mandag 17. februar 2014

Da jorda ble flat: Kart og verdensbilder del 2

Romerne kunne dette med kart. Ptolemaios verdenskart og Tabula Peutingeriana er svært forskjellige. Det ene tar, slik som de fleste av våre kart, sikte på å gjengi verden mest mulig slik den er, det andre vil vise hvordan en raskest mulig kommer seg fra et sted til et annet. Tabula Peutingeriana, i den formen vi kjenner kartet, ser ut til å ha blitt oppdatert fram til starten av det femte århundet. De neste kartene vi kjenner er cirka 150 år yngre, da hadde det skjedd et tydelig skifte mot heller å bruke kart til  å vise verdensbilder – forestillinger om hvordan verden henger sammen.

Madaba-kartet (nedenfor) ble funnet i 1884, da det ble bygget en ny gresk-ortodoks kirke over ruinene av gammel bysantinsk kirke i Madaba i dagens Jordan. Kartet er en gulvmosaikk, som viser landområdet fra  Nildeltaet i vest til ørkenen i dagens Jordan i øst – med Jerusalem plassert i midten. Omtrent halvparten av det opprinnelige kartet er bevart. Flere kirkebygninger avbildet i Jerusalem lar seg identifisere, og på denne måten kan kartet tidfestes til midten av det sjette århundre.


Reproduksjon av Madaba-kartet. Bilde: Bernard Gagnon / Wikimedia Commons


Madaba-kartet viser betydningsfulle steder fra bibelhistorien. Mange av de korte tekstene på gresk forteller om hendelser som skal ha utspilt seg på de ulike stedene.  Øst er opp på kartet, slik at gjester til kirka så Det hellige land som om de kom fra Middelhavet (nederst på bildet). Kunstneren som har ledet arbeidet har hatt god oversikt over områdets geografi. De fleste stedene er plassert riktig i forhold til hverandre, men størrelsesforhold og avstander er ofte feil. Jerusalem, som ble sett på som verdens sentrum på denne tida, ligger i midten. Bak er det lett å kjenne igjen Dødehavet med to skip på, og Jordan-elva, med fisk i og en artig liten bro over. Nilen (til høyre), renner  fra øst til vest. Dette kan være gjort både for å få plass på det rektangulære kirkegulvet, og for å passe med Bibelens fortelling om at Nilen er en av de fire elvene som renner ut av Edens Hage, som skal ligge i øst. Alle avbildninger av mennesker er dessverre blitt ødelagt av kristne eller muslimske ikonoklaster ("billedstormere"), tilhengere av religiøse forbud mot å avbilde levende vesener.

Detalj: Jordan renner ut i Dødehavet.
Bilde: M. Disdero / Wikimedia Commons
Madaba-kartet er et utrykk for at seinantikkens mennesker vendte seg mot religionen, for å forstå verden rundt seg. På Tabula Peutingeriana står Roma i midten, både bokstavelig talt og i overført betydning. Kartet illustrer ordtaket om at "alle veier fører til Rom", som forøvrig ikke stammer fra antikken, men i følge Oxford English Dictionary kan spores tilbake til middelalderen, da Roma på nytt var blitt sentrum for den vestlige kristenheten. Midt på 500-tallet var Roma en krigsherjet provinsby. Jerusalem og landområdene som bibelfortellingene utspiller seg i hadde blitt gradvis viktigere siden Helena, mor til Konstantin den Store, hadde besøkt byen i 326-27, og etter legenden skal ha identifisert flere av de hellige stedene og funnet Jesus' kors under det som kanskje er de første arkeologiske utgravningene vi kjenner til. Etter Helenas reise ble det populært å besøke de hellige stedene, og det ble skrevet reiseberetninger til inspirasjon og støtte for senere pilegrimer. En av disse, skrevet av den velstående kvinnen Egeria, som besøkte området seint på 300-tallet, er oversatt til norsk av Else Schjøth, og kan leses på Bokhylla.no. På mange måter gir det mening å tolke Madaba-kartet som en visuell utgave av en slik pilegrimsberetning. I kirken i Madaba kunne besøkende reflektere over områdets religiøse historie og geografi.

Madaba-kartet er tydelig uttrykk for et religiøst verdensbilde, men det viser like fullt steder som faktisk eksisterte, plassert i den virkelige verden. Et annet, omtrent samtidig verdenskart har tatt steget helt over i det religiøse. Kartet illustrerer verket "Den kristne topografien", skrevet av en forfatter som vi kaller Kosmas Indikopleustes ("Kosmas Indiafarer"), men som vi egentlig ikke vet hva het. Alt som er kjent om forfatteren kommer fra teksten hans. Han var nestoriansk kristen, den formen for kristendom som ble praktisert i Det nypersiske riket (Sasanideriket) og i andre kirkesamfunn øst for Romerriket. Da han skrev boka bodde han i Alexandria i Egypt. Som ung mann hadde han vært handelsreisende på Rødehavet og Det vestlige indiske hav.

Kosmas hensikt med Den kristne topografien, er å vise at de førkristne geografene hadde tatt helt feil da de mente at jorda var rund. Han hadde jo selv seilt nesten til India, og kunne konstatere at det var flatt hele veien. Nei, mente Kosmas, jorda var formet som tabernakelet, telthelligdommen Gud hadde beskrevet for israelittene da de vandret i ørkenen etter flukten fra Egypt. Forskjellene på dag og natt forklarer Kosmas med at det reiser seg et enormt fjell midt på jorda. Sola går rundt dette fjellet, og forsvinner altså om natten. Stjernene sitter fast i taket.

Kosmas kart over verden, fra et håndskrift som nå er i Katarinaklosteret på Sinai. Kilde: Harrer 2011

De bevarte håndskriftene av Topografien har flere kart basert på Kosmas beskrivelse av verden. Bildet over er fra et håndskrift fra 1000-tallet. Legg merke til fjellet i midten, og sola som går rundt. De tre blå feltene til høyre er Det kaspiske hav (øverst), Persiabukta og Rødehavet. Verdenshavet Okeanos går rundt jorda, og til venstre går Middelhavet inn mellom Afrika og Europa. Øverst sitter Jesus og passer på at alt går riktig for seg. Nord er for øvrig øverst slik vi er vant til.

Kosmas kart over Adulis, moderne tegning etter
 manuskript. Kilde: John W. McCrindle. Cosmas
 Indicopleustes, Christian Topography (1897)
Kristne apologeter, som ikke vil at kirken skal få skylden for at romernes avanserte geografiske kunnskap gikk tapt, legger gjerne vekt på at Kosmas var dum og udannet, og at arbeidet hans representerer en marginal kristen retning. De har rett så langt som at lærde folk i middelalderen også godt visste at jorda var rund. De tar feil i at Kosmas var dum og at læren han representerte var marginal. I Kosmas samtid var den nestorianske kirken antagelig omtrent like stor som den katolske, og omfattet menigheter fra Romerriket i vest til Iran og India i Øst. Senere skulle nestorianske kirkesamfunn etablere seg også i Kina og Indonesia, men etter mange hundre år med politisk og religiøs undertrykkelse er det lite igjen den østlige kirken i dag. I de delene av Topografien, der Kosmas forteller om reisene sine, og om dyr og planter fra India og Kina, kommer det fram at han har mye og nøyaktig kunnskap om verden. Bildet til venstre er faktisk også et kart. Det viser et av steden Kosmas besøkte på sine reiser, Adulis i dagen Eritrea, havnebyen i kongeriket Aksum. I tillegg ser vi to etiopiske soldater, en stele (steinplate) og en marmortrone med greske innskrifter, som Kosmas kopierte. Teksten til høyre (med den gående soldaten) forteller at dette er veien til Aksum, rikets hovedstad, som lå i høylandet nord i dagens Etiopia. Det som gjør dette til et kart, og ikke bare en illustrasjon av teksten, er at avbildningen nøye følger beskrivelsen i teksten av hvordan de forskjellige elementene var plassert.

Kosmas var altså slett ikke dum, han var bare en mann med en plan, og han hadde en helt annen hensikt enn kartmakere flest med verdenskartet sitt: Han ønsket å få terrenget til å passe med kartet.

Neste: Verden er snudd opp ned...


Litteratur:
Herbert Donner (1992), The Mosaic Map of Madaba: An Introductory Guide, Kampen.

Stefan Faller (2011), The World According to Cosmas Indicopleustes – Concepts and      Illustrations of an Alexandrian Merchant and Monk, Transcultural Studies 1.

John W. McCrindle. Cosmas Indicopleustes, Christian Topography (1897)

onsdag 5. februar 2014

Åpen forelesning: Sosiale nettverk og eldre historie



Trofaste lesere av Globalhistorie vil vite at alt er nettverk og alt er historie. Fredag er det Faglig-pedagogisk dag, Universitetets årlige satsing på forskningsformidling, som særlig er rettet mot lærere og skoleverket. I forbindelse med forskningsprosjektet jeg arbeider på holder jeg forelesning om sosiale nettverk og eldre historie. Forelesningen er åpen for alle, og her kan du for eksempel få svaret på store og små spørsmål som:

-Hva er et sosialt nettverk
-Hva er Social Network Analysis
-Hvorfor er nettverk en god måte å nærme seg eldre historie på
-Hva er Actor Network Theory
-Hva er et small-world nettverk
-Er alle mennesker i verden knyttet sammen i seks ledd eller mindre
-Hvorfor er nettverk bygd på svake bånd mer robuste enn nettverk bygd på sterke bånd
-Hvordan gikk kristendommen fra sekt til verdensreligion
-Hvem var Herodes Agrippa

Fredag 7.2.2014, 11:15-13:00, Auditorium R, Sydneshaugen skole

Oppdatering 7.2: Her kan du laste ned lysbildene fra forelesningen

tirsdag 4. februar 2014

Kart og verdensbilder (del 1)

Kart er bilder av verden, og derfor forteller de også noe om hvordan vi ser på verden. Vi er vant til å se kartet med nord opp og med Vest-Europa, nærmere bestemt Greenwich i Øst-London i midten. Slik har det ikke alltid vært. Vår måte å se verden på ble utviklet på 1500-tallet, da europeiske kartografer fikk bruk ikke bare for å tegne hele verden, men også å gjengi havområdene på en måte som gjorde det mulig å angi seilingskurser som rette linjer. Av flere konkurrerende projeksjoner ble Gerardus Mercators fra 1569 den mest populære. De fleste moderne kartprojeksjoner er videreutviklinger av denne. Det store problemet med å tegne kart er å gjengi den kuleformede jordkloden på en flat overflate. Som mange vil huske fra skolen gir merkatorprojeksjonen et godt bilde av størrelsesforhold rundt ekvator, men overdriver flatene nærmere polene, slik at for eksempel Grønland og Svalbard framstår som mye større enn de er, sett i forhold til landområder lengre sør.

Courtesy of the British Museum /
Wikimedia Commons
Karttegning har imidlertid lange tradisjoner. Det eldste verdenskartet vi kjenner er fra perioden 700-500 før vår tidsregning, og kommer fra Babylon i Mesopotamia. Kartet, som er risset inn på en leirtavle, setter ikke overraskende Babylon i sentrum, og navngir blant annet Assyria i nord og Elam som var et rike i dagens Iran. Eufrat-elva renner gjennom midten av kartet. Sirkelen rundt er beskrevet som "det salte havet", og utenfor ligger det som antagelig har vært åtte ytre regioner. Nord er forøvrig opp på dette kartet, slik som det også er på våre kart. Teksten handler dessverre om babylonernes mytologiske verdensbilde og ikke om hva hadde av faktisk kunnskap om verden rundt seg. Kartet befinner seg i dag i British Museum, som har en fin liten artikkel om det på sine nettsider.

I den hellenistiske perioden, som fulgte Aleksander den stores (356-323 før vår tidsregning) erobring av Perserriket, ble ulike deler av verden knyttet sammen i større grad enn de hadde vært tidligere. Greskspråklige geografer opparbeidet seg kunnskap om verden fra Kina i øst til Atlanterhavet i vest. De var klare over at jorda er kuleformet, og de strevde med problemet om hvordan den best kunne gjengis på en flat overflate. Denne kunnskapen levde videre inn i romersk tid, og karttegnereren som nådde lengst var Klaudios Ptolemaios, som virket i Alexandria i Egypt rundt midten av det andre århundret etter vår tidsregning. Ptolemaios skrev et stort geografisk verk, som diskuterer jordas omkrets, beskriver hvordan den kan tegnes, og gir koordinater i lengde og bredde for tusenvis av steder i Europa, Asia og Afrika. Verket er heldigvis bevart i avskrift, sammen med kart som ble tegnet på grunnlag av det i senmiddelalderen og renessansen.

Ptolemaios verdenskart, 1400-tallstegning på grunnlag av
Ptolemaios Geografi fra cirka 160 etter vår tidsregning. Bilde:
Wikimedia Commons
På Ptolemaios tid visste man godt at nordlig bredde kan måles ved hjelp av solhøyden. Lengdegrad ble det imidlertid ikke mulig å måle presist før man fikk nøyaktige og stabile klokker, som kunne brukes til å regne ut hvor langt man hadde beveget seg i øst-vest-retning. Dette skjedde først på 1700-tallet. Som 1400-tallsgjengivelsen av Ptolemaios verden til venstre viser, var kunnskapene om Middelhavsområdet relativt gode, Afrikas Horn, Arabia og India kan kjennes igjen med litt godvilje, mens Kina, lengst til høyre, egentlig ikke er mer enn en samling navn. Bildet viser forøvrig også at Ptolemaios projeksjon, som var den beste og vanligste fram til Mercators tid, forvrenger størrelsen på landmassene lengst mot ekvator mest.

Tabula Peutingeriana blad 10,
 Conrad Millers nytegning fra 1887. Bilde: Bibliotheca Augustana
Ptolemaios kart var et forsøk på å gjengi verden så nøyaktig som mulig, og i den sammenheng ble det ikke overgått på rundt 1400 år. Det fantes også andre karttradisjoner med mer praktisk siktemål. Vi har bevart en middelalderkopi av et romersk veikart fra cirka år 500, kalt Tabula Peutingeriana. Kartet viste verden fra Spania til India på 14 pergamentblad, men gjør ikke noe forsøk på å gjengi den geografisk korrekt. I stedet viser den veisystemet med dagsetapper og navn på skysstasjoner. Prinsippet er det samme som brukes på linjekart over offentlig transport i de fleste større byer i dag. Ved hjelp av informasjonen på Tabula Peutingeriana kunne en enkelt telle seg til hvor mange dager det ville ta for en reisende eller en hæravdeling å bevege seg fra den ene enden av Romerriket til den andre, slik vi teller stasjoner på metroen i en ukjent by. Bildet til venstre viser den delen av kartet som gjengir Balkan, Kreta, Lilleasia og Nildeltaet. Legg merke til rikets hovedstad, Konstantinopel, som er markert med Konstantinsøylen som fortsatt står i Hippodromen i Istanbul. Antikk- og / eller kartnerder kan kose seg med nettsiden Omnes Viae, hvor René Voorburg har samlet informasjonen fra TP og fra rutesamlingen Itinerarium Antonini i en søkemotor, og lagt den bak moderne Google-kart. For oss som alltid har lurt på hvor lang tid det ville ta å gå fra Corstopitum til Palmyra er dette gull.

Neste: Da jorda ble flat...