søndag 28. september 2014

Romere i Kina? Kineserne og Roma

Kinesisk silke med innvevde dragemønstre. Andre århundre etter vår tidsregning.
Fra grav 65, Palmyra, Syria. Palmyra Museum. Foto © Jørgen Christian Meyer


Med jevne mellomrom, sist for et par uker siden, dukker det opp meldinger på internett om en landsby i Kina befolket av etterkommere etter de gamle romerne (denne var riktignok av den mer nøkterne typen). I landsbyen Liqian bor det blonde og blåøyde mennesker som angivelig stammer fra en avdeling romerske soldater, som ble tatt til fange i kamper mot romernes rivaler i øst, parterne eller arsakidene, i år 53 før vår tidsregning, og som aldri siden ble sett.

Teorien ble først lansert i 1957 i boka A Roman City in China av Kina-historikeren Homer Dubs, som arbeidet ved Universitetet i Oxford. Det gjør den dessverre ikke bedre. Det er leit å ødelegge en god historie, men romere flest på denne tida kom fra middelhavsområdet. De fleste som bor der er verken blonde eller blåøyde, og slik var det nok på romernes tid også. I Sentral-Asia, derimot, lever det og har det levd ganske mange med slike trekk. For gni det inn er det gjort DNA-tester av innbyggerne i Liqian, som viser at arvematerialet deres ser ut til å stamme fra Asia, og ikke fra Middelhavsområdet.

Historier om tapte romerske hæravdelinger, Israels tapte stammer, eller vikinger som har levd isolert i Amerikas skoger siden Leiv Eriksons dager holder dessverre sjelden stikk, men det betyr ikke at ikke folk reiste over store deler av verden i gamle dager. Romerne visste godt om Kina, og kineserne visste godt hvor Romerriket lå. Noen reiste hele veien også, og vendte tilbake og fortalte om opplevelsene sine.

Romerne kalte Kina for Sina, etter Qin-dynastiet, som grunnla den første kinesiske sentralstaten i 220 før vår tidsregning, eller for Seres. Det kinesiske produktet som de aller fleste i Romerriket må ha kjent til kalte de for sericum. Dette er opprinnelsen til vårt ord for silke. Silke, både i form av garn og vevde tøyer, ble fraktet over Sørkinahavet og Det indiske hav til India, eller via karavanevegene gjennom Sentral-Asia, som i moderne tid har blitt kalt Silkevegen. I graver i byen Palmyra, i dagens Syria, er det funnet flotte silketøyer med innvevde gulltråder og dragemotiver (bilde over). Tøyene er revet opp fra slitte og skadede plagg, og brukt til å balsamere lik.  Det ser ut til at romerne foretrakk egne mønstre, og i Aleksandria i Egypt skal det ha vært egne verksteder der slaver rekket opp kinesiske silketøyer og vevde dem på nytt.

Vi vet at noen få romere reiste helt til Kina. Dette var handelsfolk. Rundt år 100 etter vår tidsregning nådde en gruppe handelsfolk fra Syria, som var en del av Romerriket,  til de kinesiske grensene i nordvest. En annen gruppe kom sjøvegen, og nådde den kinesiske kysten i år 166. Ved hoffet overleverte de gaver som de sa var fra den romerske keiseren. Vi kjenner denne hendelsen fra kinesiske nedtegnelser, for de kinesiske skriverne var skuffet over gavene, blant annet skilpaddeskall og horn fra nesehorn. Dette var ikke spesielt dyre og fine gaver, men vanlige varer i handelen på Det indiske hav, og antagelig var dette handelsfolk som har utgitt seg for å være utsendinger, eller som kineserne har tolket slik. Klaudios Ptolemaios store geografiverk, som ble til omtrent på denne tiden, og som ikke ble overgått i verken omfang eller nøyaktighet før rundt år 1500, inneholder en rekke stedsnavn langs kystene og landrutene helt øst til Kina (nedenfor). Posisjonene så langt øst ble likevel ganske feil, fordi en ennå ikke hadde gode metoder å fastslå lengdegrad, altså  plassering langs øst-vest aksen. Det fikk man først et stykke ut på 1700-tallet.

Ptolemaios' kart over Øst-Asia, 1400-talls-manuskript i British Library (Harley MS 7182). Med litt godvilje drar en kjensel på Malakkahalvøya, der dagens Malaysia og deler av Thailand ligger. Kina, merket Sinae, er oppe til høyre. Bilde: British Library/Wikimedia Commons


Kineserne visste tilsvarende beskjed om Romerriket. De kinesiske annalene fra siste del av Han-riket (206 før til 220 etter vår tidsregning) forteller om et stort, rikt og velordnet rike langt i vest. Kineserne var særlig opptatt av det velfungerende postvesenet, de vakre gullmyntene av god kvalitet, og de gode vegene. Myntene har de kunnet se selv, for det ser ut til at den viktigste romerske varen som har endt opp i Kina var nettopp penger, ellers er det funnet litt romersk glass. Kineserne selv støpte penger, mens de romerske ble preget, noe som ga muligheter til langt mer detaljerte og forseggjorte bilder.

Det var kanskje ikke så mange som reiste, men like mye var det slik at de som faktisk gjorde den lange reisen ikke var folk som skrev bøker, men handelsfolk. Slik fortsatte det å være fram til på 1600-tallet, da katolske misjonærer etablerte seg i det store landet, og sendte rapporter hjem om språk, kultur og samfunn.

Det var for øvrig ikke bare silke, gull, og en og annen handelsmann som reiste. I 166 etter vår tidsregning ble Romerriket rammet av en alvorlig pandemi. Det var den første alvorlige sykdommen vi vet om, som spredte seg over hele riket. Epidemien ga seg ikke før etter fjorten år. Rundt 10% av befolkningen skal ha mistet livet, i noen områder, og særlig i hæravdelinger, skal dødeligheten ha vært enda høyere. Vi vet ikke sikkert hva slags sykdom det var, men moderne epidemiologer holder en knapp på kopper. Sykdommen opptrådte først blant romerske soldater i Mesopotamia. Det spennende er at kinesiske kilder melder om en lignende epidemi langs grensene i nordvest, og kanskje vandret denne sykdommen langs handelsrutene gjennom Sentral-Asia, slik Svartedauden gjorde mer enn tusen år senere, og slik moderne influensaepidemier sprer seg fra verdensdel til verdensdel ved hjelp av jetfly i dag.

Fra 6. oktober og fram til januar blogger jeg også sammen med andre bergensforskere på BT-Innsikt. Alle postene mine blir publisert her på Globalhistorie også. 

tirsdag 2. september 2014

På seiltur for 2000 år siden med Google Earth

Google Earth, programmet som lar deg se satellittbilder fra hele verden helt gratis, har forandret arkeologifaget i løpet av de siste årene. Før var flyfoto og satellittbilder dyre og måtte spesialbestilles. For mange deler av verden fantes det ikke slikt til sivil bruk i det hele tatt. Nå inneholder et hvilket som helst arkeologisk foredrag høyoppløselige satelittbilder. Særlig i tørre deler av verden, der det er lite vegetasjon, og i jordbruksområder eller på beitemark, hvor vegetasjonen holdes nede, kan satellittbilder vise detaljerte spor av bosetning, gravanlegg og næring i forhistorisk tid.

Jeg arbeider ofte sammen med arkeologer, og publiserer mye av forskningen min i arkeologiske tidsskrift. Likevel er jeg utdannet som historiker. Jeg tenker ikke så mye over forskjellene til daglig, men jeg mangler både de tekniske ferdighetene, kunnskapen om, for å være ærlig også interessen for materiell kultur som arkeologkollegaene mine har. Vi nærmer oss de samme spørsmålene fra forskjellig utgangspunkt, og jeg tenker at det er helt greit, for da lærer vi forhåpentligvis noe vi ikke kunne fra før. Jeg mener at fagskillet først og fremst er et metodeskille.

De fleste historikere (det finnes unntak) er lite interessert i satellitbilder. Det er dumt, for her har vi materiale som kan si masse om det rommet menneskene i fortida levde livet sitt innenfor. Forleden dag ble jeg minnet om det da jeg satt og lekte i Google Earth.

En av de vanskeligste utfordringene en har når en arbeider med fortida, er å forstå de tegnene som vi sitter med fra de samfunnene vi studerer. Det gjelder uansett faglig bakgrunn og tilnærming. Arkeologen Ian Hodder har pekt på det som kanskje burde være selvsagt, men som vi sjelden tenker over, nemlig at alle slutninger bygger på analogier, det vil si sammenligninger med noe annet. Hodder  bruker en steinøks som eksempel. Når arkeologen beskriver gjenstanden hun har funnet som en steinøks, er det fordi hun kjenner den igjen som en øks ut fra sin egen erfaring, eller fordi det finnes folk i samtiden som også bruker steinøkser. Analogien som identifiserer steinøksen er ganske trygg, men vi kunne selvsagt teoretisk forestille oss at fortidens mennesker brukte disse gjenstandene som noe helt annet, for eksempel som rytmeinstrumenter. Når en arbeider med skriftlige kilder er problemet nøyaktig det samme. Historikeren Marianne Storberg har for eksempel vist at vennskapsbegrepet har endret seg ganske mye bare siden 1800-tallet. Hva mente romere eller vikinger med ordene som vi oversetter med vårt begrep "venn". Dette er det naturligvis også folk som har forsket mye på og kan mye om. Poenget er at vi ikke har direkte tilgang til fortida, men må nærme oss den gjennom sammenligninger med vår egen verden eller andre samfunn vi kjenner til.

Jeg tipper jeg ikke er den eneste forskeren som har faglige oppheng. Ett av mine er, av alle ting, en greskspråklig seilingshåndbok fra første århundre etter vår tidsregning. Boka, som heter Det røde havs omseiling (Periplous tes Eruthras Thalasses), er en beskrivelse av landene rundt Rødehavet og det vestlige Indiske hav (engelsk oversettelse her). Forfatteren er ukjent, men hadde tydelig personlig erfaring med å seile og handle i området. Her får en vite hvor, når og hvordan man bør seile, hvem som bor på de forskjellige stedene, hva en kan kjøpe og selge, og hvilke gaver en bør ha med til den lokale herskeren. For snart ti år siden skrev jeg doktoravhandlingen min om hva denne teksten kan fortelle oss om sammenhenger mellom handel og framvekst av statssamfunn, og jeg vender stadig tilbake den. Det gjorde jeg også for noen dager siden, i forbindelse med et foredrag jeg skal holde senere i høst.

Hvordan finner en gode analogier som kan skape berøringspunkt mellom det som skjedde på Rødehavet for to tusen år siden og dagens verden? Det er ikke alltid lett. Det er mye jeg ikke forstår i denne teksten, og det er sikkert en del jeg tror jeg forstår, men egentlig har misforstått.

Drømmen er selvsagt å reise langs kysten av Det indiske hav med et tradisjonelt seilskip. Det er flere grunner til at det neppe kommer til å skje.

Et av de stedene der det faktisk er mulig å trekke direkte linjer fra fortida til vår tid er i beskrivelsene av kystområdene. Topografien langs kystene er så godt som uforandret. De første pålitelige sjøkartene, portolanerkartene, ble utviklet i middelhavsområdet på 1200-tallet. Før det, og for de fleste deler av verden også lenge etter, var sjøfolk avhengige av egen erfaring, eller muntlige eller skriftlige beskrivelser fra andre. Periplus er et eksempel på en slik tekst, men det finnes en tradisjon som går helt opp til våre dager. Både britiske og amerikanske myndigheter gir fortsatt ut seilingsbeskrivelser for hele verden. Også med kart var en forresten helt avhengig av seilingsmerker for å avgjøre hvor en var, til det ble utviklet kronometer som var nøyaktige nok til at de kunne brukes ved beregning av lengdegrad. Det skjedde først i siste haldel av 1700-tallet.

Det er gjort mye solid arbeid av oppdagere, geografer og arkeologer, for å identifisere stedene som nevnes i Periplus. Mange av dem kjenner vi helt nøyaktig, og har fått bekreftet gjennom arkeologiske utgravninger, mens andre fortsatt ikke er kjent. Forleden dag satt jeg og la en del av dem inn i Google Earth. Det blir egentlig det samme som å merke dem av på et kart. På Google Earth eller på kartet ser vi verden ovenfra. Det fungerer godt i forhold til å finne steder, men samtidig er det en måte å se verden på som ingen hadde mulighet til før for noen få tiår siden, og som bare har vært alment tilgjengelig de siste ni årene.

Men så slo det meg at det går an å trykke på Street View- (eller bakkevisning-) knappen (den lille mannen oppe i høyre hjørne). Hva skjer da?

Jo, det blir med ett mulig å se kysten slik den alltid sett ut. På den måten kan en se de samme konturene som folk som seilte der for 2000 år siden eller 200 år siden.

I beskrivelsen av kysten av det nordlige Somalia kommer vi for eksempel til stedet som forfatteren av Periplus kalte Elefantodden eller kanskje heller Elefantklippen (akroterion Elefas). Stedet er forsåvidt godt kjent, og heter Ras Fil på arabisk, som betyr det samme. Det har altså aldri egentlig vært noe usikkerhet om hvor dette er, men sett på kartet, rett ovenfra, gir navnet ikke noe mening. Hva skjer med bakkevisning, jo plutselig kan vi se fjellet slik det må ha sett ut, og fortsatt ser ut fra dekket av et seilskip

Kapp Elefas / Ras Fil, Somalia. (c) Google og rettighetshavere.
Tvers over Adenbukta, i dagens Jemen, stuper en 800-meter høy klippe ned i havet. Forfatteren av Periplus kalte den Villsvinet (Syagros). Den er kanskje ikke like klar som elefanten over, men for pasjonerte lesere av Asterix skulle det være mulig å kjenne igjen dyret. Her skal det ha vært en festning og en liten havn, hvor en kunne kjøpe røkelse. De er forøvrig aldri funnet.



Syagros / Ras Fartak, Jemen. (c) Google og rettighetshavere.

Nedenfor er Den brente øya (Katakekaumenes nesos), dagens Jebel Tair, midt mellom Jemen og Eritrea. Når du hadde kommet hit var det trygt å seile inn til den arabiske kysten. Lengre nord var det mange farlige rev, og fiendtlig innstilte innbyggere.

Jebel al-Tair, Jemen. (c) Google og rettighetshavere.
Slik er det bare å fortsette. Det burde kunne være nyttig i andre sammenhenger enn seilingsbeskrivelser også. Beskrivelser av slag, reisebeskrivelser, identifisering av historiske stedsnavn er noen av mulighetene som faller meg inn.