onsdag 12. november 2014

Mat og historie, mat og identitet


Nybyggere og innfødte deler mat under den første thanksgiving-festen i Plymouth, 1621.
JLG Ferris 1932 / Library of Congress


Alle trenger mat. Det er noe av det som gjør oss til mennesker, og noe av det som gjør oss til dyr. Det å dele et måltid eller å gi gaver av mat er en av de få institusjonene som er felles for alle mennesker på tvers av kultur. I forrige uke var jeg på Forskningsrådets SAMKUL-konferanse i Trondheim. SAMKUL er et forskningsprogram som finansierer forskning som belyser hvordan kultur og historie former dagens samfunnsutvikling. I Trondheim var mer enn hundre forskere og andre interesserte samlet for å lære om og diskuterte hvordan mat, matkultur og matteknologi former samfunnet. Her kommer litt av det jeg lærte av tre av foredragsholderne. Nederst i posten ligger video av foredragene.

Første innleder var historieprofessor Ken Albala, fra University of the Pacific i California. Albala ga en oversikt over tanker rundt naturlig mat fra gammeltestamentelig tid og fram til i dag. Hovedpoenget hans var at all mat i utgangspunktet er naturlig, og at tanker om hva som er naturlig alltid har stått i motsats til hva som er vanlig i samtida. Tilhengere av steinalderdietter mener for eksempel at menneskene før jordbruket spiste mest kjøtt. I virkeligheten har forfedrene våre alltid spist betydelige mengder planteføde også. I dag er mange av oss opptatt av å lage mat fra bunnen av. Det franske kjøkken er kanskje det fremste eksempel på hvordan råvarer kan raffineres,blandes og dermed endres. Filosofen Rosseau (1712-1778) så nettopp på dette som unaturlig forandring av maten og anbefalte brød, frukt, grønnsaker og vann, som naturlig og sunn mat. Senere bølger av interesse for naturlig mat har gjerne fulgt innovasjoner i matteknologi. Før kom de omtrent en gang i hundreåret, nå skjer det oftere. Frysevarer og hermetikk har for eksempel blitt sett på som noe unaturlig, og derfor usundt. I dag regnes det å lage sin egen hermetikk i form av syltetøy og syltede grønsaker fra egen hage, som det mest naturlige av alt. Albala spår at vi nå står foran en ny bølge med interesse for naturlig mat i reaksjon mot genmaipulert mat som kommer til å bli stadig mer vanlig.

Karin Zachmann fra Technische Universität München snakket om mat og teknologi. Et av hovedpoengene var hvordan teknologi først fra slutten av 1800-tallet førte til tillit til matproduksjon, fordi en kunne stole på at regler og myndigheter sørget for at maten var sunn og trygg. De siste tiårene har teknologi gjort at vi vet mye mer om hvordan det vi spiser påvirker helsen vår over lang tid, for eksempel i forhold til utvikling av livsstilssykdommer eller utløsning av genetisk bestemte sykdomemr. Det gir ny interesse for lokalprodusert og såkalt naturlig mat. Et morsomt paradoks Zachmann trakk fram er hvordan vi er engstelige for at amerikansk kylling skyllet i klorvann skal bli lovlig i Europa. Samtidig har vi ingenting imot å la barna våre plaske i timevis i klorfylte svømmebasseng. I det ene tilfellet er det unaturlig, i det andre et vitenskapsbasert tiltak for å hindre spredning av smittsomme sykdommer.

Foredraget til Ingvild Sælid Gilhus, Universitetet i Bergen, hadde Romerriket som utgangspunkt, og handlet om hvordan mat både kan danne fellesskap og brukes til å trekke grenser mot andre. Rituelle måltider i forbindelse med ofringer skapte kontakt mellom mennesker og gudeverden, og kontinuitet mellom døde, nålevende og framtidige generasjoner. Regler for hvilken mat som var religiøst ren, og altså kunne spises, og hvilken som var uren, og ikke kunne spises. Ble brukt til å skape samhold mellom medlemmer i religiøse fellesskap, men ikke minst til å avgrense seg fra andre grupper, og skape hierarki mellom grupper. Matvaner er viktige for selvoppfattelse og identitet, og Gilhus pekte på skiller i matvaner som har røtter tilbake til antikken: Skillet mellom de som spiser svin og de som ikke gjør det er fortsatt en viktig religiøs og kulturell identitetsmarkør. Skillet mellom vegetarer og kjøttetere, som tradisjonelt sett var et øst-vest skille, kan i dag kan ses på som østlig innvirkning på Vesten. 

Bør kultur- og historieforskere være opptatt av mat? Svaret er klart ja. Hvordan vi skaffer mat legger rammene for forholdet vårt til naturen. Hvordan vi deler på maten for forholdet oss i mellom. Foredragene jeg hørte i Trondheim var både en påminnelse om at forholdet vårt til mat er preget av kultur like mye som av natur, og at kultur er viktig i denne sammenhengen fordi det former hvordan vi ser på hva som er naturlig, riktig og bra.  

Interessekonflikt: Jeg arbeider selv på et forskningsprosjekt finansiert av SAMKUL-programmet.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar