torsdag 24. november 2016

Bokomtale: Dag Herbjørnsrud – Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid

Bilde: Spartacus Forlag
Hvordan vi ser verden er avgjørende for hvordan vi forstår både oss selv og de andre. Det gjelder både i fortid og nåtid. Dette er utgangspunktet for idéhistoriker Dag Herbjørnsruds Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid, som kom på Scandinavian Academic Press tidligere i høst. I vår verden står vi selv i midten. Det i seg selv er ikke så merkelig, men det blir fort problematisk når vi ikke ser eller anerkjenner at verden ser annerledes ut fra andres ståsted.

Globalkunnskap demonstrerer dette allerede i innledningen, hvor Herbjørnsrud tar for seg hvordan Mercator-projeksjonen, utviklet av kartografen Gerardus Mercator for nesten fem hundre år siden, sterkt overdriver størrelsen på landmassene lengst i nord og lengst i sør. Projeksjonen ble egentlig utviklet for sjøkart, og hadde den store fordelen i sin samtid at den gjorde det mulig å beskrive kursen for et skip som en rett linje på kartet (jeg har skrevet om dette her). Til gjengjeld måtte den fortegne avstander og altså også flateinnhold for å løse problemet med å vise en kuleformet jord på et flatt ark. I dag henger Mercator-kart i klasserom over hele verden og finnes på alle mobiltelefoner, med Greenwich i midten (det er en annen historie) og nord opp. Det som i utgangspunktet var pragmatiske valg har lagt grunnlaget for hvordan vi tror at verden ser ut.

Deretter dissekeres ideen om Vesten med stor V som en høyborg for rasjonalitet i en ellers irrasjonell verden. Herbjørnsrud knytter gjennombruddet for disse tankene til Max Weber, og viser hvordan man under og etter den kalde krigen underspiller og undervurderer betydningen av andre deler av verden på en rekke områder for å skape inntrykket av at alt som er positivt har oppstått innenfor en løst definert vestlig kulturkrets som godt kan inneholde Japan aller Latinamerika dersom det skulle være hensiktsmessig. Dette er det mye av innenfor globalhistorie, hvor "hvorfor Vesten?" er et av de store spørsmålene forfattere som Niall Ferguson og David Landes besvarer med angivelig unike vestlige kulturelle kvaliteter. Dette har fått sitt vrengebilde i andre deler av verden blant annet i sinosentriske, indosentriske, afrosentriske, turkosentriske og russosentriske verdensbilder som Herbjørnsrud er like kritisk til.

Forfatteren fortsetter med å demonstrere hvordan pensum, forskning og undervisning ved norske universiteter har blitt stadig mer eurosentrisk og nasjonalt rettet i årtiene etter andre andre verdenskrig. Komparative og globalt orienterte program som skulle hjelpe oss å forstå verden har blitt erstattet av vest-europeiske områdestudier og forskning på det norske. Det mer enn antydes at metodologisk eurosentrisme og ditto nasjonalisme har bidratt til økt avstand mellom akademia og samfunnet utenfor og til den såkalte krisen for humaniora.

Så står forestillingene rundt vår egen nasjonale fortelling for tur, og det vises hvordan nasjonale størrelser som Snorre, Wergeland, Bjørnson og Ibsen hadde et langt videre utsyn enn vi får inntrykk av i den lesningen av dem som presenteres i skoleverket og offentligheten i dag, og at de så det norske som uttrykk for noe allmennmenneskelig heller enn som særegent og hjemmeavlet. Som antikkforsker og Syria-spesialist satte jeg pris på å lese om Wergelands  og Holbergs fascinasjon for oldtidsbyen Palmyra og dens dronning Zenobia. Mer tankevekkende er gjennomgangen av hvordan Bjørnsons Sang for Norge blir først til Ja vi elsker dette landet og så til Norges nasjonalsang, mens vers seks om de skandinaviske broderfolkene lukes ut fra skolesangbøkene. Wergelands engasjement for jødene, Bjørnsons skandinavisme og Ibsens motstridende følelser for fødelandet tør være kjent for de som har gjennomgått en norsk skolegang, men Herbjørnsruds fortelling om hvordan fortida strømlinjeformes, nasjonaliseres og europeiseres er like fullt foruroligende, fordi det trengte jo ikke være sånn. Poenget er nettopp at vi har mistet en åpenhet for verden samtidig som vi tror at vi er mer globale enn noensinne.

Slik fortsetter det med kapittel blant annet om krigsretorikken rundt historien om forholdet mellom islam og kristendom, ideen om at den vitenskapelige revolusjonen skjedde uavhengig av det som hadde foregått andre steder i verden, og utviklingen av forestillinger rundt rase. Herbjørnsrud henter eksempler fra den greske antikken, tidlig amerikansk historie, kinesisk filosofi, moderne genetikk og overalt ellers i menneskenes mangslungne historie. Resultatet er en oftest ganske effektiv dekonstruksjon av forestillinger mange tar for gitt.

Boka er omfangsrik, 502 sider, med noteapparat og en imponerende og oppdatert litteraturliste. Der den tar opp felt jeg selv kan mye om hender det jeg tenker at den er litt unyansert, men slik må det nødvendigvis bli med en bok som har hele verdens idéhistorie som boltreplass. Det er imidlertid viktig å understreke at avkledningen av gjengs lærdom er et middel for det jeg leser som bokas og forfatterens egentlig anliggende, nemlig å ta til orde for en ny type globalkunnskap, hvor fortellingene om hvem vi er og hvor vi kommer fra både vides ut og nyanseres, med vekt på det som knytter menneskene sammen heller enn det som gjør dem særegent norske eller europeiske. Det er forfriskende lesning i en tid preget av ny og ofte ureflektert nasjonalisme både i Europa og andre steder.

Prosjektet har paralleller til både til Big-History bevegelsen, som forsøker å skape en ny ramme for  dannelse ut fra naturvitenskap og evolusjonshistorie og den globalhistoriske tradisjonen som jeg selv er en del av, men Herbjørnsruds globalkunnskap er idéhistorisk innrettet og handler om identitet og selvforståelse.

Kommer prosjektet til å lykkes? Det står i alle fall ikke på Herbjørnsrud, hvis åpenbare engasjement ikke kan unngå å smitte over på sympatisk innstilte lesere. Mange vil imidlertid antagelig heller la seg provosere, eller foretrekke å ignorere utfordringen, for boken rokker både ved selvforståelse og tunge institusjonelle interesser, ikke minst innen forskning og utdanning.

Dag Herbjørnsrud – Globalkunnskap. Renessanse for en ny opplysningstid, Scandinavian Academic Press/Spartacus (2016), 502 sider.