onsdag 9. desember 2015

Star Wars og Romerriket

 Ian McDiarmid som keiser Palpatine i Jediridderen vender tilbake og en statue av Augustus, Romerrikets første keiser, fra nasjonalmuseet i Roma. Bilder: Wikimedia Commons

16. Desember har Star Wars: The force awakens norgespremiere. Forventningene er store og fansen har sikret seg billetter for lengst. Selv hører jeg til generasjonen som vokste opp med den opprinnelige trilogien. Jeg er riktignok for ung til at jeg fikk sett filmene på kino, men etter at NRK viste episode IV, A New Hope som mandagsfilm i 1984 (filmen er fra 1977), ble livet aldri helt det samme, og det dårlige VHS-opptaket med mange minutters blå "vi beklager teknisk feil"-plakat gikk i loop på videospilleren hos min beste kamerat i nabohuset.
Da jeg mange år senere begynte å studere historie og samtidig så de nyoppussede og digitaliserte utgavene av de gamle filmene mente jeg stadig å kjenne igjen ting. Det var ikke så rart. Rammefortellingen i de tre opprinnelige episodene (IV-VI) er nemlig sterkt inspirert av historien om hvordan den romerske republikken gikk under og gjenoppstod som eneveldig keiserrike.
Slik tilfellet var med det romerske keiserdømmet oppstod det onde galaktiske Imperiet på ruinene av en kollektivt styrt republikk, hvor innbyrdeskriger hadde lagt grunnlaget for ambisiøse maktmennesker. Som i Roma var republikken i Star Wars ledet et senat fram til senatoren Palpatine gjorde seg til enehersker. Dette ligner veldig på historiene både om Julius Caesar, som startet som romersk politiker på linje med andre, men som endte som diktator på livstid, og om hans adopterte arving Octavian, som ble Romerrikets første keiser med æresnavnet Augustus ("den opphøyde"). At keiser Palpatines navn er tilnærmet likt navnet på høyden hvor de romerske keiserne hadde palassene sine, Palatinen, er knapt tilfeldig.
Augustus har blitt sett på som et forbilde for senere herskere, og ville selv gjerne framstå som den første blant likemenn heller enn som enehersker, men han for svært hardt fram mot fiender fram til han selv var i en trygg posisjon. I Star Wars-sagaen har Darth Vader Augustus' rolle som diktatorens utpekte arving, men han ender med å ta livet av keiseren. Slik har han også en annen parallell i romersk historie, nemlig tyrannmorderen Brutus, senatoren som hadde en ledende rolle i drapet på Caesar i 44 før vår tidsregning. I keiservennlig historisk tradisjon er Brutus en snikmorder og forræder, men i egne øyne var han en frihetskjemper, og hadde antagelig blitt husket slik dersom ikke Caesars arving Augustus hadde vunnet borgerkrigene som fulgte. Tradisjonen om at Caesar så på Brutus som en sønn stammer først og fremst fra Shakespeares drama om Julius Cæsar, og har sikkert også ligget i bakgrunnen da George Lucas lot Darth Vader drepe keiseren i Jediridderen vender tilbake (1983). Keiserens krav på verdensherredømme og Imperiets nådeløse framferd mot de som stod utenfor eller gjorde opprør finner også rikelige paralleller i romersk historie. I filmene planlegger Imperiet å bruke Dødsstjernen til å utslette kloder som gjør opprør. Romerne utslettet ved noen tilfeller hele byer for å sette eksempler, så som Korint i Hellas og Kartago i dagens Tunisia. Befolkningene ble massakrert eller solgt som slaver. I Kartagos tilfelle ble markene ble strødd med salt for å hindre at de kunne dyrkes på nytt, og bygningene i byen ble revet ned.
Star Wars inneholder også en rekke andre paralleller til romersk historie. Her er noen av dem:
-I episode I (1999) spiller et kappløp med såkalte pods en viktig rolle. Dette har forbilder i romernes favorittsport, veddeløp med stridsvogner, som var langt mer populært en dyrekamper og gladiatorkamper. Slike ser vi for øvrig eksempler på i palasset til Jabba the Hut i Jediridderen vender tilbake (1983). Det direkte forbildet for kappløpet i episode I er vel kanskje hesteløpsscenen i storfilmen Ben Hur (1959).
-Keiser Palpatine omgir seg med en egen keisergarde. De romerske keiserne hadde en egen vaktstyrke kalt pretorianergarden, som var de eneste som hadde lov til å bære våpen innenfor Romas bygrenser. I perioder hadde garde makt til å avsette og innsette keisere etter hvem som ga dem mest lønn og flest privilegier.
-De primitive men gode Ewokene på planeten Endor kan minne om idealiserte framstillinger av germanske barbarer hos romerske forfattere. Germanerne i Nord- og Sentral-Europa ble sett på som autentiske og edle skogsfolk, som ikke var forurenset av sivilisasjonen som hadde gjort romerne svake. Imperiets mislykkede militæroperasjoner i skogene på Endor ligner på romernes katastrofale nederlag i Teutoburgerskogen i dagens Tyskland, der cirka 12.000 romerske soldater falt i bakhold og ble slaktet ned.
Star Wars-filmene med tilhørende bøker, spill og tegneserier utgjør en stor og kompleks fortelling, som henter inspirasjon fra mange kilder. Imperiet har for eksempel også trekk av Nazi-Tyskland, og Jedi-religionen med sine krigerprester gir assosiasjoner østlig kampsport og filosofi. Historien er summen av menneskenes felles erfaringer. George Lucas og teamet hans kunne nok sin historie, men jeg vil tro at mens noen av parallellene til historiske samfunn og fortellinger er tilsiktede, er andre rett og slett motiver som er en del av vår felles kulturbakgrunn. Disse plukkes opp og brukes av folkene bak Star Wars og andre som lever av å lage fortellinger.
Jeg er selvsagt ikke den første eller eneste som har merket meg og skrevet om historiske paralleller i Star Wars. Denne korte saken av Nancy Reagin og Janice Liedl gir deg 11 History Lessons From 'Star Wars' og har et videre perspektiv enn bare Romerriket. De samme forfatterne har også skrevet en hel bok om Star Wars-sagaen og historie, utgitt av Lucasfilm i 2012.

onsdag 4. november 2015

Globalhistorisk klassiker: Jawaharlal Nehru, Verdens historie

Nehru med den karakteristiske lua og jakka. Sovjetisk
minnefrimerke fra 1989. Kilde: Wikipedia



¨


Fra ei bokhylle jeg passerte i sommer lånte jeg Jawaharlal Nehrus Verdens Historie (Pax Forlag 1967), først gitt ut som Glimpses of World History i 1934. Jeg har lest mye indisk historie i studie- og jobbsammenheng og har alltid vært fascinert av Nehru (1889-1964), som ledet India til uavhengighet på fredelig vis i 1947, som satt som statsminister i 17 år, og som inspirerte frihetskjempere over hele Asia og Afrika i tiårene etter andre verdenskrig. Jeg er ikke ekspert på verken moderne indisk historie eller på Nehru, men selv om en del har gått galt, så er det også mye som har gått bra i India, og landet har stort sett tatt vare på både demokratiet, rettsstaten og eiendomsretten. Ser vi på Indias naboland og andre tidligere kolonier, og hvordan mange av uavhengighets-lederne skikket seg der, så var ikke det noen selvfølge, og det tjener Nehru til ære. Når Nehru var opptatt av historie og til og med har skrevet en verdenshistorie selv tenker jeg at det må ha formet ham som politiker, og jeg fikk lyst til å se hvordan historien så ut fra en fengselscelle i britisk India på 1930-tallet.

Globalhistorie etter hukommelsen
Verdens historie er nemlig skrevet i fengsel. Nehru ble tidlig engasjert i uavhengighetsbevegelsen og var i ledelsen av kongresspartiet fra 20-tallet. Store deler av perioden fra 1930 og fram til slutten av andre verdenskrig tilbrakte han i britisk fangenskap forskjellige steder i India. Verdens Historie er en samling av 196 brev skrevet til datteren Indira, som senere ble Indias fjerde statsminister. Brevene ble til i perioden oktober 1930 til august 1933. Nehru skriver i forordet at han i liten grad har hatt tilgang til bøker i fengselet. Dette sammen med at datteren var 12 år da de hun fikk de første brevene gjør at vekten ligger på fortelling og forklaring framfor fakta, og at stilen er lett og uformell. Jeg går ut fra at brevene ble redigert, at feil ble rettet og at enkelte personlige detaljer ble tatt ut. Likevel har teksten beholdt preget av brev fra far til datter, noe som gjør at en også kommer nærmere på viktige aktører i indisk historie i en vanskelig og avgjørende tid.

Nehru og datteren Indira under et besøk i Storbritannia i 1936. Bilde: Wikipedia

Formen gjør at boka har holdt seg bedre enn en kanskje ellers kunne forvente, men på mange områder er den selvsagt utdatert i dag. Faglig er den kanskje mest interessant som kilde til hvordan verdenshistorien ser ut fra India, og fra perspektivet til folk som var utsatt for den tvilsomme velsignelsen det var å leve under europeisk kolonistyre.

Nehru var advokat og hadde en bachelorgrad i realfag fra Cambridge i bunn, men skolegang innenfor den britiske privatskoletradisjonen hadde gitt ham solid ballast i europeisk historie og klassiske språk. I tillegg kjente han godt til indisk språk, historie og kultur. Han kom fra en rik familie og tilhørte absolutt den indiske eliten, men hadde også hele livet måttet tåle å være annenrangs både i England og i eget land.

Verdenshistorie sett fra India
Hvordan løste så Nehru oppgaven med å få hele verdenshistorien inn på det som i bokform fyller knappe 400 pocketboksider? Det er brevene til datteren som utgjør kapitlene i boka. De fleste fyller bare et par sider, og tar for seg ett område i én periode, for eksempel de greske bystatene, arabernes erobring eller India i middelalderen. Brevene er bundet sammen av referanser til og sammenligninger med tema og områder som er tatt opp tidligere. Innimellom kommer mer filosofiske og politiske avsnitt som "tanken om en verdensstat" og "menneskets søken". Avsnittene som handler om tema som står sentrale i vestlig historieskrivning, som Hellas, Romerriket, korstogene etc. ligner på de vi ville funnet i vestlige bøker fra samme tid når det gjelder hendelser og forklaringer – ikke overraskende i lys av Nehrus utdanning og bakgrunn, men vurderingene er ofte annerledes, og det er uvant å lese om antikkhistorie og middelalderhistorie i Europa som noe som nok er lærerikt og på mange vis beundringsverdig, men som er historien til de andre, langt borte. Nehru har også naturlig nok en gjennomgående negativ vurdering av europeisk imperialisme, motsatt det som var tonen i europeisk historieskrivning på denne tida, og som også må ha vært tilfelle i bøkene Nehru har lest. Han relaterer ofte historien til dagsaktuelle tema, særlig til det britiske styret i India og til frigjøringskampen. Der det er mulig kommer han med små stikk til britene, som i det nevnte brevet om "tanken om en verdensstat": "Det britiske imperiet er ofte blitt sammenlignet med det romerske – vanligvis av engelskmennene selv til deres egen store tilfredshet. Alle imperier har vel mye til felles. De blir feite av å utnytte de mange." (bind 1, s. 89). Foruten å være en historisk observasjon har dette kanskje også vært et stikk til sensorene som utvilsomt har lest korrespondansen til landets viktigste politiske fange.

Ved siden av Europa og Midtøsten får India (naturlig nok) og Kina stor plass. Nehru nærer tydelig stor beundring for Kina og har en ganske idealisernde tilnærming til riket. Kina som imperialistisk stormakt problematiseres ikke i særlig grad, og det legges vekt på hvor langt framme Kina var i forhold til Europa på mange områder. På denne måten er Nehru en forløper til den såkalte sinosentriske skolen i moderne globalhistorie, hvor historikere som Andre Gunder Frank og Robert Marks har vært opptatt av at vestens forsprang i teknologi og velstand er av relativt ny opprinnelse. Nehru var også tidlig ute i sin oppvurdering av mongolene og deres rike som en integrerende og fredsskapende kraft i Asia (vel og merke etter Djenghis Khan). Særlig interessante er imidlertig Nehrus vurderinger av indisk historie, hvor han er opptatt av at datteren skal lære om sitt eget lands fortid, men advarer mot å forherlige denne fortiden og mot å bruke historien som grunnlag for nasjonal selvhevdelse. Det peker fram mot statslederen som gikk med på å dele landet i 1947 for å unngå borgerkrig, og var på ingen måte gjengs tone blant 1930-tallets historikere.

I dag er Nehrus Verdens historie avgjort mest den for den spesielt interesserte, enten i Indias moderne historie eller i historieskrivning som sjanger. Hvis du hører til en av gruppene er boka både lesverdig og på sitt vis forfriskende.

Og skulle du være mer enn middels interessert i indisk historieskrivning etter Nehru anbefaler jeg på det sterkeste dette intervjuet med Rohmila Thapar, fagets grand old lady.




tirsdag 13. oktober 2015

Trenger vi å dele historien inn i perioder?

Det britiske linjeskipet Temeraire slepes til opphugging av en dampdrevet taubåt. De som så dette forstod nok at en ny tid var i emning, men hvor stor mening gir det egentlig å dele historien inn i perioder?  J.M.W. Turner 1839. Bilde: Wikipedia

30. oktober 1536 våknet befolkningen i kongeriket Danmark-Norge i mørkeste middelalder, men gikk til sengs i perioden vi kjenner som tidlig nytid. Denne dagen hadde kong Christian 3 satt sitt segl på en ny håndfestning, avtalen som regulerte kongens og adelens rettigheter. Denne slo fast at Norge ikke lenger skulle være et selvstendig rike, men en del av den danske staten. Samme dag ble det bestemt at kirken skulle bryte med paven i Roma og følge den nye lutherske læren. I de fleste norske historiebøker settes disse begivenhetene som slutten på perioden vi kaller middelalder. Hvis en vil være vrang kan en si at middelalderen fortsatte helt til 12. november, ettersom Danmark fulgte den julianske kalenderen på denne tiden, som lå tolv dager etter den gregorianske som vi har brukt siden mars 1700. Enkelte forfattere lar middelalderen fortsett fram til nyttår. Uansett må det ha vært fint for folk i Norge å slutte seg til de som bodde i Italia og andre steder i Vest-Europa, hvor renessansen, det kulturhistoriske uttrykket for at en ny tid var i emning, allerede hadde vart i to hundre år eller mere.

Begivenhetene i 1536 kan illustrere flere problemer med å dele historien inn i perioder. Inndelingen skjer i ettertid. De færreste i samtiden har hatt forutsetninger eller grunn til å se at at de levde ved et tidsskille. Grensene  og betegnelsene settes ganske vilkårlig. Reformasjonen og tapet av nasjonsstatusen var viktige begivenheter i norsk historie, men det var ikke slik at landet hadde hengt etter og ikke hadde vært en del av utviklingen i resten av Europa gjennom nesten to hundre år før. Sist, men ikke minst, er kalendre og tidsregninger, altså måten vi beskriver og måler opplevd tid på, like menneskedefinerte som perioder, altså historisk tid.

I det nyoversatte essayet Must We Divide History Into Period? fillerister den franske middelalderhistorikeren Jacques Le Goff (1924-2014)  oppfatningen vår av hvordan historien er delt inn i avgrensede perioder. Han hevder at inndelingen av historien i en antikk periode, en middelalder, og en nytid som starter med at en tar opp arven fra antikken i en renessanse ("gjenfødsel"), mangler basis i historisk utvikling, og henger sammen med at historikere og kulturhistorikere på 1800-tallet ble altfor betatt av hvordan ulike typer kunstnere og tenkere på 1400-1500-tallet selv hevdet å stå for noe helt nytt.

Le Goff, som døde i fjor, var ingen hvemsomhelst innen historiefaget, men en ledende skikkelse innenfor fransk middelalderforskning. Blant hans mange interesser var hvordan folk i middelalderen oppfattet tid og historie. Dette skinner gjennom også i den siste boka. Han slår fast det åpenbare, nemlig at antikkens og middelalderens mennesker ikke ante at de levde i antikken og middelalderen. Middelalderens mennesker hadde også bare vage ideer om at deres tid var avgjørende forskjellig fra antikken. Opphavet til begrepene renessanse og middelalder plasserer han hos den italienske dikteren og oversetteren Petrarca (1304-1374). Le Goff trekker ikke i tvil at Petrarca og andre som grep fatt i den romerske og senere også den greske arven selv mente at de levde i en ny tid, men mener at de i stor grad trakk på tradisjoner som kan trekkes langt tilbake i tid og at de ikke representerer noe avgjørende brudd med ettertidens øyne, særlig ikke hvis vi ser på samfunnet som helhet og ikke bare på kulturhistorien.

Den tradisjonelle måten å dele historien på er i stor grad preget av vesteuropeisk kulturhistorie. Den antikke perioden, først og fremst Romerriket, ble ansett å være et forbilde på de fleste felt. Middelalderen var en lang tid med forfall, nedgang og fanatisme, og så kom renessansen, da arven fra antikken ble gjenoppdaget og fortrengte middelalderens overtro. Slik ble grunnlaget lagt for den moderne verden. Den negative vurderingen av middelalderen og oppvurderingen av antikken er for lengst forlatt, men selve inndelingen lever videre. Fordi periodeinndelingen er så nært knyttet til vesteuropeisk historie passer den dårlig på andre deler av verden. I Midtøsten skiller man gjerne heller mellom førislamsk og islamsk tid. Islamsk tid er delt inn etter ulike herskerdynastier. I India skilles det på grunnlag av kildematerialet, og det som vi kaller antikken omtales som tidlig historisk tid, fordi de eldste skriftlige kildene kommer fra denne tiden. Persisk og kinesisk historie er i stor grad oppdelt etter dynastier. For å sette ting kraftig på spissen kan vi si at det passer like dårlig å snakke om nytid i Kina som om Ming-perioden i Europa. Det er kanskje å overdrive, men viser at vi ikke uten videre kan finne en felles inndeling som passer overalt.


Hva er så Le Goffs svar på spørsmålet han stiller i boktittelen? Han mener det er helt nødvendig at vi deler historien inn i perioder hvis vi ønsker å forstå den, men han er opptatt av at periodene må svare til forhold som vi faktisk kan finne igjen i den tida vi studerer. Hans svar er at hovedskillet i historien går på 1700-1800 tallet. Det var på denne tiden menneskene tok i bruk fossil energi, noe som har muliggjort den voldsomme befolkningsveksten og velstandsveksten verden har opplevd siden da, og det var også på denne tida arvelig makt gradvis ble erstattet med valgte ledere i stadig flere land.

Le Goff er klar over at denne inndelingen også passer best på vesteuropeisk historie, men mener den er langt bedre egnet til å sammenligne med andre deler av verden enn den tradisjonelle. Ved å bruke forskjellige periodeinndelinger på forskjellige land og verdensdeler er det også lettere å få fram hva som er likt og hva som er forskjellig.

Bok: Jacques Le Goff, Must We Divide History Into Period?, Columbia University Press 2015.


fredag 28. august 2015

Google Earth – tiåringen som forandret verden

Tidligere i sommer fylte Google Earth 10 år. Googles digitale globus har gjort satellittbilder og kartverktøy enkelt tilgjengelig for alle, og lar deg reise til et hvilket som helst sted på jorda i løpet av sekunder. Programmet har åpnet helt nye muligheter innenfor arkeologifaget. Enkelte mener til og med at det har endret selve måten vi ser kloden på.

Vi vet alle at jorda er rund, men for de fleste av oss har det ikke så mye praktisk betydning, og vi tenker kanskje ikke så mye på det med mindre vi ser et skip forsvinne under horisonten, nyter en vakker solnedgang eller sliter med jetlag etter en lang flyreise. Kartene vi bruker enten vi går i fjellet, blar i et atlas eller bruker kartappen på telefonen er flate framstillinger av en rund jord. På lokalplan betyr det lite, men når vi ser på en avbildning av hele verden blir arealet fortegnet på en slik måte at områdene helt i nord og helt i sør blir framstilt som mye større enn de er. Det mest berømte eksempelet er at Grønland og Afrika er omtrent like store på den vanligste kartprojeksjonen, mens Grønland i virkeligheten har et areal som er omtrent 1/14-del av Afrikas. Vår tradisjon med å plassere Europa i midten og nord øverst på kartet er også nettopp et uttrykk for tradisjon, og er ikke kartografisk riktigere enn å tegne kart med Kina i midten og sør øverst

Dette problemet har kartografer kjent til siden antikken, og løsningen er å lage en globus. Globuser er imidlertid upraktiske å frakte med seg, og hvis de skal være nyttige som noe annet enn illustrasjon må de være veldig store. Dessuten er det vanskelig å se det som er på nederste halvdel av globusen. Når jeg åpner Google Earth og zoomer inn havner jeg i Folldal i Østerdalen. Dette er neppe verdens sentrum for folk i Asia eller Sør Amerika, og deres Google Earth åpner andre steder. Hvis du vil kan du også lett snu bildet slik at en hvilken som helst himmelretning kommer øverst på skjermen. På den måten kan en si at Google Earth det første rettferdige verdenskartet, et prosjekt som har vært prøvd av andre med mindre hell tidligere.

Hvorfor kalte grekerne dette fjellet i Somalia for Kapp Elefant?
 Google Earth gir deg et hint. Bilde © Google og Digital Globe
Jeg er historiker og arbeider i grenselandet mot arkeologi. Jeg bruker programmet i arbeidet mitt nesten daglig. Med Google Earth kan jeg finne historiske steder som ellers bare ville vært punkter på et kart, jeg kan se hvordan de ligger i terrenget og i forhold til andre steder, jeg kan bevege meg rundt i landskapet, måle avstander og kartlegge kommunikasjonsårer, og jeg kan finne ruiner og fornminner som ellers ikke er registrert. Ved hjelp av programmet kan jeg også tegne mine egne kart. Google Earth lar deg også bla fram og tilbake gjennom tidligere lag av satellittbilder og i noen tilfeller luftfoto som er eldre enn programmet. Dette kan brukes til å dokumentere endring, og er for eksempel
viktig for å dokumentere ødeleggelsene av kulturminner som skjer i Midtøsten i dag.

Ingen av disse bruksmåtene var planlagt av Google fra starten av. Til å begynne med var formålet først og fremst å skape et sted hvor annonsører fra småbedrifter, for eksempel restauranter, kunne profilere seg  innenfor en ramme som var underholdende og visuelt tiltalende for publikum. Det at Google Earth har blitt et selvfølgelig arbeidsverktøy for arkeologer er imidlertid bare ett eksempel på at brukerne har funnet på nye og nyttige måter å anvende programmet på.

Apamea i Syria ved starten av opprøret i 2011 og i april 2012. Bilde © Google og Digital Globe
Har Google Earth endret måten vi ser verden på? Det er kanskje for tidlig å si. Min generasjon er nok i alle fall fortsatt formet av verdenskartene som hang over tavla i klasserommet, men Google Earth er et eksempel på at teknologi utvikler seg raskt og tas i bruk på måter en ikke kunne forutse. Da jeg kjøpte min første datamaskin midt på 1980-tallet sa reklamen at den kunne være nyttig til å holde oversikt over innholdet i fryseboksen. Akkurat det er fortsatt lettere å gjøre ved å løfte på lokket. Til gjengjeld har jeg fått en heldigital globus jeg kan bruke på telefonen eller datamaskinen, og det er faktisk både morsomt og nyttig.

Les mer om kart og historie her.

tirsdag 25. august 2015

Palmyra sommer og høst 2015

Cellaen i Beltempelet sett fra vest. Foto (c) Jørgen Christian Meyer

Situasjonen i Palmyra endrer seg hele tiden, og det er vanskelig å få sikker informasjon om det som foregår. Her er noen korte kommentarer til det vi vet om hva har skjedd den siste tiden fra et faglig ståsted. Jeg har bygd ut denne posten litt etter litt, så ikke alt henger like godt sammen.

Bel-tempelet
30. august kom meldinger om at Bel-tempelet i Palmyra ble sprengt av IS og sterkt ødelagt. Satellittbilder viser at det stemmer. Bel var hovedguden i den palmyrenske gudeverdenen, og en semittisk guddom som ble dyrket over store deler av Midtøsten. Tempelet var Palmyras hovedhelligdom i antikken, og kjernen i det arkeologiske minnesmerket.

Bel-tempelet ble bygget i første århundre etter vår tidsregning over en eldre struktur som vi vet lite om. De store og godt bevarte ruinene bevarte ruinene bestod blant annet av en cella, altså den indre helligdommen, en mur rundt tempelområdet, og flere søyleganger. Tempelområdet er svært stort, ogr det er cellaen som ble sprengt i første omgang.

I kristen tid ble cellaen omgjort til kirke og i islamsk tid til moské. I middelalderen flyttet befolkningen i Palmyra inn bak tempelmurene, og på 1920-tallet bodde cirka 200 familier innenfor de gamle murene. Denne senere bruken er mye av årsaken til at tempelet var så godt bevart. I 1930 ble befolkningen flyttet til nye boliger, og det ble startet arkeologiske undersøkelser.

På nettsidene til UiB ligger flere bilder av tempelet.

Baal Shamin tempelet

Bal-Shamin tempelet. Foto (c) Jørgen Christian Meyer.





24. august sprengte IS Baal-Shamin tempelet i Palmyra.
Tempelet var kanskje et av de mest særegne og pittoreske monumentene i byen.

Baal-Shamin var himmelguden i Palmyrensk og syrisk religion, han var ansvarlig for regn og dermed også for fruktbarhet, noe som naturligvis var ekstremt viktig i en ørkenby som Palmyra. Tempelet går tilbake til starten av første århundre av vår tidsregning, noe som gjorde det til et av de eldste monumentene i Palmyra. Det fikk den formen vi kjenner det i omtrent hundre år senere. Det var et helt spesielt vakkert sted, både fordi det var rikt dekorert, veldig godt bevart, og fordi det nå i moderne tid vokste et tre inne i cellaen, altså i det indre av tempelet. Tempelet, som viste inspirasjon fra Romerriket, fra Egypt, og selvfølgelig fra regionale og lokale tradisjoner, var en viktig del av det palmyrenske samfunnet i antikken, og et var et signaturbygg for det arkeologiske minnesmerket.

På nettsidene til UiB kan du se flere bilder av tempelet og andre monumenter i Palmyra

Jeg kommenterte ødeleggelsen av tempelet på radio. Innslaget kan høres her.

Khaled al-As'ad
18. august henrettet IS tidligere direktør ved museet i Palmyra Khaled al-As'ad. As'ad ble 82 år gammel. Han var en internasjonalt anerkjent forsker og en høyt respektert mann i Palmyra og blant kolleger i utlandet.

Her kan du lese kollega Christian Meyers kommentar til NRK i forbindelse med den tragiske nyheten.


Gravtårnene
(kommer)

Monumentalbuen og ødeleggelser av bilder i Palmyra i gammel tid
I starten av oktober ødela IS store deler av en monumental bue som bandt sammen deler av Palmyras sentrale søylegate. Buen er bygget i andre århundre etter vår tidsregning, da Palmyra var en rik og viktig handelsby, og en ny og monumental bydel ble bygd opp ved siden av den eldre bebyggelsen. Det er stort sett denne nye og planlagte bydelen som er synlig i ruinområdet i Palmyra i da.

Den kalles ofte en triumfbue. Selv om det ikke er så viktig er det er strengt tatt ikke riktig. I faglitteraturen omtales den som en monumentalbue. Triumfbuene ble satt opp i Roma for å feire seiersrike felttog. Denne ligner på buene i Roma, men er satt opp for å få byplanen i den nye bydelen til å passe sammen med den gamle, ved å skjule en sving i den lange søylegata gjennom byen.
Monumentalbuen i Palmyra
før ødeleggelsen. Foto (c)
Jørgen Christian Meyer

Opprinnelig var buen prydet med statuer. Alle disse gikk tapt, antagelig alt i senantikken. Statuer av marmor ble ofte brent til kalk. Bronsestatuer ble smeltet ned. Dette skjedde overalt i Romerriket og har ikke noe med ikonoklasme å gjøre. Grunnen til at Palmyra tross alt har blitt stående relativt intakt fram til IS erobring er at den lå avsides og aldri hadde stor befolkning etter romersk tid. Mange skulpturer fra byen hadde ødelagt ansikt da de ble funnet. De fleste som er intakte kommer fra graver, som i mindre grad har blitt plyndret. De statuene som ble ødelagt i tidlig tid kan ha blitt knust av både kristne og muslimske ikonoklaster (billedstormere).

En innskrift inne i buen viser at en av statuene var av Odainathus, konge av Palmyra. Han var opprinnelig antagelig en valgt leder i byen. Da den romerske keiseren Valerian ble tatt til fange av perserne i år 260 var det Odainathus som måtte ta kontroll over de romerske styrkene og slå fienden tilbake. Etter dette tok han kongetittelen og styrte i praksis store områder i Østromerriket med romernes velsignelse. Han ble myrdet i 267. Etter dette tok enken Zenobia over og styrte Palmyra som dronning. I 271 gjorde hun opprør og forsøkte å få satt inn sin mindreårige sønn som keiser. Opprøret ble slått ned av keiser Aurelian året etter og Zenobia ble tatt til fange, men byen ble i første omgang spart. I 273 gjorde befolkningen opprør. Deretter ble stode deler av Palmyra ødelagt av romerne. Byen overlevde i mindre målestokk som garnisonsby, men ble aldri viktig igjen.

Romerne var ikke redde for bilder i sin alminnelighet, men hadde en mer selektiv praksis som lignet. Senatet kunne vedta damnatio memoriae, som direkte oversatt betyr "minnets fordømmelse". Keisere som i ettertid ble sett på som illegitime eller dårlige ble ofte utsatt for dette. Særlig på 200-tallet, da riket var preget av borgerkrig, rammet det mange. Det betød at statuer ble fjernet, ofte ødelagt eller omarbeidet til den nye keiserens bilde, og navnet ble fjernet fra innskrifter. Dette er også tilfellet med flere av innskriftene fra Palmyra som omhandler Odainathus, Zenobia og deres familie. Det er altså ikke første gang kulturminner i Palmyra har blitt vandalisert. Det gjør ikke dagens situasjon bedre, og ødeleggelsene med sprengstoff er langt større enn de antikke vandaler kunne utrette med hammer og meisel.

Mer om Palmyra

Hvis du vil lære mer om hva Palmyra er og hvorfor byen er viktig kan du lese denne posten fra mai. Den ble skrevet mens Palmyra var under angrep, og er selvsagt preget av det.

20. juli i år lagde Ekko på NRK P2 et program om Palmyra. Det handler om byens historie og om forskningsprosjektet Universitetet i Bergen gjennomførte der, men dagens situasjon er bakteppe for saken.

mandag 10. august 2015

Ny utgave av Antikkens globale verden og Globalhistorisk atlas

Antikkens globale verden, tredje utgave. Design: Gisle Lyng
Vagstein. Forsidebildet viser de asiatiske delene av Klaudios
Ptolemaios' verdenskart, cirka 160 etter vår tidsregning.
Tilbake på kontoret etter sommeren ventet nye utgaver av de to norskspråklige bøkene mine om globalhistorie: Antikkens globale verden (2008, 2011, 2015) og Globalhistorisk Atlas (2012, 2015).

Begge bøkene er primært tenkt for historiestudenter, men tilbakemeldingene fra de første utgavene viser at de de også leses av andre. Antikkens Globale Verden ble skrevet fordi det ikke fantes lærebøker på norsk som behandlet verden utenfor middelhavsområdet i antikken. Den tar for seg samfunn fra steinalderen og fram til cirka 650 etter vår tidsregning. Ved siden av å gi en oversikt over den historiske utviklingen i middelhavsområdet, Midtøsten, India og Kina og kontakten langs denne aksen, legger den også stor vekt på det som var felles for førmoderne samfunn, og tar inn eksempler fra områdene nord og sør for dette beltet av statsdannelser og fra Amerika.

I forbindelse med den nye utgaven fikk jeg anledning til å revidere boka grundig. De fire  første kapitlene er sterkt utvidet og skrevet om. De handler om hva historie er og hvorfor det er viktig, om framveksten av jordbruket og de første statssamfunnene, om økologi og demografi, om forholdet mellom historie og moderne teori og modeller, og om bronsealderen. Ellers er det kommet tidslinjer til alle kapitlene, et nytt avsnitt om handel og økonomi, og et eget tillegg for de som bruker boka i lærerutdanningen. Hele boka er oppdatert for å ta høyde for ny forskning.

Globalhistorisk Atlas ble tegnet og skrevet for å vektlegge det faktum at selv om historiefaget primært beskjeftiger seg med endring over tid, så spiller historiske prosesser seg ut innenfor et geografisk rom. Boka har 70 spesialtegnede kart med tilhørende tekster, som formidler menneskenes historie med vekt på det som er felles, det som knytter sammen og det som skiller ad, både på tvers av tid og geografi. Viktige tema er blant annet forholdet mellom mennesker og natur, kontakt mellom ulike deler av verden, statsdannelser, imperier og imperialisme, samt velstand og fattigdom i verdenssamfunnet. Noe av det som var både morsomt og utfordrende med å lage Globalhistorisk Atlas var å si noe (forhåpentligvis) fornuftig og forskningsbasert om hele verdens historie på svært begrenset plass, og i tillegg uttrykke det grafisk i form av kart. I andre utgave er det bare gjort rettelser, oppdateringer og noen mindre endringer.

Begge bøkene er gitt ut på forlaget Portal. De kan kjøpes fra deres nettsider eller fra de fleste norske nettbokhandler. 

søndag 21. juni 2015

Silkevegen sett fra øst

Djunke foran sjøfartsmuseet i Singapore. Denne kinesiske skipsbyggingstradisjonen er kjent nesten to tusen år tilbake. Foto: Eivind Heldaas Seland
"Silkevegen" – navnet kaller fram bilder av kamelkaravaner, ørkener, fjellpass, sterke krydder og skinnende silke. Fram til dampskip, jernbaner og jetfly var landet ved enden av reisen innbegrepet av alt som var fjernt, annerledes og utilgjengelig. Områdene mellom Kina, Russland og India var blant de siste i verden som ble utforsket og kartlagt, rundt århundreskiftet 1900. Navnet er forresten ganske nytt – foreslått av den tyske geografen Ferdinand von Richthofen i 1887.

En kjedelig jobb for forskere er å slå hull på gamle myter. Det fantes aldri én silkevei, men et nett av ruter til havs og til lands. De har vært i bruk tilbake til bronsealderen, og i alle fall de siste to tusen årene har det vært jevnlig og omfattende kontakt på tvers av Europa, Nord-Afrika og Asia. Marco Polo og mange andre reiste hele veien, men langt flere gjorde bare deler av reisen, og såre føtter var antagelig en mer vanlig opplevelse enn synet av ukjente byer begravd i ørkensand. Silkevegnavnet lever likevel i beste velgående. Antagelig fordi det gir sterke assosiasjoner til en sammenvevd verden, og fordi det hever fram båndene mellom øst og vest, som har blitt stadig viktigere med Kinas vekst til økonomisk og politisk stormakt de siste tiårene.

For oss i Europa er Silkevegen langt borte både i tid og geografi. For folk i Asia representerer den ikke det eksotiske, men båndene mellom naboer. Derfor er både myndigheter og forskere i Asia blitt oppmerksommer på og opptatt av Silkevegen. Myndighetene er trolig mest opptatt av vegens potensial som symbol som på overflaten er fritt for europeiske og imperialistiske konnotasjoner. For forskere handler det om å studere Asias historie på egne premisser.

Belitung skipet fraktet blant annet keramikk av denne typen.
Foto: Eivind Heldaas Seland
I 1998 ble det funnet et godt bevart vrak utenfor Belitung i Indonesia. Keramikk og treverk viste at skipet var fra 900-tallet. Lasten var kinesisk keramikk, stjerneanis og teak fra dagens Indonesia, rosentre fra Thailand, og store mengder kalk. Kalken hadde dekket restene av skipet, som derfor var så god bevart at det var mulig å fastslå byggemåte, form og størrelse. Skipet var av dhow-typen, som ble bygd i Persiabukta og Arabia fram til 1960-tallet. Noen få slike skip seiler fortsatt på Det indiske hav i dag. I dhower er skipsplankene sydd sammen heller enn naglet. De eldste beskrivelsene av sydde skip i området er fra første århundre etter vår tidsregning. Skipsplankene kunne spores til Øst-Afrika.

På tradisjonelle arabiske skip (dhower) ble skipsplankene
sydd sammen. Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland
Puslespillet viste at det det dreide seg om et skip bygd i Arabia av afrikansk tømmer, som forliste i Indonesia på veg tilbake fra Kina og Thailand, eller i alle fall med varer fra disse farvannene. Funnet kan sammenlignes med om det hadde vist seg at Gokstad-skipet hadde besøkt Amerika og Konstantinopel før det endte i en norsk gravhaug. Sultan Qabus av Oman skjønte hvilke symbolske og politiske muligheter som lå i dette. Den amerikanske marinarkeologen Tom Vosmer, som hadde ledet utgravningene av vraket, fikk oppdraget med å bygge en kopi av Belitung-skipet. Sammen med omanske båtbyggere gikk han til oppgaven med å lage en så tro kopi som mulig. Tømmer ble for eksempel skaffet fra Etiopia.

I 2010 var skipet ferdig. Det fikk navnet Jewel of Muscat. Juvelen havnet i første omgang ikke på museum, men la ut på samme reise som forbildet hadde gjort mer enn 1000 år tidligere. Første, og det skulle vise seg også siste mål var Singapore, en reise på nette 1500 nautiske mil over åpent hav. Vosmer forteller at de var svært nervøse for hvordan skipet ville klare seg i hardt vær. Det viste seg at Prinsessen var svært sjødyktig. Etter fire og en halv måned (med flere stopp underveis) la hun til kai i Singapore. Den opprinnelige planen var at hun skulle videre til Kina, men på grunn av knuter på den diplomatiske tråden ble ikke det noe av.

Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland
Nå er Jewel of Muscat en av to hovedattraksjoner på det nye sjøfartsmuseet i Singapore, som åpnet i 2011. Besøkende kan se skipet på nært hold, sammen med kopier og moderne utgaver av varene hun fraktet. De fleste er antagelig mer opptatt av multimedieshowet, hvor besøkende kan følge skipets siste ferd til havets bunn – bokstavelig talt – museet ligger i et akvarium, og på slutten av showet, etter at skipet er forlist, senkes publikum ned til fiskene etter å ha fått oppleve bølger og sjøsprøyt. Interessant nok er mannskapet på skipet blitt kinesisk i 3d-filmen, men vi skal ikke henge oss opp i detaljer.

Den andre hovedattraksjonen er en fullskala rekonstruksjon  av baugpartiet på Zheng Hes flaggskip. Zheng He ledet sju kinesiske ekspedisjoner til Det indiske hav i perioden 1405-1433. De største skipene i flåtene hans, som på det meste totalt skal ha bestått av over 250 skip, skal ha vært atskillig større enn en standard fotballbane. Zheng Hes reiser var en blanding av diplomati, handel, oppdagelse og avskrekking. Han skal blant annet ha brakt giraffer med hjem til Kina fra Øst Afrika, noe som er tatt med i replikaen. En åtte etasjer høy skipskopi med giraffigurer leder assosiasjonene mot Noas Ark og Gulliver i Lilliput, men gir et godt bilde av hva kineserne var i stand til på 1400-tallet.


På kjøretøyet skal storfolk kjennes. Kopi av
baugpartiet på Zheng Hes flaggskip.
Nettopp det er nok også hensikten. Selv om Kina for så vidt er langt fra Singapore er stormakten i øst et mer naturlig historisk og framtidig referansepunkt enn Europa. Marco Polo er med i utstillingen, men han spiller en birolle, og er plassert sammen med arabiske og kinesiske reisende som Ibn Batutta  (1304-77) og Xuanzang (602-664). Utstillingen er et uttrykk for at asiatene forteller sin egen historie, og i den spiller Europa knapt en birolle. Fortellingen er kanskje selektiv i det den slutter før europeerne for alvor ankommer i Det indiske hav. Norske og europeiske museer formidler imidlertid også enkeltfortellinger. Det interessante er at asiatiske forskere og myndigheter tar et begrep – Silkevegen – som oppstod innenfor en imperialistisk og orientaliserende forskningstradisjon, og gir det et nytt innhold, hvor Asia ikke er det fjerne og eksotiske, men står i sentrum. Det er vel egentlig helt greit.


mandag 18. mai 2015

Asiatiske handelsfolk i Amerika før Leiv Erikson

Cape Espenberg, Alaska, her er det funnet boplasser med spor av handel mellom Asia og Amerika for 1400 år siden. Foto: Bering Land Bridge Reserve / Wikimedia Commons

Lenge trodde vi vikingene kunne ta æren for å ha oppdaget Amerika – i alle fall hvis vi ikke teller med de som bodde der allerede da Leiv Eirikson og folkene hans kom. Nå viser det seg at det var kontakt mellom Asia og Amerika flere hundre år tidligere.

Arkeologer fra USA, Canada og Frankrike har gjort funn som ser ut til å bevise handel mellom Asia og Amerika cirka 600 etter vår tidsregning, altså fire hundre år før Leiv Eirikson og nesten 900 år før Columbus. Funnene består av bronserester og ble gjort i hus av drivtømmer i bosetningen Rising Whale på Cape Espenberg vest i Alaska. Drivtømmeret kan dateres ganske nøyaktig ved hjelp av årringene. Owen Mason fra universitetet i Colorado forteller til Livescience.com at bronsematerialet kan være restene av et beslag fra skjold og av en fløyte. Befolkningene i Amerika behersket ikke metallproduksjon, og gjenstandene må være kommet fra Asia.

Ikke først like vel? Maleri av Christian Krogh. Kilde: Wikipedia
Det er ikke i og for seg overraskende at folk krysset Beringstredet mellom Sibir og Alaska – avstanden er mindre enn mellom den sørlandske skjærgården og Nordjylland. Antropologer og arkeologer har også tidligere påpekt likheter i materiell kultur, men dette er første gangen en har kunnet dokumentere asiatiske gjenstander i en arkeologisk sammenheng.

Inntil for noen år siden mente de fleste forskere at Amerika ble befolket gjennom én ganske liten gruppe innvandrere, som krysset Beringstredet da isbreene var på sitt største – og havnivået på sitt laveste – for rundt 18 000 år siden. Siden steg havet, men det åpnet seg en isfri korridor gjennom dagens Canada for cirka 15 000 år siden. Etter dette ble begge de amerikanske kontinentene befolket på mindre enn 2000 år. Denne befolkningen fikk navnet Clovis, etter stedet i New Mexico der redskapene deres først  ble funnet. Det har vært gjort funn som sies å være eldre, men disse er svært omstridt. Etter Clovis og før europeerne har en ment at bare inuitene, folkegruppene som utgjør urbefolkningen i Alaska, Nord-Canada og Grønland, var de eneste som krysset fra Asia til Amerika, og da så sent som rundt år 1000 etter vår tidsregning.

Funnene fra Cape Espenberg støttes imidlertid av andre studier. Genetiske studier tyder på at befolkningsgrupper i Sør-Amerika har ulikt opphav fra de fleste andre urbefolkningsgrupper i Amerika (originalartikkel / nyhetssak). Siden disse gruppene ikke har satt genetiske spor etter seg lenger nord i Amerika betyr det at de enten har kommet før Clovis-folkene, eller at de har tatt seg fram langs kysten med båt, og dermed reist forbi befolkninger lengre nord.

Det er fortsatt ingen tvil om at kontakten mellom Amerika og resten av verden før Columbus var liten, men den fantes, og det synes klart at Amerika ble befolket av ulike grupper innvandrere til ulike tider. Det som er morsomt og helt nytt med funnene fra Rising Whale er at de ser ut til å være et resultat av handel heller enn av jegere på vandring.

lørdag 16. mai 2015

Hva er Palmyra? Hvorfor er Palmyra viktig?

Ruinområdet i Palmyra sett fra luften. Foto (c) Jørgen Christian Meyer.

I tre dager har Palmyra i Syria vært under angrep av krigerne fra Den islamske staten. Da denne posten ble skrevet var både bysenteret og det berømte ruinområdet fortsatt under kontroll av den syriske hæren, men kampene truer fortsatt cirka 100.000 innbyggere og uvurderlige kulturminner fra romersk tid.

Hva er Palmyra?
Palmyra er det greske og romerske navnet på byen Tadmor, som ligger i Den syriske ørken omtrent halvveis mellom Damaskus og Eufratelva. I de første tre hundreårene av vår tidsregning fikk Palmyra en viktig rolle i handelen med tekstiler, krydder og røkelse mellom Middelhavsområdet og Det indiske hav. Kjøpmenn fra byen organiserte karavaner gjennom ørkenen, og reiste til India, Arabia og Roma for å drive handel. Inntektene gjorde at byen vokste til en av de rikeste og sterkeste i Midtøsten, og det monumentale og vakre bysenteret som ble til dagens ruinby vokste fram. Under krisen i Romerriket midt på 200-tallet ble herskerne i Palmyra viktige allierte for keiserne i Roma i krigene mot Det nypersiske riket (sasanidene). I årene 270-271 okkuperte byens berømte dronning Zenobia hele den østlige delen av Romerriket og forsøkte å få satt sin egen sønn på keisertronen. Det lyktes ikke, og i 272 ble byen ødelagt av romerne. Palmyra fortsatte å være en viktig provins- og grenseby i Syria, men det ble slutt på handelen som hadde brakt store inntekter til byen.

Hovedgaten i romersk Palmyra.
 Foto (c) Jørgen Christian Meyer

Hvorfor er Palmyra viktig?
Fordi byen ligger langt fra andre befolkningssentra, fikk ruinene stå forholdsvis uforstyrret til europeiske reisende ble oppmerksomme på dem på 1700-tallet. Ruinene i Palmyra er i dag blant de største, mest særegne og mest berømte kulturminnene i Midtøsten. Blandingen av gresk-romerske, syriske, arabiske og mesopotamiske impulser som kommer til uttrykk i kunst, arkitektur og innskrifter savner sidestykke. Palmyra og Zenobia har vært viktige nasjonale symboler i det moderne Syria, og ruinene, som står på UNESCOs verdensarvliste, var Syrias viktigste turistmål før krigen.

Hva med det moderne Palmyra?
Før krigen bodde omtrent 50.000 mennesker i den moderne byen Tadmor, som ligger like ved ruinområdet. Mange levde av turisme. Mange var knyttet til hæren og sikkerhetsapparatet, og byen var økonomisk sentrum for beduinbefolkningen i ørkenområdene rundt. Dagens innbyggertall er usikkert, men skal være rundt dobbelt så stort. Byen har fram til nå vært spart for større kamper, og har blitt tilfluktssted for mange internt fordrevne, særlig fra områdene IS kontrollerer i Eufratdalen.

Palmyrensk kulturutrykk viser en særegen blanding av lokale,
regionale og gresk-romerske impulser.
Foto (c) Jørgen Christian Meyer 
Hvorfor er Palmyra truet?
I Irak har Den islamske staten gått målrettet til verks mot landets førislamske kulturarv. Ruinbyene Nimrud, Ninive og Mosul har blitt forsøkt ødelagt med bulldosere og dynamitt, og museumsgjenstander i Mosul har blitt vandalisert med slegge og slagbor. Andre kulturminner har blitt plyndret og solgt på det illegale markedet. Kulturminnene i Palmyra er større, mer berømte og bedre bevart enn de IS har ødelagt i Irak. Det er all grunn til å frykte at de vil lide samme skjebne dersom terrorbevegelsen får kontroll over byen.

Som andre kulturminner i Syria har Palmyra vært utsatt for plyndring og ødeleggelser under krigen, men i liten skala i forhold til det vi kan frykte dersom IS vinner fram.

Ubekreftede meldinger forteller at IS har henrettet statsansatte og familiene deres i forstedene og nabobyene til Palmyra. Palmyra er primært sunnimuslimsk, og er et eksempel på at den vanlige analysen av borgerkrigen som en konflikt mellom sunnier og andre grupper ikke holder. Mange i byen arbeider i stats- og sikkerhetsapparatet. De og deres familier vil være svært utsatt hvis IS tar kontrollen. Palmyra ligger i ørkenen, og det er ekstremt vanskelig for folk å flykte unna i dagens situasjon.

Hva vet vi om det som skjer?
Nyhetsnettsteder og Twitter- og Facebookbrukere i Palmyra forteller at angrepene startet onsdag 13. mai. Kampene har foregått helt inn i forstedene nord og øst for byen og i utkanten av palmelundene sør og øst for byen, og ved militærbaser og installasjoner. Regjeringsstyrkene skal ha fått forsterkninger både fra hæren og fra libanesiske fremmedkrigere fra Hizbollahmilitsen. Foreløpig har kampene ikke nådd bysentrum eller ruinområdet. Forsyningen av strøm og vann er ustabil. Det meldes om flere titalls døde på begge sider, og også om sivile tap.

Oppdatering 21. mai:
Palmyra falt til IS i går. Kulturminner er viktig, men først og fremst går tankene til de flotte menneskene i Palmyra nå.

Universitetet i Bergen hadde et forskningsprosjekt i Palmyra i årene 2009-2011. På hjemmesidene deres kan du se bilder fra byen og området rundt.

mandag 11. mai 2015

Pirater!

I forrige uke kunne BBC og Dagbladet melde at amerikanske skattejegere har funnet en stor sølvskatt utenfor Madagaskar. Finnerne spekulerer i om skatten kan ha tilhørt den legendariske Kaptein Kidd, som herjet på de sju hav på slutten av 1600-talllet. Kidd var imidlertid bare én av mange som har forsøkt seg som pirater og kapere gjennom historien. I 2009, da de moderne piratangrepene utenfor Somalia var på sitt verste, skrev jeg teksten nedenfor. Selv om piratfaren utenfor Somalia heldigvis har blitt mye mindre, kan  fortellingene om Kidd og de andre fribytterne likevel være verdt å få med seg.

Piratvirksomhet med historiske røtter
Teksten ble først publisert i tidsskriftet Historie (1-2009)

Ved slutten av 2008 kunne Det internasjonale maritime byrå melde at 268 sjøfolk satt  fanget i havner langs vestkysten av Somalia. Mannskapene var gisler for moderne sjørøvere. I løpet av dette året hadde 92 skip blitt utsatt for angrep i Adenbukta og på Det vestlige indiske hav. 36 av dem var vellykkede — sett fra piratenes ståsted. De fleste av angrepene nådde aldri internasjonale media, men kapringen av en fransk luksusyacht i april, bortføringen av et ukrainsk lasteskip med 33 russiske panservogner om bord i september og overtagelsen av en saudiarabisk supertanker i november fikk bred dekning. Internasjonale marinestyrker patruljerte farvannene mellom Somalia og Jemen, organiserte konvoier og senket ved minst en anledning et angivelig piratskip, men tiltakene forble av begrenset nytte, så lenge folkeretten og gislenes sikkerhet ikke ga internasjonale styrker anledning til å aksjonere på land, og så lenge det ikke finnes en somalisk statsmakt med evne eller vilje til å nekte piratene mulighet til å operere. På grunn av den vanskelige sikkerhetssituasjonen og utbetaling av skyhøye løsepenger for bortførte skip, økte piratangrepene utenfor Somalia voldsomt i omfang fra 2004-2008. Selve virksomheten er imidlertid ikke av ny dato. Sjørøveri er en økonomisk aktivitet med eldgamle røtter, både i denne regionen og ellers i verden, og parallellene mellom historisk og moderne piratvirksomhet er mange.

Ferdsel på havet går tilbake til slutten av steinalderen. Flåter og båter av tre, skinn og siv har fraktet folk og varer langs kyster og over hav. Sjøfart har vært viktig for migrasjon, fiske og handel, og sjøen har brakt folk sammen. Mange av disse møtene har sikkert forløpt fredelig. Andre har ført til konflikt. I samfunn uten sentralmakt og lover har det å ta andres eiendom, frihet eller liv vært et spørsmål om mulighet og vilje, heller enn om lov og rett. For 4000-6000 år siden vokste de første statssamfunnene fram ved Nilen, i det østlige Middelhav, i Mesopotomia og ved Indus. Herskerne i disse områdene samlet verdifulle ressurser gjennom handel med nabofolk og med hverandre. Mye av denne handelen foregikk på havet, og enkelte falt for fristelsen til å skaffe seg verdiene skipene førte med seg med makt heller enn ved kjøp. I følge moderne internasjonal lov omfatter sjørøveri ran og voldsbruk på havet, utført av private individer uten statlig sanksjon. I den forstand er piratvirksomhet like gammelt som disse første statene. Tradisjonelt har det vært et juridisk skille til kapervirksomhet, det vil si sjørøveri med tillatelse fra en regjering, men for ofrene har slike distinksjoner antagelig sjelden vært av særlig betydning.

Sjørøveri er like gammelt som ferdsel på havet. Her kjemper Ramses III mot de såkalte sjøfolkene (til venstre) cirka 1175 før vår tidsregning. Tegning etter relief i tempelet i Medinet Habu, Egypt. Kilde: Wikimedia Commons


En av de første kildene som nevner piratvirksomhet har vi i en papyrustekst, som utgir seg for å være en reiseberetning fra den egyptiske presten Wen-Amon. Omkring 1130 før vår tidsregning ble Wen-Amon sendt til Byblos i dagens Libanon, for å kjøpe tømmer fra områdets berømte sedertreskoger. På veien stoppet han i en havneby tilhørende et folk som kalte seg tjekere, et sted langs kysten av det som i dag er Israel. En av mannskapet stakk av med mesteparten av den tiltenkte betalingen for returlasten. Wen-Amon prøvde å få erstattet tyvgodset fra den lokale kongen, som påpekte at det nok ikke lot seg gjøre, da det var en av skipets egne menn som stod for tyveriet. Wen-Amon seilte videre nordover da han ikke fant tyven eller fikk verdisakene tilbake. På vegen overfalt han et tjekerskip han kom over, og tok lasten i pant for å få erstattet deler av tapet han hadde lidd. Han ankom Byblos, hvor han etter lange forhandlinger fikk sikret seg en tømmerlast i bytte mot ny betaling fra Egypt. Da han skulle ta fatt på hjemvegen kom imidlertid en gruppe skip fra tjekerne og krevde Wen-Amun og lasten utlevert, som hevn for overfallet han hadde gjort. Kongen av Byblos ville ikke direkte forråde sin kunde og gjest, men foreslo at han kunne tvinge ham til å reise, så kunne tjekerne vente på ham utenfor havna. Slik gikk det, men Wen-Amon kom seg unna, bare for å strande på Kypros, hvor ham måtte slåss for livet med den fiendlige  lokalbefolkningen til han fikk beskyttelse hos dronningen. Resten av teksten er tapt. Wen-Amons reise er antagelig en litterær tekst heller enn en dokumentarisk skildring av reelle hendelser. Likevel gir den et levende bilde av usikkerhetene knyttet til å reise på havet. I Wen-Amons egne øyne hevdet han bare sin rett. For tjekerne var han en simpel sjørøver, og lokalbefolkningen på Kypros mente tydeligvis at det var best å ta livet av ubudne gjester for sikkerhets skyld.

Pirater på Middelhavet
Pirat er et begrep av gresk opprinnelse, og er beslektet med ord som kan oversettes som “forsøk”, eller “fristelse”. Slik var piratvirksomhet på mange måter rett og slett å utnytte de muligheter som havet kunne gi.  Nyhetsreportasjene fra dagens Somalia gir et lignende bilde, når vi kan lese om den sterke økningen i angrep på skip, som følge av store løsepengeutbetalinger, og at flere av piratene er tidligere fiskere som klager over overfiske og giftutslipp langs kysten. I middelhavsområdet var sjørøveri en del livet på havet så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Grekere og fønikere opererte delvis som fredelige handelsfolk og delvis som slavehandlere og pirater. Skip fra fremmede stater eller fremmede folk var som regel fritt vilt. Lokalsamfunn som var ute av stand til å forsvare seg, kunne bli plyndret av de samme folkene som handlet fredelig i beskyttede havner andre steder. Sterke stater, som Athen på 400-tallet, Rhodos på 300- og 200-tallet og deretter Roma, gjorde sitt beste for å ta knekken på piratvirksomheten, men den forsvant aldri helt, og problemet fortsatte å være betydelig helt til romerne fikk kontroll med hele middelhavskysten i første århundre før vår tidsregning. 

I boka Merchants, Sailors & Pirates in the Roman World framstiller Nicholas Rauh piratene på Middelhavet som et slags brorskap av sjøfolk, som frigjorde seg fra det elendige livet de kunne vente som mannskap på vanlige handelsskip. Istedenfor å virke som slaver eller dårlig betalte frie arbeidere med livet som innsats for andres vinning, tok de skjebnen i egne hender og skapte sine egne liv. Rømte sjøfolk fra hele Middelhavet strømmet til kjente pirathavner, og piratene opptrådte i store flåter. De stilte seg til disposisjon som leiehærer, og hele småstater, særlig i dagens Tyrkia, baserte i perioder økonomien på sjørøveri. Rauh tegner et fritt og romantisk bilde av piratlivet. Vincent Gabrielsen har pekt på at denne aktiviteten også henger nært sammen med at mennesker ble sett på som en vare og redusert til andres eiendom. Familier ble brutt opp, folk ble røvet fra hjemstedene sine og mistet råderetten over eget liv og egen kropp. De som ikke ble kjøpt fri av familie eller lokalsamfunn gikk en fremtid i prostitusjon eller hardt kroppsarbeid i møte, hvis de i det hele tatt hadde salgsverdi nok til å bli holdt i live. Historier om barn som røves fra sine foreldre av sjørøvere, for siden å komme tilbake til familie og hjemby som voksne slaver, men uten å være klar over sin herkomst, florerer i antikke komedier. Slike intriger må ha funnet klangbunn både blant dem som hadde mistet eller fryktet å miste slektninger i piratangrep og blant slaver som drømte om et liv i frihet.  De fleste større byer ved Middelhavet hadde et slavemarked, og enkelte steder, som øya Delos, spesialiserte seg på handelen og kunne omsette tusenvis av mennesker hver dag. Her fikk piratene satt byttet sitt om i den lovlige økonomien, og det var verken særlig fritt eller romantisk for dem som ble utsatt for det. Moderne sjørøveri er ikke basert på slavehandel, slik det antikke var, men er også en form for menneskehandel avhengig av utbetalinger av løsepenger.


En av dem som gjorde seg personlige erfaringer med sjørøverne var den unge Julius Cæsar, som i følge biografen Plutark ble bortført på vei hjem fra et besøk i det nordlige Tyrkia. Sjørøverne, som holdt til i landskapet Cilicia på sørkysten av Tyrkia, forlangte 20 talenter sølv for å slippe den unge aristokraten fri. Nå vet vi ikke hva slags mål piratene i sør-Tyrkia opererte med i denne sammenhengen, men den romerske talenten var over 32 kilo og den athenske på 26,7, så det var snakk om en god slump penger. Cæsar var imidlertid ikke fornøyd. Han fortalte sine fangevoktere at kravet var altfor lavt for en så viktig mann som ham, og fikk satt summen opp til 50 talenter. På samme måte som somaliske sjørøvere i dag var de ciliciske piratene avhengige å behandle gisselet sitt godt for å få ut løsepengene. Cæsar brukte tiden på å drive idrett og holde taler for sine fangevoktere. Løsepengene kom til slutt. Han ble satt fri, og samlet så skip og folk for å ta hevn over piratene, som han til slutt korsfestet. Noen år senere sørget Cæsars rival Pompeius for å gjøre slutt på piratvirksomheten i området og vant stor ære for det.
Piratbasen i dagens Tyrkia, der Caesar ble holdt som gissel. John Abbot 1904. Kilde: http://www.gutenberg.org/files/11688/11688-h/11688-h.htm
Antikke pirater på Rødehavet og Det indiske hav
Bortsett fra skip med hjelpesendinger og smuglergods, er det få fartøy som har somaliske havner som mål i disse dager. Farvannene rundt Somalia er imidlertig blant de viktigste rutene for moderne skipsfart. Passasjen gjennom Suez-kanalen korter reisetida mellom Europa og Asia dramatisk i forhold til ruten rundt Kapp det gode håp, og Adenbukta, havstrekningen mellom det nordlige Somalia og det sørlige Jemen, er inngangen til Rødehavet og kanalen. 

Disse farvannene var viktige også for omtrent 2.000 år siden. Somalia og Arabia kunne tilby røkelse og myrra, som er harpiks fra visse trær som vokser bare i disse områdene. Røkelse var viktig i religionsutøvelsen i Middelhavsområdet. For å hedre gudene brant man offer på alter, og i lange perioder var det vanlig at de døde ble kremert. Røkelse kunne gjøre røyken fra offerbålet eller likbålet velduftende, og det kunne være et velegnet offer i seg selv. Røkelse og myrra var også viktige ingredienser i kosmetikk og medisiner. I en verden uten moderne legevitenskap og farmasi var eksotiske ingredienser av denne typen sterkt etterspurt, både i medisin og i trylledrikker. Fra India fikk romerne krydder, edelsteiner og kinesisk silke. Fra Eritrea, Sudan og Østafrika kom elfenben til smykker, redskaper og statuetter. Alle disse varene ble hentet med skip, som seilte ned Rødehavet fra havner i Egypt. I havnene romerne besøkte i Eritrea, Jemen, Somalia og India måtte de forholde seg til handelsfolk og herskere med fremmed språk, lov og tradisjon. Begge sider hadde interesse av handelen, og stort sett fant man ordninger hvor romerne betalte skatt eller ga gaver til den lokale herskeren i bytte mot å få handle fritt. Folk som ikke fikk del i handelen på denne måten kunne imidlertid også være interessert i å få hånd om verdiene de store skipene fraktet, og ved siden av storm og vanskelige farvann var pirater en alvorlig trussel mot skipsfarten.

Ptolemaierne, de greske kongene som styrte i Egypt etter Aleksander den store, brukte Rødehavet som kilde til krydder, edelsteiner, og ikke minst krigselefanter, som de fanget fra vill tilstand og hentet hjem til Egypt fra jaktstasjoner i dagens Sudan, Eritrea og Somalia. Rødehavet er relativt smalt, og angrep fra befolkningen langs kysten av dagens Saudiarabia ble et såpass stort problem at ptolemaierne ble nødt til å bygge opp en flåte av krigsskip på Rødehavet for å få bukt med det. Araberne i dette området levde i små landsbyer langs kysten og i karavanebyer i innlandet, uten noen samlende kongemakt som kunne fortelle dem at de skulle la handelsfolk være i fred. Patruljering med krigsskip var likevel bare en midlertidig løsning. Romere som seilte i området i første århundre av vår tidsregning ble advart mot å nærme seg kysten av Arabia, fordi befolkningen der plyndret skip og solgte overlevende etter forlis og angrep som slaver. De arabiske kongene i dagens Jemen og Jordan forsøkte å komme problemet til livs gjennom militæraksjoner, men kunne ikke opprettholde kontroll i fjerntliggende og tynt befolkede områder. Deler av kysten av India ble rett og slett kalt for piratkysten, og romerske skip seilte med avdelinger med bueskyttere ombord for å forsvare seg mot angripere. En innskrift fra Farasan-øyene i det sørlige Rødehavet forteller at det var plassert en romersk garnison der på 160-tallet etter vår tidsregning. Troppene var stasjonert mer enn 1.000 km fra den sørligste romerske havnen i Egypt, og det er vanskelig å se for seg at soldatene skulle ha andre funksjoner enn å beskytte og eventuelt skattlegge handel. Parallellene til dagens situasjon er faktisk mange. I dag organiserer internasjonale flåtestyrker konvoitjeneste for skip som skal gjennom Adenbukta, og franskmenn og amerikanere har baser i Djibouti for å sikre sine nasjonale interesser. Virkemidlene ligner på de romerne brukte, selv om teknologien har forandret seg dramatisk.

Islamske sjørøvere
Romerne forsvant fra Det indiske hav etter at araberne erobret Egypt i 640. Når Rødehavet ikke lenger var bindeledd mellom middelhavsnettverkene og handelen på Det indiske hav, mistet det en del av sin betydning for skipsfarten, men Egypt fortsatte å være et rikt handelssenter i egen kraft, og forsyningen med mat og pilgrimer til Mekka skapte et nytt økonomisk senter for regionen. Mekka og havnebyen Jidda ble særlig viktige reisemål ettersom Islam spredte seg til India, Indonesia og Østafrika – områder som var vanskelig å reise til uten å ta sjøveien.

I genizaen, lagerrommet, til det jødiske samfunnet i Kairo ble det på slutten av 1800-tallet funnet flere tusen brev, som var tatt vare på fordi dokumenter som inneholdt Guds navn ikke måtte kastes eller brennes. De fleste brevene stammer fra perioden fra det ellevte til det trettende århundre, og Shelomo D. Goitein (1900-1985), som redigerte mye av samlingen, har anslått at det blant annet dreide seg om cirka 1200 komplett bevarte forretningsbrev. Omtrent 100 av disse handler om forretningsvirksomhet på Det indiske hav. Her finner vi blant annet et brev mellom to svogre i etterkant av et piratangrep. Den ene svogeren reiste med et skip som ble utsatt for angrep. Han mistet lasten, men beholdt livet, og sitter nå strandet i nord-India. Den andre er i sør-India i forretninger, hvor han får vite om angrepet fra et følgeskip som kom seg unna. Han tilbyr sin svoger skyss på hjemveien, og all den økonomiske støtte han måtte ha bruk for.

Handelsfolk og herskere stod ikke hjelpeløse overfor trusselen fra pirater. På den tida de fleste brevene i Kair-genizaen stammer fra, styrte herskere fra det kurdiske ayyubide-dynastiet i Aden, som var det viktigste transittpunktet på ruta fra India til Mekka og Kairo. Roxani Eleni Margariti har studert livet i handelsbyen i denne perioden, og viser hvordan ayyubidene organiserte flåtestyrker bestående av galeier, som patruljerte farvannene helt øst til India. Kjøpmennene måtte til gjengjeld betale en lite populær galeiskatt. En annen løsning var å seile i følge med et mindre skip, som skulle fungere som eskorte og livbåt, men det besto alltid en risiko for at vaktskipet valgte å stikke av når situasjonen ble farlig, slik tilfellet var i eksempelet over.

Gravstein for Sultan Ahmed av  Dahlak, Eritrea (1539).
 Øygruppen var i perioder base for en regulær sjørøverstat. Foto. G.Garitan/Wikimedia Commons
Vi har gjerne et bilde av Det indiske hav som et harmonisk sted før europeerne ankom omkring år 1500. Slik var det ikke alltid. Behovet for beskyttelse og trusselen om sjørøveri hang nært sammen, og grensene kunne bli uklare. Lokale herskere fra øystater som Kish i Persiabukta og Dahlak i Rødehavet opererte med egne flåter, som ikke alltid lot passerende skipstrafikk i fred. Sjørøveri er også avhengig av en fungerende økonomi hvor byttet fra operasjonene kan omsettes, og slike mindre fyrstedømmer tjente som marked for varer og mennesker som var blitt piratenes bytte. Parallellene til den moderne situasjonen er påfallende. Nyhetsreportasjene fra piratenes hjemhavner i dagens Somalia forteller om en blomstrende lokalsamfunn, hvor løsepenger fra rederinæringen settes om i luksusboliger og store importerte biler. Den gang som nå er det fraværet av effektiv statsmakt som skaper rom for sjørøveri.


Europeiske kapere
Portugisernes ankomst til Det indiske hav og etableringen av Osmannerriket i Midtøsten gjorde Rødehavet og Adenbukta til møtested og konfliktområde mellom to selvbevisste statsmakter, som så så på seg selv som henholdsvis kristendommens og islams fremste beskyttere. Skip og sjøfolk som tilhørte feil tro eller kom fra fiendens havner kunne lett utgjøre legitimt bytte. Før Suez-kanalen åpnet i 1869 forble Rødehavet og dermed også Adenbukta likevel en avkrok sett fra Europeisk side. Det engelske Østindiakompaniet opprettet en stasjon i Mocha i Jemen i 1618 for å handle med kaffe fra Jemen og for å fungere som mellommenn i handelen mellom India og Arabia og Egypt, men alt i alt hadde de vestlige kystene av Det indiske hav mindre å by på som var av interesse for de europeiske handelskompaniene enn India og Sørøstasia, hvor de europeiske stormaktene skaffet seg handelsstasjoner og militære støttepunkt. Selv om Osmannerriket etablerte garnisoner i en rekke havner i Somalia og Jemen, klarte sultanen i Istanbul aldri å utøve effektiv kontroll sør for Egypt. I denne situasjonen ble området et interessant tilholdssted for europeiske og amerikanske pirater, som kunne operere på trygg avstand fra europeiske krigsskip, samtidig som arabiske og indiske pilgrimer og handelsfolk var fristende mål, som som ikke bød på de moralske og politiske komplikasjonene som operasjoner mot europeiske skip kunne medføre. Guvernørene i de britiske koloniene i Amerika var liberale med å dele ut kaperbrev til aksjoner mot franske skip og besittelser, men kaperne reiste like ofte til Det indiske hav og Rødehavet for å prøve seg på handelstrafikken der. Patrick Pringle har påpekt at kolonimyndighetene ofte så gjennom fingrene med dette, da ekspedisjonene gjerne var finansiert av ledende menn i koloniene, og utbyttet førte store verdier inn i den lokale økonomien.

Avery som piratfyrste på Madagaskar med tjener.
Tresnitt fra 1725. Kilde: Wikimedia Commons
Henry Avery startet sjørøverkarrieren i 1694, som styrmann på et slikt skip, med lisens til å drive kaperfart mot franske fartøy i Vestindia. Det var imidlertid ingen fiendtlige skip å finne, og ryktene gikk om lukrative muligheter på Det indiske hav. Avery fikk med seg mannskapet på mytteri. De krysset over til Afrika og satte kursen sørover mot Kapp det gode håp. På vegen rakk de å plyndre tre engelske og to danske skip samt en portugisisk handelsstasjon. Vel inne i Det indiske hav overfalt de et fransk kaperskip, men bestemte seg gjøre mannskapet der til medsammensvorne. Mytteri var en forbrytelse som uten videre kvalifiserte til dødsstraff, og etter overfall på skip fra de fleste av samtidas store sjømakter var alle illusjoner om legitim kaperfart borte. I spissen for en liten flåte likesinnede satte Avery kursen for Bab el-Mandeb, stredet som skiller Rødehavet og Adenbukta. Her ville de vente på den årlige pilgrimsflåten, som var på veg tilbake fra Mekka etter pilgrimsreisen i 1695.

Piratene forsøkte først å etablere seg på den lille øya Perim, som ligger midt i stredet og har en god naturlig havn. Øya var ubebodd, og det var det gode grunner til. Den mangler nemlig vann. Etter langvarig og ørkesløs brønngraving var det Avery som ble truet med mytteri, og han måtte gi opp planen om en fast base som kunne kontrollere skipstrafikken.

Mesteparten av pilgrimsflåten kom seg forbi sjørøverne under dekke av natten, men Avery og hans folk klarte faktisk å få fatt på et skip som fraktet en kvinnelig slektning av den indiske stormogulen og rike gaver til hoffet i Delhi. Mannlige passasjerer ble torturert og drept, kvinnene ble utsatt for grusomme overgrep, og piratene kom unna med eventyrlig bytte. Da nyheten nådde stormogulen reagerte han forståelig nok med raseri, og han hevnet seg på engelske interesser i India, selv om Avery hadde handlet på egen hånd. Handelen med det engelske Østindiakompaniet ble innstilt, og mange av selskapets medarbeidere i Surat ble kastet i fengsel. Flere av dem døde under oppholdet.

Virksomheten til Avery og hans folk ble altså en trussel for hele det engelske nærværet i India. Østindiakompaniet satte en pris på Averys hode, London utstedte arrestordre, og marinen var snart på jakt etter ham. Avery selv reiste til Madagaskar for å dele byttet. Øya lå ikke under noen av de større statsmaktene i regionen, men var delt mellom rivaliserende småkonger. Her kunne pirater og kapere møte legitime kjøpmenn fra Europa og Amerika, og sette byttet sitt inn i tidas lovlige verdensøkonomi, slik sjørøvere alltid har vært avhengige av. Avery satte så kursen mot Karibia i håp om å få forhandlet fram et amnesti med vennligsinnede engelske myndigheter der, men siden sist var flere guvernører skiftet ut og den liberale politikken overfor kapere som balanserte på grensene mot sjørøveri var skjerpet inn etter press fra Østindiakompaniet. Avery gikk under jorda. I følge en anonym biografisk skisse som ble gitt ut i 1707 tok han seg over til England, hvor han forsøkte å omsette edelstener han hadde reddet unna fra det store byttet. Han ble lurt av sine forretningsforbindelser, som var klar over at han var en ettersøkt pirat og skal ha endt sitt liv i fattigdom.

Averys angrep på stormogulens skip var kanskje et høydepunkt og et vendepunkt i de europeiske og amerikanske piratenes virksomhet i farvannene som er herjet av somaliske pirater i dag. Tidligere hadde myndighetene i europeiske stater vært villige til å ta lett på angrep på muslimske skip, og elitene i de engelske koloniene i Karibia og New England hadde vært sterkt involvert i å organisere og finansiere virksomheten. Averys kollega Thomas Tew (død 1695) kom fra god familie i Rhode Island. Han kjøpte kaperbrev på Bermuda for å operere mot franske interesser, men fant fort ut at Rødehavet og Adenbukta var mer interessante jaktmarker. Han lyktes spektakulært i et angrep på et pilgrimsskip i 1693, og med et mannskap på bare 70 ble det rikelig til både sjørøverne selv og investorene i New England, hvor Tew kunne leve som respektert samfunnsborger. Tew var imidlertid ikke tilfreds med utbyttet fra første ekspedisjon og vendte tilbake til Det indiske hav i 1694/95. Her sluttet han seg til Kaptein Avery, men døde i den samme trefningen som gjorde denne berømt og beryktet. 

William Kidd fra Manhattan startet som piratjeger,
menendte i galgen. Her er kaperbrevet hans fra
1696. Kilde: Wikimedia Commons
Etter Averys kupp var det ikke lenger plass til slike menn i det gode selskap. I 1696 ble det sendt ut et krigsskip for å få slutt på sjørøveriet etter press fra Østindiakompaniet. Marinen hadde ingen skip å avse, så løsningen ble å organisere ekspedisjonen som kapervirksomhet, men rettet mot pirater istedenfor fiendtlige staters skip. Kaperbevillingen ble gitt av kongen selv, og kommandoen ble overlatt til William Kidd. Dette viste seg å være et lite heldig valg. Kidd hadde en lang merittliste som kaper, men hadde ikke vært involvert i direkte sjørøveri tidligere. Han ankom Det indiske hav tidlig i 1697, og ser ut til å ha tatt opp piratvirksomhet da den opprinnelige planen om å aksjonere mot sjørøvere viste seg vanskelig å gjennomføre. Kidd kom tilbake til sin hjemhavn New York i 1699, og ble sendt til London for å stilles for retten anklagd for piratvirksomhet. Saken er godt dokumentert i samtidige kilder, og Kidd forsvarte seg med at mannskapet hadde presset ham til å trå over på feil side av loven. Aktoratet argumenterte for at det tvert i mot var Kidd selv som hadde forledet mannskapet til sjørøveri. Kaptein Kidds sak vakte oppsikt i samtida. Allerede den gang kom det anklager om at han ble ofret for å dekke over mektigere støttespillere. Konklusjonen ble i alle fall at Kidd var skyldig, og han ble hengt i 1701. Piratvirksomheten med base på Madagaskar fortsatte i ennå noen tiår, men saken mot Kidd viser at sjørøvernes storhetstid på Det indiske hav var på hell. I 1728 kom det ut et verk med tittelen A general history of Pyrates, som inneholdt en serie bloddryppende, avskrekkende og heroiserende biografier over 1600- og det tidlige 1700 tallets viktigste pirater på Det indiske hav og i Karibia. Litteraturhistorikere har ment at forfatternavnet Charles Johnson var et pseudonym for den mer kjente Daniel Defoe, mannen bak Robinson Caruso, som antagelig også stod bak den anonyme Thomas Tew biografien fra 1707. Defoe kunne på denne tida skrive om piratene som noe som i hovedsak tilhørte fortida. De europeiske statene med interesser i området var rett og slett ikke lenger tjent med at farvannene framstod som lovløse.

Romerne stasjonerte altså soldater i Rødehavet, og de fikk de arabiske kongene i dagens Jordan og Jemen til å foreta straffeekspedisjoner mot piratbefolkningen langs kysten av Arabia. Arabiske herskere patruljerte Det indiske hav med galeier. Europeiske og amerikanske sjørøvere på 1600- og 1700 tallet gikk fra å være en ressurs til et problem for stormaktene, og i dag sender regjeringer fra land så forskjellige som Norge, Kina og Iran krigsskip  til Adenbukta for å stoppe sjørøveriet. Samtidig opprettholder det internasjonale samfunnet en somalisk regjering uten reell makt, og vesten har stilt seg bak en mislykket etiopisk intervensjon i nabolandet. Problemene romerne møtte ligner faktisk på dem skipsnæringen strir med i dag. Piratene opererer utenfor kontroll av myndigheter, men er helt avhengige av en fungerende verdensøkonomi, både for å finne sitt bytte og for å omsette verdiene i ett marked. 


Bokliste:

Daniel Defoe (forf.), Manuel Schonhorn (red.): A general history of the Pyrates. New York 1999 (1972). Kommentert nyutgave av Daniel Defoes verk fra 1728, opprinnelig utgitt under pseudonymet Charles Johnson.

Vincent Gabrielsen: Piracy and Slave-Trade. I Andrew Erskine (red.) A Companion to the Hellenistic World. Oxford 2005.

Shelomo D. Goiten: Letters of medieval Jewish traders. Princeton 1974.

Roxani Eleni Margariti:  Aden & the Indian Ocean trade : 150 years in the life of a medieval Arabian port. Chapel Hill, N.C. 2007.

Patrick Pringle: Jolly Roger, the Story of the Great Age of Piracy. New York 1953.

Nicolas K. Rauh: Merchants, sailors & pirates in the Roman world. Stround 2003.

Andre kilder:
International Maritime Bureau Piracy Reporting Centre: http://www.icc-ccs.org/

Norsk og internasjonal dagspresse, november og desember 2008.