torsdag 28. januar 2016

Historiske ruteplanleggere


Tabula Peutingeriana, utsnitt av Conrad Millers utgave fra 1887. Italia med Roma i midten, Balkan øverst, Afrika nederst. Bilde fra Wikimedia Commons
Navigasjonsapper på telefonen og ruteplanleggere på nett gjør det enkelt å  planlegge ferien eller jobbreisen. I alle fall hvis du har nettdekning og programmet du bruker er oppdatert med pågående veiarbeid og de nyeste ruteplanene. Hva gjorde folk før i tida? Folk på farten har alltid hatt bruk for å planlegge reisene sine, og prinsippene bak moderne ruteplanlegging går langt tilbake.

Kart er bilder av hvordan noe er organisert i rom. Landkart er nyttige for å ta seg fram på fjelltur eller på storbyferie, men hvis du skal reise langt trenger du ikke egentlig bilde av landskapet, men heller ruter – fastsatte veier fra A til B. Disse kan godt være tegnet inn på kart, men trenger ikke være det. Tenkt igjen på mobilappen eller GPSen i bilen. Det er listen over avstander og retninger som gjør det mulig å finne veien på kartet. Metrokartet i storbyen viser kjeder av stoppesteder langs rette linjer der stasjonene og linjene i virkeligheten ligger med uregelmessig avstand og langs svingete spor.

Rutebeskrivelser går i alle fall tilbake til romersk tid. Romerne hadde ganske gode landkart, men så vidt vi vet hadde de liten praktisk bruk. For å finne fram langs de berømte romerveiene brukte de rutebeskrivelser, såkalte itinerarier. Dette var korte lister med stoppesteder med avstand mellom dem. Hver gang rutene delte seg startet en ny liste. Ved å legge listene sammen kunne en planlegge reiser over hele riket. Vi kjenner en håndfull slike lister fra romersk tid, som gir godt inntrykk av hvor en kunne reise og hvor lang tid det ville ta. Et av de få romerske kartene vi faktisk har bevart er også egentlig en slik liste. Tabula Peutingeriana (øverst) er en middelalderkopi av et romersk veikart fra 300-tallet. Langs nord-sør aksen er landmassene fra Storbritannia og Sibir i nord til Nord-Afrika og India i sør presset sammen for å få plass på en skriftrull, mens øst-vest aksen er forlenget for å gi plass til alle veiene som ble tegnet inn. De røde strekene markerer veier. Hakk i strekene markerer dagsetapper, mens bygningene er veistasjoner med ulike fasiliteter avhengig av størrelsen.


Det finnes også maritime rutebeskrivelser. De gir navn og beskrivelser på steder langs kysten og avstander mellom dem. En av de best bevarte er fra første århundret etter vår tidsregning. Den inneholder seilingsbeskrivelser for Rødehavet og Det indiske hav med opplysninger om hvor og hvordan en kan seile, hva en kan kjøpe og selge i forskjellige havner, hvem som styrer på ulike steder og hvordan lokalbefolkningen ser på besøk fra fremmede. Fjellet på bildet nedenfor ligger i dagens Somalia og kalles for Kapp Elefant på gresk. Det skal ikke stor fantasi til å forstå hvorfor.

Gammelt seilingsmerke: Kapp Elefas (Ras Filuk) i Nord-Somalia. Bilde: Google Earth


Slike seilingsmerker hjalp styrmenn å vite hvor de var uten kart og med dårlige navigasjonsinstrumenter. Arabiske seilingshåndbøker fra senere tider, men samme område er skrevet som lange dikt. Når styrmannen hadde gjentatt diktet et visst antall ganger skulle han kunne kjenne igjen seilingsmerkene langs kysten.

Nettverket av jesuitterkloster i mellomeuropa på 1600-tallet.
Kopi av manuskript fra statsarkivet i Luzerne.
Foto: Eivind Heldaas Seland
Ikke bare romere og sjøfolk hadde bruk for rutebeskrivelser. Den katolske kirken hadde utsendinger og representanter i de fleste deler av verden. Kartet til høyre viser nettverket til jesuitterordenen i Sentral-Europa på 1600-tallet. Hvert sted to eller flere linjer møtes lå et kloster. Foruten navn på steder er reisetiden mellom stasjonene angitt med tall. Systemet er det samme som i dagens nettverkskart bak i flyselskapenes kundemagasiner.




Reisetid er vel så viktig som avstand. Våre ruteplanleggere gir oss på samme måte som jesuittenes nettverkskart anslått reisetid mellom start og mål. Reisetid kan også framstilles på landkart. Slike kart kalles isometriske. Kartet nedenfor er fra den britiske kartografen Bartholomews økonomiske verdensatlas fra 1914, og viser reisetid fra London. På denne tida fantes det dampskip og jernbaner. Sør-Norge kunne man nå på mindre enn fem dager dager. Ville du til Finnmark tok det mer. Enkelte deler av verden, så som det indre av Arabia, ville man ikke kunne nå engang på førti dager, de fleste av dem på kamelryggen.

Faksimile: J.G. Bartholomew, An Atlas of Economic Geography (1914), kilde: Archive.org

Historie handler kanskje om tid, men også fortidas mennesker levde i en fysisk verden. Rutebeskrivelser og -kart er ikke bare morsomme og ofte vakre, de forteller om hvordan det var å bevege seg, og derfor også å reise i gamle dager.

Har du alltid lurt på om alle veier virkelig fører til Rom eller hvor lang tid det ville tatt å reise fra Londinio til Mediolanvm? Sjekk ut Omnes Viae, en ekte romersk reiseplanlegger på nett.