fredag 28. august 2015

Google Earth – tiåringen som forandret verden

Tidligere i sommer fylte Google Earth 10 år. Googles digitale globus har gjort satellittbilder og kartverktøy enkelt tilgjengelig for alle, og lar deg reise til et hvilket som helst sted på jorda i løpet av sekunder. Programmet har åpnet helt nye muligheter innenfor arkeologifaget. Enkelte mener til og med at det har endret selve måten vi ser kloden på.

Vi vet alle at jorda er rund, men for de fleste av oss har det ikke så mye praktisk betydning, og vi tenker kanskje ikke så mye på det med mindre vi ser et skip forsvinne under horisonten, nyter en vakker solnedgang eller sliter med jetlag etter en lang flyreise. Kartene vi bruker enten vi går i fjellet, blar i et atlas eller bruker kartappen på telefonen er flate framstillinger av en rund jord. På lokalplan betyr det lite, men når vi ser på en avbildning av hele verden blir arealet fortegnet på en slik måte at områdene helt i nord og helt i sør blir framstilt som mye større enn de er. Det mest berømte eksempelet er at Grønland og Afrika er omtrent like store på den vanligste kartprojeksjonen, mens Grønland i virkeligheten har et areal som er omtrent 1/14-del av Afrikas. Vår tradisjon med å plassere Europa i midten og nord øverst på kartet er også nettopp et uttrykk for tradisjon, og er ikke kartografisk riktigere enn å tegne kart med Kina i midten og sør øverst

Dette problemet har kartografer kjent til siden antikken, og løsningen er å lage en globus. Globuser er imidlertid upraktiske å frakte med seg, og hvis de skal være nyttige som noe annet enn illustrasjon må de være veldig store. Dessuten er det vanskelig å se det som er på nederste halvdel av globusen. Når jeg åpner Google Earth og zoomer inn havner jeg i Folldal i Østerdalen. Dette er neppe verdens sentrum for folk i Asia eller Sør Amerika, og deres Google Earth åpner andre steder. Hvis du vil kan du også lett snu bildet slik at en hvilken som helst himmelretning kommer øverst på skjermen. På den måten kan en si at Google Earth det første rettferdige verdenskartet, et prosjekt som har vært prøvd av andre med mindre hell tidligere.

Hvorfor kalte grekerne dette fjellet i Somalia for Kapp Elefant?
 Google Earth gir deg et hint. Bilde © Google og Digital Globe
Jeg er historiker og arbeider i grenselandet mot arkeologi. Jeg bruker programmet i arbeidet mitt nesten daglig. Med Google Earth kan jeg finne historiske steder som ellers bare ville vært punkter på et kart, jeg kan se hvordan de ligger i terrenget og i forhold til andre steder, jeg kan bevege meg rundt i landskapet, måle avstander og kartlegge kommunikasjonsårer, og jeg kan finne ruiner og fornminner som ellers ikke er registrert. Ved hjelp av programmet kan jeg også tegne mine egne kart. Google Earth lar deg også bla fram og tilbake gjennom tidligere lag av satellittbilder og i noen tilfeller luftfoto som er eldre enn programmet. Dette kan brukes til å dokumentere endring, og er for eksempel
viktig for å dokumentere ødeleggelsene av kulturminner som skjer i Midtøsten i dag.

Ingen av disse bruksmåtene var planlagt av Google fra starten av. Til å begynne med var formålet først og fremst å skape et sted hvor annonsører fra småbedrifter, for eksempel restauranter, kunne profilere seg  innenfor en ramme som var underholdende og visuelt tiltalende for publikum. Det at Google Earth har blitt et selvfølgelig arbeidsverktøy for arkeologer er imidlertid bare ett eksempel på at brukerne har funnet på nye og nyttige måter å anvende programmet på.

Apamea i Syria ved starten av opprøret i 2011 og i april 2012. Bilde © Google og Digital Globe
Har Google Earth endret måten vi ser verden på? Det er kanskje for tidlig å si. Min generasjon er nok i alle fall fortsatt formet av verdenskartene som hang over tavla i klasserommet, men Google Earth er et eksempel på at teknologi utvikler seg raskt og tas i bruk på måter en ikke kunne forutse. Da jeg kjøpte min første datamaskin midt på 1980-tallet sa reklamen at den kunne være nyttig til å holde oversikt over innholdet i fryseboksen. Akkurat det er fortsatt lettere å gjøre ved å løfte på lokket. Til gjengjeld har jeg fått en heldigital globus jeg kan bruke på telefonen eller datamaskinen, og det er faktisk både morsomt og nyttig.

Les mer om kart og historie her.

tirsdag 25. august 2015

Palmyra sommer og høst 2015

Cellaen i Beltempelet sett fra vest. Foto (c) Jørgen Christian Meyer

Situasjonen i Palmyra endrer seg hele tiden, og det er vanskelig å få sikker informasjon om det som foregår. Her er noen korte kommentarer til det vi vet om hva har skjedd den siste tiden fra et faglig ståsted. Jeg har bygd ut denne posten litt etter litt, så ikke alt henger like godt sammen.

Bel-tempelet
30. august kom meldinger om at Bel-tempelet i Palmyra ble sprengt av IS og sterkt ødelagt. Satellittbilder viser at det stemmer. Bel var hovedguden i den palmyrenske gudeverdenen, og en semittisk guddom som ble dyrket over store deler av Midtøsten. Tempelet var Palmyras hovedhelligdom i antikken, og kjernen i det arkeologiske minnesmerket.

Bel-tempelet ble bygget i første århundre etter vår tidsregning over en eldre struktur som vi vet lite om. De store og godt bevarte ruinene bevarte ruinene bestod blant annet av en cella, altså den indre helligdommen, en mur rundt tempelområdet, og flere søyleganger. Tempelområdet er svært stort, ogr det er cellaen som ble sprengt i første omgang.

I kristen tid ble cellaen omgjort til kirke og i islamsk tid til moské. I middelalderen flyttet befolkningen i Palmyra inn bak tempelmurene, og på 1920-tallet bodde cirka 200 familier innenfor de gamle murene. Denne senere bruken er mye av årsaken til at tempelet var så godt bevart. I 1930 ble befolkningen flyttet til nye boliger, og det ble startet arkeologiske undersøkelser.

På nettsidene til UiB ligger flere bilder av tempelet.

Baal Shamin tempelet

Bal-Shamin tempelet. Foto (c) Jørgen Christian Meyer.





24. august sprengte IS Baal-Shamin tempelet i Palmyra.
Tempelet var kanskje et av de mest særegne og pittoreske monumentene i byen.

Baal-Shamin var himmelguden i Palmyrensk og syrisk religion, han var ansvarlig for regn og dermed også for fruktbarhet, noe som naturligvis var ekstremt viktig i en ørkenby som Palmyra. Tempelet går tilbake til starten av første århundre av vår tidsregning, noe som gjorde det til et av de eldste monumentene i Palmyra. Det fikk den formen vi kjenner det i omtrent hundre år senere. Det var et helt spesielt vakkert sted, både fordi det var rikt dekorert, veldig godt bevart, og fordi det nå i moderne tid vokste et tre inne i cellaen, altså i det indre av tempelet. Tempelet, som viste inspirasjon fra Romerriket, fra Egypt, og selvfølgelig fra regionale og lokale tradisjoner, var en viktig del av det palmyrenske samfunnet i antikken, og et var et signaturbygg for det arkeologiske minnesmerket.

På nettsidene til UiB kan du se flere bilder av tempelet og andre monumenter i Palmyra

Jeg kommenterte ødeleggelsen av tempelet på radio. Innslaget kan høres her.

Khaled al-As'ad
18. august henrettet IS tidligere direktør ved museet i Palmyra Khaled al-As'ad. As'ad ble 82 år gammel. Han var en internasjonalt anerkjent forsker og en høyt respektert mann i Palmyra og blant kolleger i utlandet.

Her kan du lese kollega Christian Meyers kommentar til NRK i forbindelse med den tragiske nyheten.


Gravtårnene
(kommer)

Monumentalbuen og ødeleggelser av bilder i Palmyra i gammel tid
I starten av oktober ødela IS store deler av en monumental bue som bandt sammen deler av Palmyras sentrale søylegate. Buen er bygget i andre århundre etter vår tidsregning, da Palmyra var en rik og viktig handelsby, og en ny og monumental bydel ble bygd opp ved siden av den eldre bebyggelsen. Det er stort sett denne nye og planlagte bydelen som er synlig i ruinområdet i Palmyra i da.

Den kalles ofte en triumfbue. Selv om det ikke er så viktig er det er strengt tatt ikke riktig. I faglitteraturen omtales den som en monumentalbue. Triumfbuene ble satt opp i Roma for å feire seiersrike felttog. Denne ligner på buene i Roma, men er satt opp for å få byplanen i den nye bydelen til å passe sammen med den gamle, ved å skjule en sving i den lange søylegata gjennom byen.
Monumentalbuen i Palmyra
før ødeleggelsen. Foto (c)
Jørgen Christian Meyer

Opprinnelig var buen prydet med statuer. Alle disse gikk tapt, antagelig alt i senantikken. Statuer av marmor ble ofte brent til kalk. Bronsestatuer ble smeltet ned. Dette skjedde overalt i Romerriket og har ikke noe med ikonoklasme å gjøre. Grunnen til at Palmyra tross alt har blitt stående relativt intakt fram til IS erobring er at den lå avsides og aldri hadde stor befolkning etter romersk tid. Mange skulpturer fra byen hadde ødelagt ansikt da de ble funnet. De fleste som er intakte kommer fra graver, som i mindre grad har blitt plyndret. De statuene som ble ødelagt i tidlig tid kan ha blitt knust av både kristne og muslimske ikonoklaster (billedstormere).

En innskrift inne i buen viser at en av statuene var av Odainathus, konge av Palmyra. Han var opprinnelig antagelig en valgt leder i byen. Da den romerske keiseren Valerian ble tatt til fange av perserne i år 260 var det Odainathus som måtte ta kontroll over de romerske styrkene og slå fienden tilbake. Etter dette tok han kongetittelen og styrte i praksis store områder i Østromerriket med romernes velsignelse. Han ble myrdet i 267. Etter dette tok enken Zenobia over og styrte Palmyra som dronning. I 271 gjorde hun opprør og forsøkte å få satt inn sin mindreårige sønn som keiser. Opprøret ble slått ned av keiser Aurelian året etter og Zenobia ble tatt til fange, men byen ble i første omgang spart. I 273 gjorde befolkningen opprør. Deretter ble stode deler av Palmyra ødelagt av romerne. Byen overlevde i mindre målestokk som garnisonsby, men ble aldri viktig igjen.

Romerne var ikke redde for bilder i sin alminnelighet, men hadde en mer selektiv praksis som lignet. Senatet kunne vedta damnatio memoriae, som direkte oversatt betyr "minnets fordømmelse". Keisere som i ettertid ble sett på som illegitime eller dårlige ble ofte utsatt for dette. Særlig på 200-tallet, da riket var preget av borgerkrig, rammet det mange. Det betød at statuer ble fjernet, ofte ødelagt eller omarbeidet til den nye keiserens bilde, og navnet ble fjernet fra innskrifter. Dette er også tilfellet med flere av innskriftene fra Palmyra som omhandler Odainathus, Zenobia og deres familie. Det er altså ikke første gang kulturminner i Palmyra har blitt vandalisert. Det gjør ikke dagens situasjon bedre, og ødeleggelsene med sprengstoff er langt større enn de antikke vandaler kunne utrette med hammer og meisel.

Mer om Palmyra

Hvis du vil lære mer om hva Palmyra er og hvorfor byen er viktig kan du lese denne posten fra mai. Den ble skrevet mens Palmyra var under angrep, og er selvsagt preget av det.

20. juli i år lagde Ekko på NRK P2 et program om Palmyra. Det handler om byens historie og om forskningsprosjektet Universitetet i Bergen gjennomførte der, men dagens situasjon er bakteppe for saken.

mandag 10. august 2015

Ny utgave av Antikkens globale verden og Globalhistorisk atlas

Antikkens globale verden, tredje utgave. Design: Gisle Lyng
Vagstein. Forsidebildet viser de asiatiske delene av Klaudios
Ptolemaios' verdenskart, cirka 160 etter vår tidsregning.
Tilbake på kontoret etter sommeren ventet nye utgaver av de to norskspråklige bøkene mine om globalhistorie: Antikkens globale verden (2008, 2011, 2015) og Globalhistorisk Atlas (2012, 2015).

Begge bøkene er primært tenkt for historiestudenter, men tilbakemeldingene fra de første utgavene viser at de de også leses av andre. Antikkens Globale Verden ble skrevet fordi det ikke fantes lærebøker på norsk som behandlet verden utenfor middelhavsområdet i antikken. Den tar for seg samfunn fra steinalderen og fram til cirka 650 etter vår tidsregning. Ved siden av å gi en oversikt over den historiske utviklingen i middelhavsområdet, Midtøsten, India og Kina og kontakten langs denne aksen, legger den også stor vekt på det som var felles for førmoderne samfunn, og tar inn eksempler fra områdene nord og sør for dette beltet av statsdannelser og fra Amerika.

I forbindelse med den nye utgaven fikk jeg anledning til å revidere boka grundig. De fire  første kapitlene er sterkt utvidet og skrevet om. De handler om hva historie er og hvorfor det er viktig, om framveksten av jordbruket og de første statssamfunnene, om økologi og demografi, om forholdet mellom historie og moderne teori og modeller, og om bronsealderen. Ellers er det kommet tidslinjer til alle kapitlene, et nytt avsnitt om handel og økonomi, og et eget tillegg for de som bruker boka i lærerutdanningen. Hele boka er oppdatert for å ta høyde for ny forskning.

Globalhistorisk Atlas ble tegnet og skrevet for å vektlegge det faktum at selv om historiefaget primært beskjeftiger seg med endring over tid, så spiller historiske prosesser seg ut innenfor et geografisk rom. Boka har 70 spesialtegnede kart med tilhørende tekster, som formidler menneskenes historie med vekt på det som er felles, det som knytter sammen og det som skiller ad, både på tvers av tid og geografi. Viktige tema er blant annet forholdet mellom mennesker og natur, kontakt mellom ulike deler av verden, statsdannelser, imperier og imperialisme, samt velstand og fattigdom i verdenssamfunnet. Noe av det som var både morsomt og utfordrende med å lage Globalhistorisk Atlas var å si noe (forhåpentligvis) fornuftig og forskningsbasert om hele verdens historie på svært begrenset plass, og i tillegg uttrykke det grafisk i form av kart. I andre utgave er det bare gjort rettelser, oppdateringer og noen mindre endringer.

Begge bøkene er gitt ut på forlaget Portal. De kan kjøpes fra deres nettsider eller fra de fleste norske nettbokhandler.