. 


Våren 2020 sitter mange av oss hjemme for å unngå å spre smitte eller for å slippe å bli syke. Samfunnet er delvis stengt ned og delvis omstilt i løpet av dager og uker. Helsepersonell utsetter seg for smittefare for å hjelpe andre. I mange land er helsevesenet sterkt presset og i noen har det nesten brutt sammen i perioder. Hvis en tviler på at pandemier kan utgjøre historiske vannskiller trenger en ikke se lenger enn til den pågående Covid-19-situasjonen, som til tross for langt lavere dødelighet enn de historiske eksemplene over stenger ned land i månedsvis, knekker luftfartsnæringen og ser ut til å kunne føre til det mest alvorlige globale økonomiske tilbakeslaget siden depresjonen på 1930-tallet. Pandemien er en ubehagelig påminnelse om at smittsomme sykdommer ikke bare er noe som bare hører historien til, men de smittsomme sykdommene har også en lang historie. Her er en superkort skisse av epidemienes globalhistorie, for anledningen skrevet fra hjemmekontoret

Statsmannen Perikles døde
under pesten i Aten, 429 fvt.
Foto: Wikipedia
Både planter, dyr og mennesker er sårbare for sykdommer, men fram til jordbruksrevolusjonen for cirka 10.000 år siden ser det ikke ut til at det har vært noe stort problem. Etter at menneskene begynte å holde husdyr kunne mikroorganismer bytte vertsdyr fra dyr til mennesker og spre seg raskt i de nå større og mer trangbodde bosetningene. En sykdom som sprer seg raskt i et område eller en befolkning kalles for en epidemi. Kileskrifttekster fra Mesopotamia forteller om lokale sykdomsutbrudd i bystatene der i bronsealderen. Epidemier som rammer store områder kalles pandemier. Den første historisk dokumenterte pandemien er skildret i verket til den atenske historikeren Tukidid og rammet først Aten, så mye av Hellas i år 430-427 før vår tidsregning. Sykdommen startet i Atens havneby Pireus, noe som gir støtte til Tukydids opplysning om at den skal ha startet i Afrika, som stod i tett handelskontakt med atenerne. Det har vært mange teorier om hva slags sykdom det dreide seg om, men det står klart at den hadde høy dødelighet, og et skremmende og smertefullt forløp. Massegraver som kan dateres til pestårene støtter den dramatiske skriftlige beretningen, som kan leses i Henning Mørlands oversettelse på Nasjonalbibliotekets nettsider (fra avsnitt 47).

Den romerske legen Galen beskrev
den antoninske pandemien på 100-
tallet (1700-talls inngravering av G.P.
Busch, kilde: Wikipedia)
Den antoninske pandemien er oppkalt etter den romerske keiseren Marcus Aurelius Antoninus. Sykdommen som rammet Romerriket i 20 år fra 166 etter vår tidsregning skal ha startet blant romerske soldater som sloss i Mesopotamia, men faller sammen i tid med epidemier beskrevet i kinesiske kilder og kan godt ha rammet hele den «gamle verden». Mange mener at det kan dreie seg om den svært dødelige sykdommen kopper, som senere skulle drepe store deler av den amerikanske urbefolkningen etter at de kom i kontakt med smitten via europeiske erobrere og nybyggere. Kopper ble først utryddet på 1970-tallet. Etter dette er pandemier jevnlig dokumentert i historiske kilder. I dag vet vi at den justinianske pesten som herjet i Middelhavsområdet, Midtøsten og Europa på slutten av 500-tallet var et utbrudd av Yersina pestis, bakterien som også stod bak pandemien vi kjenner som Svartedauden midt på 1300-tallet. Pesten kom tilbake i nye bølger fram til 1600-tallet, spredte seg over hele jorda og tar fortsatt liv hvert år.. Det ser faktisk ut til at det kan være en sammenheng mellom spredning av pest og klimaendringer i middelalderen, noe jeg skriver om i denne gamle bloggposten.


Mikroorganismer er avhengige av nettverk for å spre seg og gir på den måten gode mål på graden av integrasjon og globalisering. Handelen på Middelhavet og Det indiske hav i antikken og og over steppene i Sentral-Asia i Middelalderen spredte disse tidlige epidemiene. Nye og raskere kommunikasjonsmåter skapte også nye muligheter for sykdom. Fram til 1800-tallet var kolera bare et problem i små områder av India. Smittede ville dø eller bli friske før de rakk å bringe sykdommen videre. Med samlingen av mesteparten av India under britisk styre forsvant mange hindringer for kommunikasjon og i 1816 kom det første utbruddet som rammet hele India. Med dampskipstrafikk hadde sykdommen spredd seg over hele verden i 1850. Influensaepidemien i 1918 kom til Europa med amerikanske troppetransporter, spredte seg i løpet av måneder, og drepte i løpet av to år flere enn første og andre verdenskrig til sammen.

Kan en lære noe av historien? Ved første øyekast ikke så mye mer enn at ting var enda mye verre i gamle dager. Hvis en ser historiske pandemier og dagens situasjon i sammenheng er det imidlertid ingen tvil om at pandemier kommer til å hjemsøke oss også i framtida, og at det gjelder å være bedre forberedt enn vi var denne gangen. 







mandag 6. januar 2020

Irans rike kulturarv

President Trump truet nylig på Twitter med å bombe viktig iransk kulturarv dersom landet skader USAs interesser etter likvideringen av den iranske generalen Qasem Soleimani. Det er ikke så sannsynlig at amerikanerne faktisk kommer til å slå følge med IS, Taliban og Al-Qaeda i målrettet å ødelegge fortidsminner. Det er verken i tråd med tidligere amerikansk praksis eller med landets interesser. Presidentens uttalelse bør likevel tas på alvor, om ikke annet for å understreke at slike trusler ikke er verdige den demokratisk valgte lederen av verdens mektigste land. Hva består så Irans kulturarv i?  Landet har 24 monumenter på UNESCOs verdensarvliste. Her en kort presentasjon av fem av dem, som dekker en periode på mer enn 3000 år.

Ruinbyen Choga Zanbil ligger i kanten av det mesopotamiske slettelandet. Den er en del av den elamittiske kulturen, som holdt til i Sør-Iran i bronsealderen og tidlig i jernalderen. Sentrum i komplekset er en trinnpyramide eller ziggurat, som huset byens hovedhelligdom. Zigguraten i Choga Zanbil ble antagelig bygget på 1200-tallet før vår tidsregning, og den best bevarte av sitt slag i hele Midtøsten.

Zigguraten i Choga Zanbil. Foto Eivind Heldaas Seland.
Pasargadae er navnet på Perserrikets symbolske hovedstad. Perserne, eller akamenidene, som de også kalles etter herskerdynastiet for å skille dem fra senere iranske riker, var et folk fra det som i dag er Fars-provinsen i det sørvestlige Iran. På 500 tallet før vår tidsregning skapte de et rike som strakte seg fra India of Afghanistan til Hellas og Libya. De la grunnlaget for viktige trekk ved iransk språk kultur helt fram mot i dag, og er en viktig kilde til iransk stolthet og identitet. Pasargadae var rikets symbolske senter. Her ble grunnleggeren Kyros den store gravlagt. Kyros mausoleum overlevde erobringene til både Aleksander den store og mongolene. Det vil antagelig fortsatt stå der lenge etter at både Donald Trump og det iranske presteregimet er historie.

Kyros' mausoleum i Pasargadae, ca 530 før vår tidsregning. Foto Eivind Heldaas Seland.
Persepolis ble bygd som hovedstad for Perserriket. Ved persisk nyttår i mars hvert år kom utsendinger fra hele riket til hoffet her for å ære kongen og betale tributt. Ved hoffet møttes folk fra hele datidas verden, og kontakten med Perserriket gjorde blant annet at folk i Hellas fikk kunnskap om verden øst for middelhavsområdet. Palasset ble brent av Aleksander den store i 330 før vår tidsregning. I moderne tid ble palassarkivene på tavler av brent leire gjenoppdaget og dechiffrert. My av kunnskapen vår om Perserriket kommer derfra.

Utsendinger med gaver til perserkongen. Fra Persepolis. Foto Eivind Heldaas Seland.

I Shushtar i Sør-Iran ligger store anlegg for utnyttelse av vannkraft til kunstvanning og drift av vannmøller. Anleggene ble utviklet under de nypersiske/sasanidiske kongene på 200-tallet etter vår tidsregning, og har vært i bruk helt fram mot vår tid. I Shushtar ligger også en av Irans eldste bevarte moskeer, grunnlagt i 868, og en 500 meter lang bro bygd av romerske krigsfanger midt på 200-tallet.

Vannverkene i Shushtar. Foto Eivind Heldaas Seland.
Golestan-palasset ble bygd i Tehran av Qajar-dynastiet, som styrte i Persia (Iran) fra 1779 til 1925. Da palasset ble bygget var Persia fortsatt en stormakt, og beundret i hele verden for sin rikdom og for kunst og håndverk av høy kvalitet. Palasset er med på UNESCO-listen blant annet fordi det representerer overgang mellom gammel og ny tid og sammensmeltning av persiske og europeiske gygningstradisjoner.

Golestan-palasset. Foto Eivind Heldaas Seland

torsdag 19. desember 2019

Bokomtale: Fredrik Charpentier Ljungqvist. Klimatet och människan under 12 000 år

Først publisert i Primitive Tider 21 (2019).

Ljungqvist, Fredrik Charpentier 2017. Klimatet och människan under 12 000 årDialogos. Stockholm.


Sommeren 2019 hadde mer enn 7000 forsknings- og utdanningsinstitusjoner undertegnet et internasjonalt opprop som slår fast at det hersker en klimakrise og at det kreves drastiske samfunnsendringer for å håndtere klimaendringene. Gjennom våren hadde skoleelever over hele verden streiket for klimaet, og offentlig debatt hadde vært dominert av spørsmål om hva myndigheter, institusjoner og hver enkelt må gjøre for å redusere sitt karbonavtrykk.
Selv om det ikke alltid er eksplisitt og sjelden diskuteres, så hviler klimadebatten faktisk på et historisk premiss. Tanken om at dagens klimaendringer er menneskeskapte, alvorlige og må møtes med handling, forutsetter at de utgjør et brudd med en situasjon preget av balanse i fortida. De som nekter for at dagens klimaendringer er menneskeskapte og/eller problematiske trekker på sin side ofte fram tidligere naturlige klimaendringer. Klimahistorie spiller slik ikke bare en viktig rolle i den dagsaktuelle politiske debatten, men fortida utgjør også den eneste erfaringsbakgrunnen vi har for å forstå det som skjer i dag, og for å vurdere hvordan en best kan møte klimaendringene.
Klimahistorie er ikke nytt. Helt tilbake til antikken har folk vært klar over at klimaet endrer seg over tid og at det påvirker hvordan menneskene lever. Klima har vært brukt til å forklare framveksten og sammenbruddet av store sivilisasjoner. I arkeologien og samfunnsgeografien stod klimaforklaringer sterkt på første halvdel av 1900-tallet. Etter andre verdenskrig reagerte mange med rette både på den deterministiske innretningen i mye av denne litteraturen, som ga lite rom for at menneskene selv kunne forme sine liv, og på den rasistiske og sosialdarwinistiske tendensen hos enkelte forfattere, som mente at klima samvarierte med blant annet intelligens og arbeidsmoral og dermed kunne forklare og rettferdiggjøre ulik global fordeling av makt og økonomiske ressurser.
Med erkjennelsen av at klimaet er i endring og at menneskeskapte utslipp er en viktig faktor i disse endringene kom klimahistorien tilbake fra 1980-tallet. Mange tidlige arbeider bar preg av å forveksle sammenfall i tid med årsakssammenheng, og lenge manglet det tilstrekkelige gode data for fortidas klima til å kunne forbinde klimaendringer med samfunnsendringer på en overbevisende måte. Dette er i ferd med å endre seg. Datagrunnlaget er blitt mye større og mer nøyaktig i løpet av de siste 20 årene, og det ser omsider ut til å være en gjensidig forståelse mellom klimaforskere og fortidsforskere om at tverrfaglig ekspertise og perspektiver er nødvendige for å forstå hvordan klimaendringer har påvirket samfunn. Som lærer på kurset «Klima og samfunn i førmoderne tid» ved Universitetet i Bergen har jeg erfart at det er utfordrende å finne litteratur som balanserte naturvitenskapelige og humanistiske perspektiver og som hadde en balansert holdning til spørsmålet om menneskelig handlingsrom i møte med klimaendringer. Med dette bakteppet var det med stor interesse, men blandede forventninger at jeg åpnet Fredrik Charpentier Ljungqvists bok fra 2017, Klimatet och människan under 12 000 år.
Ljungqvist er tilknyttet både Historiska institutionen og Bolincenteret for klimatforskning ved Stockholms universitet. Hans omfattende publikasjonsliste viser at han behersker tradisjonell historievitenskap så vel som paleoklimatologi, vitenskapen om fortidas klima, til fulle. Han har både skrevet svensk og nordisk allmennhistorie og deltatt i en rekke tverrfaglige studier av historiske klimaendringer. Slik dobbeltkompetanse er mangelvare i akademia og legger de beste forutsetninger for et ambisiøst bokprosjekt. For ambisiøst er det. På 456 luftige og illustrerte sider dekkes historien fra slutten av siste istid til 2000-tallet og dagens debatt. Perspektivet er så langt det er mulig globalt og tilnærmingen er diskuterende og problematiserende.

Boka er delt i seks deler med til sammen 22 kapitler. I introduksjonen diskuteres klima, naturlige klimaendringer, klimaets betydning for livet på jorda, samt møtet mellom historieforskning og klimaforskning. Del to tar for seg perioden fra siste istid til slutten av folkevandringstiden, med blant annet det første jordbruket, varmeperiodene i bronsealderen og på romersk tid, samt den dramatiske kuldeperioden fra 536 etter vår tidsregning som nedslagspunkt. Del tre handler om den varmeperioden i middelalderen og dekker blant annet den norrøne ekspansjonen i Atlanterhavet og mayasivilisasjonens krise eller sammenbrudd. Del fire dekker den lille istiden, som her brukes i lang betydning, fra 1300-1800-tallet. Sammenbruddet i den norrøne bosetningen på Grønland på 1300-1400-tallet og i Ming-Kina på 1600 tallet er to av stoppestedene. Del fem ser på oppvarmingen på 1900-tallet og fram til i dag, og diskuterer dagens situasjon og perspektiver for framtida. Del seks trekker ut noen hovedkonklusjoner om hvordan klimaendringer har formet menneskenes liv, særlig gjennom den sterke påvirkningen på matproduksjon, og diskuterer historiens rolle i dagens debatt. I et tillegg gjøres det rede hvilke naturlige drivkrefter som påvirker klimaet og hvordan vi kan få kunnskap om klima i fortida. Dette plasseres gjerne først i tilsvarende bøker, men det fungerer godt å legge det i et tillegg for de som er spesielt interesserte.
Ljungqvists dobbeltkompetanse innen humanistisk- og naturvitenskapelig klimaforskning kommer særlig fram ved at diskusjonen framstår som grundig og nyansert. Han kjenner og diskuterer styrkene og svakhetene i de klimahistoriske dataseriene, og trekker ingen forhastede konklusjoner om hvilke samfunnsendringer de førte til. Regioner som har opplevd en annen utvikling enn den globale hovedtendensen diskuteres også. På denne måten kommer det tydelig fram at klimaendringer har spilt en viktig rolle gjennom historien, men i ulik grad og på ulikt vis i forskjellige perioder, og at en viktig del av regnestykket har vært hvordan menneskene har reagert på og tilpasset seg nye situasjoner.
En annen klar styrke ved boka er det, i den grad det er mulig, globale perspektivet. Det er en hovedvekt på Vest- og Nord-Europa, men Amerika er godt dekket, og Ljungqvist trekker også inn kinesisk forskning og klimadata som har vært lite brukt i europeisk og amerikansk faglitteratur. Det er også positivt at boka har et dypt tidsperspektiv. Den tar et oppgjør med myten om at klimaet etter siste istid har vært stabilt og gunstig, og gjennom å trekke opp de lange linjene gir den bedre kontekst for å forstå dagens situasjon enn om den hadde begrenset seg til mer moderne tid.
En tredje kvalitet ved boka er det at den er rikt illustrert med grafer over utvikling av temperatur, nedbør og andre variabler. Resultater som er usikre eller ikke passer inn i det generelle bildet er også tatt med. Ulikt mange publikasjoner så er grafene leselige, de er tydelig forklart i figurtekstene og kildene er opplyst i litteraturlista. På denne måten får leseren en mulighet til løpende å følge forfatterens argumentasjon og ta stilling til den. Ljungqvist hever fram forskere med navn i teksten og boka har en omfattende bibliografi. Både for egen del og med tanke på studenter skulle jeg imidlertid ønske at boka hadde vært utstyrt med fulle litteraturreferanser.
Det siste jeg vil trekke fram er at Ljungqvist er modig nok til å trekke historien helt fram til vår egen tid og til å gi en vurdering av klimaendringene vi gjennomgår nå. Både ufundert klimaskepsis og aktivistisk alarmisme får passet påskrevet. Det siste uten at realiteten og alvorsgraden i menneskeskapt oppvarming underslås. Dette er etter mitt syn et av de viktige bidragene historisk forskning kan gi til dagens debatt.
Ut fra eget ståsted savner jeg grundigere diskusjoner blant annet rundt klimaets rolle i utviklingen av det første landbruket (to sider), krisen i slutten av bronsealderen (ett avsnitt), og i forbindelse med vestromerrikets sammenbrudd (fire sider). Jeg hadde også ønsket meg en grundigere dekning av Midtøsten. Dette er perioder og regioner hvor det finnes heftig akademisk debatt om klimaets historiske betydning, forholdsvis gode klimadata og rikelige arkeologiske/historiske kilder som kunne gitt grunnlag for gode diskusjoner. Dersom Ljungqvist ikke har lagt vekt på disse fordi han ikke støtter klimaforklaringene som har vært lansert i disse tilfellene ville det også vært svært interessant med en grundigere diskusjon. Når det er sagt går jeg ut fra at lesere med andre særinteresser ville kunne finne lignende eksempler og aksepterer selvsagt at formatet og forfatterens interesser legger premisser for hva som tas med. 

Som jeg skrev innledningsvis var forventningene mine til lesningen blandede. Den skepsisen jeg følte var basert på erfaringene med lignende bøker, men viste seg å være ubegrunnet. Boka er grundig, nyansert, balansert, oppdatert, har faglig tyngde, og kombinerer tilgjengelighet for et allment publikum med diskusjoner av faglig interesse. Den har mye å tilby både til de som er interessert i eller engasjert i klima, og til de som er opptatt av historie og arkeologi. Klimatet och människan under 12 000 årfortjener mange lesere.

onsdag 30. oktober 2019

Klima og historie: Lange linjer og aktuelle perspektiver

(foredrag på Riksantikvarens høstmøte 30.10.2019)

Pieter Breugel den yngre (1564-1638): "Sommeren" (Wikimedia Commons)


Naturlige klimaendringer
Folk har alltid vært bevisst om at klimaet er i endring. Vi har de mange mytene om den store flommen, best kjent i bibelfortellingen om syndefloden, som godt kan ha med rask havnivåstigning i Persiabukta eller Svartehavet etter siste istid å gjøre. Romerne visste at de kunne dyrke vin i områder som tidligere hadde vært for kalde til det. I vikingtida kjente folk fortellingen om Fimbulvinteren, hvor tre år med sammenhengende vinter skullet ta livet av alt levende på jorda, som en i dag lurer på om kan ha sammenheng med dramatisk nedkjøling over flere år etter store vulkanutbrudd midt på 500-tallet. I 1840 beskrev den sveitsiske geologen Louis Agassiz hvordan isbreene tidligere hadde hatt langt større utstrekning enn de hadde i hans samtid. I dag vet vi at klimaet endrer seg over tid og at det alltid har gjort det. Delvis skjer dette i veldig lange sykler ut fra endringer i jordhelling og i jordas bane rundt sola, delvis i mellomlange sykler ut fra endringer i de store værsystemene som El Niño, Monsunen og det som kalles den nordatlantiske oscillasjonen, samt endringer i innholdet av klimagasser i atmosfæren, og delvis i korte og relativt korte sykler som følge av solaktivitet og store vulkanutbrudd. Dette er svært kompliserte prosesser, som også virker sammen på måter som klimaforskere ennå ikke forstår fullt ut, men de er reelle, målbare med naturvitenskapelige metoder, og de har hatt stor betydning for folk som levde før i tida. Der er det at det blir interessant for meg som historiker. Disse endringene er også annerledes enn vi opplever nå, men det vil jeg komme tilbake til litt senere.

Hvorfor er klimaendringer så utrolig viktige? Vi snakker om forskjeller i gjennomsnittstemperatur på en grad eller to, oftest mindre enn det. Betyr det egentlig så mye? Det gjør det i høyeste grad. Det er nemlig sånn at nesten all energi kommer enten direkte eller indirekte fra sola. Sola holder vannets kretsløp i gang og får plantene til å vokse. Gjennom fotosyntese omdannes solenergien til energi vi kan nyttiggjøre oss som brensel og som mat for mennesker og dyr. Som dere alle godt vet er olje, kull og gass også eldgammelt, men omdannet biologisk materiale og altså basert på solenergi. Den viktigste variabelen for temperaturen på jorda er hvor mye solstråling som når fram til oss. Dette forandrer seg for eksempel gjennom endring i jordhelling og i forhold i atmosfæren som skydekke, støvpartikler og innhold av klimagasser.

Solenergi
Siden slutten av 1700-tallet har vi i stadig større grad tatt i bruk fossile brensel og fornybar energi, etter hvert også kjernekraft, som ekstra energikilder. Moderne klimaendringer er i stor grad en følge av denne bruken av karbonbasert energi, som vi nå må håndtere, men la meg bare anskueliggjøre hvor utrolig viktig utnyttelsen av nye energikilder har vært. I år 1820 tror vi at det levde omtrent en milliard mennesker på jorda. De tallene er ikke helt sikre. De produserte hver varer og tjenester verdt 667 dollar etter 1990-priser. I dag er det godt over sju milliarder, og mens folketallet på jorda var omtrent sjudoblet, var den totale verdiskapningen blitt 70 ganger større. Dette er tall fra den avdøde britisk-nederlandske forskeren Angus Maddisons arbeid. Folkeveksten og produktivitetsøkningen henger sammen med mange ting, men i bunnen ligger tilgangen på energi.

Da sier det seg kanskje selv at når vi arbeider med førindustriell historie så blir klimaveldig viktig for å forstå hva som skjer. Til tross for dette har de fleste historikere inntil ganske nylig ikke brydd seg videre med hvilken rolle klima har spilt i for historisk endring. Dette er heldigvis i ferd med å endre seg. Jeg skal gi noen eksempler på prosesser hvor klima ser ut til å ha spilt en viktig rolle før jeg skal si litt om hvorfor dette er relevant og interessant også med henblikk på situasjonen i dag.

Klima og historie
For å starte med begynnelsen: Alle mennesker som lever i dag stammer fra grupper som vandret ut fra Afrika for 75.000 til 50.000 år siden, enten via Sinaihalvøya i dagens Egypt eller over stredet lengst sør i Rødehavet. Dette var ikke oppdagelsesreisende eller folkevandringer slik vi er vant til å tenke på det, men den kumulative effekten over svært lang tid, av små grupper som flyttet seg korte avstander for å finne bedre levekår.

De områdene som de første utvandrerne fra Afrika beveget seg gjennom er i dag blant de tørreste i verden. Slik har det ikke alltid vært. Tvert i mot har Sahara og også den arabiske ørken i flere perioder vært grønt savannelandskap, god egnet for jegerfolk. Dette kommer av endringer i de store nedbørssystemene i Atlanterhavet og Det indiske hav, som har brakt mer nedbør inn over det nordlige Afrika. Sist dette skjedde var for ca 7.000 år siden, men det har også skjedd flere ganger tidligere, også i perioden da homo sapiens vandret ut fra Afrika. Når det så har blitt tørrere har folk blitt tvunget ut i utkanten av ørkenen, og det er en mulig forklaring på at de vandret fra Afrika og inn i Asia og etter hvert Europa. Arkeologen Brian Fagan sammenligner Sahra med en kjempemessig pumpe, som i perioder suger fuktighet, dyr og folk inn, og i perioder blåser dem ut igjen.

Da isbreene var på det største under siste istid, for ca 40.000-24.000 år siden, var havnivået nesten 120 meter lavere enn det er i dag, og store områder av Europa, Asia og Nord-Amerika var tundra, som kanskje best kan sammenlignes med norske høyfjellsvidder. Dette gjorde det mulig å gå tørrskodd mellom Sibir og Alaska og mellom Koreahalvøya og Japan. Det gjorde at avstanden over vann mellom Australia og Sørøst-Asia var mye kortere enn i dag og det samme over Rødehavet. Dette gjorde det antagelig enklere for menneskene å spre seg ut over hele jorda i det som av noen har blitt kalt for den første globaliseringsprosessen. Dette var ikke folk som lignet på hulemennesker i tegneserier, men mer på inuiter på Grønland og Nord-amerikansk urbefolkning som vi kjenner fra historisk tid, med sofistikert kultur og teknologi helt tilpasset det miljøet som de opererte i, som altså var en betydelig kaldere verden enn vår.

Det første jordbruket oppstod i Midtøsten for cirka 12.000 år siden. Dette gjorde det mulig for menneskene å utnytte energi fra planter langt bedre enn før og kan godt sammenlignes i betydning med det å ta i bruk fossile brensel i perioden som ligger bak oss nå.  Mange steder i verden har jordbruk vært drevet etter omtrent samme metoder fram til i dag. Lenge så arkeologer på dette som et fantastisk gjennombrudd som blant annet gjorde mulig bofasthet, byliv, stater og sivilisasjoner. Det er riktig nok, men for menneskene som levde gjennom prosessen betydde det hardt arbeid, ensidig kosthold, smittsomme sykdommer, slitasjeskader, økt konfliktnivå og framveksten av grupper av krigere, prester og skatteinnkrevere som levde av andres harde arbeid. Jordbruk med steinalderteknologi er ikke noe du ønsker å drive med hvis du kan leve godt av jakt på ville dyr og sanking av nøtter og ville planter slik folk hadde gjort før. Mange arkeologer tror nå at det som gjorde at grupper i Midtøsten begynte å dyrke jorda var at klimaet brått endret seg i kald og tørr retning, fordi sirkulasjonen i Atlanterhavet stoppet opp i nesten tusen år på grunn av store mengder iskaldt smeltevann fra nordamerikanske isbreer. Dette gjorde at skogen med eike- og pistasjnøtter forsvant, og med den også mange av dyrene som en jaktet på. Derfor ble en nødt til å systematisk dyrke lokale planter som hvete, bygg, havre, linser og så videre, som en tidligere bare sanket som tilskudd til kosten.

I århundrene rundt starten av vår tidsregning vokser det fram store statsdannelser i den subtropiske og tempererte sonen fra Middelhavet i vest til Kina i Øst. Romerriket, Persia, India og Kina. I areal var de på størrelse med de største statene i vår tid, og de varte i flere hundre år. Disse har lagt grunnlag for språk, religion og kultur helt fra til i dag. De har vært med å definere hva det betyr å være vesteuropeer, russer, iraner, inder, kineser og så videre helt fram til våre dager.

Disse store imperiene vokser fram i en periode med jevnt og stabilt gunstig klima over flere hundre år som vi kaller den romerske varmeperioden. Det betyr ikke at det ikke har vært dårlige år innimellom, men færre enn før og etter. I Midtøsten og Nord-Afrika har det vært litt mer regn enn i dag. I Vest-Europa har det vært mulig å dyrke vin lenger nord enn det som har vært tilfellet fram til helt nylig. Varmt og stabilt klima har gitt mer energi til rådighet, som har blitt satt om i befolkningsvekst og i overskudd som kunne brukes til å bygge disse store imperiene.

Motsatt så i perioden vi kaller for folkevandringstid. Da klimaet ble mer ustabilt og noe kaldere, fuktigere i Vest-Europa og tørrere i Midt-Østen, gjorde det at det ikke lenger var grunnlag for å opprettholde så store befolkinger som før. Kriger, folkevandringer og statskollaps er utviklingstrekk som delvis kan forklares med klimaforverring.

Sånn veksler utviklingen mellom perioder med gunstig og ugunstig klima. I Middelalderen kommer et nytt klimatisk optimum i Europa og Nord-Atlanteren, som muliggjør befolkningsøkning og sterkere statsdannelser. Både middelalderens blomstrende by- og kirkeliv, og den norrøne ekspansjonen fra Skandinavia til øyene i Atlanterhavet faller sammen med stabilt og mildt klima i vår del av verden. Etter dette følger den lange perioden vi kaller for den lille istida, med betydelig kaldere vær enn i dag, og preget av krig, epidemier og religiøs fanatisme. Historikeren Wolfgang Behringer har blant annet knyttet jødeforfølgelser og heksebrenning til klimaforverring, som svar på det folk har sett på som guds straff over menneskene, men også på utvikling av moderne vitenskap og europeisk ekspansjon som måter å komme ut av den vanskelige situasjonen på.

Det ble kaldt, og så døde de...
Antagelig ser dere nå også en av farene ved å drive med klimahistorie. Det er enkelt å legge stadig mer nøyaktige klimaserier ved siden av historiske tidslinjer og så anta at det ene kan forklare det andre, men sammenfall er ikke alltid det samme som sammenheng. Her kan vi skille mellom det som vi kaller for klimadeterminisme, som en kritiker kort har uttrykt som «Det ble kaldt/varmt/tørt/fuktig og så døde de…» og det som kalles antroposentrisme. Det betyr å sette menneske i sentrum og det lyder jo vel og bra, men har også av vittige tunger blitt beskrevet som «folk har selv skyld i sin ulykke». Det er her vi har bruk for dyktige humanister og samfunnsvitere som interesserer seg for klimaendringer, fordi både når vi studerer klimaendringer i fortida og i dag, så er det sentralt å forstå sammenhengene mellom klimaendringer og samfunnsendringer, og der har vi en rolle å spille i samarbeid og dialog med naturviterne som forsker på hvordan klimaet utvikler seg.

Selv syns jeg klimahistorie er spennende. Mange er enige i det, men er det egentlig nyttig? Kan klimahistorie hjelpe oss å håndtere situasjonen vi står i i dag?

Klimahistorie og moderne klimaendringer
For det første: Hele ideen om menneskeskapt klimaendring bygger på et historisk premiss. Vi beveger oss fra en tilstand om ikke av harmoni så i alle fall av balanse, til en situasjon der våre kollektive handlinger har ført til en ny og farlig situasjon. Uten historisk innsikt ville vi ikke være klar over dette.

På samme måte trenger vi historisk innsikt for å vurdere alvorligheten i moderne klimaendringer. Kronargumentet fra klimaskeptikere er at det finnes veldokumenterte klimaendringer i fortida og at varme perioder generelt har vært perioder med vekst og gunstige leveforhold. Det er riktig nok, men ser vi på klimahistorien vil vi se at milde perioder som den romerske varmeperioden, som ser ut til å ha vært global, og varmeperioden i middelalderen, som ser ut til å ha vært begrenset til vår del av verden, var omtrent så varme som i dag, mens vi nå styrer mot en betydelig høyere oppvarming. Det er også sånn at disse tidligere varmeperiodene ser ut til å komme av endringer i de store værsystemene, mens nåværende oppvarming for en stor del skyldes utslipp av klimagasser, og kan ha helt andre konsekvenser for lokalt vær og klima.

Klimahistorie minner oss også om sårbarheten vår. Jo mer spesialiserte vi blir og jo flere det blir av oss, jo mer sårbare blir vi. Store vulkanutbrudd har for eksempel flere ganger utløst kortvarige, men alvorlige klimakriser som har ført til svikt i avlinger over mye av jorda. Sterk tørke kan gi lignende effekter. Vi er helt avhengige av industrielt jordbruk og fungerende verdenshandel og myndighetene tar seg ikke lenger råd til beredskapslager av matvarer. Sett fra historisk synspunkt gjør dette oss veldig sårbare. Mindre dramatisk, men kanskje mer relevant for mange her, er bygging i det som historisk har vært vær- og flomutsatte områder.

Klimahistorie henger nært sammen med tanken om antropocen, ideen om at vi nå går inn i en ny geologisk periode hvor menneskene varig påvirker jordas fysiske overflate og systemer. Mens mange setter starten til vår tid er det andre som peker på det første jordbruket eller til og med bruken av ild som vendepunktet for forholdet mellom mennesker og jorda. Blyforurensing fra romersk gruvedrift er synlig i boreprøver fra isbreer på Grønland. I en artikkel som kom i sommer foreslår en forskergruppe at fallet i CO2-nivå i atmosfæren under den kaldeste perioden av den såkalte lille istid, på 1500-1700-tallet, skyldes massedød blant urbefolkningene i Amerika etter kontakten med sykdommer fra Den gamle verden i kjølvannet av Columbus. Vi ser konturene av at samspillet mellom miljø og mennesker går ganske langt tilbake og dette er også noe naturvitere og humanistiske fag må arbeide sammen om dersom en skal forstå klimaendringer både i dag og i fortida. Kanskje ikke alle såkalte naturlige klimaendringer var helt naturlige likevel? Kanskje det ble lagt noen mønster med innføringen av jordbruk for mange tusen år siden som påvirker vårt handlingsrom i dag.

Sist, men ikke minst, er moderne klimadebatt i rask flyt fra hvordan bruken av fossile brensel skal begrenses til hvordan en skal nå nullutslippssamfunnet eller et karbonnøytralt samfunn. I dag har vi enorme fordeler av vitenskap og teknologi som kan gjøre det mulig å skifte bort igjen fra fossile energikilder uten tapet av folketall og levestandard som det ellers ville føre med seg. Vår eneste målestokk for hvordan karbonnøytrale samfunn fungerer er like fullt faktisk førmoderne samfunn. Som Jo Guldi og David Armitage tar til orde for så bør vi i framtida planlegge med femhundreårshorisont heller enn i et femårsperpektiv.

onsdag 5. desember 2018

Hundre års undergang: Oswald Spengler og Der Untergang des Abendlandes

Dette innlegget ble først publisert i Prosa 5-2018

En resignert Spengler ser nasjonalsosialismen entre scenen. Olav Gulbransson i vittighetsbladet Simplicissimus (1935).  

I september i år var det hundre år siden første bind av Oswald Spenglers Der Untergang des Abendlandes kom ut. I jubileumsåret vekker verket både oppmerksomhet, forargelse og debatt. Kanskje har det også fornyet aktualitet, om enn på litt andre måter enn det som ofte hevdes?

At Spenglers undergangsfortelling fant klangbunn i et Tyskland i møte med nederlaget i første verdenskrig er kanskje ikke så underlig. Da andre bind kom ut fire år senere var den historiefilosofiske mursteinen blitt folkelesning og var allerede trykket i 47 opplag. Reaksjonene fra den akademiske verden var imidlertid blandede og mest negative. Halvhjertede forsøk på å engasjere seg politisk førte ingensteds, og fram til sin død i 1936 virket forfatteren som frittstående intellektuell og skribent på antidemokratisk og konservativ side. For nazistene hadde elitisten Spengler bare forakt til overs. Etter andre verdenskrig så Vestens undergang ut til å være avlyst, og selv om verket ikke ble glemt ble det primært sett på som uttrykk for mellomkrigstidens tilbakelagte kulturpessimisme. Det var en viktig inspirasjon for Arnold Toynbees A Study of History, hvor verdenshistorien deles inn i 23 sivilisasjoner som følges gjennom vekst, blomstring og fall, og ikke minst for Samuel Huntingfords Clash of Civilizations, som fyller 25-år og altså også har jubileum i år.

Undergangen er tilbake
Vesthimmelen kan knapt sies å ha vært skyfri under oppkjøringen til hundreårsjubileet for Aftenlandets undergang. Det europeiske samarbeidet har opplevd en serie kriser og nesten-kriser knyttet til migrasjon, høyrepopulisme og politisk og økonomisk integrasjon. Donald Trumps uortodokse måte å forvalte presidentembetet på faller sammen med russiske og kinesiske utfordringer til den USA-ledede verdensorden. I dag omfavnes Aftenlandet og forfatteren av grupper som mener at vestlig kultur og vestlige verdier rent faktisk er truet på livet. Andre bruker Spengler som ideologisk busemann for å plassere meningsmotstandere til høyre for den politiske folkeskikken. Situasjonen har også ført til ny faglig interesse rundt Spenglers verk. I sommer har jeg lest både Aftenlandet og et knippe av bøkene som er kommet ut i forbindelse med jubileet. Inntrykket er at den tyske undergangsprofeten er lite egnet både som ledestjerne for høyresidens kulturkrigere og til å brunbeise stemmer utenfor den liberale meningskorridoren. Samtidig har han fortsatt eller fornyet aktualitet på felt hvor han vanligvis ikke siteres eller diskuteres.

En god og en dårlig nyhet
Spenglers undergangsfortelling fyller mer enn 1400 sider, og det er mulig å finne støtte for både det ene og andre der, men skulle noen lure: Spengler var verken nazist eller antisemitt. Han var som andre i sin tid svært opptatt av rase, men som gruppe basert på felles kultur heller enn biologi. Han var elitistisk, antikommunistisk og antidemokratisk, og han så på mennesket som en del av naturen og da som et rovdyr. I samspillet mellom mennesker, natur, folk og kulturer ville den sterkeste vinne og den svakere part kunne ikke vente nåde. Solidaritet forpliktet bare innenfor egen gruppe. Imperialisme var en naturlig del av kulturenes innbyrdes kamp.

For de som frykter et snarlig sammenbrudd for vestlige kultur og sivilisasjon har Spengler en dårlig og en god nyhet: Den dårlige er at den vestlige kultur, slik Spengler så det, strengt tatt gikk under med Napoleon allerede for drøyt 200 år siden. Det er ingenting å gjøre med det. Den gode nyheten er at vestlig sivilisasjon omtrent 800 år igjen før teppet går ned. Med sivilisasjon mente Spengler en tid da en kultur ikke lenger evnet å være nyskapende og dynamisk, men var stivnet i fastlagte uttrykk og preget av forfall, middelmådighet, individualisme, materialisme og livstretthet. Spengler klaget selv over at folk hadde misforstått hans tese om Vestens undergang med å sammenligne den med et skipsforlis, men hadde tilstrekkelig selvinnsikt til å føye til at en bok kalt «Aftenlandets fullendelse» neppe hadde solgt like godt.

Spengler opererte med åtte historiske kulturkretser – den egyptiske, babylonske, indiske, kinesiske, antikke, arabiske, aztekiske og den vestlige. Hver kultur har samlet livssyklus på omtrent 2000 år, med mindre den – som den aztekiske – overkjøres før fullgått løp. Etter at sivilisasjonen bukker under lever befolkningen i kulturkretsen videre som fellahin. Begrepet betegner egentlig jordløse landarbeidere i Midtøsten, særlig i Egypt, som levde sine enkle og fattigslige liv angivelig omtrent som på Faraos tid, uberørt av at romerske, greske, arabiske, tyrkiske, franske og britiske makthavere byttet plass over hodene på dem. Tilsvarende mente Spengler for eksempel at den kinesiske høykulturen hadde fullbrakt sitt løp allerede rundt 600 etter vår tidsregning, uten at det var til hindring for at Kina var verdens mest folkerike land og største språk- og kulturfellesskap både i Spenglers samtid og i dag. Kinesisk kultur hadde mistet i sin kraft og lot seg herje med av andre. Spengler diskuterer bare tre av høykulturene i detalj, den antikke, den arabiske, og den vestlige. Den antikke kulturen har fullendt sitt løp mot slutten av første årtusen. Den arabiske, hvor Spengler også plasserer den tidlige og den østlige kristendommen, er i ferd med å sluttføre sin syklus i vår tid, mens den vestlige kulturen er litt mer en halvgått, og er i ferd med å stivne i sivilisasjonsfasen, som kommer til å vare omtrent 800 år til. Framtiden tilhører i følge Spengler russerne, som er i ferd med å tre fram som en egen høykultur etter å ha vært dominert av vestlige former, inkludert kommunisme og demokrati, siden Peter den Store.

Demokrati og diktatur
Det Spengler ønsket var å finne generelle lover for hvordan historien utviklet seg, et prosjekt historikere flest for lengst hadde gitt opp da Aftenlandet kom ut. Allerede i samtiden ble det påpekt mange faktiske feil og mangler i historieframstillingen, og kunnskapen vår, særlig om eldre og utenomeuropeisk historie, er mye større enn den var på Spenglers tid. Kinesisk kultur ser jo også ut til å klare seg ganske bra for tiden. Det burde også være klart at Spengler egner seg dårlig som profet for de som er redd for at innvandrerne skal ta over Europa med det første. Spengler forutså at Vesten vil bestå videre i lang tid, men at den var i endring. Denne delen av analysen hans er mer interessant. For Spengler lever vi i pengenes tidsalder. Demokratiet er et redskap for pengemakten, som brukes til å fjerne alle reguleringer. Dette vil føre til pengenes diktatur som vil møtes med blodets makt. Blodet vil seire, for identitet er i følge Spengler langt viktigere enn penger, og demokratiet vil erstattes av cæsarisme – systemer med en viss lovgivende folkerepresentasjon, men med herskere med stor personlig makt. Nyere utvikling, med økonomisk globalisering og deregulering fulgt av velgere som fra elitens standpunkt ikke kjenner sitt eget beste, og som gjerne støtter en Trump, et Brexit, en Putin eller en Erdogan fordi identitet er viktigere for dem enn økonomisk vekst, kan godt leses inn i et slikt skjema.

Ved siden av Spenglers analyse av forholdet mellom kapitalisme, demokrati og identitet er det også et annet forhold som gjør ham lite egnet for de selvutnevnte forsvarerne av vestlige verdier i vår tids kulturkamp. For Spengler er ikke den ene kulturen bedre enn den andre. Han avviser eksplisitt en eurosentrisk lesning av historien og tanken om at utviklingen går mot stadig mer avanserte og siviliserte tider fra oldtid til middelalder til moderne tid. Europa er ikke noe sentrum for den historiske utviklingen eller bedre enn de andre, bare annerledes. Slik blir Spengler, via Toynbees monumentale sivilisasjonshistorie, en forløper for den moderne globalhistoriske bevegelsen, med sitt krav om at hele verdens historie må med i fortellingen. Alle kulturer følger sitt eget løp. De oppstår, blomstrer, stivner og dør. Det vil også skje med Vesten. Når det er sagt ser altså Spengler på historien som alles kamp mot alle. Kulturene står i et motsetningsforhold til hverandre og den sterkeste vil vinne fram på kort sikt.

Spengler i dag
Det er ikke bare i Norge vi er opptatt av forfatterjubileer. Den faglige debatten rundt Spengler har ikke overraskende vært størst i tyskspråklige land. I forbindelse med jubileet har det kommet ut en rekke artikkelsamlinger og korte bøker. Flere utgivelser er på veg. Jeg har lest tre av dem.

Artikkelsamlingen Der lange Schatten Oswald Spenglers (David Engels, Max Otte og Michael Thöndl (red.) er den første utgivelsen til det nystiftede Oswald Spengler Society for the Study of Humanity and World History. Artikkelforfatterne behandler dels resepsjonen av Spengler i samtid og ettertid, dels er de opptatt av å vise at Spenglers historiefilosofi er relevant både for å forstå verdenshistorien slik den har forløpt og for å forstå den aktuelle politiske situasjonen i Europa i dag.

Untergänge des Abendlades. Studien zu Oswald Spengler samler artikler skrevet av den pensjonerte antikkhistorikeren Alexander Demandt gjennom snart 40 år. Demandt er blant de få som har befattet seg med Spengler over en lenger periode, ved siden av beslektede faglige hovedinteresser som studiet av senantikken og Romerrikets fall. Demandts artikler har sin styrke i å forklare Spengler gjennom å sette ham i idehistorisk og historiefilosofisk sammenheng.

Der Demandt sikkert har sympati for sitt forskningsobjekt, men stiller seg strengt nøytral som forfatter, er den sveitsiske filosofen Peter Strasser sterkt kritisk i sin Spenglers Visionen. Hundert Jahre Untergang des Abendlandes. For Strasser tjener Spengler først og fremst som advarsel mot misantropi samt misforståelse og misbilligelse av liberale og demokratiske, det vil si vestlige verdier: Vestens kultur finnes, men den er forskjellig fra det Spengler hevdet, og den går ikke under med mindre vi lar det skje.

Angrer jeg på at jeg tilbrakte sommeren 2018 med misantropen Spengler? Ikke egentlig. Om Spengler fungerer dårlig både som realhistoriker og som dommedagsprofet har han altså like fullt interesse som analytiker både av sin egen og vår egen samtid. Han har påvirket historiefaget både gjennom den høyst levende tesen om sivilisasjonenes kamp og gjennom kritikken av eurosentrisk historieskrivning som navlebeskuende og trangsynt. Bestselgeren fra 1918 blir neppe folkelesning igjen, men Spengler skriver overraskende enkelt og tilgjengelig, i alle fall innenfor kategorien tysk filosof.



Demandt, A. (2017). Untergänge des Abendlandes: Studien zu Oswald Spengler.
Engels, D., Otte, M., Thöndl (2018). Der lange Schatten Oswald Spenglers: Einhundert Jahre Untergang des Abendlandes.

Spengler, O. (2017). Der Untergang des Abendlandes: Umrisse einer Morphologie der Weltgeschichte.

Strasser, P. (2018). Spenglers Visionen: Hundert Jahre Untergang des Abendlandes.




onsdag 3. oktober 2018

Globalhistorie og avkolonisering av akademia


Ibex-gasellene som prydet tempelet i Yeha, Etiopia, er minst 2700 år  gamle. De er litt afrikanske, litt arabiske og helt seg selv. Tatt vare på av den etiopiske kirken, funnet, forstått og formidlet av tyske forskere. Koloniale eller ikke, fine er de. Foto: Eivind Heldaas Seland

I sommer startet ordskiftet om «avkolonisering av akademia», først i Klassekampen, senere i andre media. Til tross for at jeg forsker og underviser i globalhistorie og har reflektert mye rundt de spørsmålene som tas opp har jeg har nølt med å melde meg på debatten, som jeg opplever som unødvendig hard og lite fruktbar. Jeg har lite lyst til å  bli plassert i selskap hvor jeg ikke føler meg hjemme.  På den ene siden ser jeg at jobbeskrivelsen min – globalhistoriker – som jeg forøvrig deler med utmerkede kolleger med helt ulike syn i mange saker, som Terje Tvedt og Dag Herbjørnsrud – brukes som skjellsord i sosiale medier. På den andre siden vet jeg at enkelte vil mene at jeg som hvit mann i førtiårene uansett ikke er meningsberettiget i saken.

Når jeg likevel stikker hodet fram er det fordi jeg i høst hadde jeg gleden av å besøke Etiopia. Jeg skal ikke påstå at det gjør meg til ekspert på noe som helst, men det fikk meg til å tenke over forholdet mellom historie, selvforståelse, forskning og identitet. Landet kan vise til en historie – i den tradisjonelle forståelsen av statssamfunn og skriftkultur – som går mer enn 2700 år tilbake. Like langt som ved Middelhavet, i India, Kina og for den del i Amerika. Mye lengre enn i Nord-Europa. Etiopierne er stolte over fortiden sin, og det med rette, slik alle andre også bør være det. Like fullt er det slik at denne historien i stor grad er avdekket av forskere fra Europa og i noen grad fra Nord-Amerika. Ved siden av lever etiopiernes egen versjon av historien, knyttet til bibelfortellingene og tradisjonen om en uavbrutt linje tilbake til dronningen av Sabas besøk hos kong Salomo. Også denne versjonen forskes på og formidles ved vestlige universiteter. De to fortellingene passer ikke sammen, men lever godt ved siden av hverandre. Den ene er basert på etterprøvbar vitenskap. Det er den andre også, den bare tar for seg et annet felt, nemlig tradisjon og idéhistorie heller enn historie og arkeologi. En større toleranse for andre syn og tradisjoner kunne vært et godt utgangspunkt for debatten om den såkalte avkoloniseringen av akademia også.

Med det utgangspunktet vil jeg henlede oppmerksomheten på følgende:

Debatten rundt disse problemstillingene er ikke ny. Kritikken av eurosentrisk historieskrivning er minst hundre år gammel og ute i verden er globalhistoriske perspektiver normen heller enn unntaket som innføring i historiefaget.

Verden går ikke alltid framover. Dag Herbjørnsrud har overbevisende vist hvordan forskning og undervisning ved norske universiteter har blitt mer eurosentrisk særlig etter andre verdenskrig. Forskere i kolonitiden var faktisk atskillig mer interessert i verden utenfor Europa enn tilfellet er i dag.

Det er faktisk ikke så ille. Norge er et lite land med begrenset og spredt kompetanse. Vi klarer ikke dekke alt. I USA, Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia og Japan finnes det toppkompetanse på alle deler av verden. Norske myndigheter og utdanningsinstitusjoner er hjertelig velkomne til å satse mer på humaniora og samfunnsvitenskap.

Skillelinjene er ikke klare. Den erkekonservative ultraimperialisten Oswald Spengler var for eksempel en sterk kritiker av eurosentriske historiesyn. Dette skriver jeg om i neste nummer av tidsskriftet Prosa, som kommer senere denne måneden.

Europeiske og amerikanske forskere har levert og fortsetter å levere mesteparten av forskningen også på andre deler av verden. Den er selvsagt preget av dette, men er og har vært svært verdifull for å skape historisk bevissthet i det globale sør og kunnskap og interesse for andre deler av verden i nord. Å slutte å lese eller drive denne typen forskning er snarveien til kunnskapsløshet og fordommer.

Vi bør lese og lære mer om andre deler av verden, ikke mindre om Europa. Mange av oss prøver etter fattig evne å bidra til dette. Vi bør også lese mer av forskere, filosofer og forfattere fra det globale sør uten å lese mindre skrevet av europeere og nord-amerikanere. Det gjør oss klokere, ikke dummere. Å finne disse tekstene er imidlertid ikke alltid enkelt. Det mest forstemmende med debatten om avkolonisering av akademia er at målet for alle parter tilsynelatende er å lære minst mulig om den tradisjonen de ser på som "den andre".

(Teksten ble lett revidert 16.10.18)





lørdag 12. mai 2018

Globalhistorisk vintage-brettspill: Civilization 1982

Spillebrettet med den arkeologiske tabellen som viser hvor langt de ulike folkene er kommet i utviklingen.

Brettspillet Civilization (Avalon Hill 1982)




Forleden, da jeg ryddet i gamle ting jeg ikke har hatt hjerte til å skille med av med, dukket det opp en skatt jeg nesten hadde glemt: Brettspillet Civilization, som ble inspirasjonen til den populære dataspillserien med samme navn. Spillet, som jeg plukket opp en gang på tidlig nittitall og neppe har rørt de siste 20-årene ble først gitt ut av det amerikanske spillforlaget Avalon Hill i 1981. Mitt eksemplar er en andreutgave gitt ut året etter. Jeg husker spillet med glede og hadde også mye moro av de første versjonene av dataspillet, før arbeid og familie gjorde det vanskelig å prioritere lange kvelder og netter til spill, enten det var på brett eller skjerm. Det er kjekt å mimre om gamle dager, men det er også interessant å se hvordan globalhistorie som fagfelt ble forsøkt formidlet som spill.

Civilization handler nemlig om utviklingen av det vi kaller komplekse samfunn, eller med et enklere ord stater. Stater er samfunn med høy grad av spesialisering og lagdeling.  Denne prosessen skjedde på alle kontinenter, om enn til svært ulik tid, og er derfor en av de virkelig globale prosessene i menneskenes historie. Alt tyder på at hvis vi mennesker blir mange nok og lever på begrenset plass vi l det utvikle seg stater, enten det er i vikingtidas Norge, i Mesopotamia sist i steinalderen, eller i Mellom-Amerika rundt starten av vår tidsregning.



Egypt er et rikt område med god tilgang på
sjøen, men Nildalen er utsatt for flom.





Spilleren kan velge mellom ni folk, som ved starten av yngre steinalder befinner seg i utkanten av middelhavsområdet. Hver tur øker befolkningen, med mindre det skjer en naturkatastrofe, noe som hender stadig vekk. En samler også inn naturressurser: salt, oker, bronse og mye annet. Etter hvert kommer en i kontakt med andre folk, kan bygge byer og skip, handle og krige. Ressursene som handles med kan settes om i teknologiske innovasjoner – alt fra keramikk til demokrati – som gir spillerens folk økonomiske, demografiske eller militære fordeler.

Det blir fort dårlig plass. Noen landområder, så som Nildalen, er langt mer produktive enn andre, men til gjengjeld utsatt for flom. Epidemier, jordskjelv og samfunnsproblemer, for eksempel ikonoklasme (billedstorming) dukker opp blant handelsvarene og rammer en, noen eller alle spillere. Langsomt beveger en seg gjennom (for)historien. For å gå inn i en ny tidsalder, for eksempel bronsealderen, kreves det både et visst antall og bestemte typer teknologi, for eksempel metallurgi. Spillet avsluttes ved slutten av jernalderen, her satt til 250 før vår tidsregning. For å kompensere for litt forskjellige naturvilkår har det ulike folkene litt forskjellig progresjon gjennom de ulike periodene og litt
forskjellige seiersmål.



Keramikk er nyttig, men musikk er et steg på
vegen mot lovverk, og det er også bra å ha.
Som historiker er jeg ganske imponert over det faglige nivået i spillet. Simulasjonen av samfunnsutvikling er ganske avansert, uten at regelverket eller informasjonen gå på bekostning av spillbarheten. Ulike typer teknologi avhenger av hverandre og låser opp forskjellige fordeler. Keramikk reduserer for eksempel virkningene av hungersnød. Som spiller husker jeg ikke at jeg tenkte så nøye over dette, men årsaken er selvsagt at keramikk gav mulighet til å lagre mat tørt og ute av rekkevidde for skadedyr. Både befolkningsstørrelse og handel er viktige i spillet, for å skaffe ressurser til å utvikle de ulike typene teknologi. Stor befolkning gir stor produksjon, men varebytte må til for å øke verdien av ressursene. Noen ganger går det galt, og istedenfor handelsvarer dukker det opp pest eller naturkatastrofer. Noen slike ulykker rammer alle, andre kan byttes bort til motspillere som tror de skal få verdifulle varer. Dette simulerer historiske prosesser på en enkel måte. Kontakt fører til økt velstand og utvikling, men innebærer også risiko.




Det var ikke alltid gøy å leve i gamle dager.
Civilization inneholder et knippe natur-
katastrofer og menneskeskapte tragedier som kan
ramme når som helst.
Nå husker jeg at spillet kunne bli litt kjedelig, ikke minst fordi reglene sterkt favoriserer fredelig sameksistens og handel framfor plyndring og krig, og fordi reglene for å løse konflikter gjorde at spilleren med størst befolkning alltid ville vinne. Om dette ble gjort fordi spillskaperne ville vektlegge fredelig sameksistens eller fordi en mer realistisk simulering av konflikt ville blitt for komplekst vet jeg ikke. Særlig historisk realistisk er det ikke. Historisk har konflikt har vært en minst like sterk drivkraft for endring som handel og samarbeid.

Det har utvilsomt vært fagfolk med på å utvikle brettversjonen av Civilization. Spillet speiler godt det vi visste om siste del av forhistorien rundt 1980. Faglig er det preget av det vi kaller den ny-evolusjonistiske retningen innen arkeologien, der en tenkte seg at det fantes lover for historisk utvikling og at dersom de rette brikkene var på plass ville en få en lik utvikling på forskjellige steder. Nå har dette lenge vært sett på som en utdatert og eurosentrisk tankemåte, hvor en prøver å tre en modell basert på vestlig historie ned over alle samfunn til alle tider. Ironisk nok er denne måten å tenke på på veg tilbake i historie og arkeologi, om enn i modernisert form, de fleste vil i dag mene at det finnes likheter i hvordan samfunn utvikler seg, fordi mennesker har noen mønstre for samhandling som er felles og særegne for vår art.

Spillskaperne har forøvrig gjort en innsats for å distansere seg fra utdaterte og eurosentriske utviklingsmodeller. Alle folk har mulighet til å vinne spillet, og ved siden av egyptere og babylonere er blant annet afrikanere og illyrere fra Balkan med. Teknologipakken er riktignok tydelig fra Middelhavet og Midtøsten, men modellen kunne vært overført til andre deler av verden.

Spillet kunne uten tvil fungert både som underholdning og i undervisning i 2018. Mediet er gammeldags, men enkelheten, det faglige grunnlaget, og elegansen i spillmekanikken imponerer.