Bokomtale: Fredrik Charpentier Ljungqvist. Klimatet och människan under 12 000 år

Først publisert i Primitive Tider 21 (2019).

Ljungqvist, Fredrik Charpentier 2017. Klimatet och människan under 12 000 år. Dialogos. Stockholm.

Sommeren 2019 hadde mer enn 7000 forsknings- og utdanningsinstitusjoner undertegnet et internasjonalt opprop som slår fast at det hersker en klimakrise og at det kreves drastiske samfunnsendringer for å håndtere klimaendringene. Gjennom våren hadde skoleelever over hele verden streiket for klimaet, og offentlig debatt hadde vært dominert av spørsmål om hva myndigheter, institusjoner og hver enkelt må gjøre for å redusere sitt karbonavtrykk.

Selv om det ikke alltid er eksplisitt og sjelden diskuteres, så hviler klimadebatten faktisk på et historisk premiss. Tanken om at dagens klimaendringer er menneskeskapte, alvorlige og må møtes med handling, forutsetter at de utgjør et brudd med en situasjon preget av balanse i fortida. De som nekter for at dagens klimaendringer er menneskeskapte og/eller problematiske trekker på sin side ofte fram tidligere naturlige klimaendringer. Klimahistorie spiller slik ikke bare en viktig rolle i den dagsaktuelle politiske debatten, men fortida utgjør også den eneste erfaringsbakgrunnen vi har for å forstå det som skjer i dag, og for å vurdere hvordan en best kan møte klimaendringene.

Klimahistorie er ikke nytt. Helt tilbake til antikken har folk vært klar over at klimaet endrer seg over tid og at det påvirker hvordan menneskene lever. Klima har vært brukt til å forklare framveksten og sammenbruddet av store sivilisasjoner. I arkeologien og samfunnsgeografien stod klimaforklaringer sterkt på første halvdel av 1900-tallet. Etter andre verdenskrig reagerte mange med rette både på den deterministiske innretningen i mye av denne litteraturen, som ga lite rom for at menneskene selv kunne forme sine liv, og på den rasistiske og sosialdarwinistiske tendensen hos enkelte forfattere, som mente at klima samvarierte med blant annet intelligens og arbeidsmoral og dermed kunne forklare og rettferdiggjøre ulik global fordeling av makt og økonomiske ressurser.

Med erkjennelsen av at klimaet er i endring og at menneskeskapte utslipp er en viktig faktor i disse endringene kom klimahistorien tilbake fra 1980-tallet. Mange tidlige arbeider bar preg av å forveksle sammenfall i tid med årsakssammenheng, og lenge manglet det tilstrekkelige gode data for fortidas klima til å kunne forbinde klimaendringer med samfunnsendringer på en overbevisende måte. Dette er i ferd med å endre seg. Datagrunnlaget er blitt mye større og mer nøyaktig i løpet av de siste 20 årene, og det ser omsider ut til å være en gjensidig forståelse mellom klimaforskere og fortidsforskere om at tverrfaglig ekspertise og perspektiver er nødvendige for å forstå hvordan klimaendringer har påvirket samfunn. Som lærer på kurset «Klima og samfunn i førmoderne tid» ved Universitetet i Bergen har jeg erfart at det er utfordrende å finne litteratur som balanserte naturvitenskapelige og humanistiske perspektiver og som hadde en balansert holdning til spørsmålet om menneskelig handlingsrom i møte med klimaendringer. Med dette bakteppet var det med stor interesse, men blandede forventninger at jeg åpnet Fredrik Charpentier Ljungqvists bok fra 2017, . Klimatet och människan under 12 000 år.

Ljungqvist er tilknyttet både Historiska institutionen og Bolincenteret for klimatforskning ved Stockholms universitet. Hans omfattende publikasjonsliste viser at han behersker tradisjonell historievitenskap så vel som paleoklimatologi, vitenskapen om fortidas klima, til fulle. Han har både skrevet svensk og nordisk allmennhistorie og deltatt i en rekke tverrfaglige studier av historiske klimaendringer. Slik dobbeltkompetanse er mangelvare i akademia og legger de beste forutsetninger for et ambisiøst bokprosjekt. For ambisiøst er det. På 456 luftige og illustrerte sider dekkes historien fra slutten av siste istid til 2000-tallet og dagens debatt. Perspektivet er så langt det er mulig globalt og tilnærmingen er diskuterende og problematiserende.

Boka er delt i seks deler med til sammen 22 kapitler. I introduksjonen diskuteres klima, naturlige klimaendringer, klimaets betydning for livet på jorda, samt møtet mellom historieforskning og klimaforskning. Del to tar for seg perioden fra siste istid til slutten av folkevandringstiden, med blant annet det første jordbruket, varmeperiodene i bronsealderen og på romersk tid, samt den dramatiske kuldeperioden fra 536 etter vår tidsregning som nedslagspunkt. Del tre handler om den varmeperioden i middelalderen og dekker blant annet den norrøne ekspansjonen i Atlanterhavet og mayasivilisasjonens krise eller sammenbrudd. Del fire dekker den lille istiden, som her brukes i lang betydning, fra 1300-1800-tallet. Sammenbruddet i den norrøne bosetningen på Grønland på 1300-1400-tallet og i Ming-Kina på 1600 tallet er to av stoppestedene. Del fem ser på oppvarmingen på 1900-tallet og fram til i dag, og diskuterer dagens situasjon og perspektiver for framtida. Del seks trekker ut noen hovedkonklusjoner om hvordan klimaendringer har formet menneskenes liv, særlig gjennom den sterke påvirkningen på matproduksjon, og diskuterer historiens rolle i dagens debatt. I et tillegg gjøres det rede hvilke naturlige drivkrefter som påvirker klimaet og hvordan vi kan få kunnskap om klima i fortida. Dette plasseres gjerne først i tilsvarende bøker, men det fungerer godt å legge det i et tillegg for de som er spesielt interesserte.

Ljungqvists dobbeltkompetanse innen humanistisk- og naturvitenskapelig klimaforskning kommer særlig fram ved at diskusjonen framstår som grundig og nyansert. Han kjenner og diskuterer styrkene og svakhetene i de klimahistoriske dataseriene, og trekker ingen forhastede konklusjoner om hvilke samfunnsendringer de førte til. Regioner som har opplevd en annen utvikling enn den globale hovedtendensen diskuteres også. På denne måten kommer det tydelig fram at klimaendringer har spilt en viktig rolle gjennom historien, men i ulik grad og på ulikt vis i forskjellige perioder, og at en viktig del av regnestykket har vært hvordan menneskene har reagert på og tilpasset seg nye situasjoner.

En annen klar styrke ved boka er det, i den grad det er mulig, globale perspektivet. Det er en hovedvekt på Vest- og Nord-Europa, men Amerika er godt dekket, og Ljungqvist trekker også inn kinesisk forskning og klimadata som har vært lite brukt i europeisk og amerikansk faglitteratur. Det er også positivt at boka har et dypt tidsperspektiv. Den tar et oppgjør med myten om at klimaet etter siste istid har vært stabilt og gunstig, og gjennom å trekke opp de lange linjene gir den bedre kontekst for å forstå dagens situasjon enn om den hadde begrenset seg til mer moderne tid.

En tredje kvalitet ved boka er det at den er rikt illustrert med grafer over utvikling av temperatur, nedbør og andre variabler. Resultater som er usikre eller ikke passer inn i det generelle bildet er også tatt med. Ulikt mange publikasjoner så er grafene leselige, de er tydelig forklart i figurtekstene og kildene er opplyst i litteraturlista. På denne måten får leseren en mulighet til løpende å følge forfatterens argumentasjon og ta stilling til den. Ljungqvist hever fram forskere med navn i teksten og boka har en omfattende bibliografi. Både for egen del og med tanke på studenter skulle jeg imidlertid ønske at boka hadde vært utstyrt med fulle litteraturreferanser.

Det siste jeg vil trekke fram er at Ljungqvist er modig nok til å trekke historien helt fram til vår egen tid og til å gi en vurdering av klimaendringene vi gjennomgår nå. Både ufundert klimaskepsis og aktivistisk alarmisme får passet påskrevet. Det siste uten at realiteten og alvorsgraden i menneskeskapt oppvarming underslås. Dette er etter mitt syn et av de viktige bidragene historisk forskning kan gi til dagens debatt.

Ut fra eget ståsted savner jeg grundigere diskusjoner blant annet rundt klimaets rolle i utviklingen av det første landbruket (to sider), krisen i slutten av bronsealderen (ett avsnitt), og i forbindelse med vestromerrikets sammenbrudd (fire sider). Jeg hadde også ønsket meg en grundigere dekning av Midtøsten. Dette er perioder og regioner hvor det finnes heftig akademisk debatt om klimaets historiske betydning, forholdsvis gode klimadata og rikelige arkeologiske/historiske kilder som kunne gitt grunnlag for gode diskusjoner. Dersom Ljungqvist ikke har lagt vekt på disse fordi han ikke støtter klimaforklaringene som har vært lansert i disse tilfellene ville det også vært svært interessant med en grundigere diskusjon. Når det er sagt går jeg ut fra at lesere med andre særinteresser ville kunne finne lignende eksempler og aksepterer selvsagt at formatet og forfatterens interesser legger premisser for hva som tas med. 

Som jeg skrev innledningsvis var forventningene mine til lesningen blandede. Den skepsisen jeg følte var basert på erfaringene med lignende bøker, men viste seg å være ubegrunnet. Boka er grundig, nyansert, balansert, oppdatert, har faglig tyngde, og kombinerer tilgjengelighet for et allment publikum med diskusjoner av faglig interesse. Den har mye å tilby både til de som er interessert i eller engasjert i klima, og til de som er opptatt av historie og arkeologi. Klimatet och människan under 12 000 årfortjener mange lesere.

Klima og historie: Lange linjer og aktuelle perspektiver

(foredrag på Riksantikvarens høstmøte 30.10.2019)

Pieter Breugel den yngre (1564-1638): "Sommeren" (Wikimedia Commons)

Naturlige klimaendringer
Folk har alltid vært bevisst om at klimaet er i endring. Vi har de mange mytene om den store flommen, best kjent i bibelfortellingen om syndefloden, som godt kan ha med rask havnivåstigning i Persiabukta eller Svartehavet etter siste istid å gjøre. Romerne visste at de kunne dyrke vin i områder som tidligere hadde vært for kalde til det. I vikingtida kjente folk fortellingen om Fimbulvinteren, hvor tre år med sammenhengende vinter skullet ta livet av alt levende på jorda, som en i dag lurer på om kan ha sammenheng med dramatisk nedkjøling over flere år etter store vulkanutbrudd midt på 500-tallet. I 1840 beskrev den sveitsiske geologen Louis Agassiz hvordan isbreene tidligere hadde hatt langt større utstrekning enn de hadde i hans samtid. I dag vet vi at klimaet endrer seg over tid og at det alltid har gjort det. Delvis skjer dette i veldig lange sykler ut fra endringer i jordhelling og i jordas bane rundt sola, delvis i mellomlange sykler ut fra endringer i de store værsystemene som El Niño, Monsunen og det som kalles den nordatlantiske oscillasjonen, samt endringer i innholdet av klimagasser i atmosfæren, og delvis i korte og relativt korte sykler som følge av solaktivitet og store vulkanutbrudd. Dette er svært kompliserte prosesser, som også virker sammen på måter som klimaforskere ennå ikke forstår fullt ut, men de er reelle, målbare med naturvitenskapelige metoder, og de har hatt stor betydning for folk som levde før i tida. Der er det at det blir interessant for meg som historiker. Disse endringene er også annerledes enn vi opplever nå, men det vil jeg komme tilbake til litt senere.

Hvorfor er klimaendringer så utrolig viktige? Vi snakker om forskjeller i gjennomsnittstemperatur på en grad eller to, oftest mindre enn det. Betyr det egentlig så mye? Det gjør det i høyeste grad. Det er nemlig sånn at nesten all energi kommer enten direkte eller indirekte fra sola. Sola holder vannets kretsløp i gang og får plantene til å vokse. Gjennom fotosyntese omdannes solenergien til energi vi kan nyttiggjøre oss som brensel og som mat for mennesker og dyr. Som dere alle godt vet er olje, kull og gass også eldgammelt, men omdannet biologisk materiale og altså basert på solenergi. Den viktigste variabelen for temperaturen på jorda er hvor mye solstråling som når fram til oss. Dette forandrer seg for eksempel gjennom endring i jordhelling og i forhold i atmosfæren som skydekke, støvpartikler og innhold av klimagasser.

Solenergi
Siden slutten av 1700-tallet har vi i stadig større grad tatt i bruk fossile brensel og fornybar energi, etter hvert også kjernekraft, som ekstra energikilder. Moderne klimaendringer er i stor grad en følge av denne bruken av karbonbasert energi, som vi nå må håndtere, men la meg bare anskueliggjøre hvor utrolig viktig utnyttelsen av nye energikilder har vært. I år 1820 tror vi at det levde omtrent en milliard mennesker på jorda. De tallene er ikke helt sikre. De produserte hver varer og tjenester verdt 667 dollar etter 1990-priser. I dag er det godt over sju milliarder, og mens folketallet på jorda var omtrent sjudoblet, var den totale verdiskapningen blitt 70 ganger større. Dette er tall fra den avdøde britisk-nederlandske forskeren Angus Maddisons arbeid. Folkeveksten og produktivitetsøkningen henger sammen med mange ting, men i bunnen ligger tilgangen på energi.

Da sier det seg kanskje selv at når vi arbeider med førindustriell historie så blir klimaveldig viktig for å forstå hva som skjer. Til tross for dette har de fleste historikere inntil ganske nylig ikke brydd seg videre med hvilken rolle klima har spilt i for historisk endring. Dette er heldigvis i ferd med å endre seg. Jeg skal gi noen eksempler på prosesser hvor klima ser ut til å ha spilt en viktig rolle før jeg skal si litt om hvorfor dette er relevant og interessant også med henblikk på situasjonen i dag.

Klima og historie
For å starte med begynnelsen: Alle mennesker som lever i dag stammer fra grupper som vandret ut fra Afrika for 75.000 til 50.000 år siden, enten via Sinaihalvøya i dagens Egypt eller over stredet lengst sør i Rødehavet. Dette var ikke oppdagelsesreisende eller folkevandringer slik vi er vant til å tenke på det, men den kumulative effekten over svært lang tid, av små grupper som flyttet seg korte avstander for å finne bedre levekår.

De områdene som de første utvandrerne fra Afrika beveget seg gjennom er i dag blant de tørreste i verden. Slik har det ikke alltid vært. Tvert i mot har Sahara og også den arabiske ørken i flere perioder vært grønt savannelandskap, god egnet for jegerfolk. Dette kommer av endringer i de store nedbørssystemene i Atlanterhavet og Det indiske hav, som har brakt mer nedbør inn over det nordlige Afrika. Sist dette skjedde var for ca 7.000 år siden, men det har også skjedd flere ganger tidligere, også i perioden da homo sapiens vandret ut fra Afrika. Når det så har blitt tørrere har folk blitt tvunget ut i utkanten av ørkenen, og det er en mulig forklaring på at de vandret fra Afrika og inn i Asia og etter hvert Europa. Arkeologen Brian Fagan sammenligner Sahra med en kjempemessig pumpe, som i perioder suger fuktighet, dyr og folk inn, og i perioder blåser dem ut igjen.

Da isbreene var på det største under siste istid, for ca 40.000-24.000 år siden, var havnivået nesten 120 meter lavere enn det er i dag, og store områder av Europa, Asia og Nord-Amerika var tundra, som kanskje best kan sammenlignes med norske høyfjellsvidder. Dette gjorde det mulig å gå tørrskodd mellom Sibir og Alaska og mellom Koreahalvøya og Japan. Det gjorde at avstanden over vann mellom Australia og Sørøst-Asia var mye kortere enn i dag og det samme over Rødehavet. Dette gjorde det antagelig enklere for menneskene å spre seg ut over hele jorda i det som av noen har blitt kalt for den første globaliseringsprosessen. Dette var ikke folk som lignet på hulemennesker i tegneserier, men mer på inuiter på Grønland og Nord-amerikansk urbefolkning som vi kjenner fra historisk tid, med sofistikert kultur og teknologi helt tilpasset det miljøet som de opererte i, som altså var en betydelig kaldere verden enn vår.

Det første jordbruket oppstod i Midtøsten for cirka 12.000 år siden. Dette gjorde det mulig for menneskene å utnytte energi fra planter langt bedre enn før og kan godt sammenlignes i betydning med det å ta i bruk fossile brensel i perioden som ligger bak oss nå.  Mange steder i verden har jordbruk vært drevet etter omtrent samme metoder fram til i dag. Lenge så arkeologer på dette som et fantastisk gjennombrudd som blant annet gjorde mulig bofasthet, byliv, stater og sivilisasjoner. Det er riktig nok, men for menneskene som levde gjennom prosessen betydde det hardt arbeid, ensidig kosthold, smittsomme sykdommer, slitasjeskader, økt konfliktnivå og framveksten av grupper av krigere, prester og skatteinnkrevere som levde av andres harde arbeid. Jordbruk med steinalderteknologi er ikke noe du ønsker å drive med hvis du kan leve godt av jakt på ville dyr og sanking av nøtter og ville planter slik folk hadde gjort før. Mange arkeologer tror nå at det som gjorde at grupper i Midtøsten begynte å dyrke jorda var at klimaet brått endret seg i kald og tørr retning, fordi sirkulasjonen i Atlanterhavet stoppet opp i nesten tusen år på grunn av store mengder iskaldt smeltevann fra nordamerikanske isbreer. Dette gjorde at skogen med eike- og pistasjnøtter forsvant, og med den også mange av dyrene som en jaktet på. Derfor ble en nødt til å systematisk dyrke lokale planter som hvete, bygg, havre, linser og så videre, som en tidligere bare sanket som tilskudd til kosten.

I århundrene rundt starten av vår tidsregning vokser det fram store statsdannelser i den subtropiske og tempererte sonen fra Middelhavet i vest til Kina i Øst. Romerriket, Persia, India og Kina. I areal var de på størrelse med de største statene i vår tid, og de varte i flere hundre år. Disse har lagt grunnlag for språk, religion og kultur helt fra til i dag. De har vært med å definere hva det betyr å være vesteuropeer, russer, iraner, inder, kineser og så videre helt fram til våre dager.

Disse store imperiene vokser fram i en periode med jevnt og stabilt gunstig klima over flere hundre år som vi kaller den romerske varmeperioden. Det betyr ikke at det ikke har vært dårlige år innimellom, men færre enn før og etter. I Midtøsten og Nord-Afrika har det vært litt mer regn enn i dag. I Vest-Europa har det vært mulig å dyrke vin lenger nord enn det som har vært tilfellet fram til helt nylig. Varmt og stabilt klima har gitt mer energi til rådighet, som har blitt satt om i befolkningsvekst og i overskudd som kunne brukes til å bygge disse store imperiene.

Motsatt så i perioden vi kaller for folkevandringstid. Da klimaet ble mer ustabilt og noe kaldere, fuktigere i Vest-Europa og tørrere i Midt-Østen, gjorde det at det ikke lenger var grunnlag for å opprettholde så store befolkinger som før. Kriger, folkevandringer og statskollaps er utviklingstrekk som delvis kan forklares med klimaforverring.

Sånn veksler utviklingen mellom perioder med gunstig og ugunstig klima. I Middelalderen kommer et nytt klimatisk optimum i Europa og Nord-Atlanteren, som muliggjør befolkningsøkning og sterkere statsdannelser. Både middelalderens blomstrende by- og kirkeliv, og den norrøne ekspansjonen fra Skandinavia til øyene i Atlanterhavet faller sammen med stabilt og mildt klima i vår del av verden. Etter dette følger den lange perioden vi kaller for den lille istida, med betydelig kaldere vær enn i dag, og preget av krig, epidemier og religiøs fanatisme. Historikeren Wolfgang Behringer har blant annet knyttet jødeforfølgelser og heksebrenning til klimaforverring, som svar på det folk har sett på som guds straff over menneskene, men også på utvikling av moderne vitenskap og europeisk ekspansjon som måter å komme ut av den vanskelige situasjonen på.

Det ble kaldt, og så døde de...
Antagelig ser dere nå også en av farene ved å drive med klimahistorie. Det er enkelt å legge stadig mer nøyaktige klimaserier ved siden av historiske tidslinjer og så anta at det ene kan forklare det andre, men sammenfall er ikke alltid det samme som sammenheng. Her kan vi skille mellom det som vi kaller for klimadeterminisme, som en kritiker kort har uttrykt som «Det ble kaldt/varmt/tørt/fuktig og så døde de…» og det som kalles antroposentrisme. Det betyr å sette menneske i sentrum og det lyder jo vel og bra, men har også av vittige tunger blitt beskrevet som «folk har selv skyld i sin ulykke». Det er her vi har bruk for dyktige humanister og samfunnsvitere som interesserer seg for klimaendringer, fordi både når vi studerer klimaendringer i fortida og i dag, så er det sentralt å forstå sammenhengene mellom klimaendringer og samfunnsendringer, og der har vi en rolle å spille i samarbeid og dialog med naturviterne som forsker på hvordan klimaet utvikler seg.

