tirsdag 12. august 2014

Globalhistoriske klassikere: Peters synkronoptiske verdenshistorie (1952)

Peters Synchronoptische Weltgeschichte, Universum Verlag, Frankfurt a. M., 1952. Foto: Magnus Halsnes


Som regel er en bok bare en bok: Ark med bokstaver mellom stive eller myke permer, for meg gjør tekst på et lesebrett egentlig samme nytten.

Noen ganger er en bok en visuell opplevelse på grunn av bilder, typografi og layout.

En sjelden gang treffer man på en bok som bryter forventningene våre til hva en bok skal være, og som utfordrer brukeren, for i dette tilfellet passer det ikke helt med leseren, ikke bare intellektuelt og visuelt, men også taktilt og romlig.

Som barn elsket jeg utbrettsbøker. For et par uker siden kom jeg over en globalhistorisk utbrettsbok. Den gir meg litt samme følelsen.

Boka er Arno og Anneliese Peters Synchronoptische Weltgeschichte fra 1952. Den er en globalhistorisk tidslinje over 32 dobbelsider à 50 x 23 centimeter. Hver side er sydd til bokryggen i begge kanter, og brettet i midten, slik at istedenfor å bla kan leseren bøye ned midten av arket for å følge linjene videre (bilde). På den måten har boka preg av en skriftrull eller et langt, smalt lerret.

Sidene brettes ut, slik at boka nesten får preg av en skriftrull. Foto: Magnus Halsnes

Ekteparet Peters prosjekt er presist uttrykt i tittelen. Synkronoptisk er et konstruert ord, men synkron betyr samtidig, og optisk betyr synlig. Ideen med den synkronoptiske verdenshistorien er at leseren, la oss kalle ham eller henne det, skal kunne se det som skjer i ulike deler av verden til samme tid. Dette løser et problem alle som har skrevet fortellende tekster, enten det er historie, annen faglitteratur eller skjønnlitteratur må hanskes med, nemlig hvordan en skal behandle parallelle begivenheter eller handling. Det vanlige i en historisk tekst er å dele framstillingen i tematiske eller geografiske bolker. Når en for eksempel er ferdig med å fortelle om utviklingen i Europa forteller en hva som skjedde i Norge etterpå, eller en skriver ulike kapitler eller avsnitt om politisk og kulturell utvikling. I Peters Verdenshistorie er målet at leseren skal kunne se utviklingen over hele jorda samtidig, at ingen deler av verden skal ha forrang framfor andre, og at politisk historie skal integreres med økonomisk historie og kulturhistorie. Slik havner Snorre Sturlason på samme side som Frans av Assisi og Dsjengis Khan, og hvorfor skulle de nå ikke engang det?


Siden som viser første halvdel av 1100-tallet. Scanneren var for liten til å få med nederste tredel av sida, som inneholder begivenhetshistorie og årstall. Faksimile fra UB i Bergen sitt eksemplar.

Måten dette gjøres på er ved parallelle tidslinjer i ulike fargekoder. Den øverste viser kulturepoke, så kommer en for økonomi, teknologi, naturvitenskap og samfunnsliv. Neste fargekode viser kultur, religion og byliv. Et bredt felt tar for seg viktige historiske personer. Nederst kommer to bånd for henholdsvis politisk historie og kriger og konflikter. På bunnen av hvert oppslag finner vi kronologien. Hvert århundre har fått en dobbeltside, hvert år en halv centimeter. Tre tusen års historie blir på denne måten framstilt som en sammenhengende seksten meter lang tidslinje.


Tidslinjer er effektiv å visualisere historisk utvikling på. I skolens læreplaner er tidslinjer et av verktøyene som elevene skal lære å både forstå og lage selv. Aschehoug har kalt sitt  populære historieverk for videregående skole nettopp tidslinjer. Et av de overordnede målene for historieundervisningen i skolen er å fremme historiebevissthet – erkjennelsen av at vår tid bygger på fortida, og at vi i tur påvirker framtida.

Foto: Magnus Halsnes
Historie er aldri nøytralt. Det finnes historiske fakta, og historikerne er forpliktet i forhold til dem, men fortellingen om fortida vil alltid være preget av historikeren som skriver den. Konflikten i Midtøsten er et godt eksempel på hvordan samme hendelser kan tolkes på helt forskjellige måter. Peters historieverk ble skrevet i årene rett etter krigen. I perioden fra den tyske samlingen i 1871, hadde tyske historikere bidratt entusiastisk til å skrive den nasjonalistiske og militaristiske fortellingen om Tyskland. Fra 1933 ble lærebøkene på skolen og pensum på universitetene fullstendig nazifisert. Etter krigen var det mange som mente at man måtte bort fra den nasjonale historieskrivningstradisjonen, både for å utdanne mindre sjåvinistiske og nasjonalistiske samfunnsborgere, og for å få med historien til folk i Asia og Afrika, som krevde, og begynte å få uavhengighet i denne perioden. Internasjonalt fant dette uttrykk i UNESCOs storslagne, men feilslåtteprosjekt for å  skrive en nøytral ogFN-godkjent verdenshistorie. Ekteparet Peters bok skulle bidra til en ny start for tysk historieundervisning. Arno Peters (1916-2002) var delvis utdannet i USA, hvor han hadde levd i eksil under krigen, og han hadde slik sett rene hender for denne oppgaven. Boka var tenkt som læreverk for skolen, og til bruk i biblioteker og universiteter. Den var finansiert av de amerikanske okkupasjonsmyndighetene i samarbeid med undervisningsmyndighetene i fem vesttyske delstater. Førsteopplaget var på betydelige 50.000 nummererte eksemplarer.


Arno og Anneliese Peters bok skulle gi alle kulturer likeverdig plass. Femti eksperter på ulike perioder og regioner skulle sikre en likeverdig dekning. Boka skulle tone  ned krig og politisk historie i forhold til kulturhistorie, og den skulle gi en romlig framstilling av historien. Det siste er selvsagt mest synlig langs tidsaksen, hvor gjennomgangen av historien kan følges over tidslinjer gjennom seksten meter, men selv om boka mangler kart, gir plasseringen av hendelser som fant sted ulike steder i verden på samme side også et inntrykk av geografisk rom.

@Globalhistorie undersøker noen uklare punkt i verdenshistorien. Foto: Magnus Halsnes

Selv om målet er at alle skal med, så har selvsagt ulike deler av verden fått ulik plass, og i de første delene av boka er det mer luft på sidene, rett og slett fordi vi vet mindre om eldre historie enn om nyere. Skjevheten i den geografiske vektleggingen skyldes delvis at utenomeuropeisk historie var langt mindre kjent rundt 1950 enn den er i dag, men dels speiler den også en sentraleuropeisk kunnskapstradisjon, hvor England, USA og Frankrike har fått mindre plass enn i de historiebøkene vi er vant til, hvor revolusjonene i Frankrike og Nord-Amerika, samt den industrielle revolusjonen dominerer. Peters har ikke bare tilstrebet geografisk likeverdighet, men også kronologisk. For en som, slik som jeg, arbeider med eldre historie, er det morsomt at moderne og førmoderne tid er viet like stor plass. Hvert år har rett og slett en halv centimeter til disposisjon. Det gjør naturligvis at begivenheter må forenkles og komprimeres en god del. Teksten om andre verdenskrig lyder for eksempel: "Andre verdenskrig: De fascistiske maktene Tyskland, Italia og Japan fører erobringskrig mot nesten hele resten av verden. Etter betraktelig suksess i starten fører det til den fullstendige ødeleggelsen av angriperstatene i Europa og Asia (50 millioner døde og sårede)" (min oversettelse). Bortsett fra at antallet døde og sårede i dag anslås langt høyere, så er jo det i og for seg en grei oppsummering, men jeg antar at en del av publikum i Tyskland og andre steder i 1952 ville kunne ha et og annet å tilføye.

Hvordan er så leseopplevelsen? Jeg syns boka er fantastisk spennende å bla i, og å kikke litt i her og der, men jeg syns det er krevende å lese de twitter-aktige tekstene i sammenheng. Forfatterne skriver også i forordet at de bevisst ikke har gitt tolkninger og verdivurderinger, men vil la fakta tale for seg, slik at leseren selv kan finde forbindelser over tid og rom. Det høres fint ut, men jeg tror ikke det har vært enkelt å skulle bruke verket som utgangspunkt for undervisning, slik tanken jo var.

Dessuten stemmer det ikke at forfatterne lar "fakta tale for seg", og avstår fra å ta stilling. Som sagt er ingen historiefortelling nøytral, men her gjøres det heller ingen forsøk på å være objektiv. Arno Peters  var aktiv sosialist, og skal dessuten ha hatt et håp om at boka kunne bli godkjent både i Øst- og i Vest-Tyskland. De korte oppføringene har klar ideologisk og revisjonistisk slagside: Judas Iskariot (disippelen som forrådte Jesus) blir en jødisk opprører som forsøkte å påvirke Jesus til å bli en aktiv revolusjonær. Paulus fjernet revolusjonære elementer i Jesus lære. Både inkakonger og diverse persiske og indiske filosofer viser seg egentlig å være urkommunistiske foregangsmenn.

Folk ble naturligvis rasende. Boka ble omtalt som en skandale i nyhetsmagasinet Spiegel. Saken ble pinlig for de amerikanske okkupasjonsmyndighetene, som neppe hadde fått med seg denne dimensjonen av Peters prosjekt, da de gikk inn med politisk og økonomisk støtte, og det ble vanskelig  for undervisningsministrene i de tyske delstatene, som hadde gjort forhåndsbestillinger på mange tusen eksemplarer. Eksemplaret jeg lånte fra Universitetsbiblioteket i Bergen er utstyrt med en beskjed fra undervisningsministeren i Bremen om at visse deler av verket må behandles med varsomhet, men at ministeren stoler på dømmekraften til bystatens lærere, og ikke har sett det som nødvendig å klebe over deler av verket (under). Boka slapp imidlertid ikke gjennom sensuren i Øst-Tyskland. Selv om den har tydelige sosialistiske sympatier ble den vurdert av sensuren til å "avvike fra den vitenskapelige sosialismen". Sikkert ikke minst fordi det legges stor vekt på enkeltpersoners innflytelse på historien.

Slutten av Arno og Anneliese Peters forord og innklebet advarsel fra undervisningsministeren. Faksimilie fra UB i Bergen sitt eksemplar.

Jeg vet ikke om Peters lurte oppdragsgiverne, eller om de forsøkte å løpe fra ansvaret etterpå, men historien er i grunnen bare trist. Det er grunn til å tro at verket ble svært lite brukt på grunn av skandalen. Både UB i Bergen sitt eksemplar, som kommer fra et bibliotek i Bremen, og det jeg har kjøpt meg selv, som har stempel fra bibliotekene til et gymnas og et universitet i Hessen, ser snaut ut til å ha vært åpnet før jeg begynte å bla i dem. Boka kan kjøpes antikvarisk for mindre enn 20 euro, noe som må sies å være nesten ingenting for et såpass spesielt verk. Ideen bak verket er kjempegod. Det ligger en enorm arbeidsinnsats bak, og boka er rett og slett flott. Det skulle imidlertid ikke bli siste gang Peters kom til å blande fag og politikk litt for mye, men den fortellingen vil jeg spare til en annen gang.


Takk til Magnus Halsnes for hjelp med fotografier!


Interessekonflikt: Jeg er medforfatter til nettsidene til Aschehougs læreverk Tidslinjer.

Litteratur:

Stefan Becht, "Die Sichtbarmachung des Gleichzeitigen", Telepolis 29.01.2001

Jeremy Brotton,  2013, A History of the World in 12 Maps. Penguin, London.

Arno og Anneliese Peters 1952, Synchronoptische Weltgeschichte, Universum Verlag, Frankfurt am Main.

"Weltgeschichte aus sozialistischer Sicht", Der Spiegel 47/1952.


tirsdag 5. august 2014

Bokomtale: Globalhistorie sett fra kartbordet

Jerry Brotton, A History of the World in Twelve Maps, 514 sider, Penguin Books 2013 / Paul Allen 2012

Ferietid er lesetid. Én av bøkene som ble med på stranda i år var Jerry Brottons verdenshistorie med utgangspunkt i historiske kart. Jeg kjøpte boka i vinter, i forbindelse med bloggpostene jeg skrev om kart og verdensbilder, men det var først nå det ble tid til å lese den i sammenheng.

Bilde: Penguin Books
Brotton organiserer boka kronologisk og tematisk ut fra tolv kart, fra Ptolemaios Geografi (som strengt tatt ikke er et kart, men en oppskrift på hvordan de kan tegnes), til Google Earth (som vel strengt tatt heller ikke er et kart, men en gigantisk fotomontasje). Ut fra  disse historiske kartene forsøker han å si noe om hvordan de speiler menneskene som skapte dem og samfunnene de levde i. På veien er vi innom blant annet al-Idrisis kart fra1100-tallet, Hereford Mappamundi, Mercators verdenskart fra 1569 og Arno Peters forsøk på å lage et rettferdig verdenskart fra 1973.

Ideen er god, på minst to plan. Menneskelig samhandling utspiller seg  ikke bare over tid, men også i rom. Historikerne er gode til å studere det første, men har en tendens til å ignorere det andre. Historiske atlas forsøker å vise romdimensjonen, men gjør det fra et moderne ståsted. Ved å ta utgangpunkt i kart fra fortida vil Brotton si noe om hvordan kunnskap om verden påvirket mennesker i deres egen samtid. For det andre, og det er Brottons viktigste poeng, så er ikke kart bare mer eller mindre nøyaktige avbildninger av verden, de er tolkninger. Tenk bare på fulle landsmenn i Syden med t-skjorter med kart over Skandinavia uten Sverige. Den polsk-amerikanske filosofen Alfred Korzybski formulerte det mer elegant: ”the map is not the territory”. I alle ledd av prosessen med å tegne et kart ligger det bevisste og ubevisste valg: Hvilket språk er brukt? Hvor er midten av kartet? Hvilken retning er opp? Hvilke steder er tatt med? Hvilke er utelatt? Hva slags symboler er valgt? Implikasjonen av dette er at kartet ikke bare er en god kilde til å si noe om hvordan verden så ut, men også om karttegneren og den verdenen han, for det var oftest det, levde i. Noen av de spennende eksemplene Brotton tar opp er hvordan spanske og portugisiske myndigheter både konkurrerte om geografisk kunnskap og manipulerte kart for å gjøre krav på krydderøyene i Sørøstasia, og hvordan det moderne geografifaget utviklet seg parallelt med den europeiske imperialismen i Afrika og Asia. Kinesiske karttegnere i middelalderen plasserte ikke uventet sin egen del av verden i midten og framstilte resten av verden som enten underordnet eller uviktig. 

Ved siden av de tolv kartene som brukes som utgangspunkt for tematiske kapitler, trekker Brotton inn andre samtidige kart som eksempelmateriale. Slik får vi ikke bare innblikk i mentalitetshistorie i ulike perioder, men også i sider ved om kartografi og karttegning. Boka er rikt illustrert, med fargebilder av alle de mest sentrale kartene som diskuteres. Hovedpersonene i framstillingen er kartene selv, og i den grad de er kjent, geografer og karttegnere. Deres virke griper ofte inn i begivenheter i samtiden, fordi de arbeidet på oppdrag fra mennesker med makt og fordi kunnskapen de produserte ble brukt av maktmennesker eller kunne være en trussel for dem. Det er både spennende og lærerikt å lese om hvordan geografisk kunnskap og tilgang på gode kart har vært av økonomisk, politisk og militær betydning fra middelalderen og fram til våre dager. Brotton er professor i renessansehistorie ved Queen Mary universitetet i London, og dybdekunnskapen og engasjementet som ligger til grunn for kapitlene om de store oppdagelsene og utviklingen av verdenshandelen i tidlig nytid, gjorde at jeg likte disse delene av boka særlig godt.

Det at boka tar utgangspunkt i tolv historiske kart er en av dens styrker, fordi det gjør framstillingen konkret og kildenær. Det gjør imidlertid også at boka kan minne litt om en essaysamling. Kapitlene kan godt leses hver for seg og i en annen rekkefølge enn det forfatteren har tenkt. Slik sett er tittelens påstand om at dette er en verdenshistorie vel ambisiøs. Det er en historie om tolv kart fra ulike tider og ulike steder, og det samfunnet de speiler. Til tross for et kapittel om kinesisk karttegning på 1300-tallet og et om al-Idrisis verdenskart, så er den også først og fremst konsentrert om vestlig karttradisjon. Det er vel egentlig helt greit, all den tid det er denne tradisjonen som ligger til grunn for de kartene vi bruker i dag, men i og med at Brottons uttalte siktemål er like mye mentalitetshistorisk som vitenskapshistorisk, hadde det vært spennende med flere perspektiver fra andre deler av verden også.


Til tross for at essaypreget gjorde leseopplevelsen litt ujevn, lærte jeg mye om både kart og historie fra Brottons bok, men det viktigste og mest spennende var innsikten i hvordan kart ikke bare er avbildninger av verden, men hvordan de bevisst og ubevisst formidler en fortelling om verden, som ofte har ideologiske, økonomiske, politiske eller religiøse dimensjoner. Etter å ha lest denne boka blir et kart aldri bare et kart igjen, og det er grunn nok til å anbefale den på det varmeste.