fredag 16. januar 2015

Game of Thrones og historie


Nordeuropeiske føydalfyrster, dekadente bysantinere, grusomme mongoler og Hadrians mur? Hva er de historiske forbildene for Game of Thrones. Video: Oppsummering av Game of Thrones sesong 1.


En oppdatert versjon av denne saken er publisert på Aftenposten.no i forbindelse med premieren på sesong 5. Den har masse fine bilder og et kart.

Mange gleder seg til at sesong fem av HBO serien Game of Thrones kommer i april i år. I mellomtiden kan vi korte tiden med sesong fire, som sendes på NRK i vinter. Serien, basert på George R.R. Martins bøker, spiller seg ut i en fantasiverden som teknologisk og materielt har fellestrekk med middelalderen i vår egen verden. Vi møter en rekke folk, land og riker med ulik kultur, natur og styresett. Noe av det som fasciner med fantasysjangeren er muligheten til å drømme fram andre verdener. Både Martin og serieskaperne er tydelig inspirert både av mangfoldet i vår egen verden, og av en del sjangertypiske trekk i fantasylitteraturen. Her kommer noen uhøytidelige tanker om historiske paralleller og inspirasjonskilder. Jeg liker serien og bøkene godt, men kan vel egentlig mer om historie enn om Game of Thrones og fantasy, så fansen får heller unnskylde eventuelle misforståelser og bruke kommentarfeltet til å rette dem.

Den delen av verden vi har møtt så langt, er delt i kontinentene Westeros og Essos. Handlingen i Westeros har til nå har utspilt seg fra King's Landing, plassert i vennlig middelhavsklima omtrent midt på kontinentet, til det mer nordiske Winterfell, nær den store muren som skiller de siviliserte "sju kongedømmene" fra det barbariske landet nord for muren, befolket delvis av hardføre "villmenn", delvis av grusomme, udøde hvitvandrere som få tror eksisterer og færre har sett.

Muren
For å starte i nord, så kjenner vi til flere store forsvarsmurer, bygd av mektige riker for å forsvare seg mot grupper utenfor statsdannelsen. De første kinesiske forsvarsmurene går tilbake til Vår- og høstperioden (770-481 før vår tidsregning), og under Qin-dynastiet (220-206 fvt), som ga navn til Kina, startet man store murprosjekter langs nordgrensen. De delene av muren som vi oftest ser bilder av i dag, flott oppmurt i stein, ble bygd under Ming dynastiet (1368–1644). En langt mindre kjent mur, kalt Gorgan-muren, ble bygd av persiske herskere av sasanidedynastiet (226-651) fra østkysten av Det kaspiske hav, og nesten 200 kilometer østover til fjellene i dagens Nord-Iran. Jeg tipper likevel at de mest direkte forbildene for den store ismuren i Game of Thrones må være den romerske grensen i Europa, og særlig Hadrians mur og Den antoninske muren, som ble bygd på 100-tallet av romerne som beskyttelse mot pikterne som bodde i dagens Skottland, etter mislykkede forsøk på å legge området under seg. Begge murene strakte seg fra kyst til kyst, på de to stedene der øya Storbritannia er på det smaleste. Villmennene nord for muren i Game of Thrones, ofte med rødt hår, og løst organisert i en slags stammesamfunn, vekker jo også heller assosiasjoner til krigerske keltiske eller germanske stammer ved Romerrikets grenser heller hestenomader på steppene i Asia. En artig detalj nord for muren var ellers at det viser seg at forseggjorte våpen av stein, lik spyd, dolker og pilspisser fra siste del av yngre steinalder, er de eneste som duger mot de fryktede hvitvandrerne.
Fra Hadrians mur.  Foto: UiB / AHKR

Som de romerske grensemurene, og for den del de kinesiske og persiske, er nordvollen i Game of Thrones beskyttet av en serie større og mindre festninger. I Game of Thrones er målet med muren helt klart å skape et absolutt skille mellom sivilisasjon og barbari. Virkelighetens murer var ikke der egentlig for å hindre kontakt, men for å regulere den til steder der den kunne skattlegges og kontrolleres. Nordvollen i Game of Thrones er altfor dårlig bemannet og altfor lang til å kunne stå i mot en større invasjon. I serien er det fordi det mangler folk og penger. Slik var det imidlertid med de historiske forsvarsmurene også. De kunne knapt stoppe en større hær, men de kunne holde unna mindre grupper, som eller kunne tenkes å angripe landsbyer og gårder innenfor grensene, og de kunne forsinke eventuelle angrep og lede dem mot steder hvor de var mulige å møte med hærstyrker fra områdene bak muren.

Den store muren nord i Westeros er bygd for lenge siden, da kongene var mektigere og menneskene bedre enn de er i dag. Dette nedgangsmotivet er vanlig i fantasylitteraturen, tenk bare på Ringenes herre, der ringens brorskap vandrer gjennom en verden som engang var styrt av vise og mektige konger, i et Nordrike som ikke lenger finnes. Sørriket Gondor er bare en skygge av det det en gang var. Det er ikke spesielt vågalt å knytte dette motivet til fortellingen om Romerrikets nedgang, der vestlig historieskrivning etter Edward Gibbon trakk opp et bilde av hvordan dårlige herskere og en dekadent og svak befolkning hadde latt det sterke Vestriket gå under, mens degenererte etterkommere styrte restene i form av Bysants. Denne framstillingen er naturligvis historisk ytterst tvilsom, men er et godt utgangspunkt for heltefortellinger, fra Prins Valiant til diverse postapokalyptiske filmer. Ideen om at fortidas mennesker var bedre og sterkere enn de som lever i dag er også gammel. Vi finner den for eksempel i den greske dikteren Hesiods forestilling om at verden har gått gjennom en gull-, en sølv-, og en bronsealder, samt en heltetid, før den harde og fattigslige jernalderen han og hans samtidige må leve i. Antikkens grekere mente at de mykenske festningene fra slutten av bronsealderen, med sine murer bygd av kolossale steinblokker, umulig kunne være bygd av mennesker.

Muren i Game of Thrones bemannes av Nattens voktere, en gruppe soldater som har viet livet sitt til denne oppgaven. Vokterne må leve i sølibat, og har ikke personlig eiendeler. Enkelte voktere kommer fra samfunnets øverste lag, så som John Snow, uekte sønn av Ned Stark, føydalherren som styrer over de nordlige områdene fra Winterfell. Dette minner om middelalderens militære munkeordener, hvorav tempelridderne var den mest kjente, som blant annet rekrutterte yngre sønner fra adelen, som ikke hadde utsikter til arv. Nattens voktere rekrutterer imidlertid også blant kriminelle som slik kan unngå straff. Slik praksis kjenner vi blant annet til når det skulle rekrutteres skipsmannskap til farlige oppdagelsesreiser og nybyggere til kolonier i den nye verden.

De sju kongedømmene
Mesteparten av Westeros kalles for De sju kongedømmene, selv om landet nå er samlet under én konge. Det er ikke veldig dristig å hevde at dette er inspirert av de angelsaksiske kongedømmene som styrte England etter at romerne trakk seg ut, og fram til vikingene og senere normannerne kom på 900- og 1000-tallet. Tallet på kongedømmer varierte i virkeligheten over tid, men disse er også kjent som "De sju".

De sju kongedømmene er styrt etter en slags føydalmodell, hvor fyrster som er eneveldige innenfor sitt distrikt, sverger troskap til en overkonge i King's Landing. Både på lokal- og på sentralnivå er fyrsteverdigheten arvelig. Det er et klart skille mellom en adel og allmue i rettigheter og status. Fyrstene har sine egne hærer, og fører krig mot hverandre. Under seg har de lavadelige vasaller som er bundet til dem gjennom tilsvarende bånd som de har til kongen. Her må Martin ha hentet inspirasjon fra europeisk høymiddelalder, hvor lokale og regionale fyrster hersket på vegne av konge eller keiser, som igjen i prinsippet hadde sin makt fra Gud.

Forbilde for King's Landing og huset Tagaryen? Bilde: UiB / AHKR
Kongen over Westeros i det handlingen i Game of Thrones starter er den forfyllede Robert Baratheon. Han kom til makten i et opprør mot dynastiet Tagaryen, som hadde hersket over Westeros i flere hundre år, etter at de invaderte landet med en hær støttet av drager. På jakt etter historiske motiver er huset Tagaryen mer spennende enn Robert. De er et dynasti av erobrere utenfra, for eksempel som de hellenistiske arvtagerne etter Aleksander den Store i Egypt og Midtøsten. De er sterkt preget av inngifte og innavl for å holde blodet rent. Det kjenner vi både fra Ptolemaierne i Egypt og fra europeiske fyrstehus på 1700- og 1800-tallet. Både hoffet i King's landing og selve palasset og byen, som den enkle krigeren Robert har arvet fra sine forgjengere, leder tankene hen mot Det bysantinske riket, med innviklet byråkrati og komplisert hoffseremoniell, med den monumentale hovedstaden
Konstantinopel.


På den andre siden
Som vår verden har George Martins fantasiverden sitt Middelhav, men her skiller det Westeros i vest fra Essos i øst, heller enn Europa i nord fra Afrika i sør. Langs kysten finner vi en serie av fri byer, styrt av byråd dominert av kjøpmenn. Byene handler i slaver, krydder, tekstiler og andre luksusvarer, og er et fristed for sjørøvere samt flyktninger fra Westeros. Her må det ligge inspirasjon både fra de republikansk styrte italienske handelsbyene som Venezia og Genoa i senmiddelalderen og renessansen, fra deres handelspartnere i Midtøsten som levde av handel med varer fra India og Kina, og fra de såkalte Barbareskstatene fra Marokko i vest til Libya i øst på 1700- og tidlig 1800-tall, som fanget og solgte slaver, og som drev som sjørøvere på Middelhavet.

Det siste eksempelet jeg trekke fram er naturligvis Dothrakiene, rytterfolkene som lever på steppene øst for de frie byene. Dothrakiene lever av hestemelk og hestekjøtt, og er dyktige ryttere og fryktelige krigere.

Et av forbildene for Dothrakiene er selvsagt mongolene, som under Genghis Khan la under seg det meste av Eurasia på 1200-tallet. Et annet er hunerne, som herjet fra Kina i øst til dagen Frankrike i Vest på 400-500 tallet. Begge grupper var nomadefolk, hvor nesten alle voksne menn var soldater. Ved hjelp av hestene sine kunne de bevege seg raskt og langt, og de var lite avhengige av forsyninger. Både hunerne og mongolene skapte store problemer for statene de gikk til krig mot, og vant over mange av dem. De var beryktet for sin fryktløshet og grusomhet. Mongolene skapte forøvrig et rike etter erobringene som gjorde det mulig å reise trygt fra Midtøsten til Kina, slik blant annet Marco Polo gjorde.

Daenerys Tagaryen gifter seg med en dothrakifyrsten Drogo, og blir selv hersker over stammen hans etter at han dør. Selve fortellingen om Daenerys og Khal Drogo er muligens inspirert av hunerkongen Attila, som på et tidspunkt var forlovet med en romersk prinsesse (bryllupet ble aldri noe av), og hvis senere bryllup med en germansk prinsesse er skildret av den romerske diplomaten Priscus.

Slik ville det vært mulig å fortsette, men Game of Thrones  utspiller seg altså i en verden som er en fest av historiske forbilder og motiver, ispedd en god dose magi og noen overnaturlige vesener, og formidlet gjennom en spennende historie.

Flere historiske paraleller og inspirasjonskilder? Bruk kommentarfeltet:

fredag 2. januar 2015

Arno Peters og det "rettferdige" verdenskartet


Arno Peters verdensatlas (2002-utgaven)
Bilde: Amazon.com
De fleste av oss lærer tidlig at verden ikke er rettferdig. Mange prøver å gjøre noe med det, dessverre uten at det endrer så mye på det store bildet. Historikeren og kartografen Arno Peters (1916-2002) gikk lenger enn de fleste, og prøvde å endre selve verdenskartet, men fikk erfare sannheten i filosofen Alfred Korzybskis ord: "kartet er ikke det samme som terrenget".

Kart er nemlig avbildninger av terreng. Jorda er som kjent omtrent kuleformet. De fleste bilder er todimensjonale. Derfor er det umulig å lage kart som viser terrenget nøyaktig, hvis man da ikke gjør kartet kuleformet, og lager en globus. På kart med stor skala (som altså viser et lite område), er ikke problemet så stort for daglige og praktiske formål, men prøv å brette ut et appelsinskall, så forstår du problemet med å lage et nøyaktig verdenskart. Siden antikken har kartografer forsøkt å utvikle kartprojeksjoner som løser dette problemet på en best mulig måte. De fleste projeksjonene forsøker å balansere hensyn mellom å gjengi form, flate og vinkler på en mest mulig korrekt måte.

Mercators kart fra 1569. Bilde: Wikipedia

Projeksjonen som kanskje tydeligst har formet vår måte å se verden på ble utviklet av Gerardus Mercator (1512-94). Mercator fant ut at hvis han holdt avstanden mellom meridianene (de loddrette linjene på kartet, som viser avstand på øst-vest aksen) konstant, men gradvis økte avstanden mellom breddegradene ettersom kartet gikk mot polpunktet, fikk han et kart som gjorde det mulig for sjøfolk å trekke opp kursen fra alle punkter på kartet til alle andre, som en rett linje. Dette gjorde det mulig å navigere sikkert i farvann hvor en ikke var kjent og hvor en ikke hadde land i sikte, og var en avgjørende del av teknologien som gjorde det mulig for europeiske sjøfolk å legge verdenshavene under seg på 1600-1800-tallet, og for den del for fly å krysse verdenshavene før satellittnavigasjon ble tilgjengelig. Problemet med Mercators projeksjon er at avstander blir dramatisk fortegnet: Ved polene løper meridianene på den virkelige jordkloden sammen i ett punkt. På Mercators kart er øst-vest aksen like lang ved polene som ved ekvator. Det betyr at jo lenger nord og sør en kommer på kartet, desto mer overdrevne blir avstandene. På denne måten ser Grønland like stort ut som Afrika, mens kontinentet ved ekvator i virkeligheten har et areal som er nesten 15 ganger større enn øya i det høye nord. Mercatorprojeksjonen, sammen med varianter og moderniseringer av den, er fortsatt blant de mest populære av de mange tusen som finnes, fordi den fortsatt er nyttig for sjøfolk og flygere som trenger en backup hvis satellitteknologien svikter, og fordi den gjør det mulig å zoome fra verdensnivå til lokalnivå på elektroniske kart uten at steder forskyver seg i forhold til hverandre.

Denne posten skulle ikke handle om Mercator, men om hans kritiker Arno Peters. Peters var utdannet historiker. Han var overbevist sosialist, og hadde blitt berømt og beryktet for sin Synkronoptiske Verdenshistorie (1952), der han framstilte verdenshistorien som en 16 meter lang tidslinje, hvor alle deler av verden fikk like mye plass. Verket, som han lagde sammen med sin første kone Anneliese, var på den ene siden en reaksjon mot vekten på europeisk og vestlig historie som hadde preget historieskrivningen før andre verdenskrig. Dette fikk Peters mye ros for. På den andre siden forsøkte han å skrive et historieverk som kunne brukes både i Øst- og Vest-Tyskland, og han lot sine egne politiske tolkninger av historiske begivenheter framstå som fakta. Resultatet var at et i utgangspunktet flott og innovativt historieverk ble en skandale (finansieringen kom delvis fra amerikanske okkupasjonsmyndigheter, som ikke var veldig lykkelige over den politiske vinklingen). Verket kom aldri forbi sensuren i Øst-Tyskland og ble og lite brukt i Vest-Tyskland.

For Peters (og andre kritikere) var det ikke bare et problem at historiebøkene viet uforholdsmessig mye plass til Europa. Han mente også at tradisjonelle verdenskart, med mercatorprojeksjonen som fremste eksempel, også framstilte verden på en måte som favoriserte det rike og mektige nord. Våre kart viser så godt som alltid nord øverst. Det er en tradisjon vi overtok fra greske geografer via Ptolemaios Geografi, som ble gjenoppdaget på 1400-tallet. Men selv om det er tradisjon, så må det ikke nødvendigvis være slik. Arabiske kart i middelalderen viste for eksempel sør øverst, og mange kristne kart plasserte Edens hage og Det hellige land på toppen. Jeg har selv lekt meg med å snu på kart i Globalhistorisk Atlas, og syns det kan være en grei måte å fri seg fra vante måter å se verden på. Men rent bortsett fra at det er vanskelig og unødvendig å endre en flere hundre år gammel velfungerende tradisjon, så finnes det gode praktiske grunner til plassere nord øverst. Det er der de største landmassene er, så det er fornuftig å gi dem den mest iøynefallende plassen. Videre er Greenwich, like ved London, plassert i midten, langs nullmeridianen. En meridian er en tenkt linje fra pol til pol, som blir brukt som utgangspunkt for å beregne posisjon langs øst-vest aksen. I dag er Greenwich-meridianen enerådende, men det reflekterer Storbritannias maktstilling på 1700- og 1800 tallet. Opprinnelig konkurrerte den blant annet med meridianer blant annet i Madrid, Paris, Roma og Oslo(!). Fra et kartografisk synspunkt ville det ikke vært noe i veien for å plassere meridianen i Øst-Asia, og man kunne like godt delt verdenskartet i Atlanterhavet som i Stillehavet.

Verdenskart basert på satellittbilder fra Nasa og
Gall-Peters projeksjonen. Bilde: Wikipedia
Dette er imidlertid sidespor, for det var verken retningen eller meridianen Peters ville forandre, men framstillingen av jordas overflate. I 1973 lanserte han sin egen kartprojeksjon (høyre), som i følge ham selv framstilte alle flater likt, slik at ulike deler av verden framstod med riktig størrelsesforhold. På denne måten mente han at verden ble mer rettferdig framstilt, og folk og land i sør fikk sin rettferdige plass og oppmerksomhet. Til å begynne med brydde ikke kartografer seg så mye om dette, men hjelpeorganisasjoner og andre med interesser i utviklingspolitikk syntes det var en strålende idé. UNESCO, Oxfam, Kirkenes Verdensråd, Church Aid (Kirkens Nødhjelps søsterorganisasjon) var blant de som begynte å bruke kartet.

Kanskje kunne det ha sluttet der, hvis Peters hadde nøyd seg med å se på kartet sitt som en øyeåpner og oppmerksomhetsskaper, men det var han ikke fornøyd med. Han mente at hans eget kart var bedre enn alle andre kart, ikke bare i at det, slik han så det, var mer rettferdig, men også fordi det var mer nøyaktig. Etter å ha gitt ut sitt eget verdensatlas i 1983 fikk han omsider kartografenes oppmerksomhet, og også harme rettet mot seg.

Noen av de vektigste punktene i kritikken var som følger:

Verdenskart basert på satellittbilder fra Nasa  og
Robinson projeksjonen. Bilde: Wikipedia
-Peters framstilte det som om Mercator projeksjonen var enerådende. Det er ikke riktig. Den har viktige styrker, men kartografene hadde lenge kritisert den for den svakhetene den har, ikke minst for å framstille kart over hele verden. Det fantes en rekke andre projeksjoner som bedre gjenspeilet flateinnhold, for eksempel Arthur Robinsons fra 1963 (venstre), som jo absolutt må sies å sette områdene rundt ekvator i sentrum, og som med sin ellipseform gir bedre inntrykk av jordas kuleform.

-Peters projeksjon viser heller ikke alle flater likt. Den er mest nøyaktig rundt 45 grader nord og sør, ironisk nok for eksempel i Peters hjemland Tyskland og i USA, mens den er mer unøyaktig rundt ekvator, hvor mange av de fattige og folkerike landene Peters ville framheve ligger, og ved polene. Avstandene stemmer også bare ved 45 grader, og da i øst-vest retning.

Kart hvor land har fått størrelse etter innbyggertall.
© Worldmapper.org
-Er det egentlig slik Peters foreslo, at areal er mål på rettferdighet? Hva er det som gjør hans kart rettferdig? Hva med befolkning (høyre), eventuelt befolkningstetthet. Er det rettferdig at Hong Kongs sju millioner innbyggere nesten ikke synes på kartet, mens Papua Ny-Guinea, med omtrent like mange innbyggere er tydelig synlig på verdenskartet.

-Verst var det kanskje at projeksjonen ikke var original. Den var identisk med en foreslått av den skotske presten og amatørastronomen James Gall (1808-1895) i 1855. Vi får vel tro at Peters kom på samme ide som Gall uten å kjenne arbeidet hans, men han var ikke ivrig etter å innrømme at Gall var først ute, og det tjente ham knapt til ære. I dag kalles projeksjonen Gall-Peters, for også å reflektere Galls arbeid.

Bilde: Hemamaps.com
Som forsøk på å gjengi verden mer nøyaktig eller rettferdig tas Gall-Peters projeksjonen knapt alvorlig lenger, men den er en spennende påminnelse om at kart ikke er objektive, nøytrale eller sanne, men at de er avbildninger med styrker og svakheter som reflekterer både hvordan jorda ser ut og hvem som tegnet kartet. Se for eksempel dette Mercatorkartet fra Australske Hemamaps, hvor Asia er i midten og sør opp. Vi nordmenn blir bokstavelig talt marginalisert, men sett fra "Down Under" gir det mening, og det er ikke mer riktig eller galt enn andre kart.


Peters-kartet vakte sterke følelser, men er også et takknemlig offer for satire, særlig av overdreven politisk korrekthet, men også av vante forestillinger. Til slutt i denne posten vil jeg gjerne dele denne snutten fra West Wing, sesong 2, episode 16, hvor den fiktive "Organization of Cartographers for Social Equality" forsøker å overtale presidentens stab til å gå inn for Gall-Peters projeksjonen i amerikanske skoler og offisielle publikasjoner. Her er det to verdensbilder som kolliderer, bokstavelig talt. God fornøyelse!



Bibliografi:

Jeremy Brotton,  2013. A History of the World in 12 Maps. Penguin, London.

Monmonier, Mark S, 1995. Drawing the line: Tales of maps and cartocontroversy. Henry Holt & Co., New York.

Monmonier, Mark, 2004. Rhumb Lines and Map Wars: A Social History of the Mercator Projection. Chicago: The University of Chicago Press.

Peters, Arno, 1983. The New Cartography. Friendship PressNew York

Robinson, Arthur H., 1985. "Arno Peters and his new cartography." The American Cartographer 12.2: 103-111.