mandag 17. november 2014

Folk som ikke oppdaget Amerika

Martin Waldseemüllers kart fra 1507 er det første som navngir Amerika, og gjengir de nyoppdagede områdene som et eget kontinent (til høyre). Bilde: Wikimedia Commons / Badische Landesbiliothek 

Den tyrkiske avisen Hurryiet melder at statsminister Erdogan har besøkt muslimske ledere i Latin-Amerika. Der har han sluppet den sjokkerende nyheten at det slett ikke var Christoffer Columbus og hans mannskap som var først ute da de landet på Bahamas i 1492. Nei, de første oppdagerne av Amerika var i følge presidenten muslimske sjøfolk, som kom dit flere hundre år før den spansk-italienske oppdageren. Erdogan brukte i følge Hurriyets rapport også deler av talen sin til et oppgjør med kolonialismen. Det kunne være fristende å minne ham om at de fleste landene i Latin-Amerika oppnådde uavhengighet omtrent hundre år før de osmanske besittelsene i Midtøsten, men det er selvsagt noe helt annet. Bare synd for Erdogan at mange andre også gjør krav på æren av liksom å ha vært først i Amerika. Her er noen av dem:

1: Egypterne seilte til Amerika og bygde pyramider cirka 2500 før vår tidsregning.

2: Minoerne reiste til Amerika etter utbruddet av vulkanen på Thera, cirka 1450 før vår tidsregning, eller var det befolkningen på Atlantis? Det er lett å gå i surr her. De etterlot seg i alle fall den berømte Kensingtonsteinen, som i virkeligheten ikke er en falsk runestein fra sent 1800-tall, men en minoisk innskrift.

3: En av de israelske stammene som ble fordrevet da assyrerne erobret kongedømmet Israel utvandret til Amerika, 721 før vår tidsregning.

4: Fønikerne skal også ha besøkt Amerika alt på 700-tallet før vår tidsregning. Kanskje de fraktet israelerne?

5: Stedsnavnstudier skal vise at mesteparten av Amerika ble kolonisert av nybyggere fra det øst-indiske kongedømmet Kalinga, ca 300-200 før vår tidsregning.

Kensingtonsteinen, funnet i 1888 i Minnesota, 
brukes som bevis på både  minoisk og  norrøn 
aktivitet i Amerika, men er i virkeligheten et 
falsum. Bilde: Wikipedia
6: Muslimske sjøfolk oppdaget Amerika i 1184 og bygde en moské på et fjell på Cuba, som fortsatt stod der da Columbus kom 300 år senere.

7: De norrøne innbyggerne i Vestbygda på Grønland utvandret til Amerika på 1300-tallet for å slippe unna norsk skattlegging. Der ble de senere observert av europeiske pelsjegere, som hvite og blåøyde eskimoer.

8: Folk fra Norge og Sverige koloniserte også Midtvesten og etterlot seg også den berømte Kensingtonsteinen i 1362, dersom steinen da ikke egentlig var minoisk (se over), eller falsk, slik runeforskerne sier.

9: Baskiske fiskere skal ha fisket ved Newfoundland i uminnelige tider. De glemte bare å si det til noen.

10: Den kinesiske admiralen Zeng He seilte rundt jorda og besøkte Kina i 1421

Det er uvisst om Erdogan selv tror på teorien om at muslimske sjøfolk oppdaget Amerika. Utenfor hjemlandet, og forhåpentligvis også blant folk flest der, påkaller det i beste fall latter. En del spanjoler har i følge Hurriyet latt seg provosere. Det er uansett et grelt eksempel på hvordan politikere og statsledere bruker historie, eller i dette tilfellet historieforfalskning, til å framheve egen nasjon eller kultur som verdens eldste og beste.

Så til den mye kortere listen over folk som kan sies å faktisk ha oppdaget Amerika.

1: Amerika ser ut til først å ha blitt oppdaget av folk som vandret over en landbro som ble dannet på grunn av lavere havnivå under siste istid. De skal ha krysset over fra Sibir cirka 18.000 før nåtid, og ha beveget seg sørover cirka 4.000 år senere. Nye genetisk studier tyder på at de kan ha vært flere bølger med innvandrere, og at noen også kan ha tatt seg fram langs kysten med båter.

2: Rundt år 1000 seilte Leiv Eirikson ut fra Grønland, for å finne landet Bjarne Herjolvsson hadde sett noen år tidligere. Han oppdaget landet som han kalte Vinland. Det ble aldri noen varig norrøn bosetning der.

3: Christofer  Columbus nådde Bahamas øyene i oktober 1492. Dette ble starten på den varige kontakten mellom Amerika og resten av verden. Columbus selv trodde til sin dødsdag imidlertid at han var kommet til Asia.

4: Amerigo Vespucci, i 1501, skal ha vært den første som forsto at Amerika var et kontinent, og at det dreide seg om nytt land, ikke om en del av Asia. På Waldseemüllers kart fra 1507 fikk det nye kontinentet hans navn, og slik ble det værende. Vespucci skal ikke ha lagt merke til noen tyrkiske nybyggere på sin eksepdisjon. 

onsdag 12. november 2014

Mat og historie, mat og identitet


Nybyggere og innfødte deler mat under den første thanksgiving-festen i Plymouth, 1621.
JLG Ferris 1932 / Library of Congress


Alle trenger mat. Det er noe av det som gjør oss til mennesker, og noe av det som gjør oss til dyr. Det å dele et måltid eller å gi gaver av mat er en av de få institusjonene som er felles for alle mennesker på tvers av kultur. I forrige uke var jeg på Forskningsrådets SAMKUL-konferanse i Trondheim. SAMKUL er et forskningsprogram som finansierer forskning som belyser hvordan kultur og historie former dagens samfunnsutvikling. I Trondheim var mer enn hundre forskere og andre interesserte samlet for å lære om og diskuterte hvordan mat, matkultur og matteknologi former samfunnet. Her kommer litt av det jeg lærte av tre av foredragsholderne. Nederst i posten ligger video av foredragene.

Første innleder var historieprofessor Ken Albala, fra University of the Pacific i California. Albala ga en oversikt over tanker rundt naturlig mat fra gammeltestamentelig tid og fram til i dag. Hovedpoenget hans var at all mat i utgangspunktet er naturlig, og at tanker om hva som er naturlig alltid har stått i motsats til hva som er vanlig i samtida. Tilhengere av steinalderdietter mener for eksempel at menneskene før jordbruket spiste mest kjøtt. I virkeligheten har forfedrene våre alltid spist betydelige mengder planteføde også. I dag er mange av oss opptatt av å lage mat fra bunnen av. Det franske kjøkken er kanskje det fremste eksempel på hvordan råvarer kan raffineres,blandes og dermed endres. Filosofen Rosseau (1712-1778) så nettopp på dette som unaturlig forandring av maten og anbefalte brød, frukt, grønnsaker og vann, som naturlig og sunn mat. Senere bølger av interesse for naturlig mat har gjerne fulgt innovasjoner i matteknologi. Før kom de omtrent en gang i hundreåret, nå skjer det oftere. Frysevarer og hermetikk har for eksempel blitt sett på som noe unaturlig, og derfor usundt. I dag regnes det å lage sin egen hermetikk i form av syltetøy og syltede grønsaker fra egen hage, som det mest naturlige av alt. Albala spår at vi nå står foran en ny bølge med interesse for naturlig mat i reaksjon mot genmaipulert mat som kommer til å bli stadig mer vanlig.

Karin Zachmann fra Technische Universität München snakket om mat og teknologi. Et av hovedpoengene var hvordan teknologi først fra slutten av 1800-tallet førte til tillit til matproduksjon, fordi en kunne stole på at regler og myndigheter sørget for at maten var sunn og trygg. De siste tiårene har teknologi gjort at vi vet mye mer om hvordan det vi spiser påvirker helsen vår over lang tid, for eksempel i forhold til utvikling av livsstilssykdommer eller utløsning av genetisk bestemte sykdomemr. Det gir ny interesse for lokalprodusert og såkalt naturlig mat. Et morsomt paradoks Zachmann trakk fram er hvordan vi er engstelige for at amerikansk kylling skyllet i klorvann skal bli lovlig i Europa. Samtidig har vi ingenting imot å la barna våre plaske i timevis i klorfylte svømmebasseng. I det ene tilfellet er det unaturlig, i det andre et vitenskapsbasert tiltak for å hindre spredning av smittsomme sykdommer.

Foredraget til Ingvild Sælid Gilhus, Universitetet i Bergen, hadde Romerriket som utgangspunkt, og handlet om hvordan mat både kan danne fellesskap og brukes til å trekke grenser mot andre. Rituelle måltider i forbindelse med ofringer skapte kontakt mellom mennesker og gudeverden, og kontinuitet mellom døde, nålevende og framtidige generasjoner. Regler for hvilken mat som var religiøst ren, og altså kunne spises, og hvilken som var uren, og ikke kunne spises. Ble brukt til å skape samhold mellom medlemmer i religiøse fellesskap, men ikke minst til å avgrense seg fra andre grupper, og skape hierarki mellom grupper. Matvaner er viktige for selvoppfattelse og identitet, og Gilhus pekte på skiller i matvaner som har røtter tilbake til antikken: Skillet mellom de som spiser svin og de som ikke gjør det er fortsatt en viktig religiøs og kulturell identitetsmarkør. Skillet mellom vegetarer og kjøttetere, som tradisjonelt sett var et øst-vest skille, kan i dag kan ses på som østlig innvirkning på Vesten. 

Bør kultur- og historieforskere være opptatt av mat? Svaret er klart ja. Hvordan vi skaffer mat legger rammene for forholdet vårt til naturen. Hvordan vi deler på maten for forholdet oss i mellom. Foredragene jeg hørte i Trondheim var både en påminnelse om at forholdet vårt til mat er preget av kultur like mye som av natur, og at kultur er viktig i denne sammenhengen fordi det former hvordan vi ser på hva som er naturlig, riktig og bra.  

Interessekonflikt: Jeg arbeider selv på et forskningsprosjekt finansiert av SAMKUL-programmet.