Denne posten er også publisert på BT Innsikt. Følg meg og mange forskerkolleger, som blogger der fram til januar 2015.
Har du opplevd at du kommer i snakk med folk du aldri har møtt før, og så viser det seg at dere har felles kjente. Kanskje det skjer i utlandet eller et sted i Norge du aldri har vært før. ”Det er en liten verden” sier dere, og så tenker du at dette var jo et pussig tilfelle, men egentlig handler det mer om statistikk enn om tilfeldigheter. Faktisk er det slik at du kjenner så mange andre, som igjen har så store kontaktnett, at det finnes ganske mange forbindelser der ute, det er bare ikke så ofte du blir oppmerksom på det.
Psykologer mener at de fleste av oss kan holde styr på rundt 2000 mennesker, med ansikt og hvor de hører til, for eksempel ekspeditøren du møter jevnlig på bensinstasjonen, men ikke egentlig kjenner. Gjennomsnittlig har vi rundt 500 bekjente, som også uten videre vet hvem vi er. Hvis jeg er som andre, og kjenner 500 andre, som hver igjen kjenner 499 i tillegg til meg, så har vi et samlet nettverk på nesten 250.000. Det tilsvarer omtrent innbyggertallet i Bergen. I teorien burde vi stå i forbindelse med alle andre på jorda i løpet av fire ledd. Slik er det selvsagt ikke, fordi veldig mange vil gå igjen som felles kjente hos mange av personene i nettverket. Det er derfor vi svært ofte vil ha felles kjente med folk vi ikke har møtt før, selv om vi som regel aldri oppdager det. I alle fall ikke før Facebook og LinkedIn begynte å fortelle oss hvem vi kanskje også kjenner, ut fra de vi allerede har på kontaktlistene våre.
Både forfattere og forskere har lenge lekt med tanken på hvordan vi på denne måten er i indirekte forbindelse med alle andre på jorda, og dette var utgangspunktet for et av de mest berømte psykologiske eksperimentene som er gjort. I 1967 publiserte Stanley Milgram og kollegene hans ved Harvard Universitetet resultatene av en studie, hvor de sendte brev til tilfeldig valgte personer på landsbygda i USA. Mottagerne ble bedt om å sende en beskjed til en navngitt person i Cambridge, Massachusetts. Det dreide seg om konen til en student ved universitetet, som altså ikke var spesielt kjent på noe vis. Forsøkspersonene ble bedt om å ikke forsøke å kontakte målpersonen direkte, dersom de da ikke tilfeldigvis kjente henne fra før, men heller sende oppgaven videre til noen de kjente, som de mente det var mer sannsynlig at hadde kontakt med målpersonen. I det første eksperimentet ble det sendt ut 160 brev, og 44 nådde fram. De hadde vært innom mellom alt mellom to og ti mellomledd. Medianverdien, det vil si det vanligste antallet, var fem mellomledd før brevet kom fram. Målpersonen ble altså nådd i sjette ledd. Dermed var begrepet six degrees of separation født (som også er tittelen på en film fra 1993), som et uttrykk for en liten og sammenvevd verden.
 |
| Cyanide og Happines forstår hva "six degrees of separation" kan bety i praksis. Delt med tillatelse. |
Det har vært gjort flere forsøk på å rekonstruere resultatene til Milgram og kollegaene hans, med varierende suksess, men antallet forbindelser er ikke så viktig i seg selv. Det studien viste er det som Milgram beskrev som et ”small-world” nettverk. Et nettverk hvor hver enkelt del, eller node som det kalles, av nettverket ikke nødvendigvis har så mange forbindelser, men hvor hver enkelt node ganske enkelt kan nå hele nettverket via andre noder. Et eksempel på et slikt nettverk er flyruter. Fra Bergen er det et begrenset antall forbindelser, men vi trenger ikke gjøre mange mellomlandinger for å nå hele verden. Dette er en helt annen form for nettverk enn jernbanen, hvor vi må innom mange stasjoner for å komme til andre deler av jernbanenettet.
Selv er jeg historiker, ikke psykolog. Hvordan kan resultatene til Milgram og andre nettverksforskere kaste lys over prosesser i fortida? Jo, nettverksanalyse gir både redskap til å undersøke kontakter mellom mennesker og steder i fortida, og modeller som kan hjelpe oss å forklare disse kontaktene. Migrasjon, spredning av teknologi, handelsvarer, religion, sykdommer og så videre kan forklares ved hjelp av nettverksmodeller, og i tilfeller der vi har begrenset kildemateriale, det gjelder særlig innenfor arkeologifaget og eldre historie, kan nettverksmodeller hjelpe oss å si noe om hvordan vi kan regne med at de kildene vi har passer inn i en større sammenheng. Noe jeg selv syns er særlig spennende med nettverksstudier, er at de gjør det mulig å se etter mønstre som ligger utenfor eller nedenfor det som statsapparatet har fanget opp eller påvirket. Gjennom å se på sosiale nettverk i gammel tid kommer vi nærmere det vi med et moderne ord kaller for sivilsamfunnet, som mange samfunnsvitere vil mene rett og slett ikke eksisterte i gammel tid. Sammen med kollega Håkon Teigen driver jeg et forskningsprosjekt hvor vi ser på betydningen av sosiale nettverk i den romerske verden. Et moderne og tragisk eksempel på hvor viktige og sterke slike nettverk kan være er situasjonen i Syria og Irak i dag, hvor staten, der alle i teorien var likeverdige borgere selv om det nok ikke var slik i praksis, bryter sammen, og andre og eldre former for gruppetilhørighet, så som stamme og religion, tar over.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar