Fra videoen som viste
raseringen av museet i Mosul. Skjermbilde fra Youtube. Videoen er nå fjernet.
Når IS vandaliserer
kulturminner i Nord-Irak går de inn i en lang og lite ærefull historisk tradisjon
for å ødelegge bilder, men ugjerningene deres har helt konkrete konsekvenser og
ofre i dagens verden.
For noen uker siden kunne vi se videoen av smilende islamister,
som gikk løs på flere tusen år gamle statuer og relieffer i Mosul
i Nord-Irak, og ved ruinene av byen Ninive med slegge og slagbor. Noen av
gjenstandene var verdiløse kopier i gips, men andre var uerstattelige i ordets
rette forstand. De er tapt for alltid. Noen dager senere kom meldingene om at
bulldosere hadde satt kursen mot oldtidsbyen Hatra i ørkenen mellom elvene
Tigris og Eufrat. I skrivende stund vet vi ennå ikke hva vandalene utrettet
der, men det er liten grunn til å tro at vi har gode nyheter i vente, og vi kan
regne med at ødeleggelsene er veldokumentert på film også denne gangen. IS’
vandalisme er religiøst begrunnet, men har sterke ideologiske og politiske
dimensjoner og konsekvenser.
Religiøse
billedforbud
Det er lang tradisjon for religiøse billedforbud, og for å
ødelegge bilder av konkurrerende guddommer. Praksisen, kjent som ikonoklasme
fra det greske ordet for billedknuser, er ikke begrenset til islam, men er også
kjent blant annet fra jødedommens og kristendommens historie, og en lang rekke
andre sammenhenger. To eksempler som tør være kjent fra hjemlig historie er
Olav den helliges rasering av hedenske kultbilder på 1000-tallet, og den
utbredte, men heldigvis ikke konsekvente overmalingen og ødeleggelsen av katolsk
kirkekunst i kongeriket Danmark-Norge etter reformasjonen.
IS rettferdiggjør sine ødeleggelser med eksempelet fra
profeten Mohammed, som etter tradisjonen skal ha fjernet gudebilder fra
helligdommen Kaba i Mekka. Det er grunn til å tro at begrunnelsen er
pragmatisk. Rapporter fra amerikanske Syrian
Heritage Initiative, som samler dokumentasjon om ødeleggelsen av
kulturminner i Syria og Irak, videreformidler i alle fall meldinger om at IS er
involvert i og skattlegger ulovlige utgravninger og handel med stjålne
antikviteter. Antagelig er det først og fremst det som er for stort, tungt
eller berømt til å selges som blir ødelagt. Begrunnelsen for å ødelegge
kulturminner er kan hende religiøs, men det blir feil å legge ansvaret for det
som skjer på religion. Syrias og Iraks førislamske kulturarv har overlevd nesten
1 400 år med muslimsk styre og 1 000 år med muslimsk befolkningsmajoritet.
Historie, identitet
og minoriteter
IS har også ødelagt sjiaislamske helligdommer og bibliotek
tilhørende kristne institusjoner i Mosul. Mer enn religion handler dette om å utslette
andre former for identitet enn den IS står for. Kulturminnene i Nord Irak forteller
om andre tider og andre samfunn, som ikke har plass i Den islamske staten. I
Vesten har en sett på Mesopotamia som utgangspunktet for vår felles
sivilisasjon. Den moderne irakiske staten har brukt den historiske og
arkeologiske arven til å skape en nasjonal identitet som går på tvers av
religion, stamme og etnisitet. Minoritetsgrupper, som Iraks assyriske kristne,
har knyttet seg direkte til den førislamske historien for å fortelle hvem de er
og hvor de kommer fra, og er særlig utsatte for det kulturminnevernere har
karakterisert som et kulturelt folkemord. Det IS gjør ved å forsøke å fjerne andre
tradisjoner enn den sunniislamske er å nekte andre grupper del i eget land og
egen historie.
Slik har IS opptreden også andre paralleller enn religiøs
billedstorming. Forsøket på å fjerne deler av historien ved å fjerne minnet om
den kjenner vi både fra romernes praksis med å fjerne innskrifter og statuer av
upopulære keisere etter deres død, og fra sovjetledernes retusjering av
fotografier slik at tidligere kamerater som var falt i unåde ikke skulle bli
husket. Det går også en rett linje fra nazistenes bokbål på 1930-tallet via Kinas
kulturrevolusjon, til brenningen av samlingene i Mosuls biblioteker og arkiver.
De første kalifene ødela ikke kulturarven i områdene de
styrte, men hyret de beste kristne håndverkerne til å utsmykke palassene og
moskeene sine. Iraks og Syrias multikulturelle, førislamske, kristne og
sjiaislamske kulturarv er en direkte trussel mot terroristenes totalitære
samfunnsvisjon. Den viser at kalifatet de vil gjenopprette aldri eksisterte
slik de ser det for seg. Derfor frykter de bilder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar