Silkevegen sett fra øst

Djunke foran sjøfartsmuseet i Singapore. Denne kinesiske skipsbyggingstradisjonen er kjent nesten to tusen år tilbake. Foto: Eivind Heldaas Seland

"Silkevegen" – navnet kaller fram bilder av kamelkaravaner, ørkener, fjellpass, sterke krydder og skinnende silke. Fram til dampskip, jernbaner og jetfly var landet ved enden av reisen innbegrepet av alt som var fjernt, annerledes og utilgjengelig. Områdene mellom Kina, Russland og India var blant de siste i verden som ble utforsket og kartlagt, rundt århundreskiftet 1900. Navnet er forresten ganske nytt – foreslått av den tyske geografen Ferdinand von Richthofen i 1887.

En kjedelig jobb for forskere er å slå hull på gamle myter. Det fantes aldri én silkevei, men et nett av ruter til havs og til lands. De har vært i bruk tilbake til bronsealderen, og i alle fall de siste to tusen årene har det vært jevnlig og omfattende kontakt på tvers av Europa, Nord-Afrika og Asia. Marco Polo og mange andre reiste hele veien, men langt flere gjorde bare deler av reisen, og såre føtter var antagelig en mer vanlig opplevelse enn synet av ukjente byer begravd i ørkensand. Silkevegnavnet lever likevel i beste velgående. Antagelig fordi det gir sterke assosiasjoner til en sammenvevd verden, og fordi det hever fram båndene mellom øst og vest, som har blitt stadig viktigere med Kinas vekst til økonomisk og politisk stormakt de siste tiårene.

For oss i Europa er Silkevegen langt borte både i tid og geografi. For folk i Asia representerer den ikke det eksotiske, men båndene mellom naboer. Derfor er både myndigheter og forskere i Asia blitt oppmerksommer på og opptatt av Silkevegen. Myndighetene er trolig mest opptatt av vegens potensial som symbol som på overflaten er fritt for europeiske og imperialistiske konnotasjoner. For forskere handler det om å studere Asias historie på egne premisser.

Belitung skipet fraktet blant annet keramikk av denne typen.
Foto: Eivind Heldaas Seland

I 1998 ble det funnet et godt bevart vrak utenfor Belitung i Indonesia. Keramikk og treverk viste at skipet var fra 900-tallet. Lasten var kinesisk keramikk, stjerneanis og teak fra dagens Indonesia, rosentre fra Thailand, og store mengder kalk. Kalken hadde dekket restene av skipet, som derfor var så god bevart at det var mulig å fastslå byggemåte, form og størrelse. Skipet var av dhow-typen, som ble bygd i Persiabukta og Arabia fram til 1960-tallet. Noen få slike skip seiler fortsatt på Det indiske hav i dag. I dhower er skipsplankene sydd sammen heller enn naglet. De eldste beskrivelsene av sydde skip i området er fra første århundre etter vår tidsregning. Skipsplankene kunne spores til Øst-Afrika.

På tradisjonelle arabiske skip (dhower) ble skipsplankene
sydd sammen. Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland

Puslespillet viste at det det dreide seg om et skip bygd i Arabia av afrikansk tømmer, som forliste i Indonesia på veg tilbake fra Kina og Thailand, eller i alle fall med varer fra disse farvannene. Funnet kan sammenlignes med om det hadde vist seg at Gokstad-skipet hadde besøkt Amerika og Konstantinopel før det endte i en norsk gravhaug. Sultan Qabus av Oman skjønte hvilke symbolske og politiske muligheter som lå i dette. Den amerikanske marinarkeologen Tom Vosmer, som hadde ledet utgravningene av vraket, fikk oppdraget med å bygge en kopi av Belitung-skipet. Sammen med omanske båtbyggere gikk han til oppgaven med å lage en så tro kopi som mulig. Tømmer ble for eksempel skaffet fra Etiopia.

I 2010 var skipet ferdig. Det fikk navnet Jewel of Muscat. Juvelen havnet i første omgang ikke på museum, men la ut på samme reise som forbildet hadde gjort mer enn 1000 år tidligere. Første, og det skulle vise seg også siste mål var Singapore, en reise på nette 1500 nautiske mil over åpent hav. Vosmer forteller at de var svært nervøse for hvordan skipet ville klare seg i hardt vær. Det viste seg at Prinsessen var svært sjødyktig. Etter fire og en halv måned (med flere stopp underveis) la hun til kai i Singapore. Den opprinnelige planen var at hun skulle videre til Kina, men på grunn av knuter på den diplomatiske tråden ble ikke det noe av.

Jewel of Muscat. Foto: Eivind Heldaas Seland

Nå er Jewel of Muscat en av to hovedattraksjoner på det nye sjøfartsmuseet i Singapore, som åpnet i 2011. Besøkende kan se skipet på nært hold, sammen med kopier og moderne utgaver av varene hun fraktet. De fleste er antagelig mer opptatt av multimedieshowet, hvor besøkende kan følge skipets siste ferd til havets bunn – bokstavelig talt – museet ligger i et akvarium, og på slutten av showet, etter at skipet er forlist, senkes publikum ned til fiskene etter å ha fått oppleve bølger og sjøsprøyt. Interessant nok er mannskapet på skipet blitt kinesisk i 3d-filmen, men vi skal ikke henge oss opp i detaljer.

Den andre hovedattraksjonen er en fullskala rekonstruksjon  av baugpartiet på Zheng Hes flaggskip. Zheng He ledet sju kinesiske ekspedisjoner til Det indiske hav i perioden 1405-1433. De største skipene i flåtene hans, som på det meste totalt skal ha bestått av over 250 skip, skal ha vært atskillig større enn en standard fotballbane. Zheng Hes reiser var en blanding av diplomati, handel, oppdagelse og avskrekking. Han skal blant annet ha brakt giraffer med hjem til Kina fra Øst Afrika, noe som er tatt med i replikaen. En åtte etasjer høy skipskopi med giraffigurer leder assosiasjonene mot Noas Ark og Gulliver i Lilliput, men gir et godt bilde av hva kineserne var i stand til på 1400-tallet.

På kjøretøyet skal storfolk kjennes. Kopi av
baugpartiet på Zheng Hes flaggskip.

Nettopp det er nok også hensikten. Selv om Kina for så vidt er langt fra Singapore er stormakten i øst et mer naturlig historisk og framtidig referansepunkt enn Europa. Marco Polo er med i utstillingen, men han spiller en birolle, og er plassert sammen med arabiske og kinesiske reisende som Ibn Batutta  (1304-77) og Xuanzang (602-664). Utstillingen er et uttrykk for at asiatene forteller sin egen historie, og i den spiller Europa knapt en birolle. Fortellingen er kanskje selektiv i det den slutter før europeerne for alvor ankommer i Det indiske hav. Norske og europeiske museer formidler imidlertid også enkeltfortellinger. Det interessante er at asiatiske forskere og myndigheter tar et begrep – Silkevegen – som oppstod innenfor en imperialistisk og orientaliserende forskningstradisjon, og gir det et nytt innhold, hvor Asia ikke er det fjerne og eksotiske, men står i sentrum. Det er vel egentlig helt greit.

Asiatiske handelsfolk i Amerika før Leiv Erikson

Cape Espenberg, Alaska, her er det funnet boplasser med spor av handel mellom Asia og Amerika for 1400 år siden. Foto: Bering Land Bridge Reserve / Wikimedia Commons

Lenge trodde vi vikingene kunne ta æren for å ha oppdaget Amerika – i alle fall hvis vi ikke teller med de som bodde der allerede da Leiv Eirikson og folkene hans kom. Nå viser det seg at det var kontakt mellom Asia og Amerika flere hundre år tidligere.

Arkeologer fra USA, Canada og Frankrike har gjort funn som ser ut til å bevise handel mellom Asia og Amerika cirka 600 etter vår tidsregning, altså fire hundre år før Leiv Eirikson og nesten 900 år før Columbus. Funnene består av bronserester og ble gjort i hus av drivtømmer i bosetningen Rising Whale på Cape Espenberg vest i Alaska. Drivtømmeret kan dateres ganske nøyaktig ved hjelp av årringene. Owen Mason fra universitetet i Colorado forteller til Livescience.com at bronsematerialet kan være restene av et beslag fra skjold og av en fløyte. Befolkningene i Amerika behersket ikke metallproduksjon, og gjenstandene må være kommet fra Asia.

Ikke først like vel? Maleri av Christian Krogh. Kilde: Wikipedia

Det er ikke i og for seg overraskende at folk krysset Beringstredet mellom Sibir og Alaska – avstanden er mindre enn mellom den sørlandske skjærgården og Nordjylland. Antropologer og arkeologer har også tidligere påpekt likheter i materiell kultur, men dette er første gangen en har kunnet dokumentere asiatiske gjenstander i en arkeologisk sammenheng.

Inntil for noen år siden mente de fleste forskere at Amerika ble befolket gjennom én ganske liten gruppe innvandrere, som krysset Beringstredet da isbreene var på sitt største – og havnivået på sitt laveste – for rundt 18 000 år siden. Siden steg havet, men det åpnet seg en isfri korridor gjennom dagens Canada for cirka 15 000 år siden. Etter dette ble begge de amerikanske kontinentene befolket på mindre enn 2000 år. Denne befolkningen fikk navnet Clovis, etter stedet i New Mexico der redskapene deres først  ble funnet. Det har vært gjort funn som sies å være eldre, men disse er svært omstridt. Etter Clovis og før europeerne har en ment at bare inuitene, folkegruppene som utgjør urbefolkningen i Alaska, Nord-Canada og Grønland, var de eneste som krysset fra Asia til Amerika, og da så sent som rundt år 1000 etter vår tidsregning.

Funnene fra Cape Espenberg støttes imidlertid av andre studier. Genetiske studier tyder på at befolkningsgrupper i Sør-Amerika har ulikt opphav fra de fleste andre urbefolkningsgrupper i Amerika (originalartikkel / nyhetssak). Siden disse gruppene ikke har satt genetiske spor etter seg lenger nord i Amerika betyr det at de enten har kommet før Clovis-folkene, eller at de har tatt seg fram langs kysten med båt, og dermed reist forbi befolkninger lengre nord.

Det er fortsatt ingen tvil om at kontakten mellom Amerika og resten av verden før Columbus var liten, men den fantes, og det synes klart at Amerika ble befolket av ulike grupper innvandrere til ulike tider. Det som er morsomt og helt nytt med funnene fra Rising Whale er at de ser ut til å være et resultat av handel heller enn av jegere på vandring.

Hva er Palmyra? Hvorfor er Palmyra viktig?

Ruinområdet i Palmyra sett fra luften. Foto (c) Jørgen Christian Meyer.

I tre dager har Palmyra i Syria vært under angrep av krigerne fra Den islamske staten. Da denne posten ble skrevet var både bysenteret og det berømte ruinområdet fortsatt under kontroll av den syriske hæren, men kampene truer fortsatt cirka 100.000 innbyggere og uvurderlige kulturminner fra romersk tid.

Hva er Palmyra?
Palmyra er det greske og romerske navnet på byen Tadmor, som ligger i Den syriske ørken omtrent halvveis mellom Damaskus og Eufratelva. I de første tre hundreårene av vår tidsregning fikk Palmyra en viktig rolle i handelen med tekstiler, krydder og røkelse mellom Middelhavsområdet og Det indiske hav. Kjøpmenn fra byen organiserte karavaner gjennom ørkenen, og reiste til India, Arabia og Roma for å drive handel. Inntektene gjorde at byen vokste til en av de rikeste og sterkeste i Midtøsten, og det monumentale og vakre bysenteret som ble til dagens ruinby vokste fram. Under krisen i Romerriket midt på 200-tallet ble herskerne i Palmyra viktige allierte for keiserne i Roma i krigene mot Det nypersiske riket (sasanidene). I årene 270-271 okkuperte byens berømte dronning Zenobia hele den østlige delen av Romerriket og forsøkte å få satt sin egen sønn på keisertronen. Det lyktes ikke, og i 272 ble byen ødelagt av romerne. Palmyra fortsatte å være en viktig provins- og grenseby i Syria, men det ble slutt på handelen som hadde brakt store inntekter til byen.

Hovedgaten i romersk Palmyra.
 Foto (c) Jørgen Christian Meyer

Hvorfor er Palmyra viktig?
Fordi byen ligger langt fra andre befolkningssentra, fikk ruinene stå forholdsvis uforstyrret til europeiske reisende ble oppmerksomme på dem på 1700-tallet. Ruinene i Palmyra er i dag blant de største, mest særegne og mest berømte kulturminnene i Midtøsten. Blandingen av gresk-romerske, syriske, arabiske og mesopotamiske impulser som kommer til uttrykk i kunst, arkitektur og innskrifter savner sidestykke. Palmyra og Zenobia har vært viktige nasjonale symboler i det moderne Syria, og ruinene, som står på UNESCOs verdensarvliste, var Syrias viktigste turistmål før krigen.

Hva med det moderne Palmyra?
Før krigen bodde omtrent 50.000 mennesker i den moderne byen Tadmor, som ligger like ved ruinområdet. Mange levde av turisme. Mange var knyttet til hæren og sikkerhetsapparatet, og byen var økonomisk sentrum for beduinbefolkningen i ørkenområdene rundt. Dagens innbyggertall er usikkert, men skal være rundt dobbelt så stort. Byen har fram til nå vært spart for større kamper, og har blitt tilfluktssted for mange internt fordrevne, særlig fra områdene IS kontrollerer i Eufratdalen.

Palmyrensk kulturutrykk viser en særegen blanding av lokale,
regionale og gresk-romerske impulser.
Foto (c) Jørgen Christian Meyer 

Hvorfor er Palmyra truet?
I Irak har Den islamske staten gått målrettet til verks mot landets førislamske kulturarv. Ruinbyene Nimrud, Ninive og Mosul har blitt forsøkt ødelagt med bulldosere og dynamitt, og museumsgjenstander i Mosul har blitt vandalisert med slegge og slagbor. Andre kulturminner har blitt plyndret og solgt på det illegale markedet. Kulturminnene i Palmyra er større, mer berømte og bedre bevart enn de IS har ødelagt i Irak. Det er all grunn til å frykte at de vil lide samme skjebne dersom terrorbevegelsen får kontroll over byen.

Som andre kulturminner i Syria har Palmyra vært utsatt for plyndring og ødeleggelser under krigen, men i liten skala i forhold til det vi kan frykte dersom IS vinner fram.

Ubekreftede meldinger forteller at IS har henrettet statsansatte og familiene deres i forstedene og nabobyene til Palmyra. Palmyra er primært sunnimuslimsk, og er et eksempel på at den vanlige analysen av borgerkrigen som en konflikt mellom sunnier og andre grupper ikke holder. Mange i byen arbeider i stats- og sikkerhetsapparatet. De og deres familier vil være svært utsatt hvis IS tar kontrollen. Palmyra ligger i ørkenen, og det er ekstremt vanskelig for folk å flykte unna i dagens situasjon.

Hva vet vi om det som skjer?
Nyhetsnettsteder og Twitter- og Facebookbrukere i Palmyra forteller at angrepene startet onsdag 13. mai. Kampene har foregått helt inn i forstedene nord og øst for byen og i utkanten av palmelundene sør og øst for byen, og ved militærbaser og installasjoner. Regjeringsstyrkene skal ha fått forsterkninger både fra hæren og fra libanesiske fremmedkrigere fra Hizbollahmilitsen. Foreløpig har kampene ikke nådd bysentrum eller ruinområdet. Forsyningen av strøm og vann er ustabil. Det meldes om flere titalls døde på begge sider, og også om sivile tap.

Oppdatering 21. mai:
Palmyra falt til IS i går. Kulturminner er viktig, men først og fremst går tankene til de flotte menneskene i Palmyra nå.

Universitetet i Bergen hadde et forskningsprosjekt i Palmyra i årene 2009-2011. På hjemmesidene deres kan du se bilder fra byen og området rundt.

Pirater!

I forrige uke kunne BBC og Dagbladet melde at amerikanske skattejegere har funnet en stor sølvskatt utenfor Madagaskar. Finnerne spekulerer i om skatten kan ha tilhørt den legendariske Kaptein Kidd, som herjet på de sju hav på slutten av 1600-talllet. Kidd var imidlertid bare én av mange som har forsøkt seg som pirater og kapere gjennom historien. I 2009, da de moderne piratangrepene utenfor Somalia var på sitt verste, skrev jeg teksten nedenfor. Selv om piratfaren utenfor Somalia heldigvis har blitt mye mindre, kan  fortellingene om Kidd og de andre fribytterne likevel være verdt å få med seg.

Piratvirksomhet med historiske røtter

Teksten ble først publisert i tidsskriftet Historie (1-2009)

Ved slutten av 2008 kunne Det internasjonale maritime byrå melde at 268 sjøfolk satt  fanget i havner langs vestkysten av Somalia. Mannskapene var gisler for moderne sjørøvere. I løpet av dette året hadde 92 skip blitt utsatt for angrep i Adenbukta og på Det vestlige indiske hav. 36 av dem var vellykkede — sett fra piratenes ståsted. De fleste av angrepene nådde aldri internasjonale media, men kapringen av en fransk luksusyacht i april, bortføringen av et ukrainsk lasteskip med 33 russiske panservogner om bord i september og overtagelsen av en saudiarabisk supertanker i november fikk bred dekning. Internasjonale marinestyrker patruljerte farvannene mellom Somalia og Jemen, organiserte konvoier og senket ved minst en anledning et angivelig piratskip, men tiltakene forble av begrenset nytte, så lenge folkeretten og gislenes sikkerhet ikke ga internasjonale styrker anledning til å aksjonere på land, og så lenge det ikke finnes en somalisk statsmakt med evne eller vilje til å nekte piratene mulighet til å operere. På grunn av den vanskelige sikkerhetssituasjonen og utbetaling av skyhøye løsepenger for bortførte skip, økte piratangrepene utenfor Somalia voldsomt i omfang fra 2004-2008. Selve virksomheten er imidlertid ikke av ny dato. Sjørøveri er en økonomisk aktivitet med eldgamle røtter, både i denne regionen og ellers i verden, og parallellene mellom historisk og moderne piratvirksomhet er mange.

Ferdsel på havet går tilbake til slutten av steinalderen. Flåter og båter av tre, skinn og siv har fraktet folk og varer langs kyster og over hav. Sjøfart har vært viktig for migrasjon, fiske og handel, og sjøen har brakt folk sammen. Mange av disse møtene har sikkert forløpt fredelig. Andre har ført til konflikt. I samfunn uten sentralmakt og lover har det å ta andres eiendom, frihet eller liv vært et spørsmål om mulighet og vilje, heller enn om lov og rett. For 4000-6000 år siden vokste de første statssamfunnene fram ved Nilen, i det østlige Middelhav, i Mesopotomia og ved Indus. Herskerne i disse områdene samlet verdifulle ressurser gjennom handel med nabofolk og med hverandre. Mye av denne handelen foregikk på havet, og enkelte falt for fristelsen til å skaffe seg verdiene skipene førte med seg med makt heller enn ved kjøp. I følge moderne internasjonal lov omfatter sjørøveri ran og voldsbruk på havet, utført av private individer uten statlig sanksjon. I den forstand er piratvirksomhet like gammelt som disse første statene. Tradisjonelt har det vært et juridisk skille til kapervirksomhet, det vil si sjørøveri med tillatelse fra en regjering, men for ofrene har slike distinksjoner antagelig sjelden vært av særlig betydning.

Sjørøveri er like gammelt som ferdsel på havet. Her kjemper Ramses III mot de såkalte sjøfolkene (til venstre) cirka 1175 før vår tidsregning. Tegning etter relief i tempelet i Medinet Habu, Egypt. Kilde: Wikimedia Commons

En av de første kildene som nevner piratvirksomhet har vi i en papyrustekst, som utgir seg for å være en reiseberetning fra den egyptiske presten Wen-Amon. Omkring 1130 før vår tidsregning ble Wen-Amon sendt til Byblos i dagens Libanon, for å kjøpe tømmer fra områdets berømte sedertreskoger. På veien stoppet han i en havneby tilhørende et folk som kalte seg tjekere, et sted langs kysten av det som i dag er Israel. En av mannskapet stakk av med mesteparten av den tiltenkte betalingen for returlasten. Wen-Amon prøvde å få erstattet tyvgodset fra den lokale kongen, som påpekte at det nok ikke lot seg gjøre, da det var en av skipets egne menn som stod for tyveriet. Wen-Amon seilte videre nordover da han ikke fant tyven eller fikk verdisakene tilbake. På vegen overfalt han et tjekerskip han kom over, og tok lasten i pant for å få erstattet deler av tapet han hadde lidd. Han ankom Byblos, hvor han etter lange forhandlinger fikk sikret seg en tømmerlast i bytte mot ny betaling fra Egypt. Da han skulle ta fatt på hjemvegen kom imidlertid en gruppe skip fra tjekerne og krevde Wen-Amun og lasten utlevert, som hevn for overfallet han hadde gjort. Kongen av Byblos ville ikke direkte forråde sin kunde og gjest, men foreslo at han kunne tvinge ham til å reise, så kunne tjekerne vente på ham utenfor havna. Slik gikk det, men Wen-Amon kom seg unna, bare for å strande på Kypros, hvor ham måtte slåss for livet med den fiendlige  lokalbefolkningen til han fikk beskyttelse hos dronningen. Resten av teksten er tapt. Wen-Amons reise er antagelig en litterær tekst heller enn en dokumentarisk skildring av reelle hendelser. Likevel gir den et levende bilde av usikkerhetene knyttet til å reise på havet. I Wen-Amons egne øyne hevdet han bare sin rett. For tjekerne var han en simpel sjørøver, og lokalbefolkningen på Kypros mente tydeligvis at det var best å ta livet av ubudne gjester for sikkerhets skyld.

Pirater på Middelhavet

Pirat er et begrep av gresk opprinnelse, og er beslektet med ord som kan oversettes som “forsøk”, eller “fristelse”. Slik var piratvirksomhet på mange måter rett og slett å utnytte de muligheter som havet kunne gi.  Nyhetsreportasjene fra dagens Somalia gir et lignende bilde, når vi kan lese om den sterke økningen i angrep på skip, som følge av store løsepengeutbetalinger, og at flere av piratene er tidligere fiskere som klager over overfiske og giftutslipp langs kysten. I middelhavsområdet var sjørøveri en del livet på havet så langt tilbake som vi har skriftlige kilder. Grekere og fønikere opererte delvis som fredelige handelsfolk og delvis som slavehandlere og pirater. Skip fra fremmede stater eller fremmede folk var som regel fritt vilt. Lokalsamfunn som var ute av stand til å forsvare seg, kunne bli plyndret av de samme folkene som handlet fredelig i beskyttede havner andre steder. Sterke stater, som Athen på 400-tallet, Rhodos på 300- og 200-tallet og deretter Roma, gjorde sitt beste for å ta knekken på piratvirksomheten, men den forsvant aldri helt, og problemet fortsatte å være betydelig helt til romerne fikk kontroll med hele middelhavskysten i første århundre før vår tidsregning. 

I boka Merchants, Sailors & Pirates in the Roman World framstiller Nicholas Rauh piratene på Middelhavet som et slags brorskap av sjøfolk, som frigjorde seg fra det elendige livet de kunne vente som mannskap på vanlige handelsskip. Istedenfor å virke som slaver eller dårlig betalte frie arbeidere med livet som innsats for andres vinning, tok de skjebnen i egne hender og skapte sine egne liv. Rømte sjøfolk fra hele Middelhavet strømmet til kjente pirathavner, og piratene opptrådte i store flåter. De stilte seg til disposisjon som leiehærer, og hele småstater, særlig i dagens Tyrkia, baserte i perioder økonomien på sjørøveri. Rauh tegner et fritt og romantisk bilde av piratlivet. Vincent Gabrielsen har pekt på at denne aktiviteten også henger nært sammen med at mennesker ble sett på som en vare og redusert til andres eiendom. Familier ble brutt opp, folk ble røvet fra hjemstedene sine og mistet råderetten over eget liv og egen kropp. De som ikke ble kjøpt fri av familie eller lokalsamfunn gikk en fremtid i prostitusjon eller hardt kroppsarbeid i møte, hvis de i det hele tatt hadde salgsverdi nok til å bli holdt i live. Historier om barn som røves fra sine foreldre av sjørøvere, for siden å komme tilbake til familie og hjemby som voksne slaver, men uten å være klar over sin herkomst, florerer i antikke komedier. Slike intriger må ha funnet klangbunn både blant dem som hadde mistet eller fryktet å miste slektninger i piratangrep og blant slaver som drømte om et liv i frihet.  De fleste større byer ved Middelhavet hadde et slavemarked, og enkelte steder, som øya Delos, spesialiserte seg på handelen og kunne omsette tusenvis av mennesker hver dag. Her fikk piratene satt byttet sitt om i den lovlige økonomien, og det var verken særlig fritt eller romantisk for dem som ble utsatt for det. Moderne sjørøveri er ikke basert på slavehandel, slik det antikke var, men er også en form for menneskehandel avhengig av utbetalinger av løsepenger.

En av dem som gjorde seg personlige erfaringer med sjørøverne var den unge Julius Cæsar, som i følge biografen Plutark ble bortført på vei hjem fra et besøk i det nordlige Tyrkia. Sjørøverne, som holdt til i landskapet Cilicia på sørkysten av Tyrkia, forlangte 20 talenter sølv for å slippe den unge aristokraten fri. Nå vet vi ikke hva slags mål piratene i sør-Tyrkia opererte med i denne sammenhengen, men den romerske talenten var over 32 kilo og den athenske på 26,7, så det var snakk om en god slump penger. Cæsar var imidlertid ikke fornøyd. Han fortalte sine fangevoktere at kravet var altfor lavt for en så viktig mann som ham, og fikk satt summen opp til 50 talenter. På samme måte som somaliske sjørøvere i dag var de ciliciske piratene avhengige å behandle gisselet sitt godt for å få ut løsepengene. Cæsar brukte tiden på å drive idrett og holde taler for sine fangevoktere. Løsepengene kom til slutt. Han ble satt fri, og samlet så skip og folk for å ta hevn over piratene, som han til slutt korsfestet. Noen år senere sørget Cæsars rival Pompeius for å gjøre slutt på piratvirksomheten i området og vant stor ære for det.

Piratbasen i dagens Tyrkia, der Caesar ble holdt som gissel. John Abbot 1904. Kilde: http://www.gutenberg.org/files/11688/11688-h/11688-h.htm

Antikke pirater på Rødehavet og Det indiske hav

Bortsett fra skip med hjelpesendinger og smuglergods, er det få fartøy som har somaliske havner som mål i disse dager. Farvannene rundt Somalia er imidlertig blant de viktigste rutene for moderne skipsfart. Passasjen gjennom Suez-kanalen korter reisetida mellom Europa og Asia dramatisk i forhold til ruten rundt Kapp det gode håp, og Adenbukta, havstrekningen mellom det nordlige Somalia og det sørlige Jemen, er inngangen til Rødehavet og kanalen. 

Disse farvannene var viktige også for omtrent 2.000 år siden. Somalia og Arabia kunne tilby røkelse og myrra, som er harpiks fra visse trær som vokser bare i disse områdene. Røkelse var viktig i religionsutøvelsen i Middelhavsområdet. For å hedre gudene brant man offer på alter, og i lange perioder var det vanlig at de døde ble kremert. Røkelse kunne gjøre røyken fra offerbålet eller likbålet velduftende, og det kunne være et velegnet offer i seg selv. Røkelse og myrra var også viktige ingredienser i kosmetikk og medisiner. I en verden uten moderne legevitenskap og farmasi var eksotiske ingredienser av denne typen sterkt etterspurt, både i medisin og i trylledrikker. Fra India fikk romerne krydder, edelsteiner og kinesisk silke. Fra Eritrea, Sudan og Østafrika kom elfenben til smykker, redskaper og statuetter. Alle disse varene ble hentet med skip, som seilte ned Rødehavet fra havner i Egypt. I havnene romerne besøkte i Eritrea, Jemen, Somalia og India måtte de forholde seg til handelsfolk og herskere med fremmed språk, lov og tradisjon. Begge sider hadde interesse av handelen, og stort sett fant man ordninger hvor romerne betalte skatt eller ga gaver til den lokale herskeren i bytte mot å få handle fritt. Folk som ikke fikk del i handelen på denne måten kunne imidlertid også være interessert i å få hånd om verdiene de store skipene fraktet, og ved siden av storm og vanskelige farvann var pirater en alvorlig trussel mot skipsfarten.

Ptolemaierne, de greske kongene som styrte i Egypt etter Aleksander den store, brukte Rødehavet som kilde til krydder, edelsteiner, og ikke minst krigselefanter, som de fanget fra vill tilstand og hentet hjem til Egypt fra jaktstasjoner i dagens Sudan, Eritrea og Somalia. Rødehavet er relativt smalt, og angrep fra befolkningen langs kysten av dagens Saudiarabia ble et såpass stort problem at ptolemaierne ble nødt til å bygge opp en flåte av krigsskip på Rødehavet for å få bukt med det. Araberne i dette området levde i små landsbyer langs kysten og i karavanebyer i innlandet, uten noen samlende kongemakt som kunne fortelle dem at de skulle la handelsfolk være i fred. Patruljering med krigsskip var likevel bare en midlertidig løsning. Romere som seilte i området i første århundre av vår tidsregning ble advart mot å nærme seg kysten av Arabia, fordi befolkningen der plyndret skip og solgte overlevende etter forlis og angrep som slaver. De arabiske kongene i dagens Jemen og Jordan forsøkte å komme problemet til livs gjennom militæraksjoner, men kunne ikke opprettholde kontroll i fjerntliggende og tynt befolkede områder. Deler av kysten av India ble rett og slett kalt for piratkysten, og romerske skip seilte med avdelinger med bueskyttere ombord for å forsvare seg mot angripere. En innskrift fra Farasan-øyene i det sørlige Rødehavet forteller at det var plassert en romersk garnison der på 160-tallet etter vår tidsregning. Troppene var stasjonert mer enn 1.000 km fra den sørligste romerske havnen i Egypt, og det er vanskelig å se for seg at soldatene skulle ha andre funksjoner enn å beskytte og eventuelt skattlegge handel. Parallellene til dagens situasjon er faktisk mange. I dag organiserer internasjonale flåtestyrker konvoitjeneste for skip som skal gjennom Adenbukta, og franskmenn og amerikanere har baser i Djibouti for å sikre sine nasjonale interesser. Virkemidlene ligner på de romerne brukte, selv om teknologien har forandret seg dramatisk.

Islamske sjørøvere

Romerne forsvant fra Det indiske hav etter at araberne erobret Egypt i 640. Når Rødehavet ikke lenger var bindeledd mellom middelhavsnettverkene og handelen på Det indiske hav, mistet det en del av sin betydning for skipsfarten, men Egypt fortsatte å være et rikt handelssenter i egen kraft, og forsyningen med mat og pilgrimer til Mekka skapte et nytt økonomisk senter for regionen. Mekka og havnebyen Jidda ble særlig viktige reisemål ettersom Islam spredte seg til India, Indonesia og Østafrika – områder som var vanskelig å reise til uten å ta sjøveien.

I genizaen, lagerrommet, til det jødiske samfunnet i Kairo ble det på slutten av 1800-tallet funnet flere tusen brev, som var tatt vare på fordi dokumenter som inneholdt Guds navn ikke måtte kastes eller brennes. De fleste brevene stammer fra perioden fra det ellevte til det trettende århundre, og Shelomo D. Goitein (1900-1985), som redigerte mye av samlingen, har anslått at det blant annet dreide seg om cirka 1200 komplett bevarte forretningsbrev. Omtrent 100 av disse handler om forretningsvirksomhet på Det indiske hav. Her finner vi blant annet et brev mellom to svogre i etterkant av et piratangrep. Den ene svogeren reiste med et skip som ble utsatt for angrep. Han mistet lasten, men beholdt livet, og sitter nå strandet i nord-India. Den andre er i sør-India i forretninger, hvor han får vite om angrepet fra et følgeskip som kom seg unna. Han tilbyr sin svoger skyss på hjemveien, og all den økonomiske støtte han måtte ha bruk for.

Handelsfolk og herskere stod ikke hjelpeløse overfor trusselen fra pirater. På den tida de fleste brevene i Kair-genizaen stammer fra, styrte herskere fra det kurdiske ayyubide-dynastiet i Aden, som var det viktigste transittpunktet på ruta fra India til Mekka og Kairo. Roxani Eleni Margariti har studert livet i handelsbyen i denne perioden, og viser hvordan ayyubidene organiserte flåtestyrker bestående av galeier, som patruljerte farvannene helt øst til India. Kjøpmennene måtte til gjengjeld betale en lite populær galeiskatt. En annen løsning var å seile i følge med et mindre skip, som skulle fungere som eskorte og livbåt, men det besto alltid en risiko for at vaktskipet valgte å stikke av når situasjonen ble farlig, slik tilfellet var i eksempelet over.

Gravstein for Sultan Ahmed av  Dahlak, Eritrea (1539).
 Øygruppen var i perioder base for en regulær sjørøverstat. Foto. G.Garitan/Wikimedia Commons

Vi har gjerne et bilde av Det indiske hav som et harmonisk sted før europeerne ankom omkring år 1500. Slik var det ikke alltid. Behovet for beskyttelse og trusselen om sjørøveri hang nært sammen, og grensene kunne bli uklare. Lokale herskere fra øystater som Kish i Persiabukta og Dahlak i Rødehavet opererte med egne flåter, som ikke alltid lot passerende skipstrafikk i fred. Sjørøveri er også avhengig av en fungerende økonomi hvor byttet fra operasjonene kan omsettes, og slike mindre fyrstedømmer tjente som marked for varer og mennesker som var blitt piratenes bytte. Parallellene til den moderne situasjonen er påfallende. Nyhetsreportasjene fra piratenes hjemhavner i dagens Somalia forteller om en blomstrende lokalsamfunn, hvor løsepenger fra rederinæringen settes om i luksusboliger og store importerte biler. Den gang som nå er det fraværet av effektiv statsmakt som skaper rom for sjørøveri.

Europeiske kapere

Portugisernes ankomst til Det indiske hav og etableringen av Osmannerriket i Midtøsten gjorde Rødehavet og Adenbukta til møtested og konfliktområde mellom to selvbevisste statsmakter, som så så på seg selv som henholdsvis kristendommens og islams fremste beskyttere. Skip og sjøfolk som tilhørte feil tro eller kom fra fiendens havner kunne lett utgjøre legitimt bytte. Før Suez-kanalen åpnet i 1869 forble Rødehavet og dermed også Adenbukta likevel en avkrok sett fra Europeisk side. Det engelske Østindiakompaniet opprettet en stasjon i Mocha i Jemen i 1618 for å handle med kaffe fra Jemen og for å fungere som mellommenn i handelen mellom India og Arabia og Egypt, men alt i alt hadde de vestlige kystene av Det indiske hav mindre å by på som var av interesse for de europeiske handelskompaniene enn India og Sørøstasia, hvor de europeiske stormaktene skaffet seg handelsstasjoner og militære støttepunkt. Selv om Osmannerriket etablerte garnisoner i en rekke havner i Somalia og Jemen, klarte sultanen i Istanbul aldri å utøve effektiv kontroll sør for Egypt. I denne situasjonen ble området et interessant tilholdssted for europeiske og amerikanske pirater, som kunne operere på trygg avstand fra europeiske krigsskip, samtidig som arabiske og indiske pilgrimer og handelsfolk var fristende mål, som som ikke bød på de moralske og politiske komplikasjonene som operasjoner mot europeiske skip kunne medføre. Guvernørene i de britiske koloniene i Amerika var liberale med å dele ut kaperbrev til aksjoner mot franske skip og besittelser, men kaperne reiste like ofte til Det indiske hav og Rødehavet for å prøve seg på handelstrafikken der. Patrick Pringle har påpekt at kolonimyndighetene ofte så gjennom fingrene med dette, da ekspedisjonene gjerne var finansiert av ledende menn i koloniene, og utbyttet førte store verdier inn i den lokale økonomien.

Avery som piratfyrste på Madagaskar med tjener.
Tresnitt fra 1725. Kilde: Wikimedia Commons

Henry Avery startet sjørøverkarrieren i 1694, som styrmann på et slikt skip, med lisens til å drive kaperfart mot franske fartøy i Vestindia. Det var imidlertid ingen fiendtlige skip å finne, og ryktene gikk om lukrative muligheter på Det indiske hav. Avery fikk med seg mannskapet på mytteri. De krysset over til Afrika og satte kursen sørover mot Kapp det gode håp. På vegen rakk de å plyndre tre engelske og to danske skip samt en portugisisk handelsstasjon. Vel inne i Det indiske hav overfalt de et fransk kaperskip, men bestemte seg gjøre mannskapet der til medsammensvorne. Mytteri var en forbrytelse som uten videre kvalifiserte til dødsstraff, og etter overfall på skip fra de fleste av samtidas store sjømakter var alle illusjoner om legitim kaperfart borte. I spissen for en liten flåte likesinnede satte Avery kursen for Bab el-Mandeb, stredet som skiller Rødehavet og Adenbukta. Her ville de vente på den årlige pilgrimsflåten, som var på veg tilbake fra Mekka etter pilgrimsreisen i 1695.

Piratene forsøkte først å etablere seg på den lille øya Perim, som ligger midt i stredet og har en god naturlig havn. Øya var ubebodd, og det var det gode grunner til. Den mangler nemlig vann. Etter langvarig og ørkesløs brønngraving var det Avery som ble truet med mytteri, og han måtte gi opp planen om en fast base som kunne kontrollere skipstrafikken.

Mesteparten av pilgrimsflåten kom seg forbi sjørøverne under dekke av natten, men Avery og hans folk klarte faktisk å få fatt på et skip som fraktet en kvinnelig slektning av den indiske stormogulen og rike gaver til hoffet i Delhi. Mannlige passasjerer ble torturert og drept, kvinnene ble utsatt for grusomme overgrep, og piratene kom unna med eventyrlig bytte. Da nyheten nådde stormogulen reagerte han forståelig nok med raseri, og han hevnet seg på engelske interesser i India, selv om Avery hadde handlet på egen hånd. Handelen med det engelske Østindiakompaniet ble innstilt, og mange av selskapets medarbeidere i Surat ble kastet i fengsel. Flere av dem døde under oppholdet.

Virksomheten til Avery og hans folk ble altså en trussel for hele det engelske nærværet i India. Østindiakompaniet satte en pris på Averys hode, London utstedte arrestordre, og marinen var snart på jakt etter ham. Avery selv reiste til Madagaskar for å dele byttet. Øya lå ikke under noen av de større statsmaktene i regionen, men var delt mellom rivaliserende småkonger. Her kunne pirater og kapere møte legitime kjøpmenn fra Europa og Amerika, og sette byttet sitt inn i tidas lovlige verdensøkonomi, slik sjørøvere alltid har vært avhengige av. Avery satte så kursen mot Karibia i håp om å få forhandlet fram et amnesti med vennligsinnede engelske myndigheter der, men siden sist var flere guvernører skiftet ut og den liberale politikken overfor kapere som balanserte på grensene mot sjørøveri var skjerpet inn etter press fra Østindiakompaniet. Avery gikk under jorda. I følge en anonym biografisk skisse som ble gitt ut i 1707 tok han seg over til England, hvor han forsøkte å omsette edelstener han hadde reddet unna fra det store byttet. Han ble lurt av sine forretningsforbindelser, som var klar over at han var en ettersøkt pirat og skal ha endt sitt liv i fattigdom.

Averys angrep på stormogulens skip var kanskje et høydepunkt og et vendepunkt i de europeiske og amerikanske piratenes virksomhet i farvannene som er herjet av somaliske pirater i dag. Tidligere hadde myndighetene i europeiske stater vært villige til å ta lett på angrep på muslimske skip, og elitene i de engelske koloniene i Karibia og New England hadde vært sterkt involvert i å organisere og finansiere virksomheten. Averys kollega Thomas Tew (død 1695) kom fra god familie i Rhode Island. Han kjøpte kaperbrev på Bermuda for å operere mot franske interesser, men fant fort ut at Rødehavet og Adenbukta var mer interessante jaktmarker. Han lyktes spektakulært i et angrep på et pilgrimsskip i 1693, og med et mannskap på bare 70 ble det rikelig til både sjørøverne selv og investorene i New England, hvor Tew kunne leve som respektert samfunnsborger. Tew var imidlertid ikke tilfreds med utbyttet fra første ekspedisjon og vendte tilbake til Det indiske hav i 1694/95. Her sluttet han seg til Kaptein Avery, men døde i den samme trefningen som gjorde denne berømt og beryktet. 

William Kidd fra Manhattan startet som piratjeger,
menendte i galgen. Her er kaperbrevet hans fra
1696. Kilde: Wikimedia Commons

Etter Averys kupp var det ikke lenger plass til slike menn i det gode selskap. I 1696 ble det sendt ut et krigsskip for å få slutt på sjørøveriet etter press fra Østindiakompaniet. Marinen hadde ingen skip å avse, så løsningen ble å organisere ekspedisjonen som kapervirksomhet, men rettet mot pirater istedenfor fiendtlige staters skip. Kaperbevillingen ble gitt av kongen selv, og kommandoen ble overlatt til William Kidd. Dette viste seg å være et lite heldig valg. Kidd hadde en lang merittliste som kaper, men hadde ikke vært involvert i direkte sjørøveri tidligere. Han ankom Det indiske hav tidlig i 1697, og ser ut til å ha tatt opp piratvirksomhet da den opprinnelige planen om å aksjonere mot sjørøvere viste seg vanskelig å gjennomføre. Kidd kom tilbake til sin hjemhavn New York i 1699, og ble sendt til London for å stilles for retten anklagd for piratvirksomhet. Saken er godt dokumentert i samtidige kilder, og Kidd forsvarte seg med at mannskapet hadde presset ham til å trå over på feil side av loven. Aktoratet argumenterte for at det tvert i mot var Kidd selv som hadde forledet mannskapet til sjørøveri. Kaptein Kidds sak vakte oppsikt i samtida. Allerede den gang kom det anklager om at han ble ofret for å dekke over mektigere støttespillere. Konklusjonen ble i alle fall at Kidd var skyldig, og han ble hengt i 1701. Piratvirksomheten med base på Madagaskar fortsatte i ennå noen tiår, men saken mot Kidd viser at sjørøvernes storhetstid på Det indiske hav var på hell. I 1728 kom det ut et verk med tittelen A general history of Pyrates, som inneholdt en serie bloddryppende, avskrekkende og heroiserende biografier over 1600- og det tidlige 1700 tallets viktigste pirater på Det indiske hav og i Karibia. Litteraturhistorikere har ment at forfatternavnet Charles Johnson var et pseudonym for den mer kjente Daniel Defoe, mannen bak Robinson Caruso, som antagelig også stod bak den anonyme Thomas Tew biografien fra 1707. Defoe kunne på denne tida skrive om piratene som noe som i hovedsak tilhørte fortida. De europeiske statene med interesser i området var rett og slett ikke lenger tjent med at farvannene framstod som lovløse.

Romerne stasjonerte altså soldater i Rødehavet, og de fikk de arabiske kongene i dagens Jordan og Jemen til å foreta straffeekspedisjoner mot piratbefolkningen langs kysten av Arabia. Arabiske herskere patruljerte Det indiske hav med galeier. Europeiske og amerikanske sjørøvere på 1600- og 1700 tallet gikk fra å være en ressurs til et problem for stormaktene, og i dag sender regjeringer fra land så forskjellige som Norge, Kina og Iran krigsskip  til Adenbukta for å stoppe sjørøveriet. Samtidig opprettholder det internasjonale samfunnet en somalisk regjering uten reell makt, og vesten har stilt seg bak en mislykket etiopisk intervensjon i nabolandet. Problemene romerne møtte ligner faktisk på dem skipsnæringen strir med i dag. Piratene opererer utenfor kontroll av myndigheter, men er helt avhengige av en fungerende verdensøkonomi, både for å finne sitt bytte og for å omsette verdiene i ett marked. 

Bokliste:

Daniel Defoe (forf.), Manuel Schonhorn (red.): A general history of the Pyrates. New York 1999 (1972). Kommentert nyutgave av Daniel Defoes verk fra 1728, opprinnelig utgitt under pseudonymet Charles Johnson.

Vincent Gabrielsen: Piracy and Slave-Trade. I Andrew Erskine (red.) A Companion to the Hellenistic World. Oxford 2005.

Shelomo D. Goiten: Letters of medieval Jewish traders. Princeton 1974.

Roxani Eleni Margariti:  Aden & the Indian Ocean trade : 150 years in the life of a medieval Arabian port. Chapel Hill, N.C. 2007.

Patrick Pringle: Jolly Roger, the Story of the Great Age of Piracy. New York 1953.

Nicolas K. Rauh: Merchants, sailors & pirates in the Roman world. Stround 2003.

Andre kilder:

International Maritime Bureau Piracy Reporting Centre: http://www.icc-ccs.org/

Norsk og internasjonal dagspresse, november og desember 2008.

Spioner på kamelryggen

Denne posten ble først publisert på Aftenposten Viten

Slik ser det ut i Den syriske ørken, nord for Palmyra, Syria. Området er i dag gjenstand for hyppige kamper mellom IS og syriske regjeringsstyrker. Foto: Eivind Heldaas Seland

Ørkenområdene mellom Syria og Irak er blitt tilholdssted for terroristene i Den islamske staten, og står i sentrum for oppmerksomheten til verdens etterretningstjenester. De militante islamistene overvåkes ved hjelp av avlytting, droner og sosiale medier. For vel hundre år siden sendte også stormaktene sine beste agenter til området. Den gang var det kamelryggen som gjaldt, og prisen det stod om var landeveien til India og kontrollen over det vaklende Osmanske riket.

Områdene mellom Syria, Irak, Jordan og Saudi-Arabia kalles for Den syriske ørken. Gjennom tre tusen år var ørkenen tilholdssted for nomader som vandret mellom sommer og vinterbeite med flokker av sauer, geiter og kameler. Fram til etter første verdenskrig tilhørte området Det osmanske riket, men sultanen i Konstantinopel hadde liten reell makt i ørkenen, som var dominert av rivaliserende beduinstammer. Den syriske ørken var blant de siste hvite flekkene på kartet. Enkelte europeere hadde reist i området, men deres beskrivelser var lite brukbare i en periode da politisk, økonomisk og militær planlegging i økende grad ble basert på vitenskapelig kartlegging og beskrivelse av verden.

Det osmanske riket var fortsatt en stormakt på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, men hadde ikke klart å henge med i industrialiseringen. Riket hadde mistet de fleste besittelsene i Europa og Nord-Afrika, men sultanen hersket fortsatt over store områder i Midtøsten. I regjeringskontorene i London, Paris, Berlin, Wien og St. Petersburg forsøkte en å ha flere tanker i hodet på en gang. På den ene siden gjaldt det å ha et godt forhold til osmannerne, som i tillegg til fortsatt å råde over betydelig militærmakt også hadde stort behov for europeisk teknologi og ekspertise, og som satt på nøkkelen til viktige markeder for europeiske varer og investeringer. På den andre siden var det viktig å være i posisjon til å utvide egne besittelser dersom muligheten skulle by seg.

Oljeforekomstene i Arabia var ennå ikke kjent, men Den syriske ørken var interessant på flere måter. For det første var det korteste vei mellom Middelhavet og Persiabukta og mellom Europa og Asia. Gjennom århundrene hadde kamelkaravaner krysset området med tekstiler og krydder. I den nye tid var det jernbaner som gjaldt. For Storbritannia ville det være nyttig med en jernbane fra Egypt til Irak, som kunne korte transporten til India og lette tilgangen til områdene rundt Persiabukta, der britene hadde økonomiske og politiske interesser. Tyskerne samarbeidet med osmannerne om å bygge jernbane fra Konstantinopel til Bagdad, noe som ville gi tilgang de samme områdene uten å være avhengig av den britiskkontrollerte Suezkanalen. Alle parter var dessuten interesserte i å skape gode forbindelser med beduinstammene, både for trygt å kunne drive økonomisk virksomhet i regionen, og som mulige allierte i en framtidig konflikt. For å skaffe seg kunnskap og kontakter sponset stormaktene halvoffisielle ekspedisjoner til regionen. 

Osmannerne var selvsagt ikke glade for utenlandsk etterretningsvirksomhet. Det å reise trygt i disse områdene, og i tillegg skaffe verdifull informasjon og skape gode relasjoner, krevde dessuten helt spesiell språklig og kulturell kompetanse. Av den grunn skjedde etterretningsvirksomheten under dekke av, eller snarere sammen med arkeologiske, antropologiske og språkvitenskapelige undersøkelser. De reisende var dyktige vitenskapsfolk. I tillegg til at noen av dem fikk direkte innvirkning på Midtøstens senere historie, har arbeidene deres fortsatt stor verdi for forskere som arbeider med regionen i tidligere tider, fordi områdene de besøkte ikke lenger er tilgjengelige, samfunnene de studerte har forandret seg, og fornminnene de besøkte er ødelagt.

Arkeologer og etterretningsagenter

Den mest berømte av disse oppdagelsesreisende og spionene var Thomas Edward Lawrence (1888-1935), kjent blant annet fra memoarboken Visdommens syv søyler og storfilmen Lawrence of Arabia med Peter O’Toole i tittelrollen. Som ung reiste Lawrence til Syria og Palestina for å studere korsfarerborger. Det ble starten på et livslangt kjærlighetsforhold til Midtøsten. I årene som fulgte arbeidet han som arkeolog ved flere utgravninger i regionen. Da krigen kom i 1914 gjorde kompetansen på språk og landmåling at han havnet i etterretningstjenesten. Under det arabiske opprøret i 1916-18 var han en av de sentrale britiske forbindelsesoffiserene, som arbeidet med og ga råd til opprørerne. Etter krigen deltok han i fredsforhandlingene i Versailles, hvor han markerte seg som motstander av den fransk-britisk oppdelingen av Midtøsten og talsmann for etableringen av arabiske kongedømmer under britisk beskyttelse. Det blir av og til hevdet at situasjonen i Midtøsten ville blitt bedre dersom en hadde lyttet til Lawrence. Det er ikke sikkert det er riktig. Hans allierte fra den herskende Hashim-klanen i Mekka ble etter noen år satt inn som konger i Irak og Jordan. Familien har styrt Jordan med hard hånd og begrenset suksess. I Irak ble det arabiske og sunnimuslimske styret aldri populært, og den siste kongen ble avsatt i 1958. Lawrence taklet kjendistilværelsen etter krigen dårlig, ble svært skuffet over utfallet av forhandlingene i Versailles, og ville i dag kanskje ha blitt diagnostisert med posttraumatisk stresslidelse. Han døde i en motorsykkelulykke i 1935.

 

Hvis Lawrence hadde fått det som han ville hadde Midtøsten blitt delt mellom tre brødre fra dagens Saudi-Arabia under britisk ledelse. Det er ikke sikkert det hadde vært noen oppskrift på fred. Foto: National Archives / Wikimedia Commons.

Også tyskerne var aktive i dette spillet. Max von Oppenheim (1860-1946) er kanskje det fremste eksempelet på hvordan diplomati, spionasje, forskning, næringsvirksomhet og personlige interesser virket sammen. Han er avgjort den mørkeste figuren blant vitenskapsfolkene og spionene som virket i regionen, men også den mest sammensatte. Oppenheim studerte arabisk og bodde i lange perioder i Kairo, som han brukte som base for reiser blant annet i Den syriske ørken. Han var tilknyttet den tyske utenrikstjenesten, men fikk aldri den faste stillingen han drømte om. Selv fikk han antagelig aldri vite grunnen, men arkivene viser at problemet var hans jødiske bestefar. Han opererte også som agent for tyske selskaper, blant annet under planleggingen av Bagdad-banen, og virket helt på egen hånd som oppdagelsesreisende og arkeolog. I mange år før og etter første verdenskrig ledet han utgravningene av den viktige steinalderbosetningen Tal Halaf i det nordlige Syria. Han grunnla den flotte museumssamlingen i Aleppo, hvis skjebne nå er uviss på grunn av den pågående krigen i Syria. Også Oppenheim gikk i tjeneste for hjemlandet under første verdenskrig og ble sendt til Osmannerriket som politisk påvirkningsagent. Han agiterte kraftfullt for jihad, hellig krig mot briter, franskmenn og kristne i Midtøsten, og skal ha støttet folkemordet på armenerne som fant sted under krigen. Under andre verdenskrig presset han på for å få Hitler til å gi mer aktiv tysk støtte til antibritiske krefter i Midtøsten.

En viktig del av etterretningsvirksomheten bestod i å knytte gode forbindelser til lokale ledere. Max von Oppenheim i 1899. Foto: Wikimedia Commons.

 

Kvinnen som skapte Irak… 

Lawrence er kanskje mer berømt, men i 2015 kommer du til å høre mest om Gertrude Bell (1868-1926). Hun er tema for en fersk storfilm med Nicole Kidman i hovedrollen. Aristokraten Bell studerte historie ved universitetet i Oxford før hun la ut på en serie reiser i Europa og Asia. Hun ble spesielt glad i Midtøsten. Bell krysset Den syriske ørken flere ganger på i årene 1909-1914, og var særlig opptatt av ferdselsruter og arkeologiske minnesmerker. Dagbøkene som viser hvordan hun som enslig kvinne manøvrerte i det sterkt mannsdominerte, religiøse og konservative samfunnet er fascinerende lesning. Under krigen arbeidet hun som etterretningsoffiser i Bagdad. Rapportene Bell sendte til etterretningstjenesten og til Royal Geographic Society ble en viktig del av beslutningsgrunnlaget for de utskjelte grensene mellom Syria, Jordan og Irak, som ble fastlagt av de britiske og franske diplomatene Sykes og Picot i 1916. Grensene er slett ikke er så vilkårlige som mange moderne kommentatorer vil ha det til, men følger stammeområder og næringsmønstre i ørkenen. Dette har gitt henne tilnavnet ”kvinnen som skapte Irak”. Etter krigen ble Bell Iraks første riksantikvar og grunnla nasjonalmuseet i Bagdad.

…og mannen som aldri fikk sjansen

Storbritannia og Tyskland var bare to av stormaktene som konkurrerte om etterretningsinformasjon og innflytelse i denne delen av verden. Alois Musil (1868-1944) ble født i den tsjekkiske delen av det Habsburgske riket og studerte teologi og orientalske språk. Interessen for arkeologi og bibelhistorie fikk ham til å lære arabisk og brakte ham ut i ørkenen. Det ble starten på 21 000 kilometer på heste- og kamelryggen. Musils interesse skiftet etter hvert i retning av språk og antropologi, men han drev også etterretningsvirksomhet. Dagbøkene hans viser hvordan han time for time, dag for dag, nøyaktig målte himmelretningen og avstanden han tilbakela ved hjelp av kompass og klokke, opplysninger som ga grunnlag for å tegne kart som kunne legge forholdene til rette for senere økonomisk utnyttelse og militære aktiviteter i ørkenen. Under første verdenskrig ble han sendt som utsending til de arabiske stammene, som motstykke til Bell og Lawrence og supplement til Oppenheims arbeid med tyrkerne. Dessverre vet vi lite om hva Musil faktisk foretok seg under krigen, fordi han var på den tapende siden og aldri selv fortalte om dette. Til sammen skrev han imidlertid 50 bøker, som fortsatt er verdifulle, særlig for nedtegnelsene av arabiske sagn, eventyr, sanger, dikt og skikker, som ikke er kjent fra andre steder.

Lawrence og Bell fikk varig innflytelse på Midtøstens historie og ble hyllet som helter. Oppenheim og Musil arbeidet under tilsvarende forhold, og dersom krigen hadde gått annerledes ville de spilt tilsvarende roller. Isteden huskes de for sitt vitenskapelige pionerarbeid. Til felles har de fire at deres egne nedtegnelser ikke er preget av heltefortellingene andre laget om dem, men av hverdagslige opplevelser av frost, tørst, sult, slit, savn og tidvis frykt, som imidlertid langt overgås av dyp nysgjerrighet, respekt og beundring for mennesker, natur og historie i områdene de utforsket.  

Den syriske ørken grenser til områdene som en gang huset verdens eldste sivilisasjoner. Gjennom flere tusen år var området navet som knyttet Asia sammen med Europa. Lawrence, Oppenheim, Bell og Musil var ute etter å svare på de store spørsmålene rundt opprinnelsen til vår kultur. Før og under første verdenskrig forsto stormaktene at den som kontrollerte ørkenen også kontrollerte områdene rundt. Slik ble kulturforskerne viktige aktører i det storpolitiske spillet. Drøyt hundre år senere vender verdens etterretningstjeneste på nytt øynene mot regionen. På samme måte som sist viser det seg at de som bor i ørkenen har sine egne interesser og planer, ofte i konflikt med statsmaktene rundt dem, og uavhengig av stormaktene i andre deler av verden.

Derfor frykter de bilder

Fra videoen som viste raseringen av museet i Mosul. Skjermbilde fra Youtube. Videoen er nå fjernet.

Når IS vandaliserer kulturminner i Nord-Irak går de inn i en lang og lite ærefull historisk tradisjon for å ødelegge bilder, men ugjerningene deres har helt konkrete konsekvenser og ofre i dagens verden.

For noen uker siden kunne vi se videoen av smilende islamister, som gikk løs på flere tusen år gamle statuer og relieffer i Mosul i Nord-Irak, og ved ruinene av byen Ninive med slegge og slagbor. Noen av gjenstandene var verdiløse kopier i gips, men andre var uerstattelige i ordets rette forstand. De er tapt for alltid. Noen dager senere kom meldingene om at bulldosere hadde satt kursen mot oldtidsbyen Hatra i ørkenen mellom elvene Tigris og Eufrat. I skrivende stund vet vi ennå ikke hva vandalene utrettet der, men det er liten grunn til å tro at vi har gode nyheter i vente, og vi kan regne med at ødeleggelsene er veldokumentert på film også denne gangen. IS’ vandalisme er religiøst begrunnet, men har sterke ideologiske og politiske dimensjoner og konsekvenser.

Religiøse billedforbud

Det er lang tradisjon for religiøse billedforbud, og for å ødelegge bilder av konkurrerende guddommer. Praksisen, kjent som ikonoklasme fra det greske ordet for billedknuser, er ikke begrenset til islam, men er også kjent blant annet fra jødedommens og kristendommens historie, og en lang rekke andre sammenhenger. To eksempler som tør være kjent fra hjemlig historie er Olav den helliges rasering av hedenske kultbilder på 1000-tallet, og den utbredte, men heldigvis ikke konsekvente overmalingen og ødeleggelsen av katolsk kirkekunst i kongeriket Danmark-Norge etter reformasjonen.

IS rettferdiggjør sine ødeleggelser med eksempelet fra profeten Mohammed, som etter tradisjonen skal ha fjernet gudebilder fra helligdommen Kaba i Mekka. Det er grunn til å tro at begrunnelsen er pragmatisk. Rapporter fra amerikanske Syrian Heritage Initiative, som samler dokumentasjon om ødeleggelsen av kulturminner i Syria og Irak, videreformidler i alle fall meldinger om at IS er involvert i og skattlegger ulovlige utgravninger og handel med stjålne antikviteter. Antagelig er det først og fremst det som er for stort, tungt eller berømt til å selges som blir ødelagt. Begrunnelsen for å ødelegge kulturminner er kan hende religiøs, men det blir feil å legge ansvaret for det som skjer på religion. Syrias og Iraks førislamske kulturarv har overlevd nesten 1 400 år med muslimsk styre og 1 000 år med muslimsk befolkningsmajoritet.

Historie, identitet og minoriteter

IS har også ødelagt sjiaislamske helligdommer og bibliotek tilhørende kristne institusjoner i Mosul. Mer enn religion handler dette om å utslette andre former for identitet enn den IS står for. Kulturminnene i Nord Irak forteller om andre tider og andre samfunn, som ikke har plass i Den islamske staten. I Vesten har en sett på Mesopotamia som utgangspunktet for vår felles sivilisasjon. Den moderne irakiske staten har brukt den historiske og arkeologiske arven til å skape en nasjonal identitet som går på tvers av religion, stamme og etnisitet. Minoritetsgrupper, som Iraks assyriske kristne, har knyttet seg direkte til den førislamske historien for å fortelle hvem de er og hvor de kommer fra, og er særlig utsatte for det kulturminnevernere har karakterisert som et kulturelt folkemord. Det IS gjør ved å forsøke å fjerne andre tradisjoner enn den sunniislamske er å nekte andre grupper del i eget land og egen historie.

Slik har IS opptreden også andre paralleller enn religiøs billedstorming. Forsøket på å fjerne deler av historien ved å fjerne minnet om den kjenner vi både fra romernes praksis med å fjerne innskrifter og statuer av upopulære keisere etter deres død, og fra sovjetledernes retusjering av fotografier slik at tidligere kamerater som var falt i unåde ikke skulle bli husket. Det går også en rett linje fra nazistenes bokbål på 1930-tallet via Kinas kulturrevolusjon, til brenningen av samlingene i Mosuls biblioteker og arkiver.

De første kalifene ødela ikke kulturarven i områdene de styrte, men hyret de beste kristne håndverkerne til å utsmykke palassene og moskeene sine. Iraks og Syrias multikulturelle, førislamske, kristne og sjiaislamske kulturarv er en direkte trussel mot terroristenes totalitære samfunnsvisjon. Den viser at kalifatet de vil gjenopprette aldri eksisterte slik de ser det for seg. Derfor frykter de bilder.

Dette ødela IS i Mosul-museet

Tegning av vokterne ved Nergal-porten i Ninive. Fredric C. Cooper cirka 1840. © The Trustees of the British Museum

I går dukket det opp en video på nettet, som viser hvordan islamister vandaliserer skulpturer i museet i Mosul i Nord-Irak og ved ruinene av oldtidsbyen Ninive, som ligger like i nærheten. Reaksjonene fra museumsfolk og oldtidsforskere verden over er sjokk og sorg. Det er vanskelig å la seg sjokkere av nyheter fra Syria og Irak om dagen, og tap av menneskeliv er mer alvorlig enn ødelagte fortidsminner. Likevel gjør det vondt å se vandalene gå løs på 2000-3000 år gamle skulpturer med slegge og slagbor. Videoen jeg så i går er fjernet fra Youtube, men de som orker kan sikkert fortsatt finne den på nettet, og stillbilder ligger i mange nettaviser i tillegg til dem i denne posten. Videoen er imidlertid bare trist, mens mye av det som ble ødelagt var vakkert og verdifullt. Hva var det vi som aldri har hatt sjansen til å besøke museet i Mosul nå aldri kommer til å få se?

Islamister knuser det jeg tror er en gipskopi av en statue fra
Hatra. Flere av de ødelagte gjenstandene var originale.
Skjermbilde fra Youtube

Noe av det som ble ødelagt var avstøpninger i gips, men andre gjenstander var originale og uerstattelige. Flere av skulpturene og reliefene i museet i Mosul kom fra oldtidsbyen Hatra, som blomstret i ørkenen i Mellom-Irak på 100- og 200-tallet. Hatra lå i grenseområdet mellom Romerriket i vest og parterriket i øst. Byen ser ut til å ha blitt bygd opp av nomadestammer som hadde tjent gode penger på handelen med silke og krydder mellom øst og vest. Kunsten fra byen er tydelig inspirert både av romerske og av persiske tradisjoner, og har likhetstrekk med stilen som utviklet seg i den syriske byen Palmyra, men har også en del trekk som en ikke kjenner fra noen andre steder. Kunsten fra Hatra er sårbar, fordi det er lite av den, og fordi det meste av den finnes i Irak, hvor det har vært vanskelig for utenlandske forskere å få tilgang helt siden den første gulfkrigen i 1991. Lucinda Dirven ved Universitetet i Amsterdam arbeider med en bok om Hatra, basert blant annet på samlingen i Mosul, som har fått en sørgelig aktualitet som følge av hærverket i museet. Selve ruinbyen Hatra ligger forøvrig også i IS-kontrollert område, og det er vel liten grunn til å tro at det står bedre til med de skulpturene som var bevart på stedet.

Her ødelegges skulpturen ved Nergal-porten i Ninive.
Skjermbilde fra Youtube.

Andre gjenkjennelige gjenstander i videoen var nyassyriske reliefer fra oldtidsbyen Ninive, som ligger rett på andre siden av Tigris-elva for Mosul. Ninive var hovedstaden i Det ny-assyriske riket, som dominerte store deler av Midtøsten fra 900- til 600-tallet før vår tidsregning. Deler av videoen er også spilt inn ved ruinene av Ninive, hvor vandalene dokumenterer ødeleggelsen sin av en skulptur som en gang voktet en av byens porter, kjent som Nergal-porten. Skulpturen (se også tegning øverst), pryder også de irakiske 500-dinar sedlene, og slik sett går islamistene også løs på et viktig irakisk nasjonalsymbol.

Begrunnelsen for å ødelegge den irakiske kulturarven er religiøs. Deler av islamsk tradisjon legger ned forbud mot å avbilde levende vesener, og bilder av guder er selvsagt ekstra ille. Også kristne og jødiske retninger har praktisert billedforbud og vandalisert kunstgjenstander til ulike tider. Det som skjer nå har imidlertid mest med IS å gjøre. Gjenstandene i Mosul har overlevd 1400 år med islam i Irak, og både i Irak, Tyrkia, Syria og andre muslimske land har førislamsk historie vært brukt aktivt i nasjonsbygging og blitt tatt godt vare på. Heller enn religion handler både dette og den usannsynlig brutale behandlingen av fanger, motstandere og minoritetsgrupper som IS står for om å ville skremme og sjokkere. Ironisk nok var assyrerne mestre i det samme. Reliefene som ødelagt i Mosul viser seiersrike assyriske felttog og massakrer på overvunne fiender. Assyrerne gjorde seg forhatt av sine omgivelser, og Ninive ble jevnet med jorden i 612 før vår tidsregning. Islamistene i IS er først og fremst ute etter å sjokkere, men oppnår forhåpentligvis først og fremst å provosere.