tirsdag 4. februar 2014

Kart og verdensbilder (del 1)

Kart er bilder av verden, og derfor forteller de også noe om hvordan vi ser på verden. Vi er vant til å se kartet med nord opp og med Vest-Europa, nærmere bestemt Greenwich i Øst-London i midten. Slik har det ikke alltid vært. Vår måte å se verden på ble utviklet på 1500-tallet, da europeiske kartografer fikk bruk ikke bare for å tegne hele verden, men også å gjengi havområdene på en måte som gjorde det mulig å angi seilingskurser som rette linjer. Av flere konkurrerende projeksjoner ble Gerardus Mercators fra 1569 den mest populære. De fleste moderne kartprojeksjoner er videreutviklinger av denne. Det store problemet med å tegne kart er å gjengi den kuleformede jordkloden på en flat overflate. Som mange vil huske fra skolen gir merkatorprojeksjonen et godt bilde av størrelsesforhold rundt ekvator, men overdriver flatene nærmere polene, slik at for eksempel Grønland og Svalbard framstår som mye større enn de er, sett i forhold til landområder lengre sør.

Courtesy of the British Museum /
Wikimedia Commons
Karttegning har imidlertid lange tradisjoner. Det eldste verdenskartet vi kjenner er fra perioden 700-500 før vår tidsregning, og kommer fra Babylon i Mesopotamia. Kartet, som er risset inn på en leirtavle, setter ikke overraskende Babylon i sentrum, og navngir blant annet Assyria i nord og Elam som var et rike i dagens Iran. Eufrat-elva renner gjennom midten av kartet. Sirkelen rundt er beskrevet som "det salte havet", og utenfor ligger det som antagelig har vært åtte ytre regioner. Nord er forøvrig opp på dette kartet, slik som det også er på våre kart. Teksten handler dessverre om babylonernes mytologiske verdensbilde og ikke om hva hadde av faktisk kunnskap om verden rundt seg. Kartet befinner seg i dag i British Museum, som har en fin liten artikkel om det på sine nettsider.

I den hellenistiske perioden, som fulgte Aleksander den stores (356-323 før vår tidsregning) erobring av Perserriket, ble ulike deler av verden knyttet sammen i større grad enn de hadde vært tidligere. Greskspråklige geografer opparbeidet seg kunnskap om verden fra Kina i øst til Atlanterhavet i vest. De var klare over at jorda er kuleformet, og de strevde med problemet om hvordan den best kunne gjengis på en flat overflate. Denne kunnskapen levde videre inn i romersk tid, og karttegnereren som nådde lengst var Klaudios Ptolemaios, som virket i Alexandria i Egypt rundt midten av det andre århundret etter vår tidsregning. Ptolemaios skrev et stort geografisk verk, som diskuterer jordas omkrets, beskriver hvordan den kan tegnes, og gir koordinater i lengde og bredde for tusenvis av steder i Europa, Asia og Afrika. Verket er heldigvis bevart i avskrift, sammen med kart som ble tegnet på grunnlag av det i senmiddelalderen og renessansen.

Ptolemaios verdenskart, 1400-tallstegning på grunnlag av
Ptolemaios Geografi fra cirka 160 etter vår tidsregning. Bilde:
Wikimedia Commons
På Ptolemaios tid visste man godt at nordlig bredde kan måles ved hjelp av solhøyden. Lengdegrad ble det imidlertid ikke mulig å måle presist før man fikk nøyaktige og stabile klokker, som kunne brukes til å regne ut hvor langt man hadde beveget seg i øst-vest-retning. Dette skjedde først på 1700-tallet. Som 1400-tallsgjengivelsen av Ptolemaios verden til venstre viser, var kunnskapene om Middelhavsområdet relativt gode, Afrikas Horn, Arabia og India kan kjennes igjen med litt godvilje, mens Kina, lengst til høyre, egentlig ikke er mer enn en samling navn. Bildet viser forøvrig også at Ptolemaios projeksjon, som var den beste og vanligste fram til Mercators tid, forvrenger størrelsen på landmassene lengst mot ekvator mest.

Tabula Peutingeriana blad 10,
 Conrad Millers nytegning fra 1887. Bilde: Bibliotheca Augustana
Ptolemaios kart var et forsøk på å gjengi verden så nøyaktig som mulig, og i den sammenheng ble det ikke overgått på rundt 1400 år. Det fantes også andre karttradisjoner med mer praktisk siktemål. Vi har bevart en middelalderkopi av et romersk veikart fra cirka år 500, kalt Tabula Peutingeriana. Kartet viste verden fra Spania til India på 14 pergamentblad, men gjør ikke noe forsøk på å gjengi den geografisk korrekt. I stedet viser den veisystemet med dagsetapper og navn på skysstasjoner. Prinsippet er det samme som brukes på linjekart over offentlig transport i de fleste større byer i dag. Ved hjelp av informasjonen på Tabula Peutingeriana kunne en enkelt telle seg til hvor mange dager det ville ta for en reisende eller en hæravdeling å bevege seg fra den ene enden av Romerriket til den andre, slik vi teller stasjoner på metroen i en ukjent by. Bildet til venstre viser den delen av kartet som gjengir Balkan, Kreta, Lilleasia og Nildeltaet. Legg merke til rikets hovedstad, Konstantinopel, som er markert med Konstantinsøylen som fortsatt står i Hippodromen i Istanbul. Antikk- og / eller kartnerder kan kose seg med nettsiden Omnes Viae, hvor René Voorburg har samlet informasjonen fra TP og fra rutesamlingen Itinerarium Antonini i en søkemotor, og lagt den bak moderne Google-kart. For oss som alltid har lurt på hvor lang tid det ville ta å gå fra Corstopitum til Palmyra er dette gull.

Neste: Da jorda ble flat...

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar