Google Earth, programmet som lar deg se satellittbilder fra hele verden helt gratis, har forandret arkeologifaget i løpet av de siste årene. Før var flyfoto og satellittbilder dyre og måtte spesialbestilles. For mange deler av verden fantes det ikke slikt til sivil bruk i det hele tatt. Nå inneholder et hvilket som helst arkeologisk foredrag høyoppløselige satelittbilder. Særlig i tørre deler av verden, der det er lite vegetasjon, og i jordbruksområder eller på beitemark, hvor vegetasjonen holdes nede, kan satellittbilder vise detaljerte spor av bosetning, gravanlegg og næring i forhistorisk tid.
Jeg arbeider ofte sammen med arkeologer, og publiserer mye av forskningen min i arkeologiske tidsskrift. Likevel er jeg utdannet som historiker. Jeg tenker ikke så mye over forskjellene til daglig, men jeg mangler både de tekniske ferdighetene, kunnskapen om, for å være ærlig også interessen for materiell kultur som arkeologkollegaene mine har. Vi nærmer oss de samme spørsmålene fra forskjellig utgangspunkt, og jeg tenker at det er helt greit, for da lærer vi forhåpentligvis noe vi ikke kunne fra før. Jeg mener at fagskillet først og fremst er et metodeskille.
De fleste historikere (det finnes unntak) er lite interessert i satellitbilder. Det er dumt, for her har vi materiale som kan si masse om det rommet menneskene i fortida levde livet sitt innenfor. Forleden dag ble jeg minnet om det da jeg satt og lekte i Google Earth.
En av de vanskeligste utfordringene en har når en arbeider med fortida, er å forstå de tegnene som vi sitter med fra de samfunnene vi studerer. Det gjelder uansett faglig bakgrunn og tilnærming. Arkeologen Ian Hodder har pekt på det som kanskje burde være selvsagt, men som vi sjelden tenker over, nemlig at alle slutninger bygger på analogier, det vil si sammenligninger med noe annet. Hodder bruker en steinøks som eksempel. Når arkeologen beskriver gjenstanden hun har funnet som en steinøks, er det fordi hun kjenner den igjen som en øks ut fra sin egen erfaring, eller fordi det finnes folk i samtiden som også bruker steinøkser. Analogien som identifiserer steinøksen er ganske trygg, men vi kunne selvsagt teoretisk forestille oss at fortidens mennesker brukte disse gjenstandene som noe helt annet, for eksempel som rytmeinstrumenter. Når en arbeider med skriftlige kilder er problemet nøyaktig det samme. Historikeren Marianne Storberg har for eksempel vist at vennskapsbegrepet har endret seg ganske mye bare siden 1800-tallet. Hva mente romere eller vikinger med ordene som vi oversetter med vårt begrep "venn". Dette er det naturligvis også folk som har forsket mye på og kan mye om. Poenget er at vi ikke har direkte tilgang til fortida, men må nærme oss den gjennom sammenligninger med vår egen verden eller andre samfunn vi kjenner til.
Jeg tipper jeg ikke er den eneste forskeren som har faglige oppheng. Ett av mine er, av alle ting, en greskspråklig seilingshåndbok fra første århundre etter vår tidsregning. Boka, som heter Det røde havs omseiling (Periplous tes Eruthras Thalasses), er en beskrivelse av landene rundt Rødehavet og det vestlige Indiske hav (engelsk oversettelse her). Forfatteren er ukjent, men hadde tydelig personlig erfaring med å seile og handle i området. Her får en vite hvor, når og hvordan man bør seile, hvem som bor på de forskjellige stedene, hva en kan kjøpe og selge, og hvilke gaver en bør ha med til den lokale herskeren. For snart ti år siden skrev jeg doktoravhandlingen min om hva denne teksten kan fortelle oss om sammenhenger mellom handel og framvekst av statssamfunn, og jeg vender stadig tilbake den. Det gjorde jeg også for noen dager siden, i forbindelse med et foredrag jeg skal holde senere i høst.
Hvordan finner en gode analogier som kan skape berøringspunkt mellom det som skjedde på Rødehavet for to tusen år siden og dagens verden? Det er ikke alltid lett. Det er mye jeg ikke forstår i denne teksten, og det er sikkert en del jeg tror jeg forstår, men egentlig har misforstått.
Drømmen er selvsagt å reise langs kysten av Det indiske hav med et tradisjonelt seilskip. Det er flere grunner til at det neppe kommer til å skje.
Et av de stedene der det faktisk er mulig å trekke direkte linjer fra fortida til vår tid er i beskrivelsene av kystområdene. Topografien langs kystene er så godt som uforandret. De første pålitelige sjøkartene, portolanerkartene, ble utviklet i middelhavsområdet på 1200-tallet. Før det, og for de fleste deler av verden også lenge etter, var sjøfolk avhengige av egen erfaring, eller muntlige eller skriftlige beskrivelser fra andre. Periplus er et eksempel på en slik tekst, men det finnes en tradisjon som går helt opp til våre dager. Både britiske og amerikanske myndigheter gir fortsatt ut seilingsbeskrivelser for hele verden. Også med kart var en forresten helt avhengig av seilingsmerker for å avgjøre hvor en var, til det ble utviklet kronometer som var nøyaktige nok til at de kunne brukes ved beregning av lengdegrad. Det skjedde først i siste haldel av 1700-tallet.
Det er gjort mye solid arbeid av oppdagere, geografer og arkeologer, for å identifisere stedene som nevnes i Periplus. Mange av dem kjenner vi helt nøyaktig, og har fått bekreftet gjennom arkeologiske utgravninger, mens andre fortsatt ikke er kjent. Forleden dag satt jeg og la en del av dem inn i Google Earth. Det blir egentlig det samme som å merke dem av på et kart. På Google Earth eller på kartet ser vi verden ovenfra. Det fungerer godt i forhold til å finne steder, men samtidig er det en måte å se verden på som ingen hadde mulighet til før for noen få tiår siden, og som bare har vært alment tilgjengelig de siste ni årene.
Men så slo det meg at det går an å trykke på Street View- (eller bakkevisning-) knappen (den lille mannen oppe i høyre hjørne). Hva skjer da?
Jo, det blir med ett mulig å se kysten slik den alltid sett ut. På den måten kan en se de samme konturene som folk som seilte der for 2000 år siden eller 200 år siden.
I beskrivelsen av kysten av det nordlige Somalia kommer vi for eksempel til stedet som forfatteren av Periplus kalte Elefantodden eller kanskje heller Elefantklippen (akroterion Elefas). Stedet er forsåvidt godt kjent, og heter Ras Fil på arabisk, som betyr det samme. Det har altså aldri egentlig vært noe usikkerhet om hvor dette er, men sett på kartet, rett ovenfra, gir navnet ikke noe mening. Hva skjer med bakkevisning, jo plutselig kan vi se fjellet slik det må ha sett ut, og fortsatt ser ut fra dekket av et seilskip
Tvers over Adenbukta, i dagens Jemen, stuper en 800-meter høy klippe ned i havet. Forfatteren av Periplus kalte den Villsvinet (Syagros). Den er kanskje ikke like klar som elefanten over, men for pasjonerte lesere av Asterix skulle det være mulig å kjenne igjen dyret. Her skal det ha vært en festning og en liten havn, hvor en kunne kjøpe røkelse. De er forøvrig aldri funnet.
Nedenfor er Den brente øya (Katakekaumenes nesos), dagens Jebel Tair, midt mellom Jemen og Eritrea. Når du hadde kommet hit var det trygt å seile inn til den arabiske kysten. Lengre nord var det mange farlige rev, og fiendtlig innstilte innbyggere.
Slik er det bare å fortsette. Det burde kunne være nyttig i andre sammenhenger enn seilingsbeskrivelser også. Beskrivelser av slag, reisebeskrivelser, identifisering av historiske stedsnavn er noen av mulighetene som faller meg inn.
Jeg arbeider ofte sammen med arkeologer, og publiserer mye av forskningen min i arkeologiske tidsskrift. Likevel er jeg utdannet som historiker. Jeg tenker ikke så mye over forskjellene til daglig, men jeg mangler både de tekniske ferdighetene, kunnskapen om, for å være ærlig også interessen for materiell kultur som arkeologkollegaene mine har. Vi nærmer oss de samme spørsmålene fra forskjellig utgangspunkt, og jeg tenker at det er helt greit, for da lærer vi forhåpentligvis noe vi ikke kunne fra før. Jeg mener at fagskillet først og fremst er et metodeskille.
De fleste historikere (det finnes unntak) er lite interessert i satellitbilder. Det er dumt, for her har vi materiale som kan si masse om det rommet menneskene i fortida levde livet sitt innenfor. Forleden dag ble jeg minnet om det da jeg satt og lekte i Google Earth.
En av de vanskeligste utfordringene en har når en arbeider med fortida, er å forstå de tegnene som vi sitter med fra de samfunnene vi studerer. Det gjelder uansett faglig bakgrunn og tilnærming. Arkeologen Ian Hodder har pekt på det som kanskje burde være selvsagt, men som vi sjelden tenker over, nemlig at alle slutninger bygger på analogier, det vil si sammenligninger med noe annet. Hodder bruker en steinøks som eksempel. Når arkeologen beskriver gjenstanden hun har funnet som en steinøks, er det fordi hun kjenner den igjen som en øks ut fra sin egen erfaring, eller fordi det finnes folk i samtiden som også bruker steinøkser. Analogien som identifiserer steinøksen er ganske trygg, men vi kunne selvsagt teoretisk forestille oss at fortidens mennesker brukte disse gjenstandene som noe helt annet, for eksempel som rytmeinstrumenter. Når en arbeider med skriftlige kilder er problemet nøyaktig det samme. Historikeren Marianne Storberg har for eksempel vist at vennskapsbegrepet har endret seg ganske mye bare siden 1800-tallet. Hva mente romere eller vikinger med ordene som vi oversetter med vårt begrep "venn". Dette er det naturligvis også folk som har forsket mye på og kan mye om. Poenget er at vi ikke har direkte tilgang til fortida, men må nærme oss den gjennom sammenligninger med vår egen verden eller andre samfunn vi kjenner til.
