lørdag 25. juni 2016

Brexit prøvd ut allerede i romersk tid – det endte dårlig

Gullmynt preget for Carausius, hersker over Britannia 286-293 etter vår tidsregning. Foto: Wikipedia
To dager etter folkeavstemningen som endte med flertall for at Storbritannia skal gå ut av Den europeiske unionen strever både politikere, eksperter og folk flest med å skjønne hva som har skjedd og hvilke konsekvenser det vil få. Ingen land har meldt seg ut av EU tidligere, men Britannia har faktisk trådt ut av Europa en gang før. Det skjedde i år 286, da opprøreren Carausius erklærte seg som romersk keiser og trakk seg tilbake til øya. I dag legger mange ansvaret på rivalisering og konflikter i ledelsen i det konservative partiet. Også den gang spilte personlige ambisjoner inn.

Carausius ble født i enkle kår i dagens Belgia midt på 200-tallet. Etter å ha arbeidet som styrmann på et handelsskip gjorde han karriere i den romerske nordsjøflåten, hvis oppgave var å sikre riket mot sjørøvere fra Skandinavia og Østersjøområdet. Han var utvilsomt dyktig, men ble beskyldt, sikkert med god grunn, for å samarbeide med sjørøverne og for å berike seg selv. Da han ble kalt til Roma for å svare for seg bestemte han seg for heller å gjøre opprør og erklære seg som keiser.

200-tallet var en svært vanskelig periode for Romerriket, med borgerkriger, invasjoner, epidemier og opprør. I alt var det omtrent 30 keisere, litt ettersom en teller, og vi kjenner også navnet på rundt  50 andre som prøvde å oppnå keisermakt. Carausius var en av disse siste. Zenobia av Palmyra, som faste lesere av denne bloggen vil kjenne, var en annen.

Carausius ga han ut mynter, utstedte lover og lot som om han var keiser på linje med de to andre som styrte samtidig som ham. Han visste antagelig godt at han ikke kunne håpe å bli anerkjent som enehersker, men prøvde å få plass som medkeiser, noe som ikke var uvanlig i denne perioden. Noen av myntene har flere keisernavn og -portretter, og framstår som søknader om å få bli med i det gode selskap. På andre kalte Carausius seg blant annet for "Britannias gjenreiser" (Restitutor Britanniae) (Restorer of Britain) og Britannias Ånd (Genius Britanniae), så i likhet med lederne for våre dagers Brexit kampanje har han tilsynelatende spilt på misnøye med øyrikets plass i fellesskapet. De romerske keiserne klarte ikke å gi folk fred og trygghet i hverdagen. Dagens eliter får ikke befolkningen med seg på sitt prosjekt for stadig tettere europeisk integrasjon.

Carausius ble imidlertig aldri anerkjent Han overlevde sju år på tronen, før han som mange av de andre tronpretendentene og keiserne på denne tida ble myrdet av nære medarbeidere som selv ville ha makten. Hans etterfølger Allectus beholdt makten i Britannia i tre år før Constantius, far til Konstantin den store sørget for å bringe Britannia tilbake i datidas europeiske union. Første forsøk på Brexit ble altså ingen varig suksess. La oss håpe, både for britenes og vår del, at det går bedre denne gangen.


Les mer:

-Alan Clayson, "Ahead of his time: Carausius was a pirate, a rebel and the first ruler of a unified Britain". Independent 30. juni 2010

-David Vagi-Special, "Coins document revolt of Carausius" Coin World 25. november 2011

-Wikipedia, "Carausian Revolt", 25. Juni 2016.



torsdag 9. juni 2016

Bok: Yuval Noah Harari, Sapiens – A Brief History of Humankind

Bilde fra Amazon.com
Vi mennesker er også dyr. Vi vet det egentlig godt, men vi tenker ikke så mye over det til daglig. Egentlig er vi godt tilpasset tilværelsen som sankere på savannen, hvor våre forfedre leve i små flokker og spiste frukt, røtter, insekter, smådyr og åtsler. Hva er det med menneskedyret som gjør at det lever omtrent tolv ganger så mange av oss på jorda som for  tre hundre år siden; at vi kan holde andre dyr i fangenskap for å bruke dem til mat, sende mennesker opp i verdensrommet og produsere realityshow på tv, for å nevne bare noe av det vi holder på med.

Dette er tema for den israelske historikeren Yuval Noah Hararis bok Sapiens – A Brief History of Humankind (2011, norsk utgave i år). Jeg leste boka først nå tidligere i vår og likte den svært godt.

I likhet med andre globalhistoriske bøker for alment historieinteresserte, så er Hariris mål med Sapiens å forklare hvordan verden er blitt som den er, men der andre forfattere som Jared Diamond, Niall Ferguson og Ian Morris hver på sin måte vil forklare hvorfor vi er kommet i en situasjon hvor en ganske liten del av verdens befolkning kontrollerer en stor del av ressursene, vil Hariri forklare hvordan én dyreart, Homo sapiens, har klart å dominere miljøet sitt i den grad at geologer i ramme alvor diskuterer om vi nå lever i den antropocene tidsalderen, menneskealderen, fordi tilværelsen vår nå setter varige geologiske avtrykk på planeten.

For å forklare noe slikt, selv innenfor en ramme på knappe 500 sider, trengs det en samlende idé. Diamond er opptatt av mikroorganismer og geografi, Ferguson av kultur, Morris av geografi. Hariris tilnærming ligger i tittelen. Som mange vil vite betyr sapiens, navnet vi har gitt vår egen art av menneskeslekten, "vis" på latin. For Hariri er ikke det som skiller oss fra andre dyr verken evnen til å bruke redskap eller intelligensen vår i og for seg, men evnen til å forestille oss det som ikke finnes, altså til abstrakt tenkning.

Denne evnen utviklet vi for neste 100.000 år siden. I Blombos-hulen på kysten av Sør-Afrika har forskere fra Bergen og Sør-Afrika funnet noen av de aller eldste tegnene på at menneskene også hadde en symbolverden, i form av et stykker av fargestoffet oker og biter av bein med innrissede mønster, samt skjell med hull så de kunne brukes som smykker. Seinest for 50.000 år siden vandret grupper av slike kognitivt moderne mennesker ut fra Afrika. Etter hvert befolket de hele jorda og utkonkurrerte andre menneskearter, slik som neandertalerne.

Hariri er opptatt av at evnen til å forestille seg ting som ikke finnes gjorde det mulig å leve sammen og samarbeide i større grupper. Gjennom å danne seg forestillinger om vi og de andre utviklet menneskene både gruppesolidaritet og dro grenser til andre grupper. Noe provoserende bruker han menneskerettighetene som eksempel. Det eksisterer i virkeligheten ingen naturgitte menneskerettigheter sier Hariri. Det er en idé som store deler av menneskeheten har sluttet opp om og som bare eksisterer så lenge vi fortsetter å gjøre det. Det betyr imidlertid ikke at de ikke finnes eller er viktige, bare at de er et produkt av vår kollektive forestillingsevne. På den måten blir de reelle og viktige. Et annet eksempel han bruker er aksjeselskapet Peugot: De har fabrikker i flere land, ansetter tusenvis av arbeidere, bygger biler, har butikker og kan ta opp lån. Men hvis alle fabrikkene stengte i morgen og arbeiderne gikk hjem ville selskapet fortsatt være der. Det ble opprettet på et fransk rettskontor i 1889, og fortsetter å eksistere til en fransk rett oppløser det. Hvis selskapet ble oppløst i morgen ville fabrikkene være der, men ikke lenger Peugot. Andre eksempler Hariri bruker er religion, penger, som jo bare har verdi fordi vi har tillit til dem, staten og markedsøkonomien – alle enormt viktige krefter i livene våre som eksisterer fordi de aller fleste av oss tror på dem.

Dette kan en selvsagt være enig eller uenig i, og Hariris fortelling om hvordan verden har blitt som den er blitt er bare én versjon. Jeg likte den godt fordi den både tar høyde for det vi vet om oss mennesker som produkt av evolusjonen og for vår mulighet til å forme verden rundt oss.