fredag 30. september 2016

Antikken sett østfra: Persere

Persernes kjempemessige hovedstad, Persepolis i Fars-provinsen, Iran. Foto: Eivind Heldaas Seland
I Vesten har studiet av antikken først og fremst vært konsentrert om Hellas og Roma.  Antikkens grekerne har blitt sett på som forløperne for senere kunst, vitenskap og filosofi; romerne som de som skapte det politiske grunnlaget for senere europeisk historie. Romerriket var dessuten rammen kristendommen utviklet seg innenfor. Egypt, Levanten og Mesopotamia har i noen grad også vært representert, ikke minst på grunn av tilknytningen til bibelhistorien.

Det er helt riktig at arven fra Hellas og Romerriket har påvirket hvordan vi tenker og lever i dag, både fordi vi har arvet institusjoner og forestillinger fra antikkens mennesker, så som kristendommen og det latinske alfabetet, men også fordi tenkere, politikere og kunstnere i Europa og Nord-Amerika bevisst har knyttet seg til og latt seg inspirere av grekerne og romerne, for eksempel i å bruke den greske betegnelsen demokrati på våre folkestyrer selv om oldtidens greske demokratier var ganske annerledes fra våre, eller ved å pynte praktbyggene våre med søyler kopiert fra greske og romerske templer.

Perserriket, 550-331 før vår tidsregning. Vest er opp på kartet.
(c) Eivind Heldaas Seland
Vekten på Hellas og Roma tilslører imidlertid at antikkens verden også var stor og mangfoldig. Gresk og romersk kultur var i stadig endring, slik moderne kulturer også er det. Folk lærte fra hverandre, hermet etter eller tok avstand fra det fremmede. Øst for middelhavsverden lå et annet senter som ikke bare matchet grekerne og romerne maktpolitisk og kulturelt i sin samtid, men som har hatt lignende betydning for ettertiden som grekerne og romerne. Dagens Iran var kjerneområde for tre imperier, som til sammen dominerte verden fra Indus til Eufrat i mer enn tusen år. Vi kjenner dem best gjennom grekernes og romernes beskrivelser, som kombinerer frykt med forakt, beundring og fascinasjon. De antikke fordommene lever i beste velgående, slik Zack Snyders film fra 2007, 300, basert på Frank Millers tegneserie med samme navn, er et eksempel på. Her framstilles perserne som alt grekerne ikke er: Kollektivistiske, grusomme, listige, og feminine. Ikke rart dagens iranere ble fornærmet. Antikkens iranere har imidlertid også etterlatt seg en rik arkeologisk, kunstnerisk og epigrafisk arv (epigrafikk er vitenskapen om innskrifter), som lar oss si noe om hvordan verden så ut med utgangspunkt i Iran.

Mot slutten av bronsealderen, for cirka 3.500 år siden, vandret folk med indoeuropeisk språk inn i dagens Iran fra Sentral-Asia. De kalte seg iranere. Ordet betyr ”de edle” eller ”de rene” og er det samme som vi kjenner fra den termen ariere, men selv om bronsealderens iranerne sikkert hadde høye tanker om seg selv må de få slippe å svare for nazistenes misbruk av betegnelsen. I områdene de bosatte seg i etablerte iranerne småkongedømmer og byer i kontakt og konflikt med landets daværende innbyggere, som vi kaller elamitter, og med Det nyassyriske riket, som styrte mye av Midtøsten med utgangspunkt i dagens Nord-Irak. To av de mest kjente iranske stammene var mederne og perserne. Sist på 600-tallet gikk de i allianse med babylonerne, som holdt til i det sentrale Mesopotamia, og gjorde opprør mot det svært brutale assyriske styret. I følge den greske historieskriveren Herodot, som skrev om lag 150 år senere, dannet mederne nå et imperium som omfattet de nordlige delene av det tidligere assyriske riket, men ingen samtidige dokumenter eller kilder kan bekrefte dette.

Det vi imidlertid vet er at perserne, som hadde slått seg ned i det sentral Iran, gjorde opprør mot medernes styre midt på 500-tallet. Perserne var ledet av Kyros fra akamenidefamilien. Kyros grunnla Perserriket, mer presist kalt akamenideriket for å skille det fra senere persiske riker, som skulle vare i mer enn 200 år, som på sitt største strakte seg fra Nord-Hellas til India, og som var det det største og mektigste riket verden hadde sett til da.

Foto: Eivind Heldaas Seland
Fra Kyros har vi samtidige vitnesbyrd, for eksempel den berømte Kyros-sylinderen (venstre), en innskrift som minnes kongens erobring av Babylon i 539 før vår tidsregning og forteller at han lot byens folk og templer i fred, og at han lot deporterte folk reise tilbake til sine hjemland. Et av disse folkene var antagelig byens jødiske befolkning, som hadde bodd som gisler i Babylon siden Jerusalem ble ødelagt av babylonerne i 587. Innskriften er i dag i British Museum, men har to ganger vært utstilt i Iran og har stor symbolsk betydning. Den siste sjahen av Iran fikk stilt ut en kopi i FN-bygningen i New York og forsøkte å lansere den som verdens første menneskerettighetserklæring. Det er nok å trekke ting vel langt, men det er ingen tvil om at Kyros og etterfølgerne hans stort sett lot folk være i fred dersom de anerkjente persisk styre, betalte skatt og stilte soldater til hæren. De var også tilhengere av zoroastrisk religion, som la sterk vekt på idealer om at herskere skulle opptre rettferdig og beskytte sine undersåtter. Det som antagelig er Kyros grav er bevart ved Pasargadae i Fars-provinsen i Iran. Monumentet er godt besøkt, og mange legger roser ved graven.

Kyros' grav, Pasargadae. Foto: Eivind Heldaas Seland

Kyros sønn Kambyses la Egypt til riket. Mens han var utenlands, i 522, tok en viss Bardiya makten. Kanskje var dette Kambyses yngre bror. I følge den offisielle versjonen dreide det seg om en tronrøver som utga seg for å være prinsen. Kambyses døde under uklare omstendigheter på vei tilbake til Persia, og adelsmannen Dareios, som også var fra akamenide-ætten, men som ikke var sønn av Kyros, tok kommandoen over hæren. Vel tilbake i Persia fikk han hjelp av en gruppe persiske adelsslekter til å ta makten. At Dareios kanskje ikke ble sett på som legitim arving ser vi av at han tilbrakte mye av regjeringstiden sin med å slå ned opprør, men han erobret og nytt land i Sentral-Asia og dagens Pakistan. Mest kjent er han for den mislykkede invasjonen av Hellas, som endte med nederlag i slaget ved Maraton i 490. Det var helt sikkert ydmykende og ergerlig for kongen, men Dareios hadde vært i krig hele sitt liv, og regnet det mest sannsynlig som et midlertidig tilbakeslag. I ettertid markerer imidlertid de greske seirene ved Maraton og senere ved Salamis og Plataiai slutten på den persiske ekspansjonen. Selve riket fortsatte likevel å eksistere fram til Aleksander den Stores erobringer mer enn 150 år senere.

Perserriket var enormt. Verden hadde aldri sett et lignende rike før. Kommunikasjonen var langsom, og økonomi og statsapparat var lite utviklet i mange områder. Kongene preget mynter, og bygde veier og kornlagre for å få fram kurerer og hærstyrker. Dareios delte riket inn i provinser styrt av guvernører kalt satraper. Hver provins måtte betale en årlig avgift i gull og sølv, og i tillegg levere symbolske gaver som tegn på underkastelse. For å holde kontroll med riket, pleie bånd med lokale eliter, og rett og slett for å spise opp skatteinntektene og fø den store hæren, var kongen og hoffet på farten mye av året. Det ble bygd flere store palass. Det mest kjente kalles Persepolis, ”persernes by” på gresk. Hit kom utsendinger fra alle deler av riket til persisk nyttår, nowruz. For å tre fram til kongen måtte de følge en lang vei, hvor relieffer viste persernes makt, men også avbildet folk fra hele riket. De svært velbevarte relieffene viser blant annet klesdrakt, hårfrisyrer, dyr og spesielle varer fra hele riket. 

Delegasjonen fra Partia i Øst-Iran hadde med seg en kamel til
perserkongen. Foto: Eivind Heldaas Seland 
Perserriket var datidens supermakt. Folk fra riket, men også fra randområdene, kom sammen i hæren og ved hoffet. Kunstnere, diplomater, handelsfolk, leiesoldater, diktere og vitenskapsfolk reiste relativt trygt gjennom riket og oppsøkte maktens sentrum. Fra greske kilder ser vi at kunnskapen om verden eksploderer på denne tiden som følge av impulsene fra Perserriket. 

Perserriket har hatt lignende betydning for det iranske kulturområdet som Hellas og Romerriket har hatt for Europa. På den ene siden har vi den direkte arven, så som det farsiske språket, som stammer fra det persiske, og den zoroastriske religionen, som selv om den i dag bare praktiseres av en liten minoritet, har hatt stor påvirkning på iransk kultur og forestillingsverden. På den andre siden har vi den moderne bruken av antikken. Det antikke navnet Iran ble for eksempel tatt i bruk i 1935, fordi sjahen ville bli kvitt fordommene om dekadanse og forfall som han mente heftet ved navnet Persia. Både sjahen og dagens islamske republikk har brukt arven fra Perserriket aktivt i nasjonsbygging, og det er stor interesse for oldtidshistorie i dagens Iran. 

Ved hjelp av et reisestipend fra Meltzer L. Høyskolefond fikk jeg høsten 2016 muligheten til å reise på studietur til Iran for å lære mer om persisk historie og arkeologi.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar