tirsdag 13. oktober 2015

Trenger vi å dele historien inn i perioder?

Det britiske linjeskipet Temeraire slepes til opphugging av en dampdrevet taubåt. De som så dette forstod nok at en ny tid var i emning, men hvor stor mening gir det egentlig å dele historien inn i perioder?  J.M.W. Turner 1839. Bilde: Wikipedia

30. oktober 1536 våknet befolkningen i kongeriket Danmark-Norge i mørkeste middelalder, men gikk til sengs i perioden vi kjenner som tidlig nytid. Denne dagen hadde kong Christian 3 satt sitt segl på en ny håndfestning, avtalen som regulerte kongens og adelens rettigheter. Denne slo fast at Norge ikke lenger skulle være et selvstendig rike, men en del av den danske staten. Samme dag ble det bestemt at kirken skulle bryte med paven i Roma og følge den nye lutherske læren. I de fleste norske historiebøker settes disse begivenhetene som slutten på perioden vi kaller middelalder. Hvis en vil være vrang kan en si at middelalderen fortsatte helt til 12. november, ettersom Danmark fulgte den julianske kalenderen på denne tiden, som lå tolv dager etter den gregorianske som vi har brukt siden mars 1700. Enkelte forfattere lar middelalderen fortsett fram til nyttår. Uansett må det ha vært fint for folk i Norge å slutte seg til de som bodde i Italia og andre steder i Vest-Europa, hvor renessansen, det kulturhistoriske uttrykket for at en ny tid var i emning, allerede hadde vart i to hundre år eller mere.

Begivenhetene i 1536 kan illustrere flere problemer med å dele historien inn i perioder. Inndelingen skjer i ettertid. De færreste i samtiden har hatt forutsetninger eller grunn til å se at at de levde ved et tidsskille. Grensene  og betegnelsene settes ganske vilkårlig. Reformasjonen og tapet av nasjonsstatusen var viktige begivenheter i norsk historie, men det var ikke slik at landet hadde hengt etter og ikke hadde vært en del av utviklingen i resten av Europa gjennom nesten to hundre år før. Sist, men ikke minst, er kalendre og tidsregninger, altså måten vi beskriver og måler opplevd tid på, like menneskedefinerte som perioder, altså historisk tid.

I det nyoversatte essayet Must We Divide History Into Period? fillerister den franske middelalderhistorikeren Jacques Le Goff (1924-2014)  oppfatningen vår av hvordan historien er delt inn i avgrensede perioder. Han hevder at inndelingen av historien i en antikk periode, en middelalder, og en nytid som starter med at en tar opp arven fra antikken i en renessanse ("gjenfødsel"), mangler basis i historisk utvikling, og henger sammen med at historikere og kulturhistorikere på 1800-tallet ble altfor betatt av hvordan ulike typer kunstnere og tenkere på 1400-1500-tallet selv hevdet å stå for noe helt nytt.

Le Goff, som døde i fjor, var ingen hvemsomhelst innen historiefaget, men en ledende skikkelse innenfor fransk middelalderforskning. Blant hans mange interesser var hvordan folk i middelalderen oppfattet tid og historie. Dette skinner gjennom også i den siste boka. Han slår fast det åpenbare, nemlig at antikkens og middelalderens mennesker ikke ante at de levde i antikken og middelalderen. Middelalderens mennesker hadde også bare vage ideer om at deres tid var avgjørende forskjellig fra antikken. Opphavet til begrepene renessanse og middelalder plasserer han hos den italienske dikteren og oversetteren Petrarca (1304-1374). Le Goff trekker ikke i tvil at Petrarca og andre som grep fatt i den romerske og senere også den greske arven selv mente at de levde i en ny tid, men mener at de i stor grad trakk på tradisjoner som kan trekkes langt tilbake i tid og at de ikke representerer noe avgjørende brudd med ettertidens øyne, særlig ikke hvis vi ser på samfunnet som helhet og ikke bare på kulturhistorien.

Den tradisjonelle måten å dele historien på er i stor grad preget av vesteuropeisk kulturhistorie. Den antikke perioden, først og fremst Romerriket, ble ansett å være et forbilde på de fleste felt. Middelalderen var en lang tid med forfall, nedgang og fanatisme, og så kom renessansen, da arven fra antikken ble gjenoppdaget og fortrengte middelalderens overtro. Slik ble grunnlaget lagt for den moderne verden. Den negative vurderingen av middelalderen og oppvurderingen av antikken er for lengst forlatt, men selve inndelingen lever videre. Fordi periodeinndelingen er så nært knyttet til vesteuropeisk historie passer den dårlig på andre deler av verden. I Midtøsten skiller man gjerne heller mellom førislamsk og islamsk tid. Islamsk tid er delt inn etter ulike herskerdynastier. I India skilles det på grunnlag av kildematerialet, og det som vi kaller antikken omtales som tidlig historisk tid, fordi de eldste skriftlige kildene kommer fra denne tiden. Persisk og kinesisk historie er i stor grad oppdelt etter dynastier. For å sette ting kraftig på spissen kan vi si at det passer like dårlig å snakke om nytid i Kina som om Ming-perioden i Europa. Det er kanskje å overdrive, men viser at vi ikke uten videre kan finne en felles inndeling som passer overalt.


Hva er så Le Goffs svar på spørsmålet han stiller i boktittelen? Han mener det er helt nødvendig at vi deler historien inn i perioder hvis vi ønsker å forstå den, men han er opptatt av at periodene må svare til forhold som vi faktisk kan finne igjen i den tida vi studerer. Hans svar er at hovedskillet i historien går på 1700-1800 tallet. Det var på denne tiden menneskene tok i bruk fossil energi, noe som har muliggjort den voldsomme befolkningsveksten og velstandsveksten verden har opplevd siden da, og det var også på denne tida arvelig makt gradvis ble erstattet med valgte ledere i stadig flere land.

Le Goff er klar over at denne inndelingen også passer best på vesteuropeisk historie, men mener den er langt bedre egnet til å sammenligne med andre deler av verden enn den tradisjonelle. Ved å bruke forskjellige periodeinndelinger på forskjellige land og verdensdeler er det også lettere å få fram hva som er likt og hva som er forskjellig.

Bok: Jacques Le Goff, Must We Divide History Into Period?, Columbia University Press 2015.