Selv syns jeg klimahistorie er spennende. Mange er enige i det, men er det egentlig nyttig? Kan klimahistorie hjelpe oss å håndtere situasjonen vi står i i dag?

Klimahistorie og moderne klimaendringer
For det første: Hele ideen om menneskeskapt klimaendring bygger på et historisk premiss. Vi beveger oss fra en tilstand om ikke av harmoni så i alle fall av balanse, til en situasjon der våre kollektive handlinger har ført til en ny og farlig situasjon. Uten historisk innsikt ville vi ikke være klar over dette.

På samme måte trenger vi historisk innsikt for å vurdere alvorligheten i moderne klimaendringer. Kronargumentet fra klimaskeptikere er at det finnes veldokumenterte klimaendringer i fortida og at varme perioder generelt har vært perioder med vekst og gunstige leveforhold. Det er riktig nok, men ser vi på klimahistorien vil vi se at milde perioder som den romerske varmeperioden, som ser ut til å ha vært global, og varmeperioden i middelalderen, som ser ut til å ha vært begrenset til vår del av verden, var omtrent så varme som i dag, mens vi nå styrer mot en betydelig høyere oppvarming. Det er også sånn at disse tidligere varmeperiodene ser ut til å komme av endringer i de store værsystemene, mens nåværende oppvarming for en stor del skyldes utslipp av klimagasser, og kan ha helt andre konsekvenser for lokalt vær og klima.

Klimahistorie minner oss også om sårbarheten vår. Jo mer spesialiserte vi blir og jo flere det blir av oss, jo mer sårbare blir vi. Store vulkanutbrudd har for eksempel flere ganger utløst kortvarige, men alvorlige klimakriser som har ført til svikt i avlinger over mye av jorda. Sterk tørke kan gi lignende effekter. Vi er helt avhengige av industrielt jordbruk og fungerende verdenshandel og myndighetene tar seg ikke lenger råd til beredskapslager av matvarer. Sett fra historisk synspunkt gjør dette oss veldig sårbare. Mindre dramatisk, men kanskje mer relevant for mange her, er bygging i det som historisk har vært vær- og flomutsatte områder.

Klimahistorie henger nært sammen med tanken om antropocen, ideen om at vi nå går inn i en ny geologisk periode hvor menneskene varig påvirker jordas fysiske overflate og systemer. Mens mange setter starten til vår tid er det andre som peker på det første jordbruket eller til og med bruken av ild som vendepunktet for forholdet mellom mennesker og jorda. Blyforurensing fra romersk gruvedrift er synlig i boreprøver fra isbreer på Grønland. I en artikkel som kom i sommer foreslår en forskergruppe at fallet i CO2-nivå i atmosfæren under den kaldeste perioden av den såkalte lille istid, på 1500-1700-tallet, skyldes massedød blant urbefolkningene i Amerika etter kontakten med sykdommer fra Den gamle verden i kjølvannet av Columbus. Vi ser konturene av at samspillet mellom miljø og mennesker går ganske langt tilbake og dette er også noe naturvitere og humanistiske fag må arbeide sammen om dersom en skal forstå klimaendringer både i dag og i fortida. Kanskje ikke alle såkalte naturlige klimaendringer var helt naturlige likevel? Kanskje det ble lagt noen mønster med innføringen av jordbruk for mange tusen år siden som påvirker vårt handlingsrom i dag.

Sist, men ikke minst, er moderne klimadebatt i rask flyt fra hvordan bruken av fossile brensel skal begrenses til hvordan en skal nå nullutslippssamfunnet eller et karbonnøytralt samfunn. I dag har vi enorme fordeler av vitenskap og teknologi som kan gjøre det mulig å skifte bort igjen fra fossile energikilder uten tapet av folketall og levestandard som det ellers ville føre med seg. Vår eneste målestokk for hvordan karbonnøytrale samfunn fungerer er like fullt faktisk førmoderne samfunn. Som Jo Guldi og David Armitage tar til orde for så bør vi i framtida planlegge med femhundreårshorisont heller enn i et femårsperpektiv.