Av Saba kom de konger tre?

De tre vise menn / hellige tre konger, her i en bysantinsk mosaikk fra
Ravenna i Nord-Italia. Foto: Nina Aldin Thue / Wikimedia Commons 

"Gull, røkels', myrra ofret de" fortsetter julesangen "Et barn er født i Betlehem". Teksten gjenforteller fortellingene om Jesu' fødsel i evangeliene etter Lukas og Matteus i Det nye testamentet. Passasjen disse verselinjene bygger på finner vi i Matteusevangeliet. Der er det ikke egentlig snakk om tre konger, men om "noen vismenn" (gresk: magoi), som kommer for å gjøre ære på det lille barnet.

Uavhengig av tro, vil de fleste i dag mene at dette ikke er en fortelling om hva som faktisk hendte, men en episode som bidrar til å skape et bilde av at det allerede fra fødselen av var noe helt spesielt med dette barnet. Hvis et slikt fortellergrep skulle fungere, må det imidlertid ha hatt resonans hos publikum samtiden. Matteus lar de tre vismennene bringe gaver av gull, røkelse og myrra til barnet. De to siste gavene knytter giverne direkte til det sørlige Arabia. Slik sett var det helt rimelig av forfatteren av middelaldersalmen som vår julesang bygger på, å knytte dem til kongeriket Saba, som lå i dagens Jemen.

Gull er dyrt og sjeldent, men sirkulerte over hele verden i antikken. Røkelse og myrra fikk man derimot bare fra landene rundt det sørlige Rødehav og Adenbukta. Både røkelse og myrra er harpiks fra trær som finnes naturlig i disse områdene, men som har vist seg nærmest umulig å dyrke andre steder. Disse stoffene ble brukt i medisin, kosmetikk og særlig som brennoffer i religionsutøvelse i den antikke verden. De var svært dyre, og derfor velegnede gaver for det spesielle barnet.

Boswellia Sacra (røkelse).
 Illustrasjon Köhlers Medizinalpflanzen (1898)
 / Wikimedia Commons

Saba var et av flere kongedømmer i det sørlige Arabia. Riket hadde senter i overgangen mellom de fruktbare fjellområdene i dagens Jemen og ørkenen som strekker seg inn i dagens Saudi-Arabia. Saba var den ledende staten i regionen fra cirka 700 før vår tidsregning og fram til første århundre før vår tidsregning

Kongedømmene i Sør-Arabia baserte seg dels på det produktive jordbruket i fjellområdene lengst sørvest i Arabia, hvor fjellene tømmer monsunvindene fra Det indiske hav for regn før de fortsetter inn i de svært regnfattige ørkenområdene lengre inn i landet, dels på kontroll med kunstvanningsanlegg i overgangen mellom fjell og ørken, men ikke minst på handel med røkelse og myrra. Lenge foregikk handelen med kamelkaravaner, som måtte legge ruten etter hvor de kunne få vann og beskyttelse. På slike steder kunne lokale herskere enkelt kreve inn avgifter. Kongene i Sør-Arabia ble fabelaktig rike på denne handelen, og det bidro til at romerne kalte området for Arabia Felix – ”Det lykkelige Arabia”. Fortellingen om de tre vismennene, som følger en stjerne for å finne stedet der Jesus ble født, er et ekko av kamelkaravanene som brukte stjernene på nattehimmelen til å holde retningen på den lange vegen mellom det sørlige Arabia og områdene i dagens Jordan, Israel og Palestina, hvor varene ble lastet om og overtatt av andre handelsfolk.

Rundt starten av vår tidsregning ser det ut til at sjøhandel ble viktigere, men det er få gode, naturlige havner i Sør-Arabia, og kongene ser ut til å ha klart å fortsette å holde kontrollen med den lukrative trafikken.  Saba, med senter i innlandet, ser ut til å ha blitt mindre viktig, og gikk etter hvert inn i kongedømmet Himyar, som kontrollerte den arabiske siden av stredet mellom Rødehavet og Adenbukta, og som eksisterte fram til Det nypersiske riket invaderte denne delen av Arabia, i 570 etter vår tidsregning. Kongene av Himyar fortsatte å bruke tittelen som konger av Saba.

De sørarabiske kongedømmene, som vi kjenner gjennom en rik arkeologisk arv, innskrifter på det sørarabiske skriftspråket, samt beskrivelser i greske og latinske tekster, hadde sin egen, særegne kultur, men ble også påvirket av den nære og langvarige kontakten med middelhavsområdet. I senantikken, cirka 200-650 etter vår tidsregning, var kristendom og jødedom viktige elementer i den ideologiske pakken som fulgte med handelen med Middelhavsområdet. Begge religioner fikk fotfeste i dagens Jemen.

I dag er det slik at selv om det er mulig å konvertere til Jødedommen, så er den vanligste måten å bli jøde på å være født av jødisk mor. I senantikken fantes det imidlertid også retninger innen religionen, som aktivt forsøkte å omvende ikke-troende. Disse hadde framgang i Himyar, og på et tidspunkt, vi vet ikke helt når, fikk de også støtte av kongemakten. Rundt år 520 ble Himyar angrepet av det kristne kongedømmet Aksum, som lå i dagens Etiopia og Eritrea. Invasjonen ble slått tilbake, men i kjølvannet av hendelsene satte en konge med navn Dû Nuwâs i gang forfølgelser av kristne, under påskudd av at de hadde støttet fienden. I byen Najran, lengst sør i dagens Saudi-Arabia, kom det til regelrette massakrer. Blant disse kristne var det også kjøpmenn fra Romerriket. Keiseren i Konstantinopel reagerte sterkt og ba kongen av Aksum om å gripe inn. Om det var utslagsgivende skal være usagt, men i 525 angrep aksumittene igjen, og denne gangen lyktes de. Fra 525 til 570, da Sør-Arabia kom under persisk styre, ble dagens Jemen styrt av kristne konger.

Illustrasjon: Paul Alan Yule /
Wikimedia Commons

Disse hendelsene var fram til nylig bare kjent gjennom kristne martyrfortellinger og kirkehistorier. Arkeologer fra Universitetet i Heidelberg, under ledelse av professor Paul Alan Yule,  har i flere år gravd ut Himyarenes gamle hovedstad, Zafar, i fjellene sør i Jemen, og nå har de blant annet funnet hundrevis av amforaer, transportkrukker, som ble produsert i Aqaba i dagens Jordan, og som antagelig har inneholdt vin. Mange av amforaene var merket med det kristne Chi-Rho symbolet, og kan kanskje ha inneholdt vin til kirkebruk. I fjor fant de også et spennende relieff, som viser en konge med krone etter etiopisk modell (venstre). Det fantes altså konger av Saba som tilbad Jesusbarnet, men først cirka 500 år etter det julesangen vil ha oss til å tro.

Tolv globalhistoriske julegavetips

Vil du spre litt globalhistorisk leseglede til jul? Her kommer tolv av de populærvitenskapelige fagbøkene jeg liker best. Bøkene kommer i uprioritert rekkefølge. Jeg er slett ikke enig i alt som står i dem, men de leverer fortellinger som engasjerer, informerer, gleder eller provoserer. Alle skrevet enten som lærebøker eller for et alment interesserte publikum, og kan godt leses uten spesielle forkunnskaper. Noen av dem er oversatt til norsk, andre ikke. Kanskje ikke de utenlandske når fram i posten til jul, men e-bøker sparer både klimaet og skogen.

Bilde: Spartacus

1: Eric H. Cline, 1177, The Year Civilization Collapsed (Princeton University Press 2014). I årtiene rundt 1200 før vår tidsregning brøt samfunn etter samfunn rundt det østlige Middelhav sammen. Byer brant og ble aldri gjenoppbygd. Skriftkulturen forsvant. Hva skjedde? Klimaendringer, invasjoner, opprør eller sammenbrudd? Svarene den amerikanske arkeologen Eric H. Cline gir er sammensatte, og boka ble en bestselger i USA fordi mange mener de har relevans også for vår tid.

2: Steven Pinker, The Better Angels of our Nature (Viking Books 2011). Er vi mennesker voldelige av natur? Ja, kanskje vi er det, sier psykologen Steven Pinker, men vi trenger ikke oppføre slik av den grunn. På tross av grusomme konflikter mange steder i verden har jorda snaut vært noe tryggere sted å leve enn den er i dag, og slik har utviklingen vært både i det lange og i det korte historiske perspektivet. Pinker forsøker å forklare hvorfor det har blitt sånn.

3: Jared Diamond: Guns, Germs, Steel (W.W. Norton 1997), norsk utgave: Våpen, pest og stål (Spartacus 2011). Hvordan kunne en håndfull spanske soldater velte det veldige Inkariket, og hvordan kunne noen få land i Vest-Europa komme til å dominere verden? Diamonds svar er at det måtte gå slik det gjorde, fordi geografiske og klimatiske forhold ga befolkningene i Eurasia avgjørende fordeler i forhold til befolkningene i Amerika og Afrika, særlig i forhold til produktive matplanter, husdyr og motstandsdyktighet mot smittsomme sykdommer.

4: Niall Ferguson, Civilization: The Six Killer Apps of Western Power (Penguin 2011). Samme spørsmål som Diamond, helt andre svar. Årsakene til Vestens sterke stilling er ikke natur-, men kulturbestemt sier Ferguson. Arven fra den romerske og greske antikken, den katolske middelalderen, og den vesteuropeiske renessansen og opplysningstiden, har gitt oss seks applikasjoner på vår felles vestlige kulturelle smarttelefon, som de andre sivilisasjonene ennå ikke har lastet ned: Fri konkurranse, massekonsum, styre ved lov, fri og kritisk vitenskap, protestantisk arbeidsetikk, og vitenskapelig medisin. Ferguson er eurosentrisk og stolt av det.

5: J. R. McNeill, William H. McNeill The Human Web: A Bird's-Eye View of World History (W.W. Norton 2003): Far og sønn McNeill ser verdenshistorien fra fugleperspektiv. Gjennom årtusener knyttes stadig tettere bånd mellom mennesker i forskjellige deler av verden, og jorda blir stadig tettere sammenvevd fram mot vår egen tid.

Bilde: ianmorris.org

6: Ian Morris, Why the West Rules—for Now (Farrar, Straus & Giroux 2010). Dette er kanskje min personlige favoritt, som jeg håper blir oversatt til norsk med tid og stunder. Tematikken burde være kjent nå. Bokas styrke ligger i at Morris prøver å utvikle en måte å måle menneskelig utvikling på, med en indeks som går tilbake til tida før den neolittiske revolusjonen. Dette er naturligvis metodisk temmelig vanvittig, men det er gjort på en eksplisitt og transparent måte, slik at det er lett å argumentere for eller imot, og være enig eller uenig. Dette står i motsetning til en del andre bøker om temaet, hvor forfatteren har løsningen først og finner argumentene etterpå.

7: Jared Diamond, The World Until Yesterday: What Can We Learn from Traditional Societies? (Viking Press 2013), norsk utgave:  Verden fram til i går: Hva vi kan lære av tradisjonelle samfunn? (Spartacus 2013). Mennesker er dyr. Biologisk er vi tilpasset et liv i  naturen, hvor vi spiser det vi selv kan fange og finne, med enkle redskaper vi kan lage av tre, stein, planter, skinn og bein. Slik levde alle i vår art fram til for cirka 11.000 år siden, og ganske mange fram til temmelig nylig. Hva har vi glemt? Ganske mye. Hva kan vi lære? Jeg er litt usikker. (Full omtale her).

8: Alfred W. Crosby,  The Columbian Exchange (Greenwood Press, 1972). Hvordan endret oppdagelsen av Amerika verden? Ikke vårt bilde av verden, men den verden som omgir oss. Hvilke planter og dyr omga vi oss med før? Hva slags mat spiste vi? Hva med det vi ikke kan se, mikroorganismer? Denne lille perlen av en bok endret måten vi ser på historien på. Mye av det naturvitenskapelige innholdet er antagelig utdatert, men perspektivene er like viktige.

Bilde: Abebooks.co.uk

9: William Hardy McNeill, Plagues and peoples (Anchor Press, 1976). McNeill den eldre er en av pionerene i globalhistoriesjangeren. Boka viser hvordan meslinger, kopper, byllepest og andre ekle sykdommer har påvirket den historiske utviklingen. På samme måte som Crosbys bok var dette helt nye tanker da boka kom, og fortsatt vil mange historikere ha nytte å ta sykdommer og epidemier med i bildet ved siden av økonomisk, politisk, sosial og kulturell historie.

10: Gunnar W. Knutsen, Lange linjer i historien (Cappelen 2006). Hva er felles for hele verden? I denne korte læreboka gir kollega Gunnar W. Knutsen en innføring i grunnleggende strukturhistorie. Det kanskje mest spennende grepet er at han ikke bare ser på hva som er felles på tvers av geografi, men også på det som er felles på tvers av perioder. Glem bronsealderen, antikken og mellomkrigstida. Knutsen deler rett og slett i to: Førmoderne og moderne samfunn.

11: David Landes, The Wealth and Poverty of Nations, (W.W. Norton 1998). Fortsatt i tvil om hvorfor noen land er rike og andre fattige? David Landes (1924-2013) har alle svarene, og de får Niall Ferguson til å framstå som en radikal kulturrelativist. Denne boka kommer du til å elske eller hate, eller som meg litt begge deler, men likegyldig stiller du deg neppe.

12: Pamela Kyle Krosseley, What is Global History (Polity Press 2008). Fortsatt i tvil om hva globalhistorie egentlig er for noe etter å ha lest her og her? Prøv denne boka. Enkel, kort, lettfattelig, og som antikkhistoriker gleder det meg at hun tar høyde for at hverken sjangeren eller prosessene den er opptatt av er så nye som mange vil ha det til.


Lest alle? Ikke glem Tore Linné Eriksens utmerkede globalhistoriske leseveiledning på Salongen.no.

For ordens skyld: Bøkene jeg omtaler har jeg kjøpt selv eller lånt på biblioteket. Posten ble skrevet 13.12. 2013, og oppdatert og utvidet 10.12.2014

Handel i før- og tidligstatlige samfunn

De siste tre dagene har jeg vært på konferansen "Markedets makt? Handel, håndverk og råvarer i vikingtid og tidlig middelalder", som Kulturhistorisk museums forskergruppe for vikingtid har arrangert i samarbeid med Institutt for arkeologi, historie, kultur- og religionsvitenskap (AHKR) ved Universitetet i Bergen og Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved Universitetet i Oslo. Det har vært lærerike dager, med mange spennende presentasjoner av nytt materiale og nye prosjekter. Selv har jeg definitivt vært på faglig bortebane, men var invitert for å trekke opp noen generelle perspektiver om hvordan arkeologer og historikere kan arbeide med handel i forhistoriske og tidlig historiske perioder. For en gangs skyld skrev jeg et fullstendig manus til innlegget mitt. Det kommer nedenfor. Til slutt er det en kort litteraturliste som både tar med bøkene jeg nevner i foredraget og enkelte andre viktige titler.  

Handel i før- og tidligstatlige samfunn

Karl Polanyi, kanskje den mest innflytelsesrike økonomiske antropologen i det 20. århundre, definerte handel som “the mutually appropriative movement of gods between hands” (1957, p. 266). Definisjonen er omtrent umulig å oversette til fornufitig norsk, men legg merke til at den har tre elementer, og understreker gjensidighet, materialitet og råderett. La oss først slå fast at handel, hvis vi ser på det i bred forstand, som utveksling av materielle goder, er en grunnleggende side ved menneskelivet, på linje med reproduksjon og produksjon. Det kan være mer eller mindre viktig i forskjellige samfunn og i forskjellige situasjoner, men den autarke, selvforsynte, økonomisk uavhengige enheten, om det er et individ, en familie, en stamme eller en stat finnes ikke, og hvis den finnes likevel, så er den i alle fall ikke typisk eller viktig for oss som forskere. Dette gjør det desto viktigere at vi som forskere arbeider med handel, for hvis ikke vi gjør det, så går vi glipp av en helt sentral side ved livet til fortidas mennesker.

Foto: Amazon.com

Videre er det sånn at fra antropologiske, historiske og arkeologiske sammenhenger, så vet vi at tilgang på og kontroll med handelsvarer er av avgjørende betydning for å skape forskjeller på folk. I moderne ører høres ikke det bra ut, men i arkeologisk sammenheng er det slik at der vi finner samfunn hvor vi ser at det er forskjeller på folk, er vi på sporet etter samfunn som er stratifiserte og spesialiserte – samfunn med lagdeling og oppgavedeling. Dette er det vi kaller komplekse samfunn eller med et dagligdags ord for stater. Det betyr at det å studere handel er helt avgjørende også for å forstå den politiske og sosiale organiseringen av førmoderne samfunn. Allerede for mer enn hundre år siden gjorde den norsk-amerikanske sosiologen Thorstein Veblen oss oppmerksomme på hvor viktig overdådig, oppsiktsvekkende konsum – ”conspicuous consumption” er for å skape og opprettholde hierarkier. I dag ser vi det ved fine biler til de voksne. I skolegården handler det om mobiltelefoner og dyre boblejakker, og det er alvor for de som driver med det. Når enkelte heldige, mektige eller rike folk i vikingtida i det som i dag er Norge kunne pynte seg med persisk silke, eller i bronsealderen kunnne kle seg med forseggjorte metallsmykker, så er det dette det handler om.

Arkeologer er heldige i denne sammenhengen, fordi deres kildemateriale er materiell kultur. Dere har metoder som gjør at i veldig mange tilfeller kan gjenstander spores til et opprinnelsessted. Hvis dere finner gjenstander som ikke er produsert lokalt, vel, så vet dere at den har havnet der som følge av en eller annen form for utveksling – og at handel i en eller annen forstand er den vanligste, selv om det ikke er den eneste, måten varer beveger seg og skifter eier på, og da er dere med en gang på veg til å sette materialet deres inn i en større sammenheng.

Det var den oppmuntrende delen av innlegget mitt. Nå skal jeg ødelegge og bryte ned. For: Forskere som arbeider med handel, det inkluderer også meg selv, pleier å uttrykke arbeidet sitt som linjer på et kart. Linjer som krysser fjell, fjorder og hav uten anstrengelse, linjer som forbinder boplasser, gårder, byer, havner like raskt som øyet kan bevege seg nedover i en tekst eller over et kartblad. Denne typen visualiseringer er gode til, og nødvendige for, å vise hvordan varer, folk og til og med kulturelle impulser beveger seg, men de tilslører det sørgelige faktum at handelsruter sjelden var linjer og omtrent aldri på et kart. Handel i gamle dager var ubehagelig, skittent, tidkrevende og potensielt farlig. Det fantes ingen gode ordninger for kreditt og overføring av verdier, og informasjon kunne ikke bevege seg raskere enn mennesker. Handelsfolk måtte hanskes med røvere, og med politiske myndigheter med fleksibelt forhold til eiendomsretten. Hvis en ikke la ut på reise selv, måtte en stole på folk som ikke nødvendigvis hadde ens beste interesser i tankene. Handelsruter var folk som beveget seg sammen med skipene sine eller dyrene sine gjennom landskap, over hav og langs elver. I det de var forbi så var de også borte. På land kunne en kanskje se fotspor eller leirplasser ei stund, på havet ikke det en gang. I dag sitter vi igjen med gjenstander, enkelte spor etter infrastruktur og kanskje ett og annet skipsvrak. Det som da det skjedde var at en dynamisk prosess både i geografisk og sosialt rom, er redusert til statiske steder og gjenstander i kildematerialet vårt. Jeg tror dere er enige i at vi har et kjempeproblem når vi skal rekonstruere dynamiske prosesser ut fra et statiske kildemateriale.

Å skrive historie eller arkeologi er å skape fortellinger om fortida. Fortida er borte. Den kommer aldri tilbake, og vi som forskere har ikke direkte tilgang til den . Det vi har er noen tegn fra denne fortida, enten vi kaller det kilder eller data, og vår jobb er å bruke disse tegnene til å lage så gode rekonstruksjoner som vi klarer. Jeg vet godt at denne typen semiotisk sjargong ikke er i tida, men jeg mener det viktig å være klar over at våre framstillinger bygger på lag på lag med moderne antagelser. Noen av dem er eksplisitte, men de fleste er implisitte, fordi vi tar med oss vår moderne forståelsesverden i møte med materialet.

Er det likevel vits i å arbeide med handel fra et arkeologisk ståsted? I høyeste grad! Måten å håndtere dette problemet på er etter mitt syn å være så eksplisitte vi kan på hva disse antagelsene er. Det gjør vi best gjennom å sette dataene våre i kontrast med komparativt materiale og inn i moderne teoretiske rammeverk .

Fig 1.

Modeller er forenklede representasjoner av den virkelige verden. I den forstand handler faktisk alle narrativ om fortida nettopp om modelbygging, men vi må trekke et skille mellom det vi kan kalle for deskriptive modeller, det er modeller som tar sikte på å beskrive fortida slik den faktisk var, selvsagt i den grad det er mulig, og analytiske modeller, som tar mål av seg på å forklare visse aspekter med fortida. Deskriptive modeller er mye brukt i forhistorisk arkeologi, og kan for eksempel vise spredning av teknologi eller migrasjoner. Fordelen med dem er at de kan falsifiseres, altså avkreftes, hvis de ikke lenger passer til data. Ulempen er at de sier lite om andre materialer enn de som de er utviklet for å anskueliggjøre. Analytiske modeller derimot, er ikke riktige eller gale, bare mer eller mindre brukbare. Over (fig. 1) ser dere en grafisk framstilling av den Ungarsk-Amerikanske økonomen Karl Polanyi sin antagelig velkjente modell for økonomisk samhandling, inspirert av Marcel Mauss berømte studie ”gaven”, hvor han deler utveksling av ressurser i tre kategorier, kalt ”redistribusjon”, ”resiprositet” (eller gaveutveksling) og ”utveksling”, det vi vanligvis vil kalle handel, hvor det ikke står igjen sosiale forpliktelser mellom partene etter at transaksjonen er ferdig. Det geniale med denne modellen er at den lar oss behandle sosiale og økonomiske relasjoner innenfor samme rammeverk, noe som er svært nyttig når vi arbeider med empiriske kontekster, hvor vi ikke har og aldri vil få statistisk materiale, og hvor økonomiske, sosiale og politiske forbindelser uansett var sammenvevd i samme kontekst.

Er det viktig å vite noe om hvordan og hvorfor varer flyttet seg i fortida? En kunne tenke seg at det viktigste var at ting faktisk beveget seg, ikke så mye hvilke former disse prosessene tok. I den viktige og innflytelsesrike boka The Corrupting Sea, fra år 2000, studerer Peregrine Horden og Nicholas Purcell Middelhavsverden som en samling av mikroregioner. Mens det er fullt mulig å spore stier, veier, vadesteder og seilingsruter fra forhistoriske og tidlig historiske perioder, så er det mangfoldet av forbindelser innenfor og mellom disse mikroregionene som framtrer som viktig for Horden og Purcell, og de argumenterer godt for at det er daglig småskalakontakt mellom nærliggende samfunn, det de kaller for ”konnektivitet”, som vi burde konsentrere oss om heller enn fjernhandel og eliteforbruk. Her har de absolutt et poeng, men det finnes også eksempler på at forbindelser over store strekninger og med såkalte luksusvarer var viktige, nettopp fordi de satte i gang prosesser som førte til endring i de samfunnene som deltok.

Foto: Blackwell

Med fare for å slå inn åpne dører, så er konnektivitet et begrep som beskriver den tilstanden en er i når en står i forbindelse med andre, det er ikke en modell som forsøker å forklare slike forbindelser. Mange analytiske modeller har blitt prøvd ut for å operasjonalisere konnektivitetsbegrepet innenfor arkeologien. De fleste av dem står direkte eller indirekte i gjeld til Walter Christallers central-place teori, som var et forsøk på å forklare spredning av og hierarki mellom bosetninger på grunnlag av ”sentralitet” (”centrality”) – hvilke økonomiske tjenester sentralsteder  av ulik størrelse kunne tilby, og gravitasjon eller tiltrekning – hvor langt folk er villige til å reise for å ta del i disse tjenestene. Innenfor arkeologien har en brukt sentralsted-teorier blant annet for å studere forholdet mellom produksjons-, handels- og redistribusjonssentra med omlandet, og for å forstå bosetningshierarkier. Eksempler på dette er Colin Renfrews typologi over forskjellige former for handel og utveksling i et romlig perspektiv. Sentralsteder er også de stedene hvor interaksjonen mellom mikroregioner i Horden og Purcell sin forstand foregår. Opplandet til et sentralsted kan være geografisk fragmentert og til dels ligge i betydelig geografisk avstand fra senteret. Opplandet til vikingenes handels- og plyndringstokter var for eksempel mye større enn opplandet for effektiv skatteinnkreving og innkreving av landleie i form av korn, smør, øl og andre naturalia.

Når vi begynner å diskutere oppland krysser vi inn i nettverkstilnærminger til arkeologien, som er noe av det mest spennende som har skjedd gjennom de siste årene. Nettverksanalyse har blitt brukt for å kartlegge, visualisere, måle og modellere samhandling mellom funnsteder for eksempel i Egeerhavet i Bronsealderen, i Sørspania i romersk tid, i det førkolumbianske Amerika, og ikke minst i rundt Nordsjøen i tidlig middelalder i Søren Sindbæks studier som sikkert mange av dere kjenner. En stor svakhet med central-place teori er at den ikke tar høyde for verken topografi, vær, klima eller tilgjengelige transportmidler. Studier av flyfoto og satelittbilder, gis-modellering og overflatesurvey gjør det mulig å  innarbeide sånne forhold i nettverksanalyser. På denne måten kan nettverksanalyse hjelpe oss ikke bare med mulige, men også med sannsynlige  kommunikasjonsmønstre, samtidig som det viser hvor det ikke er mulig å reise. Ved å se på sentralsteder som noder i nettverk, som representerer oppland med ulike handelsressurser å by på, kan vi kartlegge viktige forbindelser mellom mikroregioner.

Problemet, eller rettere sagt begrensningen med nettverkstilnærminger, er at de bygger på premisset at  rasjonelle aktører alltid vil ta den korteste, letteste eller billigste veien mellom to punkter. I de fleste sammenhenger er dette selvsagt riktig, og det kan godt være situasjoner hvor kildematerialet ikke lar oss komme lenger enn som så. Fra historisk og etnografisk materiale har vi likevel mange eksempler på at dette ikke alltid er tilfellet. Folk velger ofte rute ut fra andre, i utgangspunktet like rasjonelle beveggrunner. Det kan være ut fra sikkerhetshensyn, for å unngå å betale skatt, fordi en mangler nødvendig kunnskap om korteste eller letteste vei og så videre. En kan også tenke seg ideologiske, kulturelle eller tradisjonelle forhold som påvirker hvordan en reiser og hvem en handler med. Hvordan forholder vi oss til dette som forskere? Hvordan nærmer vi oss samhandling mellom handel og ideologiske og politiske makthavere i en verden hvor en ikke har effektive rettssystemer, forutsigbare lover eller myndigheter som beskytter eiendomsretten.

Retningen innenfor økonomifaget som kalles for New Institutional Economics har gitt oss spennende tilnærminger her. I boka Violence and Social Order fra 2009 foreslår den økonomiske historikeren Douglass North og hans kolleger foreslår at vi bør forstå verden i fortida i lys av organisasjoner og institusjoner. Organisasjoner er grupper av mennesker som gjennom delvis samordnet atferd arbeider mot felles mål. I dag kan det dreie seg om et idrettslag, et privat firma, et museum eller en moderne stat. I de samfunnene vi er opptatt av som arkeologer, derimot, er alle organisasjoner av politisk art. Det er for eksempel slekter, stammer, høvdingdømmer eller småkongedømmer. Samhandling både mellom individene i disse organisasjonene og mellom organisasjonene skjer innenfor rammen av det North kaller for institusjoner, som han forklarer som ”spilleregler” de mønstrene for interaksjon som gjelder i et samfunn. Det kan være handel, ekteskap, slektskap, men også skattlegging, tyveri, plyndring og krig, som alle er relevante samhandlingsmåter i vikingtid og tidlig middelalder. Det fine med dette er, på samme måte som med Polanyis tankegang, at det gjør det mulig å nærme seg politiske, sosiale og økonomiske forbindelser innenfor samme rammeverk. Transport, skatt, gaver og beskyttelsespenger kan for eksempel alt sammen analyseres som transaksjonskostnader. Det å drive med handel, skattlegge handel og plyndre handelsfolk kan analyseres som komplementære økonomiske aktiviteter. Selv har jeg arbeidet mye innenfor denne rammen med å forstå hvordan en skaper tillit innad i handelsnettverk, for eksempel ved å basere dem på institusjoner som etnisitet, geografisk opprinnelse, språk eller religion som skaper felles identitet.. Dette er utrolig nyttig når vi arbeider med empiriske kontekster med svakt utviklede markeder og mangelfulle eller fraværende pengesystemer, hvor vi kan regne med at handelsvarer ofte var samlet inn gjennom skatt, gaver og landleie i naturalia  heller enn gjennom kjøp, og hvor handel ofte ble kledd i terminologi om vennskap og allianse like mye som kjøp og salg.

Dette var et knippe analytiske modeller, som kan hjelpe oss å forklare hvordan handel fungerte i før- og tidligstatlige samfunn. Det er dere som sitter på data, materiale og kunnskap til å lage deskriptive modeller av hvordan handel foregikk og hvilken betydning den hadde i Fjellandet og i Kystlandet som ble Norge. Det er dere som kan vise hvor viktig handel, håndverk og produksjon var for samfunnet i Norge i vikingtid og tidlig middelalder, og dermed få inn den utrolig viktige økonomiske og materielle dimensjonen i en diskurs som er preget av politisk, sosial og ideologisk historie. Mitt råd i den sammenheng handler altså om å bruke de gode teoretiske modellene vi har for å forstå konnektivitet og økonomisk samhandling i fortida. Vi kan aldri fullt ut få vårt statiske kildemateriale bestående av gjenstander og steder til å gjenspeile de dynamiske prosessene som produksjon, transport og handel faktisk var, men vi kan bygge fortellinger om fortida, og hvis vi gjør de antagelsene som vi bygger på så tydelige som mulig, så står de også stødigere, og gir et bedre bidrag til å forstå de samfunnene i fortida som funnmaterialet er tegn fra.

Utvalgt litteratur

Hva er handel:

Sabloff, Jeremy A., & Lamberg-Karlovsky, C. C. (1975). Ancient Civilization and Trade. Albuquerque: University of New Mexico Press.

Polanyi, K., Arensberg, C.M., & Pearson, H.W. (Eds.). (1957). Trade and markets in early Empires. New York: Free Press.

Handel og arkeologi

Oka, Rahul, & Kusimba, Chapurukha M. (2008). The archaeology of trading systems, part 1: Towards a new trade synthesis. Journal of Archaeological Research, 16(4), 339-395.

Renfrew, Colin. (1975). Trade as action at a distance: Questions of integration and communication. In J. A. Sabloff & C. C. Lamberg-Karlovsky (Eds.), Ancient Civilization and Trade (pp. 3-60). Albuquerque, NM: University of New Mexico Press.

Økonomi i førmoderne samfunn

Bang, Peter Fibiger. (2008). The Roman Bazaar : A Comparative Study of Trade and Markets in a Tributary Empire. Cambridge: Cambridge University Press.

Curtin, P.D. (1984). Cross Cultural Trade in World History. Cambridge: Cambridge University Press.

Finley, M. I. (1973). The Ancient Economy. London: Chatto & Windus.

Manning, Joseph Gilbert, & Morris, Ian. (2005). The ancient economy : evidence and models. Stanford, Calif.: Stanford University Press.

Veblen, Thorstein. (1957). The Theory of the Leisure Class. London: George Allen & Unwin.

Polanyi, K., Arensberg, C.M., & Pearson, H.W. (Eds.). (1957). Trade and markets in early Empires. New York: Free Press.

Temin, Peter. (2006). The Economy of the Early Roman Empire. The Journal of Economic Perspectives, 20(1), 133-151.

Modeller og narrativer

Finley, M. I. (1986). Ancient history : evidence and models. New York, N.Y.: Viking.

Meyer, J.C. (2000). Socialantropologi og komarativ metode. In J. W. Iddeng (Ed.), Ad Fontes: Antikkvitenskap, kildebehandling og metode (pp. 229-244). Oslo: Norsk Klassisk Forbund.

Veyne, Paul. (1971). Comment on ecrit l'histoire: essai d'epistemologie. Paris: Du Seuil.

Arkeologisk nettverksanalyse

Brughmans, Tom. (2012). Thinking Through Networks: A Review of Formal Network Methods in Archaeology. Journal of Archaeological Method and Theory, 1-40.

Knappett, Carl. (2011). An Archaeology of Interaction: Network Perspectives on Material Culture and Society. Oxford: Oxford University Press.

Knappett, Carl. (2013). Network Analysis in Archaeology: New Approaches to Regional Interaction. Oxford: Oxford University Press.

Sindbæk, Søren Michael. (2007). The Small World of the Vikings: Networks in Early Medieval Communication and Exchange. Norwegian archaeological review, 40(1), 59-74.

Sentralsteder og konnektivitet

Christaller, Walter. (1933). Die zentralen Orte in Süddeutschland: eine ökonomisch-geographische Untersuchung über die Gesetzmässigkeit der Verbreitung und Entwicklung der Siedlungen mit städtischen Funktionen. Jena: Verlag von Gustav Fischer.

Horden, Peregrine, & Purcell, Nicholas. (2000). The Corrupting Sea: A Study of Mediterranean History. Oxford: Blackwell.

New institutional economics

North, Douglass C. (1990). Institutions, Institutional Change and Economic Performance. Cambridge: Cambridge University Press.

North, Douglass C., Wallis, John Joseph, & Weingast, Barry R. (2009). Violence and Social Orders: A Conceptual Framework for Interpreting Recorded Human History. Cambridge: Cambridge University Press.

Simon, Herbert Alexander. (1997). Models of bounded rationality: Empirically grounded economic reason (Vol. 3). Harvard, MA: MIT press.

Handelsnettverk og identitet

Brubaker, Rogers. (2005). The 'diaspora' diaspora. Ethnic and Racial Studies, 28(1), 1-19.

Seland, Eivind Heldaas. (2013). Networks and social cohesion in ancient Indian Ocean trade: geography, ethnicity, religion. Journal of Global History, 8(3), 373-390.