søndag 9. juni 2013

Globalhistorie i grunnskolen: noen refleksjoner

Det siste året har jeg arbeidet halv tid med lærerutdanning ved Høgskolen i Bergen. Størsteparten av stillingen har vært knyttet til utdanningen av grunnskolelærere som spesialiserer seg for å arbeide på 1.-7. trinn. Disse studentene kan ta samfunnsfag som valgfag. Som mange vil vite, går historie i grunnskolen inn i samfunnsfaget sammen med geografi og samfunnskunnskap, og jeg har arbeidet i team sammen med gode kolleger med bakgrunn fra geografi, antropologi og sosiologi. Emnet vi underviste i heter Menneske, natur og samfunn. Mitt ansvarsområde, eldre historie fra utviklingen av homo sapiens sapiens til og med den industrielle revolusjon, skulle dekkes innenfor 21 40-minutters forelesningsøkter. Det blir omtrent 417 år i minuttet. Oppgaven var faglig spennende og utfordrende. Her var det nødvendig å gjøre noen harde prioriteringer, men samtidig holde seg innenfor rammene fagplanen for grunnskolen – "Kunnskapsløftet" – setter for innholdet i samfunnsfaget. I tillegg til forelesningene hadde jeg gleden av å besøke mange av studentene mine i praksis, og se hva som foregår i historieundervisningen på skoler i og rundt Bergen. Dette er bakgrunnen for de korte refleksjonene nedenfor, rundt globalhistorie i grunnskolen.

Læreplanen for samfunnsfag setter en del helt konkrete krav, såkalte kompetansemål, for hva elevene skal beherske på gitte tidspunkt gjennom skolegangen. Lærerne og skolene har stor frihet i hvordan de vil sørge for at elevene oppfyller disse kompetansemålene, men i 2012 var normen at elever skal ha 385 timer samfunnsfag fra 1.-7. klasse. Det er altfor lite, men dette viktige danningsfaget, som skal gjøre barna våre til gode medborgere, er dessverre kommet i skyggen av ferdighetsfag som norsk og matte. (Før noen blir fornærmet: Norsk, matte og andre skolefag er viktige, jeg skulle bare ønske det var mer samfunnsfag, ikke mindre av andre fag). Historie skal i prinsippet ha omtrent en tredel av denne tiden. Hvordan fordelingen faktisk blir varierer naturligvis, men jeg opplever at faget er godt likt både blant lærere og elever, og får sin del av oppmerksomheten. Læreplaner blir til i samspill mellom fagspesialister, byråkrater, politikere og pedagoger. Som forsker mener jeg at historiefaglig forskning bør være fri fra politiske føringer, men som lærer og som far til barn i skolealder, mener jeg at det er like selvsagt at innholdet i skolefaget historie ikke blir bestemt av hver enkelt lærer, men fastsettes gjennom det som til syvende og sist er politiske prosesser, selv om mye av det praktiske arbeidet er overlatt til fagfolk.

Læreplaner speiler tiden de er blitt til i. Historiefaget handler om å utvikle fortellinger om fortida, og slik jeg leser historiedelen av Kunnskapsløftet, som ble vedtatt med virkning fra 2006, er det særlig tre overordnende tema som vektlegges: Den første er mangfold. Elevene skal lære om den store variasjonen i hvordan folk har levd livet sitt i fortida. Dette gjelder i forhold til geografi, økologi, styresett, levemåte og kultur. Her er det enkelt og uproblematisk å integrere globalhistoriske vinklinger. Store tema som jeger- og sankerkulturer, jordbruksrevolusjonen, jordbrukssamfunnet, den industrielle revolusjon, framveksten av globale nettverk og av globale forskjeller, kan like godt formidles med verden som ramme, som med de tradisjonelle, oftest eurosentriske vinklingene.

Med begrenset tid til rådighet går dette nødvendigvis på bekostning av presisjonsnivået, og jo mer konkret historieundervisningen kan være, jo bedre er det. Her kommer der andre hovedtemat i læreplanen inn, nemlig fortellingen om det nære, altså det nasjonale og det lokale. Elevene skal kjenne til norsk historie, og de skal kjenne igjen og gjøre bruk av lokale kulturminner, museer etc. Historiefaget er et viktig redskap for identitetsbygging, og det er helt klart viktig å kjenne nasjonal- og lokal historie. De fleste lærebøker for skolen har egne kapitler som forteller om norsk historie. Det er kanskje fornuftig, men det kan bidra til et bilde av at Norge utviklet seg uavhengig av resten av verden, og det finnes eksempler på at norsk historie er plassert på andre årstrinn enn verdens- og europahistorie for samme periode. Jeg mener det ville være faglig mer tilfredsstillende om det nasjonale og lokale stoffet kunne integreres med det globale og generelle. Norsk steinalder, med jeger og sankerliv og overgangen til jordbruk kan godt behandles sammen med tilsvarende prosesser i andre del av verden. Vikingtida og norsk middelalder var også en del av en større europeisk utvikling, og gir dessuten gode muligheter til å ta opp generelle tema som klima- og epidemihistorie. Den industrielle revolusjonen i Norge var på mange måter parallell med og førte til mange av de samme samfunnsendringene som vi ser i andre deler av verden. Jeg forsøkte å legge opp undervisningen på lærerutdanningen etter denne malen, sikkert med varierende resultat.

Det siste hovedtemaet i læreplanen er historie som redskapsfag for å utvikle historiebevissthet og evne til kritisk tenkning hos elevene. Det er viktig at elevene forstår hvordan fortida har formet den verden vi lever i, samtidig som historieskrivning er fortelling om fortida, og hva og hvordan vi forteller om denne fortida påvirker hvordan vi ser på oss selv og verden rundt oss. Her mener jeg det er nyttig å se historia fra forskjellige ståsted. Verden ser forskjellig ut fra Norge, Kina, Russland og Midtøsten, og årsakene til dette ligger i mange tilfeller svært langt tilbake i tid. I skolen kunne dette godt komme sterkere til uttrykk, men det er godt mulig det passer best på videregående nivå. En måte å gripe tematikken an på i grunnskolen kunne vært å bruke mulighetene som ligger i de flerkulturelle klassemiljøene vi finner ved de fleste skoler. På samme måte som lokalhistorie og norsk historie kan belyse generelle og globale problemstillinger kan en bruke andre lands- og verdensdelers historie som eksempelmateriale. Jeg tror det vil være til glede og nytte både for elever med bakgrunn fra Norge og andre steder.

Engasjementet mitt ved lærerutdanningen var et årsvikariat, og fra sommeren av skal jeg arbeide full tid som forsker ved Universitetet i Bergen igjen. Mitt eget 21-timers kurs for lærerstudentene ble naturligvis preget av kompromisser, men det var en kjempespennende og veldig faglig givende erfaring. Hvis noen som leser denne bloggen har tanker rundt globalhistorie i skolen, så hører jeg gjerne fra dere!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar