torsdag 9. februar 2017

Da historien fant sin form: Karl Jaspers og aksetiden

Jeg er akkurat tilbake fra en konferanse i Oldenburg i Nord-Tyskland. Oldenburg var fødebyen til historiefilosofen Karl Jaspers (1883-1969), og konferansen handlet om Jaspers' bok med det ambisiøse, for ikke å si pretensiøse navnet Zum Ursprung und Ziel und der Geschichte ("Om historiens opprinnelse og mål"). I denne boka fra 1949 lanserte han begrepet "aksetiden" (tysk Achsenzeit, engelsk axial age). Med det beskrev han en periode da den historiske utviklingen skiftet retning og fant et mønster som den har fulgt siden. Denne perioden tidfestet han til 800-200 før vår tidsregning.

Den historiske omveltningen Jaspers mente å se bestod at i samfunn langs hele den eurasiske lengdeaksen, fra Kina i øst til Middelhavet i vest utviklet det seg kulturuttrykk som har fortsatt å sette rammene for hvordan menneskene lever – i dag ikke bare i disse områdene – men over hele verden. Jaspers så denne utviklingen som uttrykk for åndelige gjennombrudd som en gang for alle endret måten vi så verden på.

Jaspers opererte med fire kulturområder eller sivilisasjoner: Kina, India, Orienten og Vesten. Orienten tilsvarte for Jaspers mer eller mindre det området vi kaller Midtøsten. Bærerne av de nye kulturuttrykkene var først og fremst filosofene, altså Jaspers egne forløpere. Konfucius og Lao Tse i Kina, Buddha i India, Zoroaster og de jødiske profetene i Orienten og de greske filosofene i Vesten. Samtidig oppstod blant annet de første tankene om monoteisme, de eldste alfabetskriftene, de viktige hellige tekstene og store eposene. Verden tok en pustepause fra de store og absolutistiske imperiene som hadde dominert før aksetiden. Samfunn ble organisert på lokalt og regionalt plan som for eksempel de greske og fønikiske bystaten. Etter Jaspers syn var dette en periode med relativ fred og et blomstrende intellektuelt liv. Folk som ikke levde i de fire sivilisasjonene delte Jaspers i "etterfølgende folk", slik som romere, germanere og arabere, som førte videre og i noen tilfeller videreutviklet tankene fra aksetiden, for eksempel i form av kristendom, islam og folkestyre, og "folk uten gjennombrudd", i stor grad urbefolkningsgrupper.

Jaspers var en stor beundrer og en nær venn av Max Weber. Deler av Webers prosjekt handlet som mange vil vite om å forklare hvilke særegne trekk som hadde ført Vesten inn i den moderne perioden og gitt Europa og USA en førende rolle i verden i løpet av 1800-tallet, noe som har blitt en av grunnfortellingene på det globalhistoriske feltet siden. Jaspers strevde derfor en god del med å forklare hvorfor bare én av sivilisasjonene hans hadde båret i seg kimen til det moderne og forklarte den med at de ulike områdene var avhengige av og stod i gjeld til hverandre. Likevel kommer vi ikke forbi at Jaspers hadde et eurosentrisk historiesyn også selv om han så på de andre aksekulturene som like verdifulle som den vestlige. Resten av verden ble jo avskrevet som "folk uten gjennombrudd" som levde i et slags evig forhistorisk mørke.

Å diskutere om Jaspers hadde rett eller ikke er ikke så fruktbart. Boka er gammel og i dag vi vet mye mer om tidlig historie i ulike deler av verden enn det Jaspers kunne gjøre. Han var heller ikke egentlig så opptatt av hvordan samfunn i fortida fungerte, men ville formulere en stor teori om historiens gang. Hva som hadde sparket i gang omveltningene i aksetiden omtaler han bare som "den store hemmeligheten". Det er likevel ikke tvil om at Jaspers aksetid på mange måter var en formende periode og der er interessant å se på hvilke forutsetninger som lå der i første årtusen før vår tidsregning som kunne føre til den kulturelle endringen og blomstringen som Jaspers var opptatt av.

Et sted jeg tror han treffer spikeren på hodet er i observasjonen om at de aller fleste samfunn i denne perioden var lokalt baserte, enten som kollektivt styrte bystater, for eksempel i Nord India, Sør Arabia, og rundt Middelhavet, eller små fyrstedømmet, som de mange konkurrerende småstatene i Kina i vår- og høstperioden. Politisk fragmentering skapte behov for kommunikasjonsmidler så som skriftspråk, utvikling av felles normsystemer som kunne gjøre det mulig å bevege seg mellom småsamfunn, og førte dessuten til at det oppstod et marked for eksperter så som arkitekter, filosofer, leiesoldater, administratorer og lærere som kunne reise til den byen eller fyrsten som betalte best.

Et annet punkt som er de materielle forutsetningene. I denne perioden oppstår det fjernhandelsforbindelser basert på kamelkaravaner gjennom Sentral-Asia og Arabia, og på skipstrafikk på Det indiske hav. Dette gjorde at folk flyttet på seg, og med dem fulgte kulturelle impulser. Fjernhandel brakte sjeldne og attraktive varer, som gjorde det mulig for folk å skille seg ut, og som slik skapte økonomiske forskjeller og etter hvert bidro i retning av en pengeøkonomi.

Bakgrunnen for Jaspers bok i 1949 var selvfølgelig de uhyggelige begivenheten i årene fram mot 1945. Om Jaspers har noe å si oss i dag så er det kanskje først og fremst at vi har dype historiske røtter, noe som er lett å glemme i en verden som synes å ha svært kort historisk hukommelse, og at mye av den historiske arven er delt av mennesker over hele jorda, noe som er lett å glemme i et politisk klima hvor det har blitt viktigere å trekke grensene mellom oss og de andre.