søndag 19. mai 2013

Når Gud er alle steder: Portabel religion (del 2)


Det har blitt pinse, og det passer fint å gå tilbake til Apostlenes gjerninger, som jeg startet den første bloggposten om portabel religion med. Pinse feirer vi nemlig til minne om at disiplene fikk den hellige ånd, som blant annet gjorde dem i stand til å snakke fremmede språk. På denne måten kunne de sette ut i livet misjonsbefalingen som Jesus hadde gitt dem før han reiste opp til himmelen: "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler" (Matteus 28.19).

Portabel religion er altså religion som kan dyrkes hvor som helst. Gjennom misjonsbefalingen ble kristendommen ikke bare portabel, men i likhet med buddhisme og islam også universell – den kunne også dyrkes sammen med hvem som helst. Religionsviteren Jonathan Z. Smith, som har vært opptatt av dette, bruker en litt annen terminologi. Han skriver om religion "her, der og overalt" ("here, there and everywhere"). "Religion her" utøves i hjemmet og sammen med primærgruppen, det vil oftest si familien. "Religion der" dyrkes innenfor rammen av nasjonen, stammen eller bystaten, og "religion overalt" er da det jeg etter mønster fra McNeill og andre globalhistorikere har kalt portabel religion.

De tre universelle religionene hadde også andre aspekter til felles: De ga utsikter til frelse og et bedre liv etter døden for den som levde riktig (i buddhismen som gjenfødelse til et bedre liv eller å bryte ut av reinkarnasjonssyklusen og oppnå nirvana). De la vekt på solidaritet mellom trosfeller, og veldedighet og barmhjertighet i forhold til mennesker som var dårligere stilt. I en verden der alternativet var å brenne dyreinnvoller på et alter, og håpe at det ville gi godt vær eller helbrede sykdom, er det ikke så rart at de raskt fikk mange tilhengere.

Som jeg skrev i den forrige posten ble disse religionene viktige for handelsfolk, fordi de kunne bidra til
Tizian: Den hellige ånds komme (1541),
 Santa Maria della Salute, Venezia.
Foto: Wikimedia Commons
å skape trygghet og tillit mellom folk som var på reise. I tillegg fulgte misjonærer og hellige menn (de var i flertall, men det fantes noen kvinner også), som regel handelsveiene og reiste i selskap med handelsfolk. Dette hadde praktiske grunner. Passasjertransport fantes ikke, og det var farlig å reise alene. Hvis en skulle reise langt var det tryggeste og enkleste å kjøpe plass på et handelsskip eller i en karavane. Dette bidro også til at religionene spredte seg raskt over store avstander, og forsterket båndene mellom religion og handel..

Sør i dagens India, særlig i delstaten Kerala, bor de såkalte Thomas-kristne. De fører kirkesamfunnet sitt tilbake til apostelen Thomas, en av Jesus tolv opprinnelige disipler, som ble sendt til India for å spre evangeliet. Dette lar seg selvsagt ikke bekrefte historisk eller arkeologisk, men det er rimelig å tro at kristendommen kom hit svært tidlig, som følge av handelen på Det indiske hav. Det sørlige India var nemlig et knutepunkt, hvor handelsrutene fra Rødehavet og Persiabukta møtte rutene som gikk videre østover mot dagens Indonesia, Malaysia, Thailand og Kina.

Thomas er ingen viktig figur i den vestlige kristendommen, men den østlige kirken har bevart en tekst på syrisk som kalles Judas Thomas gjerninger. I teksten, så har Thomas slett ikke lyst til å bli misjonær og reise til India. Jesus sørger derfor for at han blir solgt som slave til kjøpmannen Habban, som driver handel mellom Mesopotamia og det nordlige India. Thomas, som er faglært som tømmermann, blir solgt videre til kongen av India, og får i oppdrag å bygge et palass. Til kongens ergrelse gir han isteden alle pengene til de fattige, og omvender kongens datter og kommende svigersønn til kristendommen. Etter flere videre eventyr og mirakler lider han martyrdøden og blir hentet opp til himmelen. Teksten er antagelig skrevet på 200-tallet og er full av mirakelbeskrivelser. Den kan på ingen måter sies å være kilde til hva som faktisk hendte, men den er spennende likevel, fordi den forteller noe om hvordan folk reiste i den antikke verden, som håndverkere, slaver, handelsfolk og misjonærer, og om forholdet mellom nettopp handel og religion.

Hvis noen har lyst til å lese mer om portabel religion kan jeg anbefale denne lille artikkelen av William McNeill (side 1 i PDFen lenken viser til), en av forfatterne bak den mye brukte universitetslæreboken "The Human Web" og den globalhistoriske klassikeren "Plagues and People. Jeg har selv forsket på kristendom og handel på Det indiske hav, og har skrevet en artikkel som kan leses her. Akkurat nå ligger dette nummeret av tidsskriftet ute som gratis prøvenummer, men det kan endre seg. 

torsdag 9. mai 2013

Når Gud er alle steder: Portabel religion (del I)

I dag er det Kristi Himmelfartsdag. I Apostlenes gjerninger fortelles det at Jesus ble hentet opp til himmelen på denne dagen etter at han hadde oppholdt seg på jorden 40 dager etter oppstandelsen. Han etterlot seg en gruppe disipler, som dannet kjernen i det som med tiden skulle bli verdens største religion.

En av tingene som var uvanlig (men ikke unikt) med den nye religionen i samtiden, var at den var uavhengig av sted – den var portabel. De polyteistiske religionene som var vanlige i Romerriket og Midtøsten på denne tiden var knyttet både til sted og sosial gruppe. Guden bodde i gudebildet, og tempelet var gudens hus. Riktignok fantes det templer for mange guder mange steder, men Zevs i Kyrene i Libya var en annen guddom, eller i det minste en annen manifestasjon av guddommen enn Zevs i Baalbek i Libanon eller Athen i Hellas. Gudsdyrkelse fant oftest sted sammen med medlemmer av samme sosiale fellesskap, enten det var familien, stammen, bystaten eller riket. De kristne kunne derimot dyrke religionen sin overalt, og sammen med folk de ikke hadde andre bånd til enn felles tro. I Matteus-evangeliet (18.20) er det uttrykt slik: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem"

Religionshistorikene mener at den første portable religionen var jødedommen, og at fenomenet oppstod under eksilet i Babylon (586-539 fvt.), som et svar på behovet for å opprettholde religiøs identitet i en situasjon der det ikke lenger var tilgang på tempelet i Jerusalem. I øst utviklet buddhismen seg til en religion uten tilknytning til sted eller avgrensede sosiale grupper, og kristendommen og islam overtok senere jødedommens portable aspekt.

Hva har portabel religion med globalhistorie å gjøre? William McNeill har pekt på at utviklingen av portabel religion gjorde det langt lettere å reise og drive handel over store avstander enn det hadde vært tidligere. I den førmoderne verden beveget informasjon seg i regelen ikke raskere enn mennesker. Penger måtte ofte overføres fysisk, rettsvernet var svakt, og reisende var avhengige av beskyttelse fra lokale myndigheter på stedene de besøkte.

Synagogen i Kochi, Kerala i India.
Det jødiske samfunnet i Sør-India har røtter
tilbake til handel på Det indiske hav rundt
starten av vår tidsregning.
Foto: Eivind Heldaas Seland
Med god grunn eller ikke – de fleste av oss er slik skrudd sammen at vi lettere stoler på folk vi opplever at vi har noe til felles med enn på de vi opplever som fremmede. Fjernhandel i den førmoderne verden, var derfor som regel organisert av såkalte disaporasamfunn – befolkninger bosatt utenfor det opprinnelige hjemlandet, som opprettholdt kontakter med hjemkulturen og bevarte en separat gruppeidentitet i forhold til majoritetsbefolkningen på bostedet. Hansakjøpmennene ved det tyske kontoret på Bryggen i Bergen er et godt eksempel. Denne måten å organisere handel på kjenner vi eksempler på tilbake til bronsealderen, og den lever i beste velgående fortsatt, selv om det i dag bare er en av mange måter å ordne seg på.

Portabel religion ga en alternativ måte å etablere tillit på. Reisende var ikke lenger avhengige av å finne personer med tilknytning til hjemstedet, men kunne isteden gå til den lokale menigheten, moskeen eller buddhisttempelet. Her kunne de finne folk med samme tro, som kunne hjelpe med overnatting og kontakter med lokalsamfunnet, og som en ofte kunne gjøre foretninger med, fordi troende var forventet å hjelpe trosfeller og oppføre seg ærlig mot dem også om de ikke kjente hverandre fra før. På denne måten hadde de portable religionene og handelsfolk nytte av hverandre. Religionene spredte seg langs handelsvegene og med handelsfolk, mens kirker moskeer, synagoger og buddhisttempler ble samlingssteder for reisende.


onsdag 1. mai 2013

De første amerikanerne

Forskere er som folk flest, de fleste har vanskelig for å skifte mening når de først har bestemt seg. En vitenskapelig "sannhet" ser likevel ut til langsomt å miste fotfeste, nemlig forestillingen om at den amerikanske urbefolkningen kom til kontinentet i en og bare én innvandringsbølge for omtrent 14.000 år siden.

Den rådende, men ikke eneste, teorien om hvordan Amerika ble befolket har lenge vært at storviltjegere, kjent som Clovis-kulturen etter stedet med samme navn i New Mexico, der redskapene og boplassene deres ble funnet i store antall på 1920- og 30-tallet, vandret inn over et tørrlagt Beringstred under siste istid. Da klimaet var på sitt kaldeste, for cirka 18.000 år siden, var havnivået langt lavere enn i dag, og jegere kunne følge viltet fra dagens Sibir og inn i dagens Alaska. Til å begynne med kom de ikke lengre, fordi dagens Canada var dekket av store isbreer. Etterhvert som isen smeltet og havet steg skjedde to ting. Landbroa ble stengt, og for rundt 14.000 år siden åpnet det seg en korridor gjennom isbreen slik at de ubebodde amerikanske kontinentene lå åpne for nykommerne. Med god tilgang på store byttedyr som ikke var vant til mennesker, økte befolkningen raskt, og i løpet av omtrent 1.000 år spredte menneskene seg over hele Nord- og Sør-Amerika.

Spydspiss fra Clovis-kulturen
 (bilde: Wikimedia Commons)
Det har vært mange rapporter om funn som er eldre enn Clovis-kulturen, men de har ofte ikke blitt tatt alvorlig, eller det har vist seg å ikke tåle nærmere undersøkelser. Det er minst tre muligheter: At Clovis-jegerne faktisk var de første menneskene i Amerika, slik Jared Diamond for eksempel argumenterer sterkt for i Våpen, Pest og Stål, at fagfolk med mye prestisje investert i standpunktet har arbeidet hardt for å fortie og diskreditere eldre funn, slik forskningsjournalisten Charles Mann argumenterer for i den spennende boka 1491: New Revelations of the Americas Before Columbus (anmeldelse her), eller at det faktisk fantes folk i Amerika mye tidligere enn Clovis, men at man ennå ikke har god nok dokumentasjon.

Dette stridsspørsmålet er ikke løst ennå, men to uavhengige genstudier viser at selv om kanskje Clovis-folket var først, så var de i alle fall ikke alene. I fjor kunne forskere fra University College i London fortelle at genstudier viser at urbefolkningen i Amerika stammer fra minst tre forskjellige grupper: Eskimobefolkningene i Alaska og Chipewyan-folket i Canada hadde betydelig innslag av arvestoff som de ikke delte med andre urbefolkningsgrupper i Amerika.

Enda mer spennende ble det for et par uker siden, da en internasjonal forskergruppe ledet fra Universitetet i Barcelona offentliggjorde at det også finnes grupper i Sør-Amerika som har genetisk materiale som ikke finnes hos andre indianerbefolkninger (originalartikkel / nyhetssak). Disse befolkningene har arvemateriale som er vanlig i Sørøst-Asia, men som ikke finnes i Sibir eller i Nord-Amerika. Hvordan kan de ha kommet til Amerika? Vel, de gikk neppe over isen eller landbroa som Clovis-jegerne brukte uten å etterlate seg genetiske spor på vegen. Hvis de kom med båt er det enda et eksempel på at steinaldermennesker var langt mer mobile og teknologisk sofistikerte enn mange har tenkt seg.

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere hvem som har rett, men jeg er ganske sikker på at disse studiene kommer til å sette i gang debatt, og jeg gleder meg til å følge den. Jeg tror også at i de neste utgavene av globalhistoriebøkene mine må jeg skrive atskillig mer om Amerika før Columbus. Det gleder jeg meg også til!