onsdag 27. mars 2013

Grekerne i Sudan og andre diasporasamfunn

Kollega Alexandros Tsakos skriver om de greske samfunnene i Sudan på bloggen til det gresk-norske Medieval Sai prosjektet. Fram til den sudanske uavhengigheten var det greske samfunnet tallrikt og livskraftig. I dag er det bare rester igjen, konsentrert rundt den greske kirken og skolen i Khartoum.

Alexandros bloggpost forteller om et av mange greske samfunn i Midtøsten, Afrika og rundt Det indiske hav, som i dag mer eller mindre er forsvunnet. I reiseberetninger fra ottomansk tid og fra koloniperioden møter vi grekere nær sagt overalt. De har ofte nøkkelroller i kontakten mellom lokalsamfunn og besøkende, som advokater, leger, gjestgivere, "fiksere" og handelsfolk. For europeiske reisende fungerte grekerne godt som mellommenn, fordi de ofte var velutdannede, språkmektige, forholdsvis velstående, og hadde god kontakt både med lokalbefolkningen og med grekere bosatt andre steder, men grekerne bodde selvsagt først og fremst i disse områdene for sin egen del. De greske samfunnene hadde svært lange historiske røtter. Kysten av Lilleasia var en del av det greske kjerneområdet fra starten av. Til Nord-Afrika og Det nære østen kom grekerne først som innvandrere og handelsfolk på 600-500-tallet før vår tidsregning. Under Aleksander den Store (336-323 før vår tidsregning) og de makedonskættede kongene som fulgte ham ble grekere bosatt også lengre øst og sør.

De greske samfunnene er et eksempel på det som globalhistorikerne kaller diasporasamfunn, det vil si geografisk spredte befolkninger, som identifiserer seg med et felles hjemland eller en felles hjemkultur. Andre historisk viktige diasporasamfunn var det armenske og ikke minst det jødiske (som har gitt opphav til diasporabegrepet), samt arabiske samfunn rundt Det indiske hav og kinesere bosatt i Sørøst-Asia. I førmoderne samfunn med svakt rettsvern, treg kommunikasjon og dårlig tilgang på informasjon og kreditt, var diasporasamfunn viktige bindeledd mellom steder og kulturer. En gresk handelsmann bosatt i Aleksandria i Egypt kunne for eksempel reise til Bagdad, Khartoum eller Aden, og treffe på folk som snakket samme språk, dyrket samme religion og som kunne formidle kontakt med lokale myndigheter og handelsfolk.

For at disaporasamfunn skal være bærekraftige over tid, må de bevare de kulturelle grensene overfor majoritetsbefolkningene i områdene der de bor. Språket og religionen gjorde det mulig for grupper som grekere, jøder og armenere å holde på en egen identitet som minoritetsbefolkninger i muslimske områder gjennom mange hundre år. Først i det 20. århundre gikk det nedover med det greske diasporaet. Etter den gresk-tyrkiske krigen (1919-22) ble den gjenværende greske befolkningen fordrevet fra Lilleasia. I Egypt, Sudan og mange land i Midtøsten ble situasjonen vanskelig etter at de franske og britiske kolonirikene ble avviklet. Behovet for å bygge opp en nasjonal identitet i nye stater gjorde at alle minoritetsbefolkninger var utsatt. Diasporagrupper med sterke kulturelle bindinger ut over landegrensene kunne lett mistenkes for ikke å være lojale mot makthaverne i landene der de bodde. Ressurssterke diasporagrupper, som de greske, hadde økonomiske muligheter til å emigrere, enten til Hellas, eller til USA, Vest-Europa eller Australia, som gjerne tok i mot høyt utdannede og arbeidssomme innvandrergrupper.

lørdag 23. mars 2013

Globalhistorisk klassiker: The Columbian Exchange (del 1)

Innfødte amerikanere ved Rio de la Plata, Hendrick Ottesen 1603. Kilde: Wikimedia Commons.


En av de viktigste og mest innflytelsesrike historiebøkene som er skrevet, er Alfred W. Crosbys bok The Columbian Exchange (1972). Boka tar for seg utvekslingen av biologisk materiale: dyr, planter og ikke minst mikroorganismer, mellom den gamle og den nye verden i kjølvannet av Kolumbus oppdagelser. Bortsett fra kortvarige forbindelser over et islagt Beringstred, hadde Amerika vært adskilt fra resten av verden gjennom mange millioner år. Dyr, planter og mikroorganismer hadde utviklet seg uavhengig av det som skjedde i resten av verden. Da Amerika så ble utsatt for Eurasias flora og fauna skjedde et biologisk jordskjelv. Et av resultatene er blitt både skolepensum og allmennkunnskap, og tør være kjent for de fleste: I løpet av hundreåret etter europeernes ankomst døde rundt 90%, enkelte mener enda mer,  av Amerikas befolkning av infeksjonssykdommer som var harmløse eller mye mindre alvorlige for befolkningene i Europa og Asia, så som vannkopper, influensa, meslinger og kopper (kopper var alvorlig også for europeere, særlig barn, men likevel langt mindre dødelig enn i amerikanske befolkninger). Dette er en viktig del av forklaringen på at det var mulig for små grupper av europeere å sette seg fast på det amerikanske kontinentet, og undertvinge sofistikerte statsdannelser som Aztekerriket og Inkariket.

Sykdommene herjet ikke bare i Sør- og Mellomamerika. Førkolumbianske samfunn stod i tett kontakt, og smittestoffer spredte seg også i Nord-Amerika. Da Hernando de Soto reiste i Mississippidalen rundt 1540 kjempet han mot hærer bestående av tusenvis av soldater, og beveget seg i landskap hvor byene lå innenfor synsvidde av hverandre. Etter De Soto tok det nesten 150 år før franske oppdagere besøkte området. Da var det folketomt. Epidemier, fulgt av massedød og samfunnskollaps, er sannsynligvis årsaken til at de første små gruppene med franske, britiske og hollandske jegere og nybyggere kunne sette seg fast langs kysten av Nord-Amerika på 1600-tallet. De relativt svake stammesamfunnene de møtte der, var bare restene av sterke og folkerike stater og stammeforbund som hadde eksistert i området tidligere.

Utveksling forutsetter en form for gjensidighet. Det gikk selvsagt også mikroorganismer andre vegen, men den eneste smittsomme sykdommen som ser ut til å ha kommet fra Amerika til Europa er syfilis. Syfilis er alvorlig nok, og sykdomsforløpet på 1500-1600 tallet beskrives som enda mer dramatisk enn den det som er kjent fra moderne tid (sykdommer endrer seg faktisk over tid), men i og med at syfilis smitter ved seksuell kontakt var spredningen tross alt langt mer begrenset enn ved dråpesmitten som spredte sykdommene europeerne hadde med seg.

Neste: planter og dyr


mandag 18. mars 2013

Zheng He – Kinas store oppdager

I forrige uke offentliggjorde forskere fra to museer i Chicago funnet av en 600 år gammel kinesisk mynt fra Manda-øya utenfor kysten av Kenya. Mynten stammer fra Ming-perioden, nærmere bestemt regjeringstiden til Yongle-keiseren (1405-1425). Funnet har fått stor oppmerksomhet, fordi Yongle var keiseren som sendte ut de såkalte skatteflåtene. Dette var sju ekspedisjoner ledet av admiralen Zheng He i perioden 1405-1433. Ekspedisjonene gikk til Sørøst-Asia, India, kysten av Øst-Afrika og Arabia. Hvis vi kan stole på krønikene bestod de største flåtene av flere hundre skip – tankskip til ferskvann, troppetransporter, hestetransporter, krigsskip, samt enorme transportskip til handelsvarer, bytte og diplomatiske gaver. Etter den siste ekspedisjonen valgte den nye keiseren å forby flere ekspedisjoner, og det kinesiske engasjementet i Det vestlige indiske hav ble ikke tatt opp igjen.

Forenklet kart over Zheng Hes ekspedisjoner.
Kilde: Globalhistorisk Atlas

Zheng He fascinerer og engasjerer. Hvis kildene til  ekspedisjonene er som andre kilder til eldre historie, så er de antagelig overdrevet, men det er ingen grunn til å tvile på at reisene faktisk fant sted, og at de omfattet store antall menn og skip av betydelig størrelse. I forhold til Zheng Hes flåter, blir de små karavellene til de portugisiske og spanske sjøfarerne og oppdagerne i denne perioden temmelig puslete. Like fullt hadde reisene til Dias, Da Gama, Colombus og Magellan / del Cano  langt større globalhistoriske konsekvenser.

Zheng Hes reiser har særlig vært trukket fram i diskusjoner som berører den globalhistoriske grunnfortellingen om divergens – hvorfor og hvordan ulikheter har oppstått – i dette tilfellet europeisk og vestlig dominans over andre deler av verden. Sinosentriske ("kina-sentrerte") historikere har kunnet holde fram at Ming-Kina var langt rikere, militært sterkere og teknologisk mer avansert enn Europa. Eurosentriske historikere har kunnet svare at det kanskje er tilfelle, men at det ikke endrer det faktum at europeerne la under seg Amerika og reiste til Asia og Afrika for å drive handel, mens de kinesiske ekspedisjonene fikk få varige konsekvener. I den forstand endrer Zheng Hes ekspedisjoner problemstillingen, fordi spørsmålet "hvorfor ikke Kina?" må besvares i tillegg til spøsmålet "hvorfor Vesten?". I tillegg har oppmerksomheten rundt Zheng He gitt det moderne Kina og den kinesiske diasporaen i Sørøst-Asia berettiget grunn til å være stolt over egen historie, slik vi nordmenn er det over Leiv Eriksons bedrifter – selv om den norrøne oppdagelsen av Amerika heller ikke fikk varige følger. Zheng Hes reiser gir dessuten positiv historisk klangbunn for det moderne Kinas diplomatiske framstøt i Asia og Afrika, som effektivt kan settes i retorisk kontrast med europeiske makters fortidige aktiviteter i Indiske hav-regionen.

Mer kuriøst er det at Zheng Hes reiser har inspirert en hel liten myteindustri, som ikke nøyer seg med å minnes de faktiske reisene, som vel må kunne sies å ha vært spektakulære nok i seg selv, men som også forteller at kinesiske sjøfolk oppdaget Australia, reiste til Amerika (både over Stillehavet og over Det indiske hav og Atlanterhavet) og faktisk besøkte Italia i 1434. I spissen for det hele står den pensjonerte britiske marineoffiseren Gavin Menzies med boka 1421: The Year China Discovered the World. Om dette er det bare en ting å si: Det er grov historieforfalskning. De som er interesserte i Zheng He kan heller lese mer i denne artikkelen av Geoff Wade, professor i globalhistorie ved Universitetet i Singapore, som har arbeidet med primærkildene, og som dessuten har engasjert seg sterkt i å stoppe myteskapningen rundt reisene blant annet ved hjelp av nettstedet 1421exposed.com.


onsdag 13. mars 2013

Mais og tidlige komplekse samfunn i Sør-Amerika

Rituell platform fra Norte-Chico-kulturen. Foto: Wikipedia
En artikkel på Forskning.no forteller at amerikanske og peruvianske forskere har avdekket at  Sør-Amerikas eldste kjente sivilisasjon, Norte-Chico, var basert på maisdyrking. Norte-Chico-kulturen holdt til på den ekstremt tørre kystsletten ved foten av Andes-fjellene cirka 3000-1800 før vår tidsregning, altså samtidig med sumererne i Mesopotamia, Indus-kulturen og tidlige kinesiske elvekulturer. Norte-Chico er spennende på flere måter.

For det første forteller den at komplekse samfunn oppstod like tidlig i Amerika som i resten av verden, noe som stiller spørsmål ved Diamonds og andres teorier om at Amerika hadde avgjørende økologiske og klimatiske ulemper i forhold til Eurasia. For det andre var Norte-Chico lenge en gåte, fordi det manglet spor etter korndyrking i forbindelse til de monumentale kultanleggene som er det viktigste arkeologiske kjennetegnet til kulturen. Dette reiste tvil om de veletablerte teoriene, om at det var den neolittiske revolusjonen (jordbruksrevolusjonen) som skapte økonomisk grunnlag for komplekse samfunn. Enkelte forskere mente isteden at Norte-Chico bygde på rike ansjosfiskerier i kombinasjon med bomullsdyrking. Fiskebein fant en nemlig i store mengder, nettopp i forbindelse med de store rituelle platformene, noe som kunne tyde på at felles etegilder var en del av det sosiale limet i disse samfunnene, og at jeger og sankersamfunn altså også kunne moblise de befolknings- og organisasjonsmessige ressursene som skulle til for å bygge monumentalanlegg.

Teoriene om Norte-Chico-kulturens maritime grunnlag har alltid vært kontroversielle, men funnene av spor av maisdyrking gjør at globalhistorikere kan sove rolig inntil videre. Norte-Chico ligger i likhet med det sørlige Mesopotamia i områder som er helt avhengige av kunstvanning. Altså ser den gamle sannheten om sammenheng mellom jordbruk, kunstvanning og statsdannelse ut til å stå støtt inntil videre.

søndag 10. mars 2013

Big history – stor historie?


En innvending mot globalhistorie, er at tema og spørsmål blir så store at både forskning og formidling nødvendigvis må bli overfladisk. En ganske ny og spennende retning innenfor historieundervisning, får imidlertid globalhistoriske perspektiver til å virke små og puslete. Det handler om Big History. Noen god norsk oversettelse fins ikke helt ennå, men jeg har sett at storhistorie har blitt brukt. Storhistorie er forsøket på å fortelle historien om universet, jorda, livet og menneskene, helt fra Big Bang for mer enn 13 milliarder år siden og fram til i dag, på en helhetlig måte, altså å ikke sette historias startpunkt ved Harald Hårfagre, sumererne, eller homo sapiens, men ved universets start, og så fortelle om utviklingen av stjerner, planeter, liv, pattedyr, primater, mennesker og så videre.

Storhistorie oppstod i Australia sist på 1980-tallet og tilbys nå ved mer enn 40 universiteter på fire kontinenter. Særlig har interessen vært stor i USA, hvor Big History Project arbeider for å lage læreplaner og kursmateriell tilpasset videregående skole. Kursene egner seg også godt tidlig i studieløpet på universiteter og høgskoler, og har blant annet blitt testet ut som felles førstesemesterstudium ved Dominican University i California. På denne måten får studentene en rammefortelling å sette kunnskap fra senere fagstudier inn i. Samfunnsvitere og humanister får lære om jordas plass i universet og mennesket som biologisk vesen, noe som mange her i Norgen har etterlyst i kjølvannet av hjernevask-debatten. Naturvitere på sin side får kunnskap om utviklingen av menneskelige samfunn, noe som ikke mindre relevant, i det vi lever i en periode da ikke bare naturen påvirker menneskenes livsvilkår, men menneskene i stadig større grad virker inn på jordas økosystemer. Det sier seg selv at det er vanskelig å forestille seg dette som egentlig forskningsfag, det er snakk om et undervisningstilbud, og det er avhengig av resultater fra en hel mengde disipliner, blant annet astrofysikk, biologi og klimaforskning, men også, og det er her vi finner berøringspunktetene med globalhistorie, sterke innslag av arkeologi og historie.

Bill Gates er en av dem som har sett potensialet for tverrfaglig kunnskapsformidling som ligger i Big History, og Microsoft Research Connections, som er selskapets avdeling for non-profit forskning, har sammen med Moscow State University og UC Berkely, gått sammen om å lansere nettstedet Chronozoom, hvor målet på sikt er å skape en kvalitetskontrollert kunnskapsportal med Big History som samlende grep. Foreløpig er portalen i utviklingsfasen, men hvis dette fylles med innhold tror jeg det kan bli veldig spennende

Video: Presentasjon av Chronozoom prosjektet



lørdag 2. mars 2013

Mere Diamond: Kollaps


Foto: Wikimedia Commons
Ved siden av Våpen, pest og stål er Collapse (2005) den mest kjente boka til Jared Diamond. Også denne er kommet på norsk, med tittelen Kollaps, og med stor og stort sett positiv oppmerksomhet i forbindelse med lanseringen i fjor.

Jeg leser Collapse delvis som et svar på den delen av kritikken mot Våpen, pest og stål, som gikk på historisk determinisme, altså på at den historiske utvilklingen måtte bli slik den ble fordi den var styrt av økologiske og klimatiske forhold, som menneskene hadde lite innflytelse over. Undertittelen på boka er "How societies choose to fail or survive". Her er det altså plass for menneskenes valg. Interessant nok er valgaspektet fjernet i undertittelen til den norske utgaven "Hvordan samfunn går under eller overlever". Diamond tar for seg en serie historiske og noen moderne eksempler på samfunn det har gått dårlig med – så som mayaene, Påskeøya og den norrøne befolkningen på Grønland. Han mener det finnes fem hovedårsaker til at samfunn bryter sammen, nemlig klimaendring, fiendtlige naboer, sammenbrudd hos sentrale handelspartnere, miljøproblemer og manglende evne til å forvalte naturgrunnlaget. Jeg tror det er rettferdig å si at han legger mest vekt på de tre variablene som handler om samspillet mellom menneske og natur. Diamond forteller hvordan menneskenes manglende evne eller vilje til å forvalte og tilpasse seg til naturen på en fornuftig måte har fått dramatiske følger opp gjennom historien og godt kan få det igjen. Budskapet er ikke forsøkt pakket inn: Boka er en kraftig oppfordring om å ta vare på jorda, og en advarsel om hva som kan skje hvis vi ikke gjør det.

Et av eksemplene Diamond bruker mest plass på er den norrøne befolkningen på Grønland, som levde langs vestkysten av øya i en 500-års periode fra 900- til 1400-tallet. Grønlendingene baserte seg først og fremst på sau og storfe, som ble holdt på utmarksbeite om sommeren og foret innendørs gjennom vinteren. I tillegg var fiske og handel med varer som hvalrosstenner (til elfenben), hvalrosskinn (til tauverk), pelsverk og dun viktig. Fra midten av 1300-tallet ble klimaet dårligere. Vekstsesongen for gras til dyrefor ble kortere, og dermed ble beiteperioden kortere samtidig som det ble vanskeligere å skaffe vinterfor til husdyrene. De mest fjerntliggende bosetningene ble forlatt, og befolkningen samlet seg etter hvert i Austerbygd nær sørspissen av øya. Opplysninger om et bryllup i 1408 er den siste skriftlige kilden vi har etter den norrøne befolkningen på Grønland, men arkeologene kan spore bosetningen fram mot rundt år 1500. Reiste de siste beboerne til Island og de norrøne landene i øst? Ble de drept av inuittene? Ble de bortført av arabiske sjørøvere, eller døde de rett og slett ut? Spekulasjonene har vært mange, men Diamond har rett i at hovedspørsmålet ikke er hva som skjedde med de siste gjenlevende innbyggerne, men heller hvorfor et samfunn som hadde vært livskraftig gjennom flere hundre år ikke lenger var det.

Diamonds svar er manglende omstillingsevne. Dagens urbefolkning på Grønland, inuittene, var ikke på øya da de norrøne bosetterne kom, men vandret inn fra nordvest rundt år 1100. Inuittene baserte seg på et kosthold av fisk, fugl, og ikke minst fett- og proteinrike havpattedyr. Dette næringsgrunnlaget ble ikke avgjørende påvirket av kaldere klima, samtidig som næringsgrunnlaget for den norrøne befolkningen ble stadig dårligere.

Kunne ikke de norrøne grønlendingene bare omstille seg og basere seg på sel- og hvalkjøtt? "Nei", sier Diamond, den kulturelle pakken februkerne fra Skandinavia hadde med seg var så sterk at de ikke anså sjøpattedyr og i liten grad fisk som egnet menneskeføde. Kulturelle særtrekk gjorde altså at de ikke var i stand til å tilpasse seg endrede naturforhold. Uansett hva som til slutt tok knekken på de siste norrøne grønlendingen, så var samfunnet deres dømt til nederlag.

Jeg er ikke ekspert på det norrøne Grønland, men dette høres rart ut. Kan en være så hemmet av tradisjon at en omkommer av matmangel mens havet er fullt av mat? Forskere har da også kunnet fortelle at grønlendingene slett ikke vegret seg mot sel og hvalkjøtt, men møtte klimaendringene nettopp ved å bruke mer av disse kalorikildene.

Dette er bare et eksempel på at Diamonds bruk av økologi som dominerende forklaringsfaktor har mangler. Et annet er mayaene i Mellom-Amerika, hvor en bysivilisasjon med flere hundre års historie brøt sammen i løpet av en relativt kort periode på ---tallet. Diamonds svar er erosjon på grunn av intensivt jordbruk og påfølgende avskoging kombinert, med tørke i kjølvannet av værfenomenet El Ninjo. Problemet er bare at det ser ut til at byene med mest solid jordbruksgrunnlag forlates først, mens mer perifere bosetninger, med dårligere tilgang på jord, er befolket lengre. Sammenbruddet ser altså ut til å ha med samfunnsorganisering, ikke klima å gjøre.

Kollaps har i det hele tatt forarget en mengde fagfolk, som mener at hele ideen om sivilisasjonssammenbrudd er forfeilet. De fleste samfunn lever videre etter kriser, om enn i endret form. Den vestlige delen av Romerriket forsvant for eksempel, men mye av samfunnsorganisasjonen levde videre i det katolske Vest-Europa, I Østromerriket og i det arabiske imperiet. Mayaenes etterkommere bor fortsatt i Mellom-Amerika, selv om de sluttet å bo i byer. Norman Yoffee, en av verdens ledende historiske antropologer, har samlet mange slike eksempler i artikkelsamlingen "Questioning Collapse?" (2010) som er et direkte svar på Diamonds bok.

Hva kan vi få ut av denne debatten? Dette er en kort bloggpost, som ikke yter boka full rettferdighet. På samme måte som med Våpen, pest og stål, er jeg personlig ikke så forarget over at Diamond gjør faktafeil på det ene eller det andre området. Klimaendringer hadde åpenbart stor betydning for samfunn i senmiddelalderen, selv om folk som levde da viste større tilpasningsevne enn Diamond tiltror grønlendingene. De fleste kan nok også være enige i at det ikke var spesielt lurt av befolkningen på Påskeøya å hogge ned all skogen. Jeg liker boka godt, og jeg syns vekten på samspillet mellom mennesker og natur er betimelig, og får altfor lite oppmerksomhet fra de fleste historikere. Det jeg først og fremst har problemer med er igjen det jeg forstår som en deterministisk historieoppfatning. Diamonds svar på kritikken om determinisme i kjølvannet av Våpen, pest og stål, synes å være at menneskene har valg, men bare om de vil tilpasse seg naturen og overleve, eller la være og gå under. Kritikken av Kollaps viser etter mitt syn at klima og økologi åpenbart er viktig, men det er likevel bare en del av de komplekse mekanismene som påvirker menneskenes historie.