Ny doktorgrad: Folkemakt i Hellas og Nærøsten i oldtida

Hammurabi av Babylon (18 årh. fvt.)
Ikke så verst likevel? Byste i Louvre /
Wikimedia Commons

I dag forsvarte kollega Kristoffer Momrak doktorgraden sin i historie ved Universitetet i Bergen. Avhandlingen til Kristoffer heter Popular power in ancient Near Eastern and archaic Greek polities – A reappraisal of Western and Eastern political cultures. Den tar for seg utviklingen av det greske folkestyret i det vi kaller den arkaiske perioden (ca 750-479 før vår tidsregning), og ser det i forhold til folkelig medvirkning i styret av byer i Nærøsten i bronsealderen (til cirka 1200 før vår tidsregning). Utgangspunktet er den vestlige tradisjonen om at folkestyret oppstod i antikkens Hellas, først og fremst Aten, på grunn av historiske forhold og kulturelle særtrekk hos grekerne og atenerne.

Kristoffers arbeid handler om å dekonstruere denne tradisjonen, ved å vise hvordan innbyggerne i bronsealderens konge- og tempelstyrte bystater i Mesopotamia hadde muligheter til å påvirke samfunnet de levde i gjennom rettsvesen, råd og forsamlinger, og ved å vise hvordan elitene i tidlige greske samfunn manøvrerte for å begrense folkelig innflytelse for å beskytte egen posisjon.

Kristoffer argumenterer overbevisende for at det ikke finnes noen grunnleggende skille mellom vestlig og østlig politisk kultur, slik det har vært hevdet fra Aristoteles Politikk, via Marx ide om østlig despotisme til Huntingtons Clash of Civilizations. Særlig i den klassiske perioden (479-336), gikk greske samfunn mye lengre i å involvere folk flest i samfunnsstyre enn det noen gang skjedde i Nærøsten i bronsealderen, men det handler om gradsforskjeller, og politiske systemer er resultat av brytninger mellom grupper og individer med ulike egeninteresser. Konger som Hammurabi av Babylon (oppe til venstre) var ikke eneveldige despoter, men ledere av komplekse samfunn hvor det fantes formelle kanaler for folkelig medvirkning.

Perikles av Aten (5. årh fvt.)
Seg selv nærmest? Byste i Altes
Museum, Berlin /
Wikimedia Commons

Dette er faktisk globalhistorie i ordets rette forstand. Kristoffer utvikler modeller og kategorier som kan brukes på tvers av tid og geografi, og forklarer hvordan lignende strukturer oppstår i samfunn som ikke var i direkte kontakt. Selve avhandlingen forholder seg til konkret kildemateriale fra Hellas og Nærøsten, men tilnærmingen kunne vært anvendt på norsk vikingtid, beduinstammer i Midtøsten, eller for den del moderne demokratier, hvor såkalte vanlige folk, uklart definerte elitegrupper og politiske ledere samhandler i spill om politisk innflytelse.