Bok: Yuval Noah Harari, Sapiens – A Brief History of Humankind

Bilde fra Amazon.com

Vi mennesker er også dyr. Vi vet det egentlig godt, men vi tenker ikke så mye over det til daglig. Egentlig er vi godt tilpasset tilværelsen som sankere på savannen, hvor våre forfedre leve i små flokker og spiste frukt, røtter, insekter, smådyr og åtsler. Hva er det med menneskedyret som gjør at det lever omtrent tolv ganger så mange av oss på jorda som for  tre hundre år siden; at vi kan holde andre dyr i fangenskap for å bruke dem til mat, sende mennesker opp i verdensrommet og produsere realityshow på tv, for å nevne bare noe av det vi holder på med.

Dette er tema for den israelske historikeren Yuval Noah Hararis bok Sapiens – A Brief History of Humankind (2011, norsk utgave i år). Jeg leste boka først nå tidligere i vår og likte den svært godt.

I likhet med andre globalhistoriske bøker for alment historieinteresserte, så er Hariris mål med Sapiens å forklare hvordan verden er blitt som den er, men der andre forfattere som Jared Diamond, Niall Ferguson og Ian Morris hver på sin måte vil forklare hvorfor vi er kommet i en situasjon hvor en ganske liten del av verdens befolkning kontrollerer en stor del av ressursene, vil Hariri forklare hvordan én dyreart, Homo sapiens, har klart å dominere miljøet sitt i den grad at geologer i ramme alvor diskuterer om vi nå lever i den antropocene tidsalderen, menneskealderen, fordi tilværelsen vår nå setter varige geologiske avtrykk på planeten.

For å forklare noe slikt, selv innenfor en ramme på knappe 500 sider, trengs det en samlende idé. Diamond er opptatt av mikroorganismer og geografi, Ferguson av kultur, Morris av geografi. Hariris tilnærming ligger i tittelen. Som mange vil vite betyr sapiens, navnet vi har gitt vår egen art av menneskeslekten, "vis" på latin. For Hariri er ikke det som skiller oss fra andre dyr verken evnen til å bruke redskap eller intelligensen vår i og for seg, men evnen til å forestille oss det som ikke finnes, altså til abstrakt tenkning.

Denne evnen utviklet vi for neste 100.000 år siden. I Blombos-hulen på kysten av Sør-Afrika har forskere fra Bergen og Sør-Afrika funnet noen av de aller eldste tegnene på at menneskene også hadde en symbolverden, i form av et stykker av fargestoffet oker og biter av bein med innrissede mønster, samt skjell med hull så de kunne brukes som smykker. Seinest for 50.000 år siden vandret grupper av slike kognitivt moderne mennesker ut fra Afrika. Etter hvert befolket de hele jorda og utkonkurrerte andre menneskearter, slik som neandertalerne.

Hariri er opptatt av at evnen til å forestille seg ting som ikke finnes gjorde det mulig å leve sammen og samarbeide i større grupper. Gjennom å danne seg forestillinger om vi og de andre utviklet menneskene både gruppesolidaritet og dro grenser til andre grupper. Noe provoserende bruker han menneskerettighetene som eksempel. Det eksisterer i virkeligheten ingen naturgitte menneskerettigheter sier Hariri. Det er en idé som store deler av menneskeheten har sluttet opp om og som bare eksisterer så lenge vi fortsetter å gjøre det. Det betyr imidlertid ikke at de ikke finnes eller er viktige, bare at de er et produkt av vår kollektive forestillingsevne. På den måten blir de reelle og viktige. Et annet eksempel han bruker er aksjeselskapet Peugot: De har fabrikker i flere land, ansetter tusenvis av arbeidere, bygger biler, har butikker og kan ta opp lån. Men hvis alle fabrikkene stengte i morgen og arbeiderne gikk hjem ville selskapet fortsatt være der. Det ble opprettet på et fransk rettskontor i 1889, og fortsetter å eksistere til en fransk rett oppløser det. Hvis selskapet ble oppløst i morgen ville fabrikkene være der, men ikke lenger Peugot. Andre eksempler Hariri bruker er religion, penger, som jo bare har verdi fordi vi har tillit til dem, staten og markedsøkonomien – alle enormt viktige krefter i livene våre som eksisterer fordi de aller fleste av oss tror på dem.

Dette kan en selvsagt være enig eller uenig i, og Hariris fortelling om hvordan verden har blitt som den er blitt er bare én versjon. Jeg likte den godt fordi den både tar høyde for det vi vet om oss mennesker som produkt av evolusjonen og for vår mulighet til å forme verden rundt oss.