Globalhistoriske klassikere: Peters synkronoptiske verdenshistorie (1952)

Peters Synchronoptische Weltgeschichte, Universum Verlag, Frankfurt a. M., 1952. Foto: Magnus Halsnes

Som regel er en bok bare en bok: Ark med bokstaver mellom stive eller myke permer, for meg gjør tekst på et lesebrett egentlig samme nytten.

Noen ganger er en bok en visuell opplevelse på grunn av bilder, typografi og layout.

En sjelden gang treffer man på en bok som bryter forventningene våre til hva en bok skal være, og som utfordrer brukeren, for i dette tilfellet passer det ikke helt med leseren, ikke bare intellektuelt og visuelt, men også taktilt og romlig.

Som barn elsket jeg utbrettsbøker. For et par uker siden kom jeg over en globalhistorisk utbrettsbok. Den gir meg litt samme følelsen.

Boka er Arno og Anneliese Peters Synchronoptische Weltgeschichte fra 1952. Den er en globalhistorisk tidslinje over 32 dobbelsider à 50 x 23 centimeter. Hver side er sydd til bokryggen i begge kanter, og brettet i midten, slik at istedenfor å bla kan leseren bøye ned midten av arket for å følge linjene videre (bilde). På den måten har boka preg av en skriftrull eller et langt, smalt lerret.

Sidene brettes ut, slik at boka nesten får preg av en skriftrull. Foto: Magnus Halsnes

Ekteparet Peters prosjekt er presist uttrykt i tittelen. Synkronoptisk er et konstruert ord, men synkron betyr samtidig, og optisk betyr synlig. Ideen med den synkronoptiske verdenshistorien er at leseren, la oss kalle ham eller henne det, skal kunne se det som skjer i ulike deler av verden til samme tid. Dette løser et problem alle som har skrevet fortellende tekster, enten det er historie, annen faglitteratur eller skjønnlitteratur må hanskes med, nemlig hvordan en skal behandle parallelle begivenheter eller handling. Det vanlige i en historisk tekst er å dele framstillingen i tematiske eller geografiske bolker. Når en for eksempel er ferdig med å fortelle om utviklingen i Europa forteller en hva som skjedde i Norge etterpå, eller en skriver ulike kapitler eller avsnitt om politisk og kulturell utvikling. I Peters Verdenshistorie er målet at leseren skal kunne se utviklingen over hele jorda samtidig, at ingen deler av verden skal ha forrang framfor andre, og at politisk historie skal integreres med økonomisk historie og kulturhistorie. Slik havner Snorre Sturlason på samme side som Frans av Assisi og Dsjengis Khan, og hvorfor skulle de nå ikke engang det?

Siden som viser første halvdel av 1100-tallet. Scanneren var for liten til å få med nederste tredel av sida, som inneholder begivenhetshistorie og årstall. Faksimile fra UB i Bergen sitt eksemplar.

Måten dette gjøres på er ved parallelle tidslinjer i ulike fargekoder. Den øverste viser kulturepoke, så kommer en for økonomi, teknologi, naturvitenskap og samfunnsliv. Neste fargekode viser kultur, religion og byliv. Et bredt felt tar for seg viktige historiske personer. Nederst kommer to bånd for henholdsvis politisk historie og kriger og konflikter. På bunnen av hvert oppslag finner vi kronologien. Hvert århundre har fått en dobbeltside, hvert år en halv centimeter. Tre tusen års historie blir på denne måten framstilt som en sammenhengende seksten meter lang tidslinje.

Tidslinjer er effektiv å visualisere historisk utvikling på. I skolens læreplaner er tidslinjer et av verktøyene som elevene skal lære å både forstå og lage selv. Aschehoug har kalt sitt  populære historieverk for videregående skole nettopp tidslinjer. Et av de overordnede målene for historieundervisningen i skolen er å fremme historiebevissthet – erkjennelsen av at vår tid bygger på fortida, og at vi i tur påvirker framtida.

Foto: Magnus Halsnes

Historie er aldri nøytralt. Det finnes historiske fakta, og historikerne er forpliktet i forhold til dem, men fortellingen om fortida vil alltid være preget av historikeren som skriver den. Konflikten i Midtøsten er et godt eksempel på hvordan samme hendelser kan tolkes på helt forskjellige måter. Peters historieverk ble skrevet i årene rett etter krigen. I perioden fra den tyske samlingen i 1871, hadde tyske historikere bidratt entusiastisk til å skrive den nasjonalistiske og militaristiske fortellingen om Tyskland. Fra 1933 ble lærebøkene på skolen og pensum på universitetene fullstendig nazifisert. Etter krigen var det mange som mente at man måtte bort fra den nasjonale historieskrivningstradisjonen, både for å utdanne mindre sjåvinistiske og nasjonalistiske samfunnsborgere, og for å få med historien til folk i Asia og Afrika, som krevde, og begynte å få uavhengighet i denne perioden. Internasjonalt fant dette uttrykk i UNESCOs storslagne, men feilslåtteprosjekt for å  skrive en nøytral ogFN-godkjent verdenshistorie. Ekteparet Peters bok skulle bidra til en ny start for tysk historieundervisning. Arno Peters (1916-2002) var delvis utdannet i USA, hvor han hadde levd i eksil under krigen, og han hadde slik sett rene hender for denne oppgaven. Boka var tenkt som læreverk for skolen, og til bruk i biblioteker og universiteter. Den var finansiert av de amerikanske okkupasjonsmyndighetene i samarbeid med undervisningsmyndighetene i fem vesttyske delstater. Førsteopplaget var på betydelige 50.000 nummererte eksemplarer.

Arno og Anneliese Peters bok skulle gi alle kulturer likeverdig plass. Femti eksperter på ulike perioder og regioner skulle sikre en likeverdig dekning. Boka skulle tone  ned krig og politisk historie i forhold til kulturhistorie, og den skulle gi en romlig framstilling av historien. Det siste er selvsagt mest synlig langs tidsaksen, hvor gjennomgangen av historien kan følges over tidslinjer gjennom seksten meter, men selv om boka mangler kart, gir plasseringen av hendelser som fant sted ulike steder i verden på samme side også et inntrykk av geografisk rom.

@Globalhistorie undersøker noen uklare punkt i verdenshistorien. Foto: Magnus Halsnes

Selv om målet er at alle skal med, så har selvsagt ulike deler av verden fått ulik plass, og i de første delene av boka er det mer luft på sidene, rett og slett fordi vi vet mindre om eldre historie enn om nyere. Skjevheten i den geografiske vektleggingen skyldes delvis at utenomeuropeisk historie var langt mindre kjent rundt 1950 enn den er i dag, men dels speiler den også en sentraleuropeisk kunnskapstradisjon, hvor England, USA og Frankrike har fått mindre plass enn i de historiebøkene vi er vant til, hvor revolusjonene i Frankrike og Nord-Amerika, samt den industrielle revolusjonen dominerer. Peters har ikke bare tilstrebet geografisk likeverdighet, men også kronologisk. For en som, slik som jeg, arbeider med eldre historie, er det morsomt at moderne og førmoderne tid er viet like stor plass. Hvert år har rett og slett en halv centimeter til disposisjon. Det gjør naturligvis at begivenheter må forenkles og komprimeres en god del. Teksten om andre verdenskrig lyder for eksempel: "Andre verdenskrig: De fascistiske maktene Tyskland, Italia og Japan fører erobringskrig mot nesten hele resten av verden. Etter betraktelig suksess i starten fører det til den fullstendige ødeleggelsen av angriperstatene i Europa og Asia (50 millioner døde og sårede)" (min oversettelse). Bortsett fra at antallet døde og sårede i dag anslås langt høyere, så er jo det i og for seg en grei oppsummering, men jeg antar at en del av publikum i Tyskland og andre steder i 1952 ville kunne ha et og annet å tilføye.

Hvordan er så leseopplevelsen? Jeg syns boka er fantastisk spennende å bla i, og å kikke litt i her og der, men jeg syns det er krevende å lese de twitter-aktige tekstene i sammenheng. Forfatterne skriver også i forordet at de bevisst ikke har gitt tolkninger og verdivurderinger, men vil la fakta tale for seg, slik at leseren selv kan finde forbindelser over tid og rom. Det høres fint ut, men jeg tror ikke det har vært enkelt å skulle bruke verket som utgangspunkt for undervisning, slik tanken jo var.

Dessuten stemmer det ikke at forfatterne lar "fakta tale for seg", og avstår fra å ta stilling. Som sagt er ingen historiefortelling nøytral, men her gjøres det heller ingen forsøk på å være objektiv. Arno Peters  var aktiv sosialist, og skal dessuten ha hatt et håp om at boka kunne bli godkjent både i Øst- og i Vest-Tyskland. De korte oppføringene har klar ideologisk og revisjonistisk slagside: Judas Iskariot (disippelen som forrådte Jesus) blir en jødisk opprører som forsøkte å påvirke Jesus til å bli en aktiv revolusjonær. Paulus fjernet revolusjonære elementer i Jesus lære. Både inkakonger og diverse persiske og indiske filosofer viser seg egentlig å være urkommunistiske foregangsmenn.

Folk ble naturligvis rasende. Boka ble omtalt som en skandale i nyhetsmagasinet Spiegel. Saken ble pinlig for de amerikanske okkupasjonsmyndighetene, som neppe hadde fått med seg denne dimensjonen av Peters prosjekt, da de gikk inn med politisk og økonomisk støtte, og det ble vanskelig  for undervisningsministrene i de tyske delstatene, som hadde gjort forhåndsbestillinger på mange tusen eksemplarer. Eksemplaret jeg lånte fra Universitetsbiblioteket i Bergen er utstyrt med en beskjed fra undervisningsministeren i Bremen om at visse deler av verket må behandles med varsomhet, men at ministeren stoler på dømmekraften til bystatens lærere, og ikke har sett det som nødvendig å klebe over deler av verket (under). Boka slapp imidlertid ikke gjennom sensuren i Øst-Tyskland. Selv om den har tydelige sosialistiske sympatier ble den vurdert av sensuren til å "avvike fra den vitenskapelige sosialismen". Sikkert ikke minst fordi det legges stor vekt på enkeltpersoners innflytelse på historien.

Slutten av Arno og Anneliese Peters forord og innklebet advarsel fra undervisningsministeren. Faksimilie fra UB i Bergen sitt eksemplar.

Jeg vet ikke om Peters lurte oppdragsgiverne, eller om de forsøkte å løpe fra ansvaret etterpå, men historien er i grunnen bare trist. Det er grunn til å tro at verket ble svært lite brukt på grunn av skandalen. Både UB i Bergen sitt eksemplar, som kommer fra et bibliotek i Bremen, og det jeg har kjøpt meg selv, som har stempel fra bibliotekene til et gymnas og et universitet i Hessen, ser snaut ut til å ha vært åpnet før jeg begynte å bla i dem. Boka kan kjøpes antikvarisk for mindre enn 20 euro, noe som må sies å være nesten ingenting for et såpass spesielt verk. Ideen bak verket er kjempegod. Det ligger en enorm arbeidsinnsats bak, og boka er rett og slett flott. Det skulle imidlertid ikke bli siste gang Peters kom til å blande fag og politikk litt for mye, men den fortellingen vil jeg spare til en annen gang.

Takk til Magnus Halsnes for hjelp med fotografier!

Interessekonflikt: Jeg er medforfatter til nettsidene til Aschehougs læreverk Tidslinjer.

Litteratur:

Stefan Becht, "Die Sichtbarmachung des Gleichzeitigen", Telepolis 29.01.2001

Jeremy Brotton,  2013, A History of the World in 12 Maps. Penguin, London.

Arno og Anneliese Peters 1952, Synchronoptische Weltgeschichte, Universum Verlag, Frankfurt am Main.

"Weltgeschichte aus sozialistischer Sicht", Der Spiegel 47/1952.