Jeg tipper jeg ikke er den eneste forskeren som har faglige oppheng. Ett av mine er, av alle ting, en greskspråklig seilingshåndbok fra første århundre etter vår tidsregning. Boka, som heter Det røde havs omseiling (Periplous tes Eruthras Thalasses), er en beskrivelse av landene rundt Rødehavet og det vestlige Indiske hav (engelsk oversettelse her). Forfatteren er ukjent, men hadde tydelig personlig erfaring med å seile og handle i området. Her får en vite hvor, når og hvordan man bør seile, hvem som bor på de forskjellige stedene, hva en kan kjøpe og selge, og hvilke gaver en bør ha med til den lokale herskeren. For snart ti år siden skrev jeg doktoravhandlingen min om hva denne teksten kan fortelle oss om sammenhenger mellom handel og framvekst av statssamfunn, og jeg vender stadig tilbake den. Det gjorde jeg også for noen dager siden, i forbindelse med et foredrag jeg skal holde senere i høst.
Hvordan finner en gode analogier som kan skape berøringspunkt mellom det som skjedde på Rødehavet for to tusen år siden og dagens verden? Det er ikke alltid lett. Det er mye jeg ikke forstår i denne teksten, og det er sikkert en del jeg tror jeg forstår, men egentlig har misforstått.
Drømmen er selvsagt å reise langs kysten av Det indiske hav med et tradisjonelt seilskip. Det er flere grunner til at det neppe kommer til å skje.
Et av de stedene der det faktisk er mulig å trekke direkte linjer fra fortida til vår tid er i beskrivelsene av kystområdene. Topografien langs kystene er så godt som uforandret. De første pålitelige sjøkartene, portolanerkartene, ble utviklet i middelhavsområdet på 1200-tallet. Før det, og for de fleste deler av verden også lenge etter, var sjøfolk avhengige av egen erfaring, eller muntlige eller skriftlige beskrivelser fra andre. Periplus er et eksempel på en slik tekst, men det finnes en tradisjon som går helt opp til våre dager. Både britiske og amerikanske myndigheter gir fortsatt ut seilingsbeskrivelser for hele verden. Også med kart var en forresten helt avhengig av seilingsmerker for å avgjøre hvor en var, til det ble utviklet kronometer som var nøyaktige nok til at de kunne brukes ved beregning av lengdegrad. Det skjedde først i siste haldel av 1700-tallet.
Det er gjort mye solid arbeid av oppdagere, geografer og arkeologer, for å identifisere stedene som nevnes i Periplus. Mange av dem kjenner vi helt nøyaktig, og har fått bekreftet gjennom arkeologiske utgravninger, mens andre fortsatt ikke er kjent. Forleden dag satt jeg og la en del av dem inn i Google Earth. Det blir egentlig det samme som å merke dem av på et kart. På Google Earth eller på kartet ser vi verden ovenfra. Det fungerer godt i forhold til å finne steder, men samtidig er det en måte å se verden på som ingen hadde mulighet til før for noen få tiår siden, og som bare har vært alment tilgjengelig de siste ni årene.
Men så slo det meg at det går an å trykke på Street View- (eller bakkevisning-) knappen (den lille mannen oppe i høyre hjørne). Hva skjer da?
Jo, det blir med ett mulig å se kysten slik den alltid sett ut. På den måten kan en se de samme konturene som folk som seilte der for 2000 år siden eller 200 år siden.
I beskrivelsen av kysten av det nordlige Somalia kommer vi for eksempel til stedet som forfatteren av Periplus kalte Elefantodden eller kanskje heller Elefantklippen (akroterion Elefas). Stedet er forsåvidt godt kjent, og heter Ras Fil på arabisk, som betyr det samme. Det har altså aldri egentlig vært noe usikkerhet om hvor dette er, men sett på kartet, rett ovenfra, gir navnet ikke noe mening. Hva skjer med bakkevisning, jo plutselig kan vi se fjellet slik det må ha sett ut, og fortsatt ser ut fra dekket av et seilskip
 |
| Kapp Elefas / Ras Fil, Somalia. (c) Google og rettighetshavere. |
 |
| Syagros / Ras Fartak, Jemen. (c) Google og rettighetshavere. |
Nedenfor er Den brente øya (Katakekaumenes nesos), dagens Jebel Tair, midt mellom Jemen og Eritrea. Når du hadde kommet hit var det trygt å seile inn til den arabiske kysten. Lengre nord var det mange farlige rev, og fiendtlig innstilte innbyggere.
 |
| Jebel al-Tair, Jemen. (c) Google og rettighetshavere. |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar