Grekerne i Sudan og andre diasporasamfunn

Kollega Alexandros Tsakos skriver om de greske samfunnene i Sudan på bloggen til det gresk-norske Medieval Sai prosjektet. Fram til den sudanske uavhengigheten var det greske samfunnet tallrikt og livskraftig. I dag er det bare rester igjen, konsentrert rundt den greske kirken og skolen i Khartoum.

Alexandros bloggpost forteller om et av mange greske samfunn i Midtøsten, Afrika og rundt Det indiske hav, som i dag mer eller mindre er forsvunnet. I reiseberetninger fra ottomansk tid og fra koloniperioden møter vi grekere nær sagt overalt. De har ofte nøkkelroller i kontakten mellom lokalsamfunn og besøkende, som advokater, leger, gjestgivere, "fiksere" og handelsfolk. For europeiske reisende fungerte grekerne godt som mellommenn, fordi de ofte var velutdannede, språkmektige, forholdsvis velstående, og hadde god kontakt både med lokalbefolkningen og med grekere bosatt andre steder, men grekerne bodde selvsagt først og fremst i disse områdene for sin egen del. De greske samfunnene hadde svært lange historiske røtter. Kysten av Lilleasia var en del av det greske kjerneområdet fra starten av. Til Nord-Afrika og Det nære østen kom grekerne først som innvandrere og handelsfolk på 600-500-tallet før vår tidsregning. Under Aleksander den Store (336-323 før vår tidsregning) og de makedonskættede kongene som fulgte ham ble grekere bosatt også lengre øst og sør.

De greske samfunnene er et eksempel på det som globalhistorikerne kaller diasporasamfunn, det vil si geografisk spredte befolkninger, som identifiserer seg med et felles hjemland eller en felles hjemkultur. Andre historisk viktige diasporasamfunn var det armenske og ikke minst det jødiske (som har gitt opphav til diasporabegrepet), samt arabiske samfunn rundt Det indiske hav og kinesere bosatt i Sørøst-Asia. I førmoderne samfunn med svakt rettsvern, treg kommunikasjon og dårlig tilgang på informasjon og kreditt, var diasporasamfunn viktige bindeledd mellom steder og kulturer. En gresk handelsmann bosatt i Aleksandria i Egypt kunne for eksempel reise til Bagdad, Khartoum eller Aden, og treffe på folk som snakket samme språk, dyrket samme religion og som kunne formidle kontakt med lokale myndigheter og handelsfolk.

For at disaporasamfunn skal være bærekraftige over tid, må de bevare de kulturelle grensene overfor majoritetsbefolkningene i områdene der de bor. Språket og religionen gjorde det mulig for grupper som grekere, jøder og armenere å holde på en egen identitet som minoritetsbefolkninger i muslimske områder gjennom mange hundre år. Først i det 20. århundre gikk det nedover med det greske diasporaet. Etter den gresk-tyrkiske krigen (1919-22) ble den gjenværende greske befolkningen fordrevet fra Lilleasia. I Egypt, Sudan og mange land i Midtøsten ble situasjonen vanskelig etter at de franske og britiske kolonirikene ble avviklet. Behovet for å bygge opp en nasjonal identitet i nye stater gjorde at alle minoritetsbefolkninger var utsatt. Diasporagrupper med sterke kulturelle bindinger ut over landegrensene kunne lett mistenkes for ikke å være lojale mot makthaverne i landene der de bodde. Ressurssterke diasporagrupper, som de greske, hadde økonomiske muligheter til å emigrere, enten til Hellas, eller til USA, Vest-Europa eller Australia, som gjerne tok i mot høyt utdannede og arbeidssomme innvandrergrupper.