torsdag 2. april 2015

Derfor frykter de bilder



Fra videoen som viste raseringen av museet i Mosul. Skjermbilde fra Youtube. Videoen er nå fjernet.

Når IS vandaliserer kulturminner i Nord-Irak går de inn i en lang og lite ærefull historisk tradisjon for å ødelegge bilder, men ugjerningene deres har helt konkrete konsekvenser og ofre i dagens verden.

For noen uker siden kunne vi se videoen av smilende islamister, som gikk løs på flere tusen år gamle statuer og relieffer i Mosul i Nord-Irak, og ved ruinene av byen Ninive med slegge og slagbor. Noen av gjenstandene var verdiløse kopier i gips, men andre var uerstattelige i ordets rette forstand. De er tapt for alltid. Noen dager senere kom meldingene om at bulldosere hadde satt kursen mot oldtidsbyen Hatra i ørkenen mellom elvene Tigris og Eufrat. I skrivende stund vet vi ennå ikke hva vandalene utrettet der, men det er liten grunn til å tro at vi har gode nyheter i vente, og vi kan regne med at ødeleggelsene er veldokumentert på film også denne gangen. IS’ vandalisme er religiøst begrunnet, men har sterke ideologiske og politiske dimensjoner og konsekvenser.

Religiøse billedforbud
Det er lang tradisjon for religiøse billedforbud, og for å ødelegge bilder av konkurrerende guddommer. Praksisen, kjent som ikonoklasme fra det greske ordet for billedknuser, er ikke begrenset til islam, men er også kjent blant annet fra jødedommens og kristendommens historie, og en lang rekke andre sammenhenger. To eksempler som tør være kjent fra hjemlig historie er Olav den helliges rasering av hedenske kultbilder på 1000-tallet, og den utbredte, men heldigvis ikke konsekvente overmalingen og ødeleggelsen av katolsk kirkekunst i kongeriket Danmark-Norge etter reformasjonen.

IS rettferdiggjør sine ødeleggelser med eksempelet fra profeten Mohammed, som etter tradisjonen skal ha fjernet gudebilder fra helligdommen Kaba i Mekka. Det er grunn til å tro at begrunnelsen er pragmatisk. Rapporter fra amerikanske Syrian Heritage Initiative, som samler dokumentasjon om ødeleggelsen av kulturminner i Syria og Irak, videreformidler i alle fall meldinger om at IS er involvert i og skattlegger ulovlige utgravninger og handel med stjålne antikviteter. Antagelig er det først og fremst det som er for stort, tungt eller berømt til å selges som blir ødelagt. Begrunnelsen for å ødelegge kulturminner er kan hende religiøs, men det blir feil å legge ansvaret for det som skjer på religion. Syrias og Iraks førislamske kulturarv har overlevd nesten 1 400 år med muslimsk styre og 1 000 år med muslimsk befolkningsmajoritet.

Historie, identitet og minoriteter
IS har også ødelagt sjiaislamske helligdommer og bibliotek tilhørende kristne institusjoner i Mosul. Mer enn religion handler dette om å utslette andre former for identitet enn den IS står for. Kulturminnene i Nord Irak forteller om andre tider og andre samfunn, som ikke har plass i Den islamske staten. I Vesten har en sett på Mesopotamia som utgangspunktet for vår felles sivilisasjon. Den moderne irakiske staten har brukt den historiske og arkeologiske arven til å skape en nasjonal identitet som går på tvers av religion, stamme og etnisitet. Minoritetsgrupper, som Iraks assyriske kristne, har knyttet seg direkte til den førislamske historien for å fortelle hvem de er og hvor de kommer fra, og er særlig utsatte for det kulturminnevernere har karakterisert som et kulturelt folkemord. Det IS gjør ved å forsøke å fjerne andre tradisjoner enn den sunniislamske er å nekte andre grupper del i eget land og egen historie.

Slik har IS opptreden også andre paralleller enn religiøs billedstorming. Forsøket på å fjerne deler av historien ved å fjerne minnet om den kjenner vi både fra romernes praksis med å fjerne innskrifter og statuer av upopulære keisere etter deres død, og fra sovjetledernes retusjering av fotografier slik at tidligere kamerater som var falt i unåde ikke skulle bli husket. Det går også en rett linje fra nazistenes bokbål på 1930-tallet via Kinas kulturrevolusjon, til brenningen av samlingene i Mosuls biblioteker og arkiver.

De første kalifene ødela ikke kulturarven i områdene de styrte, men hyret de beste kristne håndverkerne til å utsmykke palassene og moskeene sine. Iraks og Syrias multikulturelle, førislamske, kristne og sjiaislamske kulturarv er en direkte trussel mot terroristenes totalitære samfunnsvisjon. Den viser at kalifatet de vil gjenopprette aldri eksisterte slik de ser det for seg. Derfor frykter de bilder.